Vei i vellinga.

Før vi stappet bilen full av unger og oss selv for å dra på loppemarked i går, hadde vår mellomste datter fått beskjed om at før hun skulle handle noe for femtilappen sin, måtte hun velge ut like mange gjenstander som hun kunne tenke seg å gi til loppemarked eller fretex. Alle som har forsøkt å bevege seg motstandsfritt inne på rommet hennes, forstår hvorfor. Bare ikke hun selv. Nei, sa hun. Neivel, sa jeg. Kapitulasjon der, altså. Alt for lørdagsfreden.

Først kjøpte hun fire små smørkniver med skaft som så ut som engelske toast. De fire var plassert oppi en plastbeholder med åpninger for knivene. Beholderen så også ut som en engelsk toast, bare tykkere. Da far applauderte kjøpet og mente den var "dritstilig", og hun løftet blikket mot meg og smilte sitt stolteste smil, mumlet jeg noe halvhjertet om at den var sikkert kjekk å ha. Praktisk. Ikke minst å  tørke støv av overflaten, som kjennes ut som en gammal, tørr skalk.

Jeg forsvant inn i klesavdelingen, og ba treåringen hjelpe meg med å kaste klær ut av kasser, slik at jeg kunne få en ordentlig titt på eventuelle skatter. Før jeg kom så langt, hadde en venninne allerede saumfart halvparten, og kjøpt en bluse med nydelige broderier til meg, fordi hun tenkte på meg, og hun holdt en lang kjole med store røde og rosa blomster og en nydelig brosje på brystet, i hendene, og sa: se! Jeg tenkte nettopp på deg! Etter omtrent førti minutters endevending av esker og kofferter, var jeg svett og glad. Jeg gikk derfra med intet mindre enn fem kjoler, ei kåpe, et skjørt (som ved nærmere inpeksjon viste seg å være en shorts med umulig passform) og en bluse i primærfarger. Det var tross alt ingen som hadde kommandert meg til å tømme klesskapet før jeg gikk til anskaffelse av nye klær. -Noe noen sikkert burde gjort.

Da jeg returnerte fra klesavdelingen, vill i blikket, svett og bustete, sto åtteåringen min og gliste (om mulig) enda bredere enn da jeg forlot henne. Jeg vet ikke hva det er med henne og beholdere av ulike slag. I fjor var det små kofferter som gjaldt. I år er det kurver. Lørdag en picnickurv med rom for to flasker (eller termoser, som hun sa) på utsiden. Jeg glemte å tenke på hvor vi skulle oppbevare den, og utbrøt entusiastisk: en picnickurv! Fett! Da vi kom hjem, og det gikk opp for meg at hun mente den kunne stå omtrent mindt på kjøkkengulvet, ba jeg henne snarest og sporenstreks ta den med inn på rommet sitt. Den kunne ikke stå der og slenge, sa jeg. Noe sånt. Mens vaskemaskinen skjulte mine egne kjøp.

Det er mulig det var dråpen. I alle fall tok hun med seg storesøsteren inn på rommet, og ble der en god stund. Jeg rakk å lese en hel del i avisa. Så kom hun ut, svett og ivrig, og lurte på hvor vi hadde søppelsekker. Søppelsekker? Sa jeg. Eh. Har vi det? Ja, sa hun.Ja, på vaskerommet, kanskje, sa jeg. Hva driver dere med?

Det skulle vise seg at de hadde tatt til å sortere saker og ting på rommet. De skulle holde loppemarked selv, sa hun. For det var sikkert noen mindre barn som hadde lyst på barbiedukkene hennes. Og -hesten. Og -vogna. Og veldig mye annet rart. Nå blir det vei i vellinga, tenkte jeg. Her skal bli ordning och reda! I morges, av mangel på bedre ting å ta meg til, begynte jeg selv å se på innholdet i klesskapet mitt med nye øyne. Jeg fant fram en pappeske og heiv unna. Den ble full etter fem minutter. Så la jeg bare resten oppå den fulle pappesken. Så får vel jeg også ha loppemarked, tenkte jeg. Med vafler og boller og brus og pølser. Så lenge det blir vei i vellinga.

