lørdag 31. mars 2012

Påskekaos

Påsken er offisielt i gang:

Etter at vi i noe som liknet ei effektiv arbeidsøkt i går ettermiddag hadde fått heimen noenlunde i orden, braket det løs. Mens jeg forsøkte å komme i feriemodus med et glass rødvin, var jentene i sving med å pynte til påske. De fant frem tovede barnehage-egg, malte egg, filt- eggevarmere, piperenserkyllinger, garndusk- kyllinger, porselenskyllinger (jeg er allerede relativt tokig av alt det gule), plukket inn noen kvister forsythia (av det dryssende slaget) fra hagen. Nå henger det egg og kyllinger overalt i huset. Jeg mener overalt. På en spiker på stueveggen, i taket, på nevnte forsythiagrener, på do. Jeg er ikke så opptatt av matchende interiør, som man kanskje kan ha fått med seg, men dette er likevel vondt på det stedet i hodet der estetikk- senteret ligger (i tillegg til at ett glass i løpet av gårsdagen ble til minst tre, slik at hodet ikke uten videre er seg selv i dag).

I dag har kaoset aksellerert gjennom en heftig seanse med egg- utblåsing og ditto maling ved kjøkkenbordet. Man kan som kjent ikke lage verken omelett, pannekaker eller malte egg uten at noen av dem knuses. Eller at malepensler havner under bord og i vinduskarmer. Støvsuging er sisyfos- arbeid.- Ikke nok med dét.I et anfall av ettergivenhet gikk jeg med på at det var greit å slå opp telt i hagen for camping kommende natt. Jeg tror samtlige av husets dyner åkte inn i teltet mens vi andre var på tur. -Likevel:


kaffe på trappa


stemmen til denne dama


denne damas glede over å være på tur

fredag 30. mars 2012

Fredag uten filter:

1. Det er påskeferie. -Forstå det, den som kan.

2. Dette har vært ei begivenhetsrik uke på de rareste måter:

3. Den hellige ånd har tatt bolig i meg. Neida. Men jeg oppdaget i alle fall i går, at jeg plutselig kunne skrive på tastatur uten å se på det. Det har tatt meg omtrent femogtjue år. -Er det rart jeg er høy på meg sjøl? Eventuelt på pæra? Omtrent slik må evangelisten Matteus ha følt seg. Sånn omtrent.



4. Jeg har begynt å løpe. Det må være alderen. Jeg som ikke trodde det var noe for meg. Det er det.



5. Jeg er re- radikalisert etter ei drøy uke med Bjørneboe. Dermed er jeg i tillegg re- juvenert. Hvis det er noe som heter det.

6. Etter Roma, eller Post Roma, som jeg helst liker å kalle det, har blitt et kollegie- syndrom med positive ringvirkninger. Folk er gladere, har lavere skuldre, løsere snipp, og tror de kan alt. Noe de kan. Etter alt jeg kan bedømme.

7. I et planleggingsmøte med kollega i dag, kom vår nærmeste leder inn for å lette sitt hjerte angående egen undervisningspraksis og negative tanker om denne. Da jeg var hensatt til novelleskrivingens verden (planleggingen dreide seg om å finne lure måter å angripe novelleskrivingsmonsteret), fulgte jeg ikke nøye nok med. På hva han sa. Men fiklet med papirer. Og. I det hele tatt. Jeg hørte tonefallet, og svarte nei, entusiastisk. Hvorpå han sa er du frekk. Med et smil. Det viste seg at det utsagnet jeg hadde svart nei på, var som følger: "det er jo ikke noe rart at elever sovner mens jeg snakker". Vel.

8. Så ble det et par øl etter jobben. I det beste selskap. Yay!

Glad fredag. Alle.

onsdag 28. mars 2012

Mens jeg sitter her og glor...

...og aner fred og ingen fare, viser det seg at besøkstallet på bloggen min har gjennomgått et millenniumsskifte. Dette kunne jeg selvsagt markert med brask og bram, listet opp alle mine blogge- meritter og holdt på som en annen nett- tulling. Noe jeg holder meg for god til. Eventuelt noe jeg tenker ville være å skyte spurv med kanoner, all den tid dette er den langsomste bloggen jeg har vært innehaver av noensinne. Da var det noe annet med bloodymarybloggen *mimre*.

