tirsdag 28. februar 2012

Hvis jeg stæsjer meg litt:

Hei, Hvor det går! Etter to norskøkter med Nini Roll Anker (et forfatterskap mine kolleger og jeg lurer på om ikke er kjønnskvotert inn i det som måtte være igjen av vår litterære kanon) og Sigrid Undset, involverende diskusjoner om menneskesyn, verdisyn, plikt- og sinnelagsetikk, tafsing i busker i utmark og bruk av paralelltekster i tekst (og mye, mye mer), og etter et pustehull med smalltalk om eksamen og sommeravslutning, falt følgende ord i klasserommet:

Elev1: kan du være med på skoleavslutningen vår?
Lærer: det hadde vært veldig hyggelig.
Elev2: Ja! Kan du gå på fylla med oss?
Lærer: nei, men jeg kan være med og ha det hyggelig noen timer..
Elev2: jamen du kan vel dét, vel, du er jo ikke mye eldre enn oss!
Lærer: jo (but thats not the point, red. anm.).
Elev2: neida!
Lærer: jeg er dobbelt så gammel som dere (still not the point).
Elev2: du ser i alle fall ikke noe særlig eldre ut.
Læreren (som glemmer at dette er åpenbart smisk og det eldste trikset i  boka) blir litt stum, smiler fra øre til øre, svinger seg fjollet rundt på den plattingen kateteret står på, og gjør en tilbedende gest mot elev2.

---


Elev2: nei, hvis du stæsjer deg litt, så kan vi gå på byen sammen, ingen kommer til å legge merke til hvor gammel du er.


Åååkei. -Stæsj it is, then!

lørdag 25. februar 2012

On a mission by night, in the dark...

På et loft, i et rom vendt mot syd, i ei seng vendt mot øst, med månen i vest og mannen i nord,* ser alt tilforlatelig ut ei tilfeldig valgt natt. Ingen skjulte bedrifter i nattens mulm og mørke. Ingen kriminalgåter. Ingen mord. Ingen hemmelige agenter. Tilsynelatende.



For i drømmenes verden kan alle ting skje. Det synes åpenbart etter de siste to netters opplevelser. Drømme- eksperter oppfordres til å lukke denne nettsiden (dere er velkomne tilbake ved alle andre anledninger), og dersom dere ikke følger oppfordringen, men likevel leser videre, anmoder jeg, på det sterkeste, at dere ikke ser min person i lys av det dere mener drømmene kan fortelle om deres opphavskvinne. Dersom dere likevel trosser min anmodning, og ser min person i lys av de tolkede drømmer, forlanger jeg at dere ikke, under noen omstendighet, deler disse anskuelsene med meg.



Natt 1:

Drømmersken sitter på en benk på Oslo S, med fullsize- versjonen av Aftenposten oppslått foran ansiktet. Ingen må se henne. Hun venter på et stikkord fra en fremmed. Hun vet ikke hvem vedkommende er, men det er gjort avtale om at hun skal reise seg og gå til oppbevaringsboksene, som i dette tilfellet også fungerer som bankbokser inneholdende gullbarrer, når noen står bak henne og sier "det er bare elendighet i avisene om dagen", som for å kommentere avislesingen. Hun venter. Gullbarrene tilhører de amerikanske styresmaktene, og hun er utpekt til å vokte over dem.



Inn fra venstre, iført dress, kommer den amerikanske presidenten, Barack Obama. Hun blir redd for at noen andre skal få øye på ham, og lurer på hvorfor han på denne idiotiske måten gir seg til kjenne. Han kommer bort til henne, nikker megetsigende på hodet og sier lavt, hvesende (qoute, unqote): youre doing a great job. The American government is grateful for your skills in the spying- area 






Natt 2:

Drømmersken går i korridorer som minner om korridorer i nrk eller ganger bak scener i teaterbygninger. Hun passerer mange nummererte dører og leter etter noe hun ikke helt vet hva er. Eller noen. Hun forsøker å lese nummerne på dørene som koder, men innser at dette er et språk hun ikke behersker. Så, med ett, åpnes ei dør noen meter foran henne, og ut av døra kommer en mann i anslagsvis begynnelsen av sekstiåra.