Jeg klarte ikke å kvitte meg med den rosa ballkjolen jeg fikk da eg var femten, og som jeg fremdeles, i teorien (men når??? ingen inviterer meg på fester der man kan se totalt koko ut) kan bruke. Det vil si. Den passer. Hvis jeg står. Og hvis jeg ikke danser med armene i været (gitt at jeg ikke ønsker å blotte brystene). Jeg kvittet meg heller ikke med et blått chiffongskjørt jeg aldri har brukt, fordi livvidden er litt for liten, men som er så fint at jeg tenker at hvis kroppen min svinner hen til en sviske, sånn en gang i søttiårsalderen(yeah, right), skal jeg fanden ta meg bruke det. Med en hvit bluse. Og brosje. Og blått, oppsatt hår. Jeg tok dessuten vare på en kjole som er så minimal (bar rygg, dekker såvidt rumpa) at jeg aldri synes det passer å ha den på. Jeg har ikke brukt den siden totusenogseks. Det er seks år siden. Men man vet aldri. Man kan jo plutselig få sprettpupper og et ubendig ønske om å vise trusa på fest. Slikt kan man ikke vite. Dessuten er den veldig fin. Og jeg er ikke førti ennå.

Altså. Slik opprydning. At man aldri lærer. Det som skjer, er jo ikke at det blir ryddigere. Det blir derimot langt mer rot. Det som tidligere var stappet inn i skap, ligger nå rundt omkring, til alles irritasjon. Ja. Helt til det loppemarkedet, da. Da blir det vei i vellinga!

Ett punkt på en fredag

1. Jeg var på plass på jobb klokka halv åtte i dag, med planer om massivt rettearbeid. Det gikk greit etterhvert, på tross av tekniske problemer en stund. De tekniske problemene resulterte i lediggang. På personalrommet lå Aftenpostens forside og skrek mot meg. Til meg: Nå må du ta deg sammen! skrek den. Åpne meg og les om den forbanna rettssaken! Jeg vegret meg, som dagen før. Og dagen før det. Når jeg tenker på terrorhandlingen som tok livet av ufattelig mange unge mennesker i fjor sommer, kobles intellektet ut, og angsten inn. Jeg diskuterer ham aldri med noen. Ord strekker ikke til. Jeg ytrer meg i det hele tatt så lite som mulig, og jeg oppsøker ingen informasjon om ham. Jeg har ikke lest manifestet eller kompendiet eller hva det heter nå, ikke sakkyndiguttalelsene om hans psykiske sykdom, ikke debatten i kjølvannet av disse, ikke detaljer om hendelsesforløpet fra regjeringskvartalet til Utøya. Ikke portrettintervjuene med de etterlatte. Noen få kommentarer og kronikker har jeg lest. Gitt at de har vært distanserte nok. Filosofiske nok. Teoretiske nok.

Å ta inn over seg, og å tvinge seg til å reflektere over årsaker til at slike uhyrlige handlinger kan finne sted, med andre ord: å forsøke å gripe det ondes problem, har vært så vanskelig for meg, at jeg har styrt unna. Dette er ikke et forsøk på å prøve å gripe det. Det er et forsøk på bekjennelse. Jeg har ikke orket.

I dag, i en ledig stund, orket jeg. Jeg leste et referat fra rettssalen. Først ble jeg sjokkert over gjerningsmannens uttalelser. Så ble jeg forbanna. Så ble jeg kvalm. Så begynte jeg å grine. Så tenkte jeg på inkonsekvensen i ressonementet hans (fordi jeg føler meg kneblet av arbeiderpartistaten, fordi jeg har prøvd alle kanaler for å nå frem med mitt budskap, uten å lykkes, kan jeg rettferdiggjøre å kneble unge menneskers ytringsfrihet. For alltid. Får ikke jeg ytre meg, får heller ikke de. De må dø. Jeg ville gjort det igjen, om jeg fikk skru tiden tilbake.)