Jeg holder nå på i rykk og napp likevel, takker alle som vil lese, og alle som har lagt igjen kommentarer, og undrer meg bittelitt over at det hyppigste søket som er gjort for å dumpe innom her, er "trim for eldre", skråstrek "trim for eldre, piano" Her er noe for dere:

-Velbekomme!


tirsdag 27. mars 2012

En helt vanlig slitsom tirsdag som ble fin likevel

Som lærer i videregående skole tar man seg friheter. Det er faktisk meningen at man skal ta seg friheter (meningen er vel i utgangspunktet at elevene kan ta seg friheter, uten at jeg vet om noen som gjør det). Etter siste skolereform er for eksempel ingen sentrale forfattere nevnt i norskplanen. I praksis betyr dette ikke stort, all den tid cup er cup. Eller eksamen er eksamen, for å være mer presis. Vi må gjøre regning med at eksamensforfatterne (det heter nok ikke dét. Det er sikkert en komité) lener seg på både tradisjon og læreverk, stikk i strid med mye av intensjonen i den nye planen. Det er et eventyr, men la meg ikke dvele ved denslags irriterende paradokser. Jeg har større ting å tenke på.

Meg selv, for eksempel (man er seg selv nærmest). Meg selv, mine valg og mine bortvalg. Mange år har jeg valgt bort Bjørneboe. Jeg har i stedet for eksempel valgt Mykle. Hoel. Vesaas. Vold. Solstad. Und so weiter. Bjørneboe, har jeg tenkt, er en forfatter jeg selv var glad i da jeg var gymnasiast. Noe som, i min målestokk, er lenge siden. så jeg har tenkt at han er for mye, sikkert (jeg vet med sikkerhet at jeg var mye den gangen). At han er for overtydelig (dét også). For u- litterær.

Takket være godt kollegasamarbeid og noen års erfaring, vet jeg nå at det kan lønne seg å lytte til sin indre attenåring. På Bjørneboe reagerer nemlig alltid to til tre elever i en klasse svært positivt. I dag igjen. Tirsdagene mine er mildest talt litt heseblesende med full dags undervisning på to ulike lokasjoner. Dette betyr, mine venner, at jeg hver tirsdag morgen trekker pusten dypt, biter tennene sammen og tenker: det går nok fint i dag også. Noe det ofte gjør.

I én av klassene mine er Bjørneboe- arbeidet nå ved sin avslutning. I en av timene i dag satt elevene og arbeidet med ulike sider ved Bjørneboes forfatterskap. Jeg satt ved kateteret og forsøkte å se ut som en alminnelig lærer (selv om jeg var nokså rørt over innsatsen). "Marianne", sa en elev. "Du er vel enig i at hvis en mann har drept noen, bør han selv bli drept"? Vi hadde en diskusjon om dette, han og jeg, der jeg fikk litt støtte fra hans sidemann. Jeg kviet meg litt, men tok opp diskusjonen i klassen etter pausen. Den ble åpen, nyansert og fin. Slike meningsutvekslinger opplever jeg sjelden i klasserommet. Noen trakk inn Bjørneboes tanker i diskusjonen.

Neste økt skulle jeg introdusere forfatteren for en annen klasse. Vi leste et essay, jeg snakket om forfatterskapet hans, og elevene ble satt til å lese essayet "Om formyndermennesket". Jeg skynder meg å skyte inn at dette er en klasse med underlige egenskaper. Her finnes mange kompetente ungdommer som tar de fleste emner på strak arm, som er glad i en diskusjon, og som diskuterer med hverandre og meg som likemenn. Dét er denne klassens absolutte styrke. På den andre siden er de så fulle av virketrang på alle andre områder i livet, at man ikke sjelden føler seg relativt mislykket som lærer. Nok om dét. Også her viste Bjørneboe seg å ha stor appell. "Dette handler om meg", sa én. "Dette handler om mora mi", sa en annen. Så er det ikke bare meg. Så er det rett og slett sånn, at for en type mennesker i en viss alder, er Bjørneboe så aktuell at det kan gjøre litt vondt. På den gode måten. Å få introdusere et forfatterskap som virker på de elevene man har, er en stor glede for en norsklærer.