Hun ser ikke ansiktet hans, men bestemmer seg for å følge etter. Han har på seg jeans og ei trekvartlang brun skinnjakke, noe hun tenker må leses som tegn på noe. Så får hun øye på hendene hans. De vekker hennes oppmerksomhet fordi de er utstyrt med bare tomler. Fem tomler på hver hånd.
Tommelmannen snur seg mot henne og smiler og vinker med alle tomlene. Det er Halvdan Sivertsen. Slapp av, sier han, med trykk på "av", det e jo bære mæ. 






Javel, javel.

*en Feng Shui- ekspert må gjerne dømme meg nord og ned, evt rett vest, men sånn harre altså blitt.

torsdag 23. februar 2012

Morgenstund med trøst

Den sist ankomne jentungen har vekket sin mor. Hun stryker på kinnet og sier hun er glad i meg så mange ganger at jeg ikke har hjerte til å sove videre. Vi lager sjokolademelk og hundre brødskiver og ser på Madickenfilmen. Da får jeg lov til å ligge litt på sofaen. Jeg har jo tross alt vinterferie.

Vi småprater om filmen:
T: Mamma! De skal ikke se på spøkelser
M: Neivel? Hva skal de da? Skal hun ikke til Abbe og se på spøkelset som bor i bryggerhuset?
T: NEI! Hun skal til mammaen sin!
M: Skal hun sove hos mammaen sin, sånn som deg?
T: Ja. Det blir koselig.
M: Ja.
....
T: Nei, se! Hun skal til Abbe.
M: Midt på natta? Hva skal hun der?
T: Hun skal se på spøkelser.
M: Ajajaj. Det blir skummelt!
T: Ja, men jeg kan passe på deg.


Marianne 16 år får rope gjennom Marianne 37 år

Verden er urettferdig!
Alle mennesker er like mye verdt!!!!
Ja. Også de som har flyttet til Norge de siste femten åra!
Jorda er i fare:
Bilen er i veien! (dette er grunnen til at Marianne 37 fremdeles ikke har førerkort)
Vi trenger bare hverandre. Alle andre behov er projeksjoner av dette grunnleggende behovet (det gjelder også behovet for nye vesker, kjoler, sko, bekreftelse, komplimenter, skit og fandens oldemor).
Ja.
Kort sagt.
Det er ditt ansvar.
Du trenger ikke å være en idiotforbruker bare fordi du er født i et av verdens rikeste land.

Just sayin'


fredag 17. februar 2012

Filterløs fredag, fine ting i uka som var:

1. Det går mot lysere tider, noe som er fint når vi kommer hjem fra jobb og barnehage og sfo og veslejenta sier "husker du det var mørkt da vi kom hjem fra barnehagen før?"



2. Elevforedrag. Særlig elevforedrag med intelligente ordspill om Olaf Bull og Rudolf Nilsen, som får meg til å le høyt (men bare inni meg) og ønske at jeg hadde en brøkdel av vedkommendes talegaver.


3. Å bli rørt av Halldis Moren Vesaas´"No plantar kvinna" i samtale med elevgruppe om dobbel bunn i diktet.

4. Å komme på jobb og skjenke en kopp kaffe, og det første vi snakker om, er forskjellen på "skjebne" og
"forsyn".


5. Folk som tør å stille de ubehagelige spørsmålene.


6. Tidlig modernistisk svensk lyrikk.




onsdag 15. februar 2012

Skal lærere strikke votter, pelle seg i nesa, tenne stearinlys og spille gitar i timene?

Da skoleåret startet i høst, ønsket jeg toogtredve ungdommer velkommen ved å tvinge dem til å klemme den svette hånda mi. For et par år siden var dette tallet fireogtredve. Det første året jeg var lærer, var det tredve.