Så blir jeg sittende igjen som et stort, tomt skall. Jeg hører mennesker rundt meg ytre seg bardust og høylydt om hvilken straff han hadde fortjent (noe som er for jævlig til å gjengi, om jeg skal si det selv), men jeg reagerer ikke. Folk får si hva de vil. Det får skje med ham det som skjer. For dét, at et ufattelig antall unge mennesker måtte bøte med livet for sine politiske sympatier, det er så grusomt, så forferdelig, så ufattelig, at uansett hvilke skrekkscenarier man måtte plassere gjerningsmannen i, ville det ikke komme i nærheten av det ungdommenes etterlatte lever i. Det provoserer meg at det finnes mennesker som tror det  finnes enkle løsninger på slikt.

Nå, når jeg har fått lesningen litt på avstand, kjenner jeg meg maktesløs. Når det virkelig gjelder, når krisen oppstår, hjelper verken åpenhet eller demokrati. Terrorhandlingene 22. juli i fjor har slått store sprekker i min tro på det samfunnet jeg er en del av. Jeg skammer meg over det, men slik er det. Jeg skammer meg, og er skremt. Mennesker er onde. Eller rettere: mennesker kan, gitt de rette forhold, vekstvilkår og næring, være onde. Helvete er ikke et annet sted. Det onde er i oss. Dette blogginnlegget kommer ikke til å ende i en munter, forsonende tone. Beklager.

En helt vanlig, uvanlig torsdag.

Torsdager er ikke verst. Denne torsdagen har rommet mye. Nå sist Grieg på sengekanten. Før det en løpetur som startet i laber bris langs stranda, eskalerte i skogens irrgrønnhvite hvitveisteppe, toppet seg (trodde jeg) med en rosa solnedgang i vest, og (hold dere fast) en klar regnbue mot koksgrå himmel i øst. Så, endelig, hundre meter hjemmefra, åpnet himmelens sluser seg. Du verden!

Torsdagsarbeidsdagen er alltid variert. I morges forsøkte jeg å motivere russeklassen til å skrive essay, noe jeg bare må innrømme gikk sånn helt passe. Jeg fikk imidlertid overvære noen sterke unge damer forsøke å overgå hverandre i push- ups. Man lar seg imponere. Ikke minst av de som, tross varierende arbedsmoral i rekkene etter et eller annet russearrangement i natt til i dag, ønsker og tar til seg skriveveiledning en grå morgen klokka åtte.

Torsdagsplanlegging er alltid bra. I dag gikk det opp for oss at vi går inn i en periode med heldagsprøver, og at vi ikke kunne planlegge så mye moro i klasserommene våre lenger. I alle fall ikke i samme grad som tidligere. Eksamensoppgaver er mye kjedeligere enn undervisning. "Mogeleg med mogeleg", liksom. -Gjeeesp... Vi pønsker på et Knausgård- prosjekt mot slutten, men vet ikke helt hvordan vi skal gripe det an. I går tok jeg med alle seks bindene inn i klasserommet og plasserte dem på kateteret, først uten å si noe om det. Elevene satt og skrev. Et par av dem la merke til stabelen, og sa; er det han derre... han derre... som har skrevet noe inn i ... mye om seg sjøl? Ja, sa jeg. Skal vi lese alle de? sa han, ikke med lite fortvilelse i blikket. Ja, sa jeg. Det skal vi. Han rakk å synke litt sammen og slippe ut et lite sukk før han så på meg at jeg tulla. Moro- Marianne strikes again.-Vi leste åpningen og diskuterte om den kunne karakteriseres som et essay.

På tross av mindre effektiv planlegging enn ellers, fikk vi naglet fast både prøvedatoer og andre datoer. Det var da noe. Ikke så lite, faktisk. Det er selvsagt rart, i år igjen, å forberede seg på at et skoleår er slutt. Kanskje ekstra rart. Makan til arbeidslyst har denne læreren aldri sett i et klasserom.