Ei av disse spurte meg da timen var over: finnes det flere forfattere som Bjørneboe? Jeg ble litt svar skyldig, og lovet å spørre kolleger og andre som hadde mer peiling enn meg. -Anyone?


Bare fordi det er fint:




fredag 23. mars 2012

Filterløs fredag (utropstegn)

Særlig pålitelig kan denne publikasjonen ikke utgi seg for å være. Det har vist seg at livet ikke sjelden kommer i veien for regelmessig bloggposting. Da livet nå ikke har kommet i veien, eller da det nå synes som om livet ikke har kommet i veien for å dele ukens hendelser med mine blogglesere, skyldes nok dette i hovedsak at min andre halvdel (han jeg deler hus og unger og livet med) er på Telenor arena på et eller annet show med jobben. Ikke dét at han i alminnelighet er ei masekråke som gjør det umulig å skrive blogginnlegg. Snarere tvert imot. Nok om dét.

1. Uka har forløpt nær normalt, ytre sett. Innvendig, derimot, har jeg vært full av noe etter mitt første møte med Roma. Det likner en heftig forelskelse. Hadde jeg ikke vært så irreligiøs, hadde jeg holdt en knapp (!) på den hellige ånd. For alt jeg vet er det bare hormoner. Eller Stendahls syndrom.

2. Ved nærmere ettertanke har uka forløpt relativt unormalt, også ytre sett. Elevene mine har lett måpende blitt overlatt til seg selv angående arbeidet med Bjørneboe. Noen av dem har etablert ei ad hoc- dramagruppe, noe som kanskje ikke virker så unormalt for de som ikke kjenner dem. Noen synger. Flere skriver. Mange leser. Helt uten karakterpisk. Jeg bare nevner det. Jeg tror jaggu det skjer noe læring også. -Skulle man ha sett.

3. Et elevforedragprosjekt er gjennomført med samtlige til stede både under forberedelser og fremføring. Det virker kanskje ikke så unormalt på deg som ikke er lærer i videregående skole. La meg bare forsikre deg: det er unormalt.

4. Jeg leste Bjørneboes essay Til ungdommen høyt i klasserommet, i en tungt agiterende stil. Jeg skal si det var noen som så i bordet da jeg leste om alle måtene det var mulig å  ha seksuelt samvær på ("rectum" er et ord jeg ikke har sagt høyt i et klasserom før, og representerte selvsagt kun én av måtene (jeg regner med jeg har voksne lesere). Andre som kan nevnes: forfra, bakfra, ovenfra, i munnen (la meg understreke at jeg her kun siterer) ).

5. Under en seanse med presentasjon av nytt skolebygg (planlagt ferdig 2014) på biblioteket i dag, der to kolleger tok meg med på en virtuell tur, kom jeg til å si at jeg helst ville ha tavle og kritt. Mer latterliggjort har jeg  ikke blitt, tror jeg. Det var selvsagt ment som en spøk som skulle få de to herrer til å føle seg moderne og up to date og teknologisk på høyden. Not.

6. Det er vår.


onsdag 21. mars 2012

Har du kommet ut av bobla?

-spurte noen av elevene etter ei pause mellom to økter. Jeg hadde advart dem og sagt at jeg var i ei romaboble og ikke var sikker på om jeg maktet å utføre min lærergjerning.

Nei, sa jeg. Armene mine føk i været, som vanlig uten at jeg kunne stoppe dem. Nei. Jeg tror ikke jeg kan komme ut av den (jeg vet at de flirer av de armene, but what can one do?).

Bra! sa de.

tirsdag 20. mars 2012

Formyndermenneske? Jeg?

I dag skrev jeg "formyndermennesket" på tavla i klasserommet mitt (ja, vi har fremdeles tavler, ja, jeg foretrekker tavle og kritt fremfor elektronisk fremstilling, nei, det betyr ikke at jeg er gammaldags). Vi leste essay av Jens Bjørneboe. Jeg tenkte jeg måtte forhøre meg med klassen om de hadde noen idé om hva dette begrepet innebar.