Når jeg driver skriveopplæring (ja, selv elever på videregående har utbytte av dette), sitter elevene og skriver, og jeg smyger rundt og veileder. Jeg kan ikke tenke på det så mye, for da blir jeg deprimert (noe alle vil tape på), men en elev regnet det ut for meg: ei økt er på nitti minutter. Vi er toogtredve i klasserommet. Det blir i underkant av tre minutter lærerveiledning per elev. Jepp. Lær å skrive et faglig essay på tre minutter.



Når jeg tenker etter, er dette fremgang siden min egen tid i videregående opplæring (eller gymnas, da). Jeg var på mange måter fascinert av norsklæreren min, hun var underholdende, smilte når hun kom inn i klasserommet, viftet med armene og hadde skrevet en roman. Det eneste jeg husker av skriveopplæringa, var at hun gjentatte ganger tegnet en rullende snøball på tavla. Den skulle illustrere hvordan en tekst hele tiden skulle dreie seg om kjernen, men bygges ut. Det forstår jeg nå. Den gangen skrev jeg på refleks, og kom unna med det. Ikke så godt som jeg ønsket, kanskje, men slett ikke verst, med tanke på hva jeg lærte (eller ikke lærte) om skriving på skolen.

Men, altså. Tre minutter. Da rekker jeg å lese avsnittet eleven har skrevet med en viss oppmerksomhet, svare på spørsmål jeg tvinger eleven til å stille om teksten, samt foreslå endringer i syntaks eller variasjon i vokabular. Hvis jeg er heldig. Noen ganger må jeg legge dette viktige arbeidet til side for å bare få eleven til å bli trygg på at oppgaven hun eller han forsøker å løse, er mulig å løse. "Jeg klarer det ikke" er ikke en uvanlig inngangssetning i disse treminutters- øktene.


Likevel hevder mange, også skoleledelse og skoleeier ved min skole, at klassestørrelse ikke har noen særlig sammenheng med læringsutbyttet.  Hvis man hevder det, kan man føle at man tilhører en utdøende rase lærere, nemlig en sutrende, SV- stemmende "sosialarbeider" (jeg begriper ikke hvordan denne i utgangspunktet nøytrale yrkesbetegnelsen har vokst seg til å fungere som skjellsord) som bryr seg mer om å tenne stearinlys og lese høyt for elevene og ha det hyggelig, enn hva de virkelig lærer. Jada.

Vel. La oss være ærlige. Money talks. Når skoleledere skal argumentere for den pedagogiske holdbarheten i lav lærertetthet, trekkes særlig John Hatties undersøkelse av læringsutbytte frem. Hattie har undersøkt ulike faktorers påvirkning av læringsutbyttet, blant disse klassestørrelse. I en sammenfatning av studien på forskning. no, hevdes blant annet dette:


- Mindre klasser ikke viktig
- Av de rundt hundre studiene som har blitt gjort på reduksjon av størrelsen på klasser, er det ingen som viser at reduksjonen har ført til bedre resultater eller læring, sier han.

Problemet med slike overskrifter og sammenfatninger er større enn man kanskje kan tenke seg. Riktig nok presiseres det videre at:

Han konkluderer med at lærere operer på samme måte i en klasse med 10 elever som i en klasse på 30. Da er det ikke veldig overraskende at reduksjonene ikke fører til noe, sier han.


Å! Kan det være riktig? Skal vi virkelig endre arbeidsmåter hvis vi får færre elever i klasserommet? Jeg trodde jeg kunne fortsette med de tre minuttene, jeg, og bruke resten av tida til å strikke polvotter eller pelle meg i nesa! Videre:


- Færre elever i klasserommet kan ha betydning, hvis vi kurser lærere så de kan dra størst mulig fordel av mindre klasser, men forskningen viser at dette ikke blir gjort.


Well, as I said. Money talks. Det skulle tatt seg ut om man skulle bruke penger på både å redusere klassestørrelse, og kursing av lærere. 