Jeg rakk tilogmed lunsj med bra damer mellom slagene. Ja, også en liten tass som jeg fikk låne litt, og som i følge sin mor hadde gutteføtter. Vi fikk se og vurdere, til og med. Fine tær, altså. Veldig fine tær.

Lort eller menneske?

"Det finns saker man bara måste göra. Annars er man ingen människa, utan bara en liten lort"


Disse ordene faller i Astrid Lindgrens bok om de to brødrene som følger hverandre i liv og død, to ganger: "Brødrene Løvehjerte". Storebror Jonathan redder sin syke lillebror, Skorpan (Kavring), fra en dødsbrann ved å bære ham på ryggen og hoppe ut fra andre etasje. Han bøter selv med livet.

Jeg leste (og skrev) mye som barn. Mye drit som jeg ikke husker noe av, og mye bra. Denne replikken fra Lindgrens bok har ikke sjelden dukket opp i bevisstheten min når jeg har stått overfor etiske spørsmål. Det er slett ikke alltid jeg har vært et menneske. Like ofte har jeg vært en liten lort. Da jeg leste boka identifiserte jeg meg også mer med lillebror enn storebror, noe som sikkert også var intendert fra forfatterens side (dette på tross av at storebror i filmatiseringen var til forveksling lik min far).

I spørsmål om etikk og moral handler det om hvilket ansvar man har, og tar, for fellesskapet. For de andre. Grunnen til at dette sitatet trekkes frem her, er mindre edelmodig. Det handler om hvilket ansvar jeg har, og tar, for meg selv. I mitt liv. Jeg har lenge vært en liten lort, noe som ikke har overrasket meg nevneverdig. Det er enkelt å være lort. Det er bare å la være å gjøre det du vet du bør. Det du hadde gjort hvis du hadde vært litt mindre engstelig. Litt mer modig. 

Jeg er engstelig og redd for så mangt. For karuseller (min eldste datter kunne fortalt noen artige historier om hvordan det er å være sammen med mor på Tusenfryd), for alt som er høyt, fort, trangt, fullt, dypt. For konflikter, for å vekke noens harme, for å være upassende. Noe jeg selvsagt ofte er, og forstår at jeg er, uten at jeg liker det noe bedre av den grunn.

Likevel. Jeg har tatt noen vanskelige sprang i mitt liv. Jeg har ikke alltid vært engstelig i de avgjørende situasjonene. Jeg innrømmer at jeg ikke har dukket opp til adskillige eksamener, men likevel. Jeg har også dukket opp til adskillige. Eksamener. Selv om jeg hver eneste gang har vært så redd for å ikke holde mål, at jeg omtrent har spydd. Det har gått bra. En gang dukket jeg opp til en sang- audition, til og med. Det gikk ikke så bra (jeg fikk ikke rollen), men det gikk bra, dét og (selv om jeg blir litt uvel av å tenke på det). 

Nå har jeg skrevet og skrevet og slettet og slettet og skrevet og skrevet i mange år. I rykk og napp, men likevel. Jeg har sittet på en del skjønnlitterære (tror jeg) tekster av varierende (vet jeg) kvalitet. Mange har vært interessert i å lese tekstene mine når jeg har snakket om dem. Mange har oppmuntret meg. Mange har tilbudt seg å lese og tilbakemelde. Noen har gjort det. Likevel har de ligget der. På tross av oppmuntrende tilrop fra ulike hold. De har ligget der. Fordi jeg har vært redd. Fordi jeg har vært en liten lort.

Noe har skjedd. Jeg vet ikke om dette "noe" er at jeg har blitt "en människa", men noe har skjedd med meg. Det kan være alder eller erfaring eller ja. Noe. Noe har fått meg til å gi blanke faen. Det var det som skulle til. Så da jeg, på leting etter Knausgård- kritikk på Vinduet sine nettsider, kom over en annonse for en skrivekonkurranse, kastet jeg meg rundt, plukket opp de tekstene jeg mente jeg kunne bruke, skrev og redigerte i ei uke, og sendte dem inn. Under fullt navn. Ikke uten et hamrende hjerte, men likevel.

