lørdag 9. juni 2018

Post masteroppgave syndrom*

Våren 2016 fikk jeg den lykkelige beskjed at jeg var innvilget 75% permisjon med lønn i to hele år, for å heve kompetansen min. To år er gått, og jeg er blitt grundig lærerløftet. For ei drøy uke siden leverte jeg masteroppgaven min som handler om hvilke begrunnelser som gis for at elever skal lese skjønnlitteratur i den norske skolen, og om hvilke begrunnelser jeg tenker meg bør gis, for at ikke det litterære innholdet skal miste sin legitimitet i skolestua helt og holdent.

Nå er tilværelsen et vakuum. Om et par uker sitter jeg etter planen og myser i Paris, men nå, i mellomtiden, hva gjør jeg? Jeg leser litt, da. Først, dagen etter at jeg hadde levert, tenkte jeg at jeg måtte lese noe veldig lett, som ikke brydde hodet mitt unødig. Noe jeg bare elsker å lese, som jeg har lest mange ganger før. Jeg skulle reise til Stockholm og se Peer Gynt på Dramaten (en forestilling som bare vokser på meg jo lengre jeg tenker på den), og måtte, tenkte jeg, ha noe å lese på tog og fly. Valget falt på Zadie Smiths "On beauty", ei bok jeg eier et pocketeksemplar av, og som jeg har lest så mange ganger at veldig mange av sidene i den er løse, og ligger brettet sammen inne i den bakerste permen.

Problemet med denne planen var bare (i tillegg til at jeg sovnet straks jeg begynte å lese på flyet, samt at togturen hjem bød på nydelige mennesker jeg måtte lytte til da jeg satt i spisevogna (de hadde vært på Iron Maiden- konsert, og snakket høyt, cowboybestøvlet og vindrukne, om sine opplevelser)) at denne romanen nå mest av alt fortonte seg som en refleksjon over estetisk filosofi, noe jeg jo må si at jeg har vært rimelig opptatt av det siste året. Dermed ble hver scene i boka en anledning til enten å glede eller gremme meg over grep i min egen masteroppgave. Jeg mistenker at jeg har mistet evnen til "bare" å lese og kose meg, noe som jo er bittert ironisk, all den tid oppgaven min forfekter elevers behov for, rett til, og ønske om, å lese litteratur slik vanlige mennesker leser den. Når jeg nå (forhåpentligvis forbigående) ikke lenger er et slikt menneske, faller deler av resonnementet på sin egen urimelighet, i alle fall hvis mine måter å lese på skal ligge til grunn.

Det er sensurfrist på oppgaven min den 13. juli. Det er i min sammenheng så lenge til at det ikke vil være mulig å leve et noenlunde normalt liv hvis jeg skal gå rundt og tenke på det hele tiden. Kloke mennesker har sagt til meg at jeg ikke må finne på å lese oppgaven før sensuren. Jeg har lest den i sin helhet ca 10 ganger den siste uka, og brokker av den sikkert 20. De kloke menneskene sier at det vil gjøre meg stressa. De har rett. Det gjør meg stressa, for eksempel, at det står en "E" helt ensom mellom to fullstendige setninger i oppgavens siste avsnitt. Hva gjør den der? E? Seriøst? Den er umulig å overse, selv for den slitneste, mest sommerferieklare sensor. E. Jeg aner ikke lenger hvilken setning den opprinnelig innledet. Den bare står der og gir ingen som helst forklaring på sin tilstedeværelse, mellom ellers noenlunde meningsfylte ord og setninger. Moralen må bli: lytt til kloke mennesker.

I tillegg til, eller som resultat av dårlig erfaring med, lesing, rydder jeg for å få tiden til å gå. Det er heller ikke enkelt. Planen var at jeg skulle starte på loftet og arbeide meg nedover, og slik, gjennom systematisk bretting, kasting og sortering, oppnå et slags ryddighetens nirvana. Foreløpig har det begrenset seg til litt støvsuging. Samt at skittentøyet har krympa noe i volum. That's about it. Loftet står fremdeles urørt, og garasjen er stappfull av gjenstander jeg ikke aner hvor jeg skal gjøre av. Jeg står mest sånn apatisk og stirrer inn der og føler meg utilstrekkelig på en merkelig måte, selv om jeg ikke en gang har forsøkt å ta tak i noe. Hverken tro eller stirring flytter fjell. Heller ikke allehånde gjenstander fra garasjen. Der står alt: vinterdekk, biljekk, ei spisestue, en bokreol, diverse sykler, lamper, pappesker med ting. Tomflasker. Alt bare står der. Avlagte leker, akebrett, et par staver uten ski (størrelse ca tre år).

*Jeg var usikker på om det skrives postmasteroppgavesyndrom eller post- masteroppgavesyndrom eller post-masteroppgave-syndrom. E. Stryk det som ikke passer.


onsdag 16. mai 2018

Løksuppe og masterinnspurt

Det er nøyaktig femten dager til jeg leverer masteroppgaven min. Arbeidet har lenge vært en thriller der jeg liksom er helten, da, og skurken er kalenderen. Eller klokka. Småskurkene er alle velmenende mennesker som sier; hvordan går det? eller er du i rute? eller det kommer til å gå bra. Verstingen blant småskurkene i dette mitt relativt selvsentrerte univers er: Du har vel levert oppgaven din, du (eller ekvivalenter til denne)? Svaret er nei. Svaret på de andre er: [blankt]. Spørsmålet om jeg er ferdig og hvor lenge jeg har holdt på, minner meg relativt mye om spørsmål stilt meg (i økende hyppighet) de siste to månedene av graviditeter: Har ikke du fått ut den ungen enda? Jeg synes du har vært enorm i månedsvis! -Neida. Ungen er her, den. Kommer vel ut en gang, får jeg håpe. Sånn. Med andre ord: ikke nok med at jeg kjemper med kardinalskurken Tid. Jeg må i tillegg finte unna alle småskurkene. Sommer er det også blitt.

Well. Å skrive en masteroppgave er en ganske solo affære. Man får tildelt en veileder, men veilederen, som er vitenskapelig ansatt, har selvsagt flere gjøremål enn å følge med på hva for spik undertegnede skal finne på under tiden mellom veiledningsavtaler. Forrige studieår var en av fire eksamener en skriftlig prosjektoppgave, og vi hadde alle fått tildelt en veileder, og sendt vedkommende en skriftlig skisse over prosjektet. Det første møtet med veilederen var preget av hans enorme tiltro til mitt prosjekt. Yay! Neste gang vi møttes, hadde jeg endret retning på prosjektet, og mye av det forrige var helt eller delvis forkastet. Vedkommende mente fremdeles dette var bra saker, og at det skulle gå fint. Etterhvert som Tiden jobba mot meg, ble jeg mindre og mindre sikker på hva jeg egentlig holdt på med, og på det siste veiledningsmøtet var det jeg som måtte berolige den bekymrede veilederen: dette går fint, sa jeg. Jeg har kontroll og er god når det gjelder. -Jeg hadde overhodet ikke kontroll, men var god da det gjaldt, så det gikk fint.

Jeg er ikke sikker på hva jeg skal sammenlikne arbeidsmetodene mine med. De kaster seg snart hit, snart dit, og synes likt og ulikt kan være relevant å trekke inn i arbeidet. Lesinga og skrivinga eser ut over alle rimelige bredder, og store deler av arbeidet består i å beskjære noe som minner om et ugresskratt på kunstgjødsel (og jeg er ingen gartner, for å si det pent). De siste dagene har jeg innsett at for folk rundt meg kan det like gjerne være meg som er skurken, eller ugresskrattet, og at de har sitt svare strev med å beskjære meg og minimere skadene. Forleden kom jeg til å skrive til veileder i en bisetning at det beste hadde vært om han hadde sittet ved siden av meg med et elektrisk støt-instrument og stukket det borti meg hver gang jeg la på noe nytt i teksten min. Vedkommende kjenner meg jo ikke særlig godt, så sjansen for at jeg fremstår skrullete er selvsagt tilstede.

Bæskjæringens verste fiender er natta og landeveien. Når jeg legger meg, rett før jeg sovner, dukker det opp det som for meg fortoner seg som svært lyse ideer om hva jeg kan gjøre for å forbedre oppgaven min. Dessverre skriver jeg ofte disse ned, og tester dem ut neste morgen. Det har for eksempel resultert i at de to kapitlene der jeg drøfter problemstillingen min, nå må redigeres for tredje gang. Da jeg hadde lagt meg i går fikk jeg en så lys ide at jeg måtte stå opp igjen og skrive om fire sider i det siste kapitlet. I dag har jeg ikke tort å se på det. For alt jeg vet kan det være en lang fortelling om en dag jeg gikk tur i skauen. Jeg husker virkelig ikke.

Landeveien (som jeg også kaller veien mellom heimen og jobben, eller heimen og matbutikken), er et riktig farefullt sted å ferdes dersom man ikke vil tenke nye tanker mens man går. Det er lite av interesse å se på der, så en er liksom helt alene med hodet sitt. Det er ikke bra i denne fasen. Det er 17. mai i morgen (dette til orientering. Neida (uansett: nasjonaldagen har aldri før fortont seg som like mye av en tidstyv)!). Jeg måtte gå en tur til butikken i formiddag for å kjøpe is og egg og laks. Og strømpebukser. Før jeg var kommet så langt, hadde jeg kommet på at jeg måtte kutte ut starten på innledningskapitlet, og skrive om løk. Nærmere bestemt løkscenen i Peer Gynt, og at han leter etter kjernen i løken og ikke finner den. Dette tenkte jeg var så fint, for Peers problem er jo på en måte at han ikke nøyer seg med å bare spise løken som den er, men tror han skal finne noe skikkelig godt eller smart eller sant eller seg selv helt innerst. -Så begynte jeg å tenke på hvor løken vokser, og hvordan den vokser, og forestilte meg å skrive ut en enorm løkmetafor da, ser dere, i dette kapitlet, der jeg på en måte la opp til at løken jo vokser tett i tett med annen løk, men den metaforen stranda liksom der (vurderte et tiendels sekund å flette inn Hagerups dikt om løken og tomaten, men så kom jeg på at det tross alt ikke skal handle om tomater dette, så den ideen ble fort forkastet).

Videre tenkte jeg at jeg måtte få fram poenget med løk overhodet. Altså spising av løk. Først kom jeg bare på en rett med løk i; løksuppe. Jeg klarte ikke å vrenge hodet rundt hvilken plass jeg skulle gi loffen og den smelta osten i en slik metafor, så jeg forsøkte å tenke mer på hva vi bruker løk i. Du har jo liksom løk-pai og ja, men stort sett er løken blanda med andre ingredienser, og fungerer som krydder. Så tenkte jeg å  bruke det på en eller annen måte, men da kom jeg inn i butikken og måtte vurdere hva slags brød jeg skulle kjøpe, så det ble den foreløpige enden på den visa. Nå stoler jeg ikke helt på meg sjøl hva ender på viser gjelder, så om jeg i kveld/natt sitter og tester ut dette, blir jeg ikke overraska (note to self: ikke sitt så lenge, for du skal gå i toget sammen med tredjeklassinger og synge og rope (of all things)).

Så ja. Om femten dager har jeg i alle fall levert dette. Med eller uten løk, tomater og andre fødevarer. Det skal tross alt handle om, ikke poenget med løken, men poenget med å lese skjønnlitteratur med elever i norsk skole. Og litt om Peer Gynt. Og litt om filosofi. Og norskfagets kjerne. Litt sånt. 

fredag 9. februar 2018

Isvind, grus, stein (og gull. Mye gull)

Det er surt og kaldt og glatt ute. Det blåser ikke sjelden isvind, og ikke sjelden må jeg gå ut og få små- og storstein i skoa (for noen har strødd og det som strøs ligger bare oppå isen og spretter opp i glippa mellom skoa og leggen når jeg går (kanskje det har noe med ganglaget mitt å gjøre, men hva kan man gjøre med ganglaget sitt, sånn egentlig?)) og de (steinene eller grusen) ligger langs anklene og under føttene og gnager mens isvinden og kulda gnager langs kinn og ører og i åpningen mellom vantene og jakkeermene. Nei. Jeg elsker ikke vinter. Eller mørke. Eller kulde. Eller grus. 

Jeg tror det er Kjell Askildsen som et sted i Thomas F's siste nedtegnelser til allmennheten bruker uttrykket "grus og stein" om hovedpersonens hode, eller tanker. Hvis det er noen andre som bruker det, vil jeg med dette unnskylde både overfor denne andre, og Askildsen selv. Siden dette ikke skal være noen analyse eller tolkning av Askildsen, men snarere av mitt eget hode og dets innhold, lar jeg det likevel stå. Jeg er ikke helt sikker, men likevel rimelig sikker. Så jeg lar det stå. Så får heller allmennheten selv, eller de som føler seg kallet, eventuelt bekrefte eller avkle denne påstanden om Thomas F's hode. Det er uansett en såpass talende beskrivelse av en mental tilstand, at jeg finner det på sin plass å nevne den her. Hodet er fullt av grus og stein. Grus og stein.

Litt apropos, må jeg vel si, driver jeg for tiden og leser om lesing. Om forskning på lesing og lesere. I dag kom jeg over en liste. Det er, kanskje ikke overraskende, ikke sjelden at forskere og forskningsformidlere formidler forskningen sin i lister. Lister er oversiktlige, og gir inntrykk av en slags endelighet, også i den uendeligheten som forskning på lesing og leseforståelse og lesere og lesninger og ja, alt. Er. I dag leste jeg ei sånn liste. Den gjengir en bestemte ferdigheter som gode lesere av skjønnlitteratur har (hvis jeg vil regne meg som en god skjønnlitterær leser, bør jeg altså gjenkjenne disse ferdighetene i meg selv). Jeg gjengir her lista i løpende tekst, siden jeg har så kompetente lesere; en god litterær leser har evnen til å opprettholde fokus og oppmerksomhet (det har jeg noen ganger, men slett ikke alltid). Hun er villig til å utsette en følelse av fullføring (det er jeg alltid), og villig til å ta sjanser (jess!). Hun har en toleranse for nederlag (det vet jeg ikke helt om jeg har), og toleranse for tvetydighet, paradokser og usikkerhet (det har jeg veldig høy toleranse for. Nesten for høy). Hun har intellektuell sjenerøsitet og feilbarlighet (det vil jeg jo gjerne si at jeg har, men jeg skjønner ikke helt hva det betyr), og en metakognitiv bevissthet (dette har jeg lest mye om, og det skal visst være veldig viktig i alle læringssammenhenger, men jeg må innrømme at jeg ikke vet om jeg har det, eller hvordan det skal være mulig å finne ut om andre har det, og på hvilke måter (noe en åpenbart bør finne ut, dersom man er litteraturlærer). 

Jeg skal ikke skrive om å være litteraturlærer (jeg holder på å skrive en masteroppgave om det, og dette forumet bruker jeg til å slappe av med skriving, og å skrive den masteroppgaven er alt annet enn å slappe av med skriving, for å si det forsiktig). Jeg skal skrive om å være lærer. Denne lista som jeg leste, og som er en listing av Sheridan Blaus forståelse av "performativ literacy" (don't ask. Please don't ask.), framstår for meg som en like presis liste over hvilke egenskaper som kreves for å være lærer. I et hvilket som helst fag. Med et hvilket som helst emne. Det er i grunnen en slags eureka-opplevelse for meg at forskning på skjønnlitterær leseferdighet ser ut til å si noe vesentlig om ferdigheter gode lærere bør ha. Det betyr kanskje at jeg er inne på noe når jeg tenker at å lese skjønnlitteratur kan liknes med å møte andre mennesker, men den menneskelige risikoen det alltid innebærer. Jeg hopper over det med fokus og oppmerksomhet. Jeg tror det er en beskrivelse som dekker så mange områder i samfunnet (en kirurg bør også ha fokus og oppmerksomhet. En tannlege. En bilmekaniker. Så, ja. That goes without saying) at det ville være en fornærmelse å mene det er noe som er spesielt for lærere, eller noe som lærere i noen spesiell grad må oppøve. En lærer uten fokus og oppmerksomhet er ferdig ved terskelen til klasseromsdøra. 

Læreren er villig til å utsette en følelse av fullføring. Det er helt nødvendig. Hvis hun ikke er villig til det, for hun møter jo mennesker med sitt stoff og med sin væremåte og med sitt opplegg, så hvis hun ikke er villig til det, vil hun føle seg fullstendig mislykka. Det hører til sjeldenhetene (om det i det hele tatt noensinne skjer uten en enorm grad av å føre seg selv bak lyset) at læreren etter endte timer klapper seg selv på skuldra og sier; ja, nå er vi ferdige med det. Nå har elevene lært alt jeg hadde planlagt for denne økta, alle som en, og vi kan gå trøstig videre i planen, forvisset om at ingen nå er i mørket om fotosyntesen eller anaerob trening eller ohms lov eller Knud Knudsens innsats for 1800-tallets skoleelever. Nei. Regelen er at arbeidet aldri er fullført. Det pågår alltid, til det formelt slutter når skolegangen er slutt. Selv da er det ikke fullført. Er ikke læreren villig til å utsette følelsen av at noe er fullført, får hun et skikkelig vanskelig yrkesliv.

Læreren er villig til å ta sjanser. Det er i det hele tatt, helt grunnleggende og enkelt, en enorm sjanse å ta å gå ut fra at 30 unge mennesker vil gjøre akkurat det du har planlagt at du skal gjøre i, la oss si 90 minutter i strekk. Det slår meg ikke sjelden som absurd hvor innarbeidet skoleinstitusjonen eller klasseromssjangeren er, når jeg får elever til å rett og slett bare gjøre som jeg sier. Her er vi jo godt hjulpet av de sosiale rollene vi spiller som elev og lærer. Likevel er det ofte forbundet med personlig risiko for læreren å planlegge undervisning. Den tiden og de kreftene vi nedlegger i planleggingsarbeidet er ganske ofte akkompagnert av en personlig, menneskelig investering som virkeligheten i klasserommet like gjerne kan avkle oss med det samme vi forsøker, som den kan honorere oss med en følelse av å ha truffet noe i elevene. Den sjansen må vi ta hver gang. 

Toleransen for nederlag er i slekt med viljen til å ta sjanser. Jeg antydet at jeg ikke hadde særlig høy toleranse for nederlag generelt, men jeg har lært at nederlagsfølelsen er en del av lærergjerningen. Hvis læreren ikke av og til kjenner på den, er det ikke fordi nederlag ikke forekommer, men fordi nederlagssensorene er nedbrutt. Hvilke nederlag kan det være snakk om? Av hvilket slag? Å, det er så mangt. Faglig nederlag, selvsagt. Didaktisk nederlag. Pedagogisk nederlag. Det er et nederlag at det heller ikke denne gangen var mulig å engasjere Kari. At du ikke ser at Truls nederst i hjørnet har en dårlig dag før det er for sent å trekke ham inn i samtalen som foregår. At du presset Ola akkurat litt over streken for hva han tålte akkurat i dag. At du ikke skjønte at akkurat denne teksten, som du starta timen med å lese høyt, kanskje var årsak til at Lise ble fjern og tilbaketrukket. Alt dette bare fordi du hele tida tar sjanser, og fordi skole alltid foregår i sanntid, der mye av arbeidet til en lærer handler om å fange opp potensielle nederlag i tide. Det er ikke menneskelig mulig å gjøre det. Derfor lønner det seg å være svært tolerant overfor nederlag av ethvert slag. -I morgen er en ny dag. 

Tvetydighet, paradokser og usikkerhet. Snakk til meg om tvetydighet, paradokser og usikkerhet, og vi snakker om alt som har med skolestua å gjøre. Elever som er tøffest i trynet er de mest sårbare. Elever som smiler kan være triste. Elever som tøyser kan være deprimerte. Elever som er flinke kan være de som mest trenger hvile. Elever, eller mennesker, da, kan være det mest tvetydige og paradoksale vi står overfor her i verden. Vi sier en ting og tenker noe annet. Eleven som spør om hun kan gå hjem fordi hun er dårlig. Kanskje er hun skikkelig sjuk, og trenger at du sier det selvfølgelige; gå hjem og bli frisk! Kanskje tester hun deg og vil du skal si at du ville satt pris på om hun holdt ut fordi du tror hun har noe viktig å bidra med akkurat i dag, når de skal snakke om og diskutere og skrive om den novella dere leste sist. Du veit ikke. Du må leve med tvetydigheten. Kanskje må du artikulere usikkerheten din. 

Intellektuell sjenerøsitet og feilbarlighet? Hva betyr det? Det samme som å ville ta sjanser (på å ha forstått noe) og å være tolerant for (intellektuelt) nederlag? Kanskje. En lærer skal stadig snakke med elever om det de produserer, enten det er tekst eller matematiske løsningsforslag. Kanskje verdsetter du elevens forsøk, og viser intellektuell sjenerøsitet, selv om du selv ville løst det på andre måter. Det er kanskje best. Men du tenker på at eleven skal opp til eksamen om noen måneder, og at den som skal lese eksamensbesvarelsen kanskje ikke har (tid til) den samme intellektuelle generøsiteten. Du begynner å lure på om det kanskje hadde vært best om du ikke hadde introdusert elevene for noen vurderingskriterier slik at hun kunne forstå hvorfor dette ikke er helt topp, selv om du vet at det ville knuse henne i forsøket. Så du holdet kanskje på med sjenerøsiteten din, selv om du vet at den er feilbarlig rent formelt i den andre enden. Eller ikke. Med den sosiale risikoen det medfører. For du veit aldri helt sikkert hvordan du skal agere. Du gjør det. Du er feilbarlig. Det er lærerens daglige dont. 

Så er det kanskje isvind, grus, stein, paradokser og usikkerhet. Oftere enn vi merker. For det er gull i dette landskapet. Det er elever som plutselig, nesten overraskende, åpner seg for å ta sjanser eller for å dvele ved usikkerheten sin. Det hender. Og det som er med slike hendelser, er at man merker dem ikke nødvendigvis, hvis man ikke er følsom for dem, eller åpner seg for dem, eller ser dem. Men når man ser dem, er de verdt all famling og usikkerhet og tvetydighet, alle nederlag og risiki som er tatt og svelget underveis. Jeg heier på alle lærere i verden. For at de er der, for at de holder ut usikkerheten, og for at de ikke gir opp å ta sjanser. Og på alle elever. Som er grunnen til at vi vil være lærere. 


fredag 20. oktober 2017

Filterløs fredag: et slags sorgarbeid. Et slags minneord.

Det er ikke lett å samle seg til å skrive. Livet har budt meg mange praktiske oppgaver de siste ukene.

I august døde min farfar. Plutselig. Han sto og sagde. Så falt han om. På sykehuset sto ikke livet hans til å redde.

Midt i juni var jeg på vei til Aschehougs sommerfest for lærebokforfattere. Jeg hadde pynta meg, og gikk sammen med noen inn på Tønsberg jernbanestasjon. Vi gikk gjennom ventehallen for å gå ut på perrongen. I sideblikket så jeg en mann på en benk. Jeg var engasjert i en samtale, så jeg gikk videre. Så tok jeg reisefølget mitt i armen, og sa. -Jeg tror jeg så farfaren min sitte der borte. Jeg må gå tilbake, sa jeg. Jeg har ikke snakket med ham på sju år, sa jeg. Jeg må sitte med ham på toget, sa jeg. Vi sees i Oslo.

Jeg snudde og så meg tilbake. Han satt på benken. Tynnere enn jeg husket ham. Eldre enn jeg husket ham. Klærne ett nummer for store, kanskje to. Han satt, jeg kom gående. På høye hæler. Jeg følte meg så stor. Så imot alle naturlover stor i forhold til ham. Og dum. Og litt redd. Like dum og like redd som jeg alltid har følt meg de gangene jeg har plukka opp dørstokkmiltelefonen for å ringe ham og si hei, det er Marianne, og han, neimen hei, er det deg, det var koselig, og jeg ja, jeg tenkte kanskje jeg kunne ta meg en tur, og han ja, du kan da skjønne det. Like forbanna engstelig.

Jeg stoppet foran ham. Smilte, sikkert. Så på ham. Han så opp på meg. Først med spørsmål i blikket. Det gikk ett sekund, to sekunder, fire timer, førti dager, sju år. Hei, sa jeg. Hei, sa han. Han smilte, men smilet rakk ikke å skjule sorgen over alle årene han hadde ventet på at jeg skulle ringe. Ikke helt. Ikke med en gang. Han sa han ikke hadde kjent meg igjen. -Men at det var noe kjent med tennene. Ja, sa jeg. Jeg lo. Med tennene som han kjente igjen. Da toget kom på perrongen, gikk vi inn. Han gikk sakte. Jeg gikk saktere. Tenkte på hva vi skulle si til hverandre. Hvordan jeg skulle komme meg gjennom den neste timen uten å skamme meg ihjel.

Vi kom gjennom den. Den gikk for fort. Vi snakka om. Jeg husker ikke helt. Litt om at jeg skulle til Oslo. -Du må jo være veldig flink, da, hvis du har skrivi ei bok, sa han. Ja, sa jeg. Vi sa mange ting. Noen husker jeg ikke. Noen klarer jeg ikke å gjengi uten at det blir feil. Dette var fint, sa han. Dette var veldig fint, sa han. Nå ble jeg glad, sa han. Tenk at vi skulle møtes sånn. Det var fint. -Han var en mann av få, milde ord. En mann av enorm omsorgsevne overfor meg. Sånn husker jeg ham. Skal vi lese eventyret en gang til? Skal du ikke spise mer? Skal jeg kjøre deg jorda rundt og tilbake? Vil du ha mer? Det var aldri nei. Alltid mer. Mer stillhet, flere brødskiver, flere pledd, mer tid. Da han gikk av toget ble han stående på perrongen og se på meg til han var en liten prikk i sidesynet igjen. Til jeg ikke lenger syntes for ham gjennom togets vinduer.

To måneder senere, da sommerferien var over, og jeg ville reise og besøke ham som vi avtalte, fikk jeg en telefon. Da var han død. Da hadde han reist for å jobbe på et dugnadsprosjekt. Han hadde skullet fikse et tak. Han hadde vært sammen med venner og skullet sage noe til taket. Så sagde han ikke mer. Plutselig var det ikke mer saging. Ikke mer noe. Og jeg. Jeg var for seint ute.

Nå sitter jeg her omgitt av et ukjent antall fotografier. De fleste viser farmora mi poserende, overraskende ofte i bikini, overraskende ofte med en katt, alltid som bildet sentrale motiv. Denne skjøre, lille dama min farfar tilbrakte hele 60-70 og 80-tallet med, og som døde fra ham i 1991. Da jeg var 17. Vi rydder i boet. Jeg kan forestille meg at å rydde i boet etter noen man har hatt nær og jevnlig kontakt med, er ille nok. Denne ryddingen er for meg en gjennomborende påminnelse om alle de dagene, månedene og årene vi ikke var sammen. Alle de dagene, månedene og årene han tenkte, idet telefonen ringte, at det kanskje kunne være jeg. Så var det noen andre.

Hva var dette livet som nå er over. Hva er det nå. Hvem skal huske det. -Søsteren hans som savner ham hver formiddag. Hele tida, men særlig hver formiddag da han henta avisa og gikk innom henne. Tok en kopp kaffe. Snakka kanskje om meg. Eller ikke. Kanskje om at han skulle kjøpe gressklipper, at han skulle reise og besøke kjæresten sin. Kanskje inviterte han henne ned til kvelds. Kanskje foreslo han en kjøretur til kirkegården på Hole, der svigerforeldrene hans lå begravet. Hva gjorde han? Hva fylte dagene? Hva er alle de dagene nå? Hadde jeg tenkt annerledes om dette om han hadde fått hilse på de to yngste barna mine? Hadde jeg vært mindre tynget, ikke av sorg, men av skam. Antakelig, men jeg vet ikke.

Samtidig med at vi nå rydder og tømmer og sorterer, rydder, tømmer og sorterer jeg i meg sjøl. Ikke av prinsipp eller overbevisning, men av nødvendighet. Det er et arbeid som pågår uten at jeg har villet eller initiert det. Det bare er. Foreløpig dreier det seg om å forsone seg med at slik var det, og slik ble det. At det jeg alle disse årene har fryktet, nå har skjedd. At jeg kan skamme meg over det så mye jeg orker, men at den skammen ikke kan gjøre den jobben som må gjøres for meg. Jeg må gjøre et arbeid. Akkurat nå er det fint at det er et praktisk arbeid. At jeg ikke får hvile fra å plukke opp tingene hans, sortere dem i esker og sekker, tenke på at dette. Har han omgitt seg med. Slik er et liv.

Blant alle tingene vi sorterer, har jeg funnet flere almanakker. Det viser seg at han har drevet minutiøs loggføring av det meste. Sorgen over sin kones død. Alle besøkene på hennes og min fars grav i månedene og årene etter. Den første tiden opp til tre ganger om dagen. Hva han har spist til middag, og hvem han har spist den sammen med. Destinasjonen for bilturer. Kontantuttak. Prisen på et par bukser han har kjøpt. Steder han har kjørt meg til. Pengesummer han har gitt meg. Turer til campingplasser, bandykamper, fotballkamper, høyfjellshotell. -Marianne ringte. -Marianne var her. Vi spiste sammen. -Marianne var her. Hun er så koselig. -Spiste alene i kveld. Koteletter.

Jeg fortsetter arbeidet, glad for at han satt der og venta på et tog. Et tog jeg også skulle med.


mandag 25. september 2017

To read or not to read. That is (åpenbart) no longer the question.

Jaja. Som man reder, ligger man. For noe som synes som en evighet siden, leste jeg om det Elisabethanske teater og Shakespeare som student på grunnfag i teatervitenskap. Hvis jeg ikke husker feil, tror jeg forsyne meg jeg skrev om det til eksamen, også (en skoleeksamen jeg møtte til etter desperat siste-liten-lesing på Blindern, etter å ha meldt meg av eksamen på Universitetet i Bergen et semester tidligere ), Det gikk helt ok. -Jeg leste Hamlet som pensumstoff, og pugga noen sentrale lesninger og ja. Det holdt. Siden gikk det vinter og vår (og neste sommer med, som det heter i sangen), nærmere bestemt omtrent 22 år, før jeg leste det igjen. Det var i fjor vinter, da jeg skulle se en teateroppsetning, og ikke ville være bekjent av å ikke ha gjenlest skuespillet om den unge (eller kanskje ikke fullt så unge?) prinsen av Danmark.

Gjenlesningen etterlot meg nokså mørbanka i huet, og med langt flere spørsmål enn svar. Det kan kanskje synes som en gåte for de som ikke kjenner meg, at jeg da umiddelbart tenkte: dette skal jeg lese med elever! -Det tenkte jeg altså, og siden jeg dette skoleåret underviser i vg2, og siden Hamlet kan sies å tilhøre kategorien "noen utvalgte tekster fra middelalderen til og med romantikken" (som det heter i læreplanen, mind you), sto jeg allerede første skoledag og sa til klassen min at vi skulle lese det. Vi skal lese Hamlet! sa jeg. Jeg vet ikke hva den gjengen er laget av, men mange smilte, noen ropte jess! og noen få ropte jess mens de holdt hendene over hodet. Så, ja. Jess! Ay!

I dag var dagen da startskuddet for dette arbeidet skulle fyres av. Med brask og bram, tenkte jeg. Det ble nok litt brask og bram, også, men den altoverskyggende følelsen jeg hadde da jeg troppet opp i klasserommet i ettermiddag, reflekteres best i min kollegas noe ironiske; "Lykke til, Furumo". Etterfulgt av en kommentar i nærheten av "du er jo ikke helt rektig". Eller noe i den duren. Neida, sa jeg kjekt og blidt (det gjelder å holde moralen oppe, i alle fall i startgropa). -Det har jeg vel aldri sagt heller (at jeg er helt rektig).

For det skal jeg bare ha sagt: jeg synes Hamlet er en skikkelig krevende tekst. Når jeg leser, synker jeg liksom inn i versemålet, og glemmer helt å følge med på hva i all verden folk egentlig sier til hverandre. Jeg veit det jo, sånn overflatisk. Det skal godt gjøres av et over snittet litteraturinteressert menneske å ikke ha fått med seg hovedplotet i tragedien. Eller de vanligste lesningene av Hamlet- figuren. Det er jo bare det, at hvis vi først skal lese det i klasserommet, må vi jo lese skikkelig. Vi må tenke over hva dette betyr, for oss, og komme i gang og diskutere det. Da holder det liksom ikke å si at Hamlet må hevne sin døde far, men det er litt vanskelig for ham, for han er et renessansemenneske, og han tviler og nøler sånn. -Da kunne vi jo bare sagt det, og gått videre.

Foreløpig har jeg løst det på følgende måte (for det er altså ikke lenger noe spørsmål om vi skal lese dette stykket. Spørsmålet er mer hvor (som i i hvilken grad) på trynet kommer dette til å gå, for eksempel på en skala fra en til ti):

1. Noen elever er inne i klasserommet allerede, når jeg kommer. Noen kommer de påfølgende to minuttene. Noen spør om jeg skal lese for dem, eller om vi skal lese høyt, og om vi kan fortsette å ha det mørkt, for det er ganske koselig, noe jeg smiler til.

2. Jeg sier god dag, og at det er meninga at det skal være mørkt, for når Hamlet starter, er det midt på natta og kaldt og ganske uhyggelig og noen vakter snakker sammen på skanseverket rundt slottet, for de holder vakt. Jeg forteller om kongen som er død (som forvirrende nok også heter Hamlet), og om enkedronningen som har giftet seg med hans mor. Om gamle Hamlets seier i kampen mot Norges kong Fortinbras, og om redselen for at Norge skal slå tilbake. Dessuten sier jeg at jeg etter å ha forberedt dette for klassen, bare skjønner mindre og mindre. Og at det får gå som det går.

3. Det kommer noen spørsmål og synspunkter på arverekkefølgen. Elevene blir bedt om å svare på tre spørsmål, som går omtrent sånn:
 -Hvor lenge er det rimelig at en sønn skal sørge over sin fars død?
 -Tenk deg at din far døde, og at din mor etter noen uker inviterte til et stort bryllup der hun skulle gifte seg med din fars bror (din onkel, altså). Noen tanker?
-Og: din mor og din nye stefar vil at du skal slutte å henge med hodet og være så stille og vanskelig, og heller glede deg over deres giftermål. Hva synes du om dem?

4. Disse spørsmålene var det, som ventelig kan være, mange synspunkter på. Til slutt måtte jeg avslutte diskusjonen. Det var tid for å lese. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å lese den første scenen høyt selv, I utgangspunktet. Det finnes imidlertid ikke noe kjipere å høre på (joda, sikkert, men det er i alle fall ganske så kjipt) enn ett menneske som leser opp replikker i et skuespill. Så jeg sa det som det var: det er jo litt kårni at ett menneske leser alle disse rollene. Kunstpause.

5. Det var åpenbart stikkordet for tilstrekkelig mange elever, til at jeg fikk de med-leserne jeg trengte. Vi leste scene 1 og scene 2 i sin helhet, kun avbrutt av spørsmål om hva "hellebarden" var. Og noen kommentarer til gjenferdets spøking på skanseverket (Han har ikke fått ro, han får ikke komme til himmelen, han har noe uppgjort, sa noen. Han er blitt drept og vil at Hamlet skal hevne ham, sa en annen. Jada, sa jeg. Det kunne vel ikke holdes hemmelig, akkurat, sa jeg. Vi veit hva det handler om, sa noen. Bra, sa jeg).

Sånn ble det i dag. Ikke så verst, synes jeg. Selv om det er tidlig å synes noe som helst om hele dette prosjektet, som fremdeles virker noe -ehm- overmodig på meg.

Da jeg til slutt tipset om et intervju med Benedict Cumberbatch, der han snakker om sin tolkning av Hamlet, samt viste et par minutter fra det, gikk det helt rundt for noen. -Kan vi se det? Sa de. E, Sa jeg. Det er dessverre over. Det var over for to år siden. -Men kan ikke du ringe ham og be ham komme hit til oss? -Jo. Jøss.

-Mye kan tyde på at de superkreftene jeg bebreider meg selv for å innbille meg at jeg har, er høyst virkelige i elevers øyne. Så får vi se om det holder de neste tre ukene.

mandag 21. august 2017

Om skjelvende hender, hevn og litteraturundervisning. Pluss litt (for mye) om truser.

Første norskøkt i vg2 har herved gått av stabelen. Jeg brukte fire timer før denne økta på å forestille meg at det ikke skulle gå bra. Akkurat hva som skulle gå galt, hadde jeg ikke helt klart for meg, men at omtrent alt som kunne gå galt, ville gå galt, var jeg relativt overbevist om. Dette på tross av at jeg allerede kjenner elevene, siden jeg var norsklæreren deres i fjor også. Det er antakelig ikke nødvendig å nevne at min uttalte nervøsitet over kaffen på pauserommet ikke vakte nevneverdig sympati hos kolleger som har tatt imot både en, to, tre og fire for dem helt nye elevgrupper. Derfor forsøkte jeg å late som ingenting. Det gikk sånn passe. Heldigvis har jeg to nye realfagslærerkolleger på arbeidsrommet som foreløpig er høflige nok til å nikke medfølende over min angst for å lese en islendingesaga med elevene. Det slår meg nå at det kanskje var elevene mine de først og fremst følte med.

Det skulle altså handle om norrøn litteratur og kultur. Nærmere bestemt om Soga om Ramnkjell Frøysgode. Og om hevn. Etter å ha demonstrert mine skjelvende, nervøse hender for et fullt klasserom (strekker frem hendene og sier -se! -Er du nervøs? -Ja! -Men du kjenner jo oss! -Ja, men det hjelper ikke. Det går snart over.), skred vi til verket. Det vil si; elevene skred til verket, og snakket sammen om spørsmål som; forsøk å gi en definisjon av begrepet 'hevn', hva er forskjellen på 'hevn' og 'straff', mener dere?, hva tror dere kan være årsak til menneskers behov for å hevne seg? Ogsåvidere. Jeg skal ikke referere diskusjonen som fulgte. Bare dette, som en oppsummering (og til orientering for dere som kanskje ikke har tenkt på forholdet mellom straff og hevn på en stund):

Hvis du er ute i offentligheten, og noen drar ned buksa di, sånn at alle kan se trusa di, er det ikke straffeverdig. -Det står verken i lovverk eller regler at dette ikke er lov (dersom en skulle skrive ned alt som kan virke krenkende som regler, ville en ikke kunne gjøre annet ). Men det kan være hevnverdig. Det vil si, det kan hende at den fornærmede/krenkede får tanker om, evt gjennomfører en hevnaksjon. Derfor er 'hevn' mer knyttet til personlige følelser av å tape ansikt/ miste status/ bli gjort til latter, enn det mer samfunnsmessige begrepet 'straff', sa elevene mine. Noen mente at hevn og hevntanker var knyttet til tap av sosial status, mens andre insinuerte at hevntanker var et resultat av en svakhet ved mennesket, nemlig at vi styres av følelser mer enn fornuft. -At ingen ville ha behov for å hevne seg dersom deres selvfølelse ikke var så viktig. Dem om det. Noen mente dessuten at dersom et menneske oppførte seg dårlig mot et annet, ville til slutt rettferdighet skje fyldest på en eller annen måte. The shit will hit the fan, liksom. Karma, sa noen. Ok, sa jeg. Og tenkte litt på alle de gangene jeg har ønsket å hevne meg, og på mennesker som kunne tenkt seg å hevne seg på meg. Denne samtalen tok relativt lang tid (som vanlig, jeg hadde bare glemt denne gjengen), og inneholdt dessuten en referanse til en Friends- episode der Chandler Bing blir utsatt for en hevnaksjon tjue år etter at han dro opp skjørtet til ei klassevenninne foran en fullsatt sal med foreldre og venner. Her er et klipp, for de som ønsker å se hevn enacted. Det er Julia Roberts som spiller hevnersken. Og, ja. The shit hits the fan.

Underbukse-humor er jo gøy, men til slutt måtte vi sette strek for alle mulige og umulige eksempler på hevnlyst, ære og skam, med eller uten bukser. Det var tid for å lese om Ramnkjell. Den starter slik: "Her byrjar soga om Ramnkjell". Ikkeno vissvass. Hva ER dette? Sa ei av damene. Heldigvis. For det ga meg anledning til å si følgende om litteraturundervisning til hele klassen:

-Før vi starter: NN spurte meg om hva dette er. Det kan jeg svare på. Det er en islendingesaga, også kalt ættesaga. Så vil jeg ikke si mer. Dere har fått ei norskbok. Det er ikke forbud mot å åpne kapitlet om norrøn litteratur og kultur i den, og lese det som står der. Det er ikke et verst kapittel, om jeg skal si det sjøl (jeg har skrevet det). Det er også en ganske vanlig måte å gjøre det på. Elevene leser om norrøn litteratur, og så leser vi eksempler på det vi har lest om. Eller læreren foreleser om norrøn litteratur, og så leser vi eksempler på det læreren har forelest om. Problemene med den framgangsmåten, er mange. For det første vil det læreren forteller dere, eller det boka forteller dere, styre lesingen deres. Det vil få dere til å lete etter bestemte ting i teksten, og utelukke andre lesemåter eller andre forståelser. Noe av det viktigste dere skal lære i litteraturundervisningen, er å tenke selv. Det er det ene. Det andre, som er minst like viktig, er at verken dere eller jeg kan bli klokere enn meg (eller boka). Hvis dere finner det jeg vil dere skal finne, og svarer det boka vil dere skal svare, -stiller dere de spørsmålene jeg legger opp til, sier det seg selv at selv om jeg antakelig er skikkelig klok, er jeg ikke klokere enn alle oss til sammen. -Dere skal bli skarpere tenkere av tekstene dere leser, og jeg skal bli en skarpere leser av måtene dere tenker på. Ok?

Ok.

Og her byrjar soga om Ramnkjell:




fredag 18. august 2017

Filterløs fredag: divergent tenking. Og sånt. I rekkefølge.

Å tenke skal visst være så nødvendig. Noen har til og med ment at tankevirksomhet er beviset for at man eksisterer. Dem (ham) om det. Noe slikt bevis skulle ikke være nødvendig en fredag morgen to dager etter skolestart; det er fredag og to dager etter skolestart, og kroppen synes det er unødvendig å hale seg opp fra madrassen, -på skrivebordet ligger allehånde uløste oppgaver, som for eksempel "introduksjon til samfunnsvitenskapelig metode", et uferdig opplegg til Soga om Ramnkjell Freysgode, to (svære) ubetalte regninger, tre doktorgradsavhandlinger jeg skulle ha lest, to hårspenner som åtteåringen har lagt fra seg- Støvsugeren står rein og ubrukt midt på gulvet og gliser. Sommerens tiende Solstad-roman ligger halvlest på stuebordet. Handlelista på kjøkkenbordet. Kjøleskapet nesten tomt (bortsett fra gårsdagens supperester, ei flis av en ost, ei maltraktert smørpakke, og uidentifiserbart bøss samt en irriterende umoden avokado i grønnsaksskuffen). Altså er jeg.

En gang overvar jeg et foredrag om kreativitet. Der framholdt foredragsholderen at en forutsetning for kreativitet skulle være divergent tenking. Divergent tenking er, dessverre for meg, ikke likt med å tenke på veldig mange ting uten å få fingern ut. Divergent tenking handler om det motsatte. Evnen til å tenke på en utfordring på veldig mange måter. Leseren vil kanskje forstå at denne omvendt divergente tanketilstanden som for tiden hjemsøker mitt hode, oppleves relativt uforløsende, for ikke å si lite tilfredsstillende. Hva er vel bedre da, enn ei nummerert liste der tankene flyter fritt, men likevel innenfor rammen av sine nummer og dertil hørende emner? Svært lite. Det måtte eventuelt være å rydde vekk de hårspennene først, men det tør jeg ikke ta sjansen på (for på badet kan det være at jeg må sette på ei vask og brette tøy, også har vi det gående, og sjansen for at jeg får sett på de avhandlingene vil nærme seg faretruende et nullpunkt. Så da:

1. Spørsmålet er: skal jeg begynne å skrive om hvor krøllete de papirene jeg har på skrivebordet er, for så å skildre deres innhold, slik jeg ser det fra stolen, eller skal jeg ta for meg ett og ett papir/ dokument, og heller nevne i en artig bisetning at de er krøllete? Slike spørsmål kan oppta meg lenge. Det sier seg selv at lite (evt dritt) blir skrevet hvis en holder på slik i lengden. At papirene er krøllete, er i seg selv en veldig lite pirrende informasjon for en leser, ja selv for meg, som i grunnen er ganske åpen for at ulike emner kan være både pirrende og interessante, alt ettersom hvordan skriveren behandler dem. Jeg merker på meg at jeg i skrivende stund ikke er i stand til å gjøre emnet "krøllete papirer" spesielt interessant. Det er heller ikke så viktig for meg å klare det, at jeg vil sette meg og tygge på en blyant en time for å tenke det ut. Dette er tross alt ikke noen obligatorisk øvelse. Så nei.

2. Det øverste papiret er en utskrift av en eksamensbesvarelse jeg leverte i emnet litteraturdidaktikk før sommeren. Jeg ble ganske fornøyd med den. Enda mer fornøyd ble jeg over at jeg kom over et langt litteraturessay av en fyr som heter Ben Lerner, og over diktet av Marianne Moore, som jeg syntes det var verdt å innlede hele sulamitten med. Sånn går det: POETRY/I too, dislike it./Reading it, however, with a perfect/contempt for it, one discovers in/it after all, a place for the genuine. -Jeg tror jeg må henge det opp et sted, og ikke bare ha det på toppen av et stadig mer, som dagene og ukene går, krøllete papirhefte.

3. Enda mer krøllete er en utskrift av noen diskusjonsoppgaver om hevn, som vi har laga til elevene våre. Vi skal lese Soga om Ramnkjell Frøysgode(en fyr som er obskønt glad i hesten sin, og som dreper en fyr for å ha ridd på den, og som sjøl blir hengt opp etter akillesscenen i tau sammen med noen av soldatene sine, blir lyst fredløs, stikker fra gård, grunn og hest, bygger seg opp i ei ny bygd, blir egga til strid av ei kjerring som vasker tøy, dreper broren til han som tok over gården, tar gården tilbake, og enden på visa er at han er enda rikere, men uten hesten over alle hester (eller "gromgutten" som han kaller den), for den har fienden drukna forlengst. Noe sånt.). Og Hamlet. Så det er klart. Det blir en del spørsmål om hevn denne terminen. Ei av oppgavene lyder: På hvilke måter kan et ønske om å hevne seg være forbundet med skam- eller æresfølelse, mener dere (for Ramnkjell? For Hamlet? For oss? Grei ut og drøft. Tenker jeg at jeg kan hekte på den oppgaven sånn oppunder juletider.)

4. Jeg er ikke i stand til å skrive noe annet om masteroppgaven jeg er i ferd med å starte på, enn at jeg er i ferd med å starte på den, og at den skal handle om litteraturundervisning, og at jeg, som privatperson, er Røe Isaksen og hans kvinner og menn i en relativt uspiselig regjering, evig takknemlig for at han sponser dette opplegget gjennom lærerløftet (noe som antakelig er tungt, for jeg har ikke spist bare grønn salat i sommer, for å si det mildt). Om skolen som sådan, eller elevene mine, kommer til å bli veldig mye bedre av det, er jeg heller usikker på. Men jeg får nerde og bli klokere og drive med noe jeg synes er fint. Det er fint.

5. Som et resultat av denne statens elleville sponsing av min permisjon, er det altså slik at jeg også dette skoleåret kun underviser i en eneste klasse. Dette er dessuten det aller første året jeg ikke skal bli kjent med nye elever. Det er den samme klassen som jeg hadde i fjor, og det er vg2, og de kjenner meg og jeg kjenner dem. Det er en overdådig luksus. -Og så glade de så ut for å komme på skolen! Jeg gleder meg som en tulling til å være sammen med dem ett år til, og lese, skrive og snakke om alt det norskfaget lar oss lese, skrive og snakke om (og det er slett ikke lite, skal jeg si dere.).

6. Jeg veit ikke om jeg er i stand til å skrive noe om sommerens lesebonanza, heller, annet enn at det har vært helt drøyt fantastisk å både førstegangslese og gjenlese Solstad. For en forfatter! Disse bøkene har jeg lest, i tillegg til Van der Hagens Dag Solstad. Uskrevne Memoarer:
1. T. Singer
2. Professor Andersens natt
3. Armand V.
4. Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige
5. Ellevte roman, bok atten.
6. 17. roman
7. Roman 1987
8. 16.07.41
9. Det uoppløselige episke element i Telemark...
10. Arild Asnes (halvlest)
-Det er en svir og en lise og en lykke i å lese dette for meg. Det må jeg bare ha sagt. Irr! Grønt! står for tur, om ikke Introduksjon til samfunnsvitenskapelig metode eter meg med hud og hår.

Glad fredag!

Post masteroppgave syndrom*

Våren 2016 fikk jeg den lykkelige beskjed at jeg var innvilget 75% permisjon med lønn i to hele år, for å heve kompetansen min. To år er gåt...