I et temanotat fra mars 2011 gjennomgår Utdanningsforbundet ulike undersøkelser som har tatt for seg forholdet mellom lærertetthet og utbytte. Her blir metodikken problematisert, og det pekes særlig på behovet for å undersøke klassestørrelse i kontekst til faktorer som lærerens kompetanse og elevers sosioøkonomiske bakgrunn. Flere av undersøkelsene i gjennomgangen viser at jo lavere sosioøkonomisk bakgrunn elevene kommer fra, jo bedre utbytte har de av undervisning i mindre klasser. Dessuten ser man en tendens til at undervisningen i store grupper påvirker læringsutbyttet til elever med karakterer nederst og øverst på skalaen, i negativ retning. 


I klasserommet mitt har jeg tredve ungdommer som tar til takke med tre minutter per økt. I snitt. Jobben min er å optimalisere læringseffekten i forhold til de rammebetingelsene jeg blir tildelt. Jeg vil likevel ikke være med på at vi godtar og svelger en forenkling av forskningen, til ulempe for elevene. Alle elever har rett til videregående opplæring. Da må skoleledere og -eiere ta forskningen på alvor, og lese litt mer enn bare overskriftene. Og litt mer enn bare én undersøkelse.






Når vi får nytt skolebygg kan det hende vi skal forelese for seksti elever innimellom. Som en avveksling. Det er selvfølgelig moro for lærere som meg å få stå foran seksti elever og snakke om språkstriden på 1800tallet. Kanskje elevene til og med synes det er ålreit de femogførti minuttene det varer. Før vi setter i gang med dét, bør vi kanskje tenke på læringsutbyttet. Og på om det ikke kreves en annen lærerkompetanse . Mye tyder på det.





søndag 12. februar 2012

Når er det rart å være lærer?

Liste nr I:



1. Når elevene skal jobbe på egenhånd og du er litt bakpå og synes at du er litt for synlig og skulle ønske at noen spurte om hjelp til noe, slik at du følte at du gjorde nytte for deg og ikke bare satt der på kateteret som karikaturen på en lærer. Eller lærerinne.

2. Når du skjønner, midt i timen, at opplegget du har laget er crap, men likevel synes du må gjennomføre, siden tredve par øyne forventer at du gjør som planlagt, selv om du egentlig vet at det beste for alle hadde vært om du hadde sagt nei, dette gjør vi på en annen måte.

3. Når du leser høyt fra et utdrag og du oppdager, omtrent midt i utdraget, at elevene enten ikke begriper filla av det på grunn av språket, eller at du burde sagt noe om teksten i sin helhet før du begynte, slik at den ville gi mer mening, og du bare må fortsette å lese, siden du nå en gang er i gang, og det sitter minst tre hoder (tross alt) og følger interessert med.

4. Når du egentlig har lyst til å ta på deg litt for fargesprakende, litt for korte, litt for rare klær, men du innser at nå er du lærer, og du vil ikke trekke oppmerksomhet bort fra saken (som er Petter Dass), så du ender opp i en grå pologenser og ditto cordbukse og håret i en kjedelig, men tekkelig, hestehale.

5. Når du innser at på tross av din nitide innsats og forberedelse, på tross av upåklagelig gjennomføring og på tross av topp stemning i timene, er det ikke sikkert noen lærte en dritt.

6. Når du har tatt på deg vikartimer og den egentlige læreren har laget opplegget ferdig, slik at du føler deg som en assistent uten noe som helst eierskap til det som skal skje i timene.

7. Når du har vært borte fra klassen din en hel uke på grunn av sykdom, og du føler at nå rakner alt, nå må du begynne på nytt, men ikke har tid og bare må kjøre på med sidemålsskriving og radikale lyrikere, som planlagt, for hvis ikke oppstår en svært ubehagelig kjedereaksjon.

8. De gangene du helst vil være usynlig og jobbe på kontor helt alene og ikke forholde deg til en kjeft.

9. Når du ler høyt av dine egne morsomheter og oppdager at to av tredve trekker på smilebåndet, bare at du oppdager det litt for sent.