Nå, når det har gått noen dager, og jeg har fått det litt på avstand, merker jeg hvor glad jeg er for at jeg gjorde det. Det vil være løgn å si at jeg ikke håper at noen vil skrive til meg og si at dette var interessant, og vi vil gjerne snakke med deg om utgivelse, men det er helt sant at det ikke er så farlig. Jeg vet at jeg kommer til å skrive mer, sikkert bedre, jeg har fått idéer som er under konstruksjon, og jeg har skjønt at det tross alt ikke handler om liv og død (som for løvebrødrene). Det handler om at jeg skriver, og at jeg kommer til å fortsette med det til fysikken hindrer meg. Så får vi se om det gjør meg til et menneske.

Filterløs fredag (nesten)

Jeg har tenkt litt på fredagspost- tittelen min. Den lover Marianne- uka uten filter, og det kan kanskje virke forlokkende. Saken er at det hadde vært relativt uleselig, i tillegg til at det sannsynligvis ville sette meg i et underlig lys. Folk er jo stort sett underlige uten filter. I alle fall jeg. Bare så det er sagt, at det som er "uten filter", er også filtrert. Noe annet skulle tatt seg ut. I måneskinn. Vel. Here goes:

1. Det er fredag den trettende i dag, noe åtteåringen i heimen var svært opptatt av ved frokostbordet. Foreløpig har den forløpt uten uhell for undertegnede. Bortsett fra at en kollega under et samarbeidsmøte klarte å pådra seg flis i hånda. -Spør meg ikke.

2. Treåringen min har oppdaget at hennes mors ord ikke er lov. Når jeg for eksempel sier "gå og kast den (f eks tyggisen) i søpla" (den hun kastet å gulvet for deretter å se opp på meg med skyldig blikk og vente på reaksjonen), sier hun bare nei. Nei, sier hun, og driter i det. Jeg forholder meg avventende. Det har fungert tidligere.

3. Det er kanskje ikke alle som husker at jeg på et tidspunkt i fjor lovte på tro og ære at jeg ikke skulle ta fra elever muligheten til å skrive skjønnlitterære tekster i min opplæring. Vel. Jeg har holdt ord. Denne uka, da vi holdt på med novelleskriving, og da elevene skjønte at det gikk mot slutten (av novelleskrivinga), falt følgende kommentar: skal vi slutte med dette nå? Nå som jeg endelig får til å skrive???!!! Det er strålende, og jeg føler meg litt som en verdensmester. I det meste.

4. Jeg har sendt inn noe jeg har skrevet til et forlag. Det med en blanding av verdensmesterfølelse (jeg gjorde det!!!) , følelse av redsel for å bli avvist (noe folk ofte blir, har jeg skjønt), og forventning. Det er litt stas.

5. Jeg skal lese noe av Ragnar Hovland. Jeg har en kollega som sperret øynene opp (slik han gjør) da jeg sa jeg ikke hadde lest noe av ham (Hovland, ikke kollegaen). Slikt kan man ikke være bekjent av. Dessuten: i et svar til bokbloggen, nrk: "kroppspoesi" osv, svarer en av deltakerne med et Hovland- sitat som er right up my alley:

 Mennesket, tenkte eg, dette underlege dyret som svevar over vatna. Det går både opp og ned med det, men ein sjelden gong når det heilt svimlande høgder av stordom.


Altså. Sånn er det (jamfør verdensmester i novelleskrivingsundervisning/ plutseligsendegamleteksterinntilforlagsomsannsynligvisikkevilpubliseredmfordideikketilhørernoensjangerogfordideholderigjendetvesentligstefordijegersåengstelig.)