Det hadde de, selvsagt (de har som regel det), men da jeg tegnet en pil ovenfra og ned, og plasserte meg selv under pila, tror jeg det ble klarere (det er godt for en lærer når hun tror at hennes pedagogiske teft fungerer som en spore til læring (tar du livsløgnen fra en gjennomsnitts lærer...)).

Så sto jeg der, da. Og forsøkte å skrelle av meg formynderskheten. Man kan tross alt ikke holde på med Bjørneboe uten å ta hans tanker på alvor. Det som nesten skremte meg, var hvor lite elevene tenkte på at jeg forvaltet deres frihet, deres ansvar.

Skolevesenet får gjennomgå hos Bjørneboe, og som regel er det noen elever som kjenner seg igjen i skolens behandling av Jonas, selv de som ikke er dyslektiske. Uthenging, felles straff, den uendelige avstand mellom lærerens viten og elevenes uvitenhet.

Jeg kjemper daglig mot elevers avhengighet av min godkjennelse, og lurer på om det er noe ved min måte å undervise på, noe ved mitt vesen, noe med min halsbrekkende entusiasme, noe med mine doserende monologer som gjør at de hele tiden lurer på om de har løst den eller den oppgaven riktig, eller hvor langt (hvor mange ord må jeg skrive???) de må skrive for å få gode karakterer, eller om de forstår artikkelen de leser på riktig måte.

Hvis jeg prøver meg på å si drit i lengden eller hva jeg mener eller tenker, ser jeg at de ikke tror meg. De tror ikke det kan være sant. Kan de virkelig? Sannheten er at jeg juger. De kan jo virkelig ikke, når det kommer til stykket. Når det kommer til standpunktkarakterer. Når det kommer til eksamen. Når det kommer til den endelige sorteringen av hvem som er innafor og hvem som er utafor. Da har de ikke noe valg. Da må de lene seg på meg, og stole på at jeg oppfører meg som et medmenneske.

Etter arbeidet med Bjørneboe i dag har jeg innsett at jeg burde startet skoleåret slik. Kanskje hadde elevene turt mer. Kanskje ansvar for egen læring kunne blitt noe mer enn en idiotisk floskel. For både en og to av dem sa (da vi skulle skrive etterpå); "jeg vet at jeg skal stole på meg selv, men jeg vil bare høre hva du mener". Dette er seier.

mandag 19. mars 2012

Når det er rart å være lærer II (Panegyri- alert!!)

Jeg har vært i Roma. Dere vet, den byen med paven og alle kirkene og alle de gamle bygningene og italienerne og pastaen og pizzaen og iskremen og brosteinen og bruene og smugene og marmoren og søyleordnene og kuplene og fontenene. En sen kveld gikk jeg litt vill, hørte bruset fra sprutende vann, og rundt neste sving lå denne:

Magisk. Det man merker når slikt skjer, eller det jeg merker når slikt skjer, er at språksenteret tømmes, og det eneste som gjaller mellom ørene er all verdens klisjéer. Det er mulig jeg er overfølsom for visuelle inntrykk (eller inntrykk i det hele tatt, mye kan tyde på det), hvis man kan bli det. Det er helt greit. Fikk jeg valget mellom å beholde mitt sobre språk (gitt normalfølelsesregistret) og å bade i klisjéer (gitt det følelsesregistret jeg har), er jeg ikke i tvil. Den følelsen. Hadde jeg gitt venstrearmen min for.  

Det er ikke bare klasseromsvirksomhet som virker rart etter slike ekstreme opplevelser. Bare det, å lande på Rygge airport og se det golde østfoldlandskapet folde seg ut, var litt av en påkjenning. Interiøret i Bastøferga skrek i øynene, kaffen på samme sted smakte sur galle. I Roma ligger det et skjær av pastell, ja, faktisk et rosa lysskjær (beklager) over verden. Det er noe med fargen på bygningene og sola som står på skrå ned på plassene der man drikker sin ekstremt gode espresso og deler vinflasker og. Ja.Smil. 

I dag er det så rart å være lærer at jeg er litt i tvil om jeg i det hele tatt klarer å gjennomføre en økt uten å se ut som ei fjolle som har sett innsiden av et parfymeri for første gang. En unge uten impulskontroll. Ei fnisete tenåringsjente med fjernt blikk. Som begeistret klapper i hendene, alternativt roper seiersbrøl med begge armene i været.

 Jeg har født tre perfekte jenter. Og jeg har vært i Roma.



lørdag 17. mars 2012

det lykkes/ å vekke i meg en annen evighet


METOPE
Dig vil jeg ømt i rytmer nagle fast
Dig vil jeg dypt og blivende bevare
i digtets evige, unge alabast!
Du solbevægede sværmerske! Med panden
pikelig vendt mod kveldens bleke guld,
vender du mildt en himmel mot en annen,
likesaa lys og øm og løndomsfuld!
Gjerne ga jeg min verdens vers tilhope,
hadde jeg magt til ét: at hugge ind
i mindets trodsige sten en myk metope
over dit vare, omridsømme sind!
 
Vi vandrer i fugtig fjæresand! Du lytter
til sommersjøens luftige bølgesprut!
Vi føler det fromt, at kveldens stilhet flytter
sin tonende grændse altid længer ut!
Det kimer af falmet lyd, som glir tilbake
bak rødmende lunde, gyldne kirkespir -
og luftens lysende bølger synker svake,
som bækker af sol fra bjærgene, som blir!
 
Aaserne blaane. Stjernerne er nære!
De siste skyer skynder sig hjem tilkvelds!
Engen har andagt – op af luftens fjære
stiger Arcturus! Lindt, bag graastensgjærdet,
aander en vind i rugens sølvgraa pels!
Gjennem dit blik en varm og dyb beaandning -
midt i et mulm af blaat kan øiet faa
et drivende stænk, en fugtig glans af honning,
og stille spør jeg dig “Ven – hvad tænker du paa?”
 
“Jeg tænker paa kvelder som denne, jeg ikke faa lov til at leve -
paa modne marker, som bruser af korn, uten mig!
Paa rørende, lette smaating: Aks, som knækkes,
veier i sjøen, bleke seil derute,
bølger, som strømmer mot stranden uten mig!
Hverdagen, ven, som mildt blir ved bak graven,
tænker jeg paa, og alle de dype, blaa,
kommende kvelder her i sommerhaven,
uten mit sind mot dit, tænker jeg paa!
 
Det hele fylder mit øie som en taare,
jeg, ensom og angst og arm, skal graate snart!
Alle de ting, som nu ikveld er vore –
om faa, berusende aar staar stunden fore,
da taakerne glir, og øiet kan se klart!
Aa, elskede, se hvor dyb og sort en fjære!
Saa underlig stranden blev, da vandet faldt!
Mon rædslens kveld er fjærn, da vi skal være
en styggere strand end dén, forladt af alt?
 
Allikevel er det et sødt og saligt under,
at engene her, med korn og krat og trær,
og bjærgene bak, saa dybt som blikket bunder,
dugges saa sødt af vore smaa sekunder –
bare den bjærken dér, hvor vor den er!
Og skigarden da! Den gamle redskabsvognen
ligger i græsset støt og stadig staar
de svære hesjestængerne op i rognen,
og grøften er grøn som før, i alle aar!
 
Aa, ven, lot gravenes dyp sig vildt besværge,
vilde jeg bli til vangen her, med hø,
til bjærken dér, med stjerner i, og bjærget,
bare for slik, paa annen vis, at værge
den hellige haven vor, for dét: at dø — !
Ta om mig, ven, og hold mig! Saan at trykkes
er snart det eneste glimt af haab, jeg vét -
den hastige, hete straalestund, det lykkes
at vække i mig en annen evighet!”
 
Og jeg, en levende mand, paa jorden hjemme,
en tydelig mand af kjød, fra taa til top,
kan, svimmel og sky, i favnen min fornemme
noget, som bare er blik og sind og stemme,
i smertelig angst og anelse løst op!
Du ensomme! Alt, jeg kan, er stumt at stryke
dit duftige haar, med haanden din i min -
og øie til øie saan, staar Pan og Psyke
foran et hav af korn, i stjerneskin! 
   fra Metope
1927

lørdag 3. mars 2012

Søndag morgen fra sofakroken (vi varmer opp til kvinnedagen):

Det er lørdagsgodt igjen i posene, det er morgen- barnetv, og togbanen vi bygget i går står der fremdeles. Det er en fredelig morgen i stua. Ei av jentene har besøk av en kompis, og vi snakker om Titanic. Kompisen lurer på hvor Titanic ligger nå. Jeg må gå ut fra at det ligger på havets bunn et sted mellom Irland og vestkysten av USA, men sikker er jeg ikke.



Jeg kan sjekke, sier jeg.

Er den datamaskinen rask? sier kompisen.

Ja, ganske rask.

Kult!

Jentungen kan fortelle at en av klassekameratene deres hadde en oldefar som var med på Titanic da hun forliste. Og onkelen til en lærer var med. Han overlevde.



Det var 31 nordmenn med skipet, leser jeg fra wikipedia.

-bare nordmenn, undrer jentungen.

Nei, 31 nordmenn. Det var over tusen passasjerer til sammen, sier jeg.

-Ja, men bare menn fra Norge? Ingen damer?

...

Joda, men vi sier nordmann om folk fra Norge, uansett om de er damer eller menn.

-Så teit!




fredag 2. mars 2012

Filterløs fredag: et menneske på jorden.

Denne uka har seilt forbi uten de store opp- eller nedturer, bortsett fra det sedvanlige: fine familie, fine elever, fine kolleger og fint vær. Det er ikke så mye å skrive hjem om.

1.Jeg mista stemmen et døgn, da. Det var litt interessant.
2. Snøklokkene kom.
3. Jeg gledet meg til å reise til Roma midt i mars.
4. Jeg lurte på hvorfor jeg ikke så på litteratur av mannlige forfattere og med mannlige jegpersoner som mer fremmed enn de med kvinnelige. Først tenkte jeg at det sikkert er fordi jeg har så god kontakt med mine maskuline sider. Så kom jeg på at vi bare er mennesker og at det ikke er så stor forskjell på oss som mange tror.

Jeg er ikke fra Venus. Jeg er fra jorden. Og jeg er et menneske. Som Ask og Thomas og Holden og Virginia og Knut og Karl- Ove og Lars og Henrik og Jonathan og Astrid og Johan og Jens og Karin og Halldis.


torsdag 1. mars 2012

All in a day`s work...

Jepps.

Helgen nærmer seg, og jeg har gått på jobb nesten uten stemme. I et samarbeidsmøte med kollega i dag, der litteratur fra krigen (forrige verdenskrig), og, skulle det vise seg, Jens Bjørneboe, sto på programmet, lurte vedkommende på om jeg ikke ble sliten av de lange dagene (reise hjemmefra halv sju, være hjemme klokka fem).

Joda. Sa jeg. Som sant var.

Du burde ta deg litt fri innimellom, sa han.

Ja.. nei. Sa jeg. Neida. For plutselig får jeg sjuke unger, og da står jeg der. Liksom (norsklærere er ikke nødvendigvis mer veltalende enn andre mennesker (selv er jeg en rev til å snakke i ufullstendige setninger)).

I barnehagen kom barnehagedama og sa at veslejenta hadde klaget på vondt i halsen i dag, at hun hadde fortalt at mamma også hadde vondt i halsen, og at hun hadde sovet 45 minutter mer enn avtalt. Oki.

Vel hjemme og i gang med middagsforberedelser synes vi det blir litt stille i heimen. Jeg roper på ungen. Hun svarer ikke. Jeg roper med større engstelse. Hun svarer ikke. Jeg ser for meg at hun har gått ned i vaskekjellern for å innta usunne mengder vaskepulver. Så oppdager jeg en nesetipp over ei dyne på sofaen i stua. Hun har lagt seg. Kledd av seg og lagt seg på sofaen. Termometeret viser 39,1. Jada.

Tar meg fri en dag, jeg...


...


Jepp.


Motivasjon, røde elevkinn og eksterne kommersielle aktører i skole. Og litt Jonas Lie.

 En gang i en ikke for fjern fortid hadde fylkeskommunen jeg var tilsatt i kjøpt en slags kurspakke som skulle bidra til bedre undervisning ...