10. Når du stiller et spørsmål til klassen og ingen svarer, og du bestemmer deg for å ikke svare selv, men setter deg ned på en pult eller en stol og venter. Og det er helt stille ubehagelig lenge, og du rekker å tenke på uendelig mange alternativer til å stille spørsmål til klassen, før de mest pliktoppfyllende folka, eller de som ikke kan utholde stillheten, påtar seg å svare på et spørsmål du nesten har glemt hvorfor du stilte.

Helg i heimen og nostalgisk tristesse

Aksel Sandemose, svaner i Sandøysund, klønete gitarspill, bål og pinnebrød, snørr, Bernini, kaffe, melodi Grand Prix, nettforelesninger om barokk arkitektur, Knausgård, mer kaffe, solkrem(!), gjetting av gåter (hva har tjueto bein og sier "knas, knas"?), pippi långstrump, Emil og suppebollen, puslespill, allværsjakke, middagsgjester.

En vanlig helg.

Men Whitney Houston er død. Det ville være løgn å si at jeg har lyttet mye til musikken hennes de siste årene. Jeg kan faktisk ikke komme på å ha lyttet til henne siden jeg gikk på ungdomsskolen. Men da. Jeg hadde en kassett som jeg til slutt spilte i stykker. Jeg danset til den på rommet mitt. Jeg oppdaget at min egen sangstemme hadde kjedelige begrensninger da jeg sang til den, men det gjorde ikke noe, for jeg kunne spille musikken veldig høyt mens jeg sang, og da hørtes det ut som stemmen min morfet sammen med whitneystemmen. Trettenåringen i meg er litt trist i dag.



Saving all my love var den absolutte favoritten. Når jeg tenker etter er jeg usikker på om jeg hadde vært forelsket i den samme fyren riktig så lenge, hvis det ikke hadde vært for denne låta, som på klisjéaktig vis forsterket følelsen av altabsorberende kjærlighet. Jah. Dét var tider...

Appendix:
Jeg innser nå at jeg må ha vært svært refrengorientert i trettenårsalderen. Denne låta er jo skrevet fra "den andre kvinnens" perspektiv, fra elskerinnens perspektiv, hun som sitter og vansmekter og venter på stjålne, forbudte øyeblikk med sin utkårede... Vel.  dramatisk var ikke kjærlighetslivet mitt i sjette/ sjuendeklasse. Det var lite sniking i buskene med gifte menn. Tross alt. Men jeg syntes jo virkelig jeg sparte på kjærligheten. Litt mer sånn som Solveig i Peer Gynt. Det var tider.

fredag 10. februar 2012

Unødvendig

av toåringen å stå opp halv seks på lørdag, eller en god anledning til å få mer ut av helgen?

Rar uke

Vi har jo flotte sykelønnsordninger i Norge, slik at når vi blir syke kan vi, relativt uproblematisk, legge oss under dyna uten å bekymre oss. For økonomien, nærmere bestemt. Hvis man ikke er selvstendig næringsdrivende, da, men det er jeg ikke, så det regner jeg ikke med, men jeg har hørt det skal være noe herk. Vi kan imidlertid bekymre oss for andre ting, vi som jobber i skoleverket.

1. Blir det satt inn vikar i klassen min?
hvis ja: Fett! Håper vikaren forholder seg til planen!
hvis nei: *banneord*

2. Jeg skulle hørt på et elevforedrag om Wergeland. Får jeg tid til det neste uke?
hvis ja: ok.
hvis nei: uaktuelt.

3. Jeg skulle rettet to bunker, jeg må gjøre det til helgen.
(ingen alternativer)

4. Jeg skulle rettet fordypningsoppgaver i helgen. Får jeg tid til det i neste uke?
Hvis ja: ok.
Hvis nei (sannsynlig): vinterferien.

5. Ungene mine har fri fra barnehage og sfo i vinterferien. Får jeg tid til å finne på bra ting med dem?
Hvis ja: ok.
Hvis nei: samvittighetsnag.

I stedet for å være på jobb har jeg ligget på sofaen og sett alle episoder av "Broen" som lå ute på nrk sine nettsider, og latt meg fascinere av den lett autistiske kvinnelige svenske etterforskeren, og tenkt at jeg skulle ønske jeg var som henne noen ganger, bortsett fra når hun sier at middagen hos kollegaen ikke er god, og derfor stapper en snus under leppa og ser litt dum ut (og pen, da, men dum og pen er jo ikke uten videre en god kombinasjon, ikke minst siden hun i tillegg er blond). Men likevel. En som bare sier det hun tenker hele tiden. Slik blir jeg aldri, så det kan jeg vel bare glemme. Være voksen og glemme. Som da jeg var femten og innså at det ikke var noen vits å gå gjennom livet og ønske seg brune øyne.

Jeg har sett nettforelesninger om barokk kunst, siden jeg skal til Roma med jobben i mars.

Jeg har prøvd å lese, men måtte gi opp av utmattelse.

Jeg har sett på bilder på en svensk blogg som heter "Norrsken", som ikke betyr "norsken" som i "nordmannen" , men "nordlys" som i "aurora borealis". Anbefales.

Ønsk meg lykke til i uka som kommer. Hæppi helg!

torsdag 2. februar 2012

x+2y+3z=6

Jeg har har universitets- og høyskoleutdanning. Jeg har lest og skrevet siden jeg var fire- fem år. Jeg leser fremdeles mye, både skjønnlitteratur og faglitteratur. Jeg skriver mer enn de fleste, på blogg, på et skjønnlitterært prosjekt, på jobb. I arbeidet som norsklærer i videregående skole jobber jeg med tekstarbeid hver eneste dag. Jeg utvikler ungdommers lese- og skriveferdigheter, i den grad jeg får det til. -Det er nemlig ikke gitt at de metodene jeg prøver ut, fungerer på den enkelte elev. Dette er, for de fleste i skoleverket, barnelærdom. Eller noe de lærte da de holdt på med pedagogikk og didaktikk.

Jeg har tre barn. For disse ungene har jeg sunget fra det øyeblikket de ble født. Jeg har hermet babyspråket deres, jeg har klappet takten til de første prøvende tonene av bæ bæ lille lam og vem kan sägla. Jeg har lest for dem siden de kunne holde seg våkne lenge nok til å høre en hel fortelling. Jeg har funnet på eventyr sammen med dem. Jeg har skrevet bokstaver og ord på ryggene deres med en pekefinger når de skal legge seg. Jeg har lyttet begeistret når toåringen "leser" høyt fra "Godnatt, Albert Åberg". Vi har diktet opp fortellinger sammen. Vi har ledd av teite setninger i dårlige oversettelser sammen. Vi har huset fullt av bøker.



Slik lyder oppskriften. La ungene være i kontakt med bøker og lesing. Les høyt for dem. Mye. Hver dag. La dem skrive handlelister og beskjeder. La dem lese avisa. Menyen. Butikkplakater. La dem bade i språk. Snakk avansert til dem. La dem undre seg over betydningen av ord. Eller bare lyden av ord. La dem eksperimentere med skrifttyper i word. La dem i det hele tatt gjøre det som jeg har latt mine unger gjøre. Så skal det gå dem godt, og de får leve lenge i landet. I tillegg blir det som en lek å lære å lese og skrive.



Ja, de er heldige, de ungene mine, som får vokse opp under slike gode vilkår. Og alle de andre ungene jeg kjenner som har foreldre som bryr seg om lese- og skriveopplæring, og som staver seg gjennom leseleksene med første- eller andre- eller tredjeklassingene sine hver eneste dag. Tre ganger. Som stopper dem og ber dem lese ordet "grønnskaksordene" på nytt i leksa, for de kom til å lese "grønnsakene", noe som virkelig var i nærme, men ikke helt, og de vet at det er viktig at det er helt riktig når ungene leser, for det har de hørt på åtte foreldremøter. Så når jenta har stavet seg gjennom "g-r-ø-n-n-s-a-k-s-o-r-d-e-n-e" fire ganger, og hun har prøvd seg på varianter som "grønnsakskurven", grønnskassuppe", "grønnsakensor" og "ønskeordene", alt med en mer og mer medlidende norsklærermamma ved sin side, er det nok. Når klokka er halv åtte og tårene spretter frem i øynene, sier norsklærermammaen "grønnsaksordene er et skikkelig teit ord, nå lager vi en kopp te og gir en god dag i hele leksa". Takknemligheten i øynene hennes da. Er noe av det tristeste jeg kan tenke meg.



Det er få jeg har så stor respekt for som lærere i grunnskolen. De jobber i perioder nesten døgnet rundt, og de er ovenikjøpet engasjerte, omsorgsfulle og glad i jobben sin. Likevel kan det hende, og jeg tror nettopp det hender, at engasjementet og varmen de har, blir stilt i skyggen av den instrumentalismen som får lov til å krype lenger og lenger ned i klassetrinnene. Dette er den, for mange, ødeleggende baksiden av å innføre målstyring i læreplanverket. Det skaper en illusjon om at dersom man bare gjør a) leser høyt for ungene b) lar dem skrive handlelister c) ikke gir seg før de leser "grønnskaksordene" rett, så skjer x): høy lese- og skrivekompetanse. Ingen grunnskolelærer med bena plantet i klasserommet kan tro at dette er sant. Likevel er dét meldingen som går ut til foreldrene: ditt barns hjerne er en likning med én ukjent (jeg trenger vel ikke å presisere at dette er min omskriving).


De aller fleste foreldre identifiserer den ukjente som seg selv. Altså. Hvis barnet mitt begynner å grine når det blir bedt om å lese en tekst på over ti linjer, er det verken skolesystemet, læreren, opplæringen, leksene, barnet (det skulle tatt seg ut, ALLE kan jo bli like gode i ALT, bare de følger oppskriften og jobber hardt (unger i dag er late og vil bare spille dataspill)) eller tiden på døgnet (etter sfo og middag). Det er mor. Eller far. Resultatet blir som regel som følger; foreldre gjør som de blir bedt om. Eller foreldre presser unger til å gjøre som de blir bedt om. Fordi de tenker at dette har ikke jeg noe greie på. Barnet mitt skal ikke gå glipp av noe. Jeg må i alle fall gjøre som skolen ber meg om. Eller jeg må passe på at barnet mitt gjør som skolen ber om. Som er å gjøre alle leksene og krysse av for at de nå har lært det ene eller det andre.



Det kan vel ikke være intensjonen, men disse kolonnene for avkryssing ("jeg vet at multiplikasjon er gjentatt addisjon") der man sammen med mor eller far skal rapportere hvorvidt læreplanmål er "lært", er en enorm parodi på de dokumentasjonskravene lærere stilles overfor. De er en hån mot synet på både elever og læring, og en forenkling av begrepet "kompetanse". Det er et under at kunnskapsbedrifter som grunnskolen, der de aller fleste ansatte har minst fire år høyere utdanning, kommer unna med å innføre et slikt skjemaregime.

Bevisførselen her er kanskje noe enkel, men jeg mener likevel at mine erfaringer er en indikasjon på at læringsprosesser er likninger med langt flere ukjente. Jeg kan bli ganske forbanna over at noen prøver å inbille foreldre noe annet. Og jeg kan bli ganske fortvilet over at  noen klarer å overbevise ungene om det samme. Hvis du ikke kan det, jobber du ikke hardt nok. -Hvem kan øve på noe de ikke kan?

Motivasjon, røde elevkinn og eksterne kommersielle aktører i skole. Og litt Jonas Lie.

 En gang i en ikke for fjern fortid hadde fylkeskommunen jeg var tilsatt i kjøpt en slags kurspakke som skulle bidra til bedre undervisning ...