6. Elevene mine har skjønt (litt sent) at det er mulig å avspore læreren. I en diskusjon angående novellen "Fyr" av Laila Stigen, kom vi inn på  forskjelen mellom avstandsforelskelse, forelskelse og kjærlighet (det fineste med å være norsklærer er at man hele tiden får snakke om det som betyr noe med elever). Hvorpå en av dem prøvde seg med: avstandsforelselse, det var jo sånn du hadde med han Johannes. Jeje. Jeg beit ikke på. 


7. Jeg har sett underlige rom på skolen i dag. Det er utrolig hvor mye plass vi egentlig har, som er fylt opp av de rareste gjenstander. Man går liksom fra arbeidsrommet til klasserommet til personalrommet, uvitende om de oaser som faktisk finnes. Nå ryddes det endelig plass til grupperom. Yay!


8. Det ble en spontanlønningspils i dag. Den skulle vise seg å (tematisk) handle om alt fra Aristoteles til kvinner som ikke må fryse. Samt hvorvidt smaken på øl i Venezia overhodet har noe å si for totalopplevelsen. Jeg stemmer nei. I den saken. Jeg driter i øl, bare byen passer.


Nå får det holde.

God helg på dere!

Hva? Hvor ble den filterløse fredagen av?

Jeg vet ikke hvor den ble av. Den forsvant i et hvitveisteppe i skogen, i bøtte, spader og solnedgang på stranda, i quiz ved kjøkkenbordet. Dette er selvsagt ikke det verste som kan skje et menneske. Her kommer en filterløs lørdag morgen i stedet:

1. Jeg har forsøkt å gjenopprette kontakten med "Min kamp 6", uten særlig hell. Jeg begynte å lese den den dagen den sto i bokhandelen, men mistet interessen etter noen timer. Nå husket jeg ikke noe, eller hvor langt jeg var kommet, og bestemte meg for å begynne på begynnelsen. Jeg vet ikke, jeg.

2. I stedet leste jeg og gjenleste jeg lyrikk på bokhylla.no:


(...)Det er i angens tid
- og angar gjer den skrift,
og angar gjer den hand
som skriv
sitt blad
i kjærleiks bok.
(Tarjei Vesaas)

3. I stedet leste jeg Vinduet, noe som resulterte i både mer og mindre lyst til å lese mk6. Ambivalens der, altså:

(at treåringen insisterte på at det var hennes mor som var avbildet på forsiden av bladet, kan jeg ikke forholde meg til på en analytisk måte)


4. I går morges hadde vi laget niste og kledd oss for allslags vær, trodde vi, da vi i ellevetiden labbet avgårde mot ei strand for avnyting av kaffe, saft, brødskiver og appelsiner. Da vi nådde Sandøysund pisket snøstormen vannrett i ansiktet. Vi gjorde vendereis og spiste nista ved kjøkkenbordet.

5. Nå skinner sola i vinduskarmen:

evt:

6. Katta er borte. Han har vel dratt på sommerferie igjen, den utro pelsdotten.

7. På tross av alle mine antakelser, har verden stått til påske, også i år.

8. Det er feite knopper på kirsebærtreet.

Da var vi i gang!

Påsken kommer brått på oss som bor ute i havgapet. Fra midten av august og inn i høst- og vintermørket, legger det seg et glemselens slør over oss som bor her. Vi husker riktignok sommerens hete soldager og lange, late strandmåltider og snekketøffing rundt øya. Et par kast med stanga. At det kke gjør noe at makrellen ikke biter. Kald øl på svaberg.

Det vi glemmer er folk. Altså. Vi glemmer ikke at det finnes folk. Mange av oss som bor her har jo helt alminnelige (dere skjønner hva jeg mener) arbeidsplasser der vi omgås mennesker også i vinterhalvåret. Vi er ikke eremitter som sitter inne og stinker og frastøter oss folk. Vi er ikke det. Vi er vant med folk. Bare ikke i kø på den skogsveien vi (jeg) pleier å spasere (nå løpe) på. Eller i kø med biler langs den veien vi ellers i året kan gå i blinde over når vi går av bussen. Eller i kø på butikken.

Det er skjærtorsdag, og folk. Folk har tatt turen, for å si det sånn. Mildt. Da jeg var ute og luftet meg i ettermiddag, langs vannet, måtte jeg skjerpe meg for å huske å smile og hilse hvert andre minutt. Folk som tar turen på skjærtorsdag opplever noe utenom det vanlige, i det de oppfatter som naturskjønne omgivelser (noe som er rett oppfattet). Og folk som er ut i naturen og nyter skjærtorsdagen, er innstilt på å hilse. Noe de gjør. Jeg er et (i overkant?) høflig menneske, så jeg smiler mitt bredeste smil allerede på fem meters avstand. Slik at turen til folk ikke skal stå i fare for å bli forringet av sure fastboende.

Etter å ha smilt på meg kramper i ansiktet på min sedvanlige runde, var planen å gå innom butikken for å kjøpe grønnsaker. Dét gikk fint. Det var folk og kø, men nå var jeg blitt vant til dem. Trodde jeg. Til en mann med åpen frakk, falmede røde bukser og spredte krøller til værs på toppen banet seg vei forbi meg i køen og ropte (ja!) "unnskyld! Jeg må bare komme forbi deg, frøken!" Jaja, tenkte jeg. Sånn er noen folk. Dette lot jeg meg ikke affisere særlig av. Jeg fikk mine grønnsaker. Det var da han utbrøt, ut av det blå, lot det til: "Sannelig min hatt!!!" (det var bare hatten som manglet, men den hadde vel ikke passet), at jeg tenkte. Sånn var de, ja. De folka.

Utbruddet var forårsaket av at posen has hadde revnet, og varene trillet ut. Jeg følte nesten ingen skadefryd, men så er det også bare april. I juli er det så ille at jeg ikke makter å skrive om det.

Statements på kroppen?

En vi kjenner tatoverte en gang navnet til ei dame på kroppen. Nærmere bestemt på rumpa. Jeg har ikke sett det, men det er blitt meg fortalt. Det ble meg også fortalt at da han gikk inn i en annen romantisk allianse en tid etterpå, var hans kvinnelige motpart svært lite interessert i å se ham uten klær, dersom han ikke straks og med én gang fjernet fremmedlegemet (eksen) fra legemet.

Han kontaktet en venn som var nyutdannet lege, la seg til rette på kjøkkenbenken, og lot et lag av huden på nevnte kroppsdel skrelle av. Med flere til stede (dette var selvsagt en begivenhet). Dette er blitt meg fortalt. Og siden vi har hørt de mest eventyrlige historier om rumpemannens romantiske bravader etter dette, ser jeg ingen grunn til å så tvil om hendelsenes riktighet. Hvilken kvinne med respekt for seg selv ville være intim med en mann hvis hud var beskrevet med en annen kvinnes navn. Man skal selvsagt aldri si aldri, selv ikke jeg, men noe pluss vil det aldri være å hele tiden bli minnet om hvor grenseløst forelska ens partner har vært i andre kvinnemennesker, selv om man vet at dette er svært sannsynlig, all den tid folk ofte har hatt følelser, også for andre mennesker, før de entret ens eget liv.

Denne episoden gjør at jeg i mindre grad enn tidligere kunne tenke meg å la meg tatovere. Jeg ser stadig andre mennesker med tatoveringer. Noen av dem synes jeg er så fine, at jeg tenker at jeg også vil. Ha. En sånn, eller noe som likner, eller noe som ikke likner, noe som er bare mitt, og som liksom utsier noe viktig om meg. Noe vakkert og gåtefullt og tøft på én gang. Vel. Problemet oppstår når jeg forestiller meg at jeg om noen måneder, år eller tiår, ikke synes valgte motiv er likke vakkert. Gåtefullt. Tøft. Bare flaut og platt og et uttrykk for mitt evinnelige ønske om å bli sett på som unik. I tillegg til de andre adjektivene (vakker, gåtefull og tøff). Som om noe blekk injisert i huden skulle kunne gjøre mennesker mer unike. Eller vakