Gå til hovedinnhold

Innlegg

Furumo gjør ting hun ikke kan: masteroppgaveprosjektskisseskriving*. Her: søppeltømming.

De siste ukene har elevene mine skrevet en del. Det skal settes terminkarakterer i både hovedmål og sidemål, så slikt skal jo bare gjøres. En hører og leser en del om ungdommer som i angst, blod, svette og tårer ankommer skolens vurderingssituasjoner med fem hundre i puls, engstelige overfor muligheten for at de ikke skal klare å produsere bevis på høy (eventuelt høyeste) grad av måloppnåelse i det avgjørende øyeblikk (for eksempel tirsdag morgen, når de skal skrive om enten talemål eller dikt i nitti minutter). Med slike har jeg den største sympati (jeg har selv nylig avlagt en muntlig eksamen). 
Tirsdag etter skrivingen ble jeg sittende og snakke med en elev. Den samtalen ga meg et slags håp for summen av de senkede skuldre i norske klasserom. Hva synes du om oppgavene i dag? spurte jeg.     -Jeg fant på min egen oppgave, svarte vedkommende. -Jeg gjør ofte det hvis jeg skal skrive. Jeg leser oppgaven og tenker en del på den, og så dukker det opp ganske mange ideer. -Det er jo et lu…
Nylige innlegg

Ti bud til unge menn og kvinner i alle aldre som vurderer å uttale seg offentlig om norskfaget.

Dersom du, mot formodning, skulle ha dumpet over denne bloggposten uten å ha fått med deg at undertegnede er en norsklærer i videregående skole med et varmt, bankende hjerte for elever fra alle samfunnslag og for å lese skjønnlitteratur med disse, er dette herved nevnt. Denne fredagsposten er i sin helhet viet til en pågående debatt om litteraturdidaktikkens hva (hva skal elevene lese?) og hvordan (hvordan skal de lese det de leser?) i skolen. Siden dette er en fredagspost, og fredagspostene mine har som eneste felles multiplum at de er organisert etter nummer (noen ganger i vilkårlig rekkefølge), vil jeg forsøke å holde meg til denne organiseringen. Når sant skal sies, er det ikke lett, for å sortere i dette landskapet er mildest talt en utfordring (om en ikke vil tråkke landets norsklærerkolleger, lærebokforfatterkolleger, eller skoleforskere man har respekt for, på tærne). Nå er det imidlertid nok, kjenner jeg, så jeg tar den (utfordringen (ja, det er vanlig her at jeg holder på me…

Jeg klarte det!

Torsdag 14. januar. 1999.

Jeg bodde på Grünerløkka, i Rathkes gate 11, i en toroms, sammen med kjæresten min. Denne morgenen skulle jeg til Blindern. Studielånet hadde kommet, og jeg måtte hente det. Det må ha vært en mild januardag, for jeg bestemte meg for å gå hele veien, og jeg liker ikke å gå i kulde. Jeg gikk gjennom Sofienbergparken. Krysset Toftes gate, Thorvald Meyers gate. Gikk opp Markveien, over til Alexander Kiellands plass via ringveien. Så veit jeg ikke helt. Antakelig gikk jeg til Ullevål, ned Kirkeveien og opp ved Colletts, forbi teologi og teatervitenskap. Ja. Jeg gikk nok den veien. Det virker sannsynlig.

Studielånet. Jeg husker ikke helt hvor mye det var, men det ble utdelt en gang i semesteret, så ja. Kanskje rundt tredve tusen. Jeg gikk på posten og fikk det overført til kontoen min, før jeg forlot Blindern og gikk ned forbi Marienlyst mot Majorstua. I Bogstadveien kjøpte jeg noen barneklær. Jeg ventet barn. Det var to uker til termin. Jeg husker ikke hva jeg kjø…

Det som skjer med meg:

Et lite romjulsinnlegg om det som skjer med meg mens jeg forsøker å skrive akademisk (har den diabolske innleveringsdatoen fjerde januar på en semesteroppgave, og sitter i skrivende stund og klemmer altfor lange passivsetninger ut av hodet (dette har jeg gjort siden klokka halv seks i morges) mens morgenfugljentungen presumptivt ser på julemorgen, mens hun simultant danser og synger rundt ørene (mine), henter mat på kjøkkenet, snakker med undertegnede om trykkfeil i Donald, refererer samtaler på TV. Mens juletreet har drysset en skogbunn på stuegolvet, obskur juleoppvask (fat og boller og sausenebb en ellers ikke bruker) har bredt seg ut over kjøkkenbenken, vaskemaskinen er i stykker, og jeg skulle håndvasket julens alle kjoler, strømpebukser og håndklær. Først og fremst: den evige talestrømmen fra minstejenta kombinert med forsøksvise formuleringer om dialogens enorme pedagogiske potensiale). Nå har jeg gitt opp å ha oversikt over parentesene, så her er et par til, om du skulle savne…

Tenkepauseskriving

Før jeg gjør rede for det jeg egentlig skal gjøre rede for, vil jeg gjerne føre et par begrepsavklaringer i pennen ("pennen" her brukt i overført betydning. Jeg skriver på tastatur (dette vil enhver edru leser allerede være klar over, da dette er en tekst skrevet i et digitalt medium, med en skrifttype som hevet over enhver tvil er generert digitalt (hevet over enhver tvil fordi enhver begriper at undertegnede aldri i milde helvete hadde klart å skrive disse bokstavene med en finger eller en digital penn på en berøringsfølsom skjerm))), som vil lette lesningen av et i utgangspunktet mangslungent mentalt landskap.

"Skriving" er det sammensatte ordets tredje ledd, og skal her forståes som den aktivitet denne empiriske avsenderen bedriver mens denne teksten blir til. Resten av denne teksten er altså resultatet av referansen til "tenkepauseskriving", da det siste leddet i det sammensatte ordet utgjør ordets referensielle innhold. "Tenkepause" skal h…

Filterløs fredag på speed (og litt på nynorsk)

Studenttilværelsen begynner å svinge. Skjønt svinge. Det er vel in the eye of the beholder, som det heter, hvorvidt dette kan karakteriseres som svinging. Får nerde nok, i alle fall. Her er uka i tilfeldig rekkefølge, servert, en klassisk fredagspost verdig, i punkter etter undertegnedes innfallsmetode (ikke ulikt et utkast til en semesteroppgave om skriveopplæring jeg leverte tidligere i uka). Here goes:

1. Jeg manglet nål og tråd hjemme, inntil i ettermiddag. Det er først når et barn har en flenge i et plagg hun må bruke lørdag morgen, at jeg merker at jeg mangler nål og tråd. Nål og tråd er noe man bare har, uten å reflektere over det. Når jeg nå reflekterer (for det hender jeg får reflektert mens jeg skriver (det anbefales)), aner jeg ikke hvor de nålene og trådene jeg har eid de siste drøye tjue åra, egentlig kommer fra. De har bare vært. Som mye annet bare er. Uansett. Jeg ble i stuss, og spurte kjentfolk om hvor man kunne få kjøpt slikt. Nål og tråd, sa kjentfolk. Mot rikare nå…

Vi teller ikke antallet komma i elevers setninger, gjør vi vel?

En helt vanlig norsktime. Eller kanskje ikke helt vanlig, for hjemme har jeg et par pjuske unger, og jeg har for tiden innspurt på to delinnleveringer til høyskolen, så, ja, det kan godt hende at jeg akkurat denne mandagen, i lett regn, i oktober, ikke framsto helt vanlig i våre nitti tildelte minutter. Det kan hende. Likevel.

Relativt vanlig var den, hvis jeg ser bort fra at jeg denne økta heiv ut en gjest bare fordi jeg ikke orka å forholde meg til et ansikt til, han satt der bare, og jeg sa hei, og han sa hei, og jeg spurte om han skulle begynne i denne klassen (det ville i så fall ikke vært første gang, og litt sånn malapropos kan man jo stille seg spørsmål om elever som begynner f eks midt i oktober skal ha vurdering med karakter i faget, om man tar fraværsgrensa på alvor).
Så. De sitter der, da, og jeg står der, og så sitter jeg litt, og de står, for de har fått i oppdrag å på bakgrunn av stikkord fra medelever fortelle en historie fra "sin oppvekst". Og de står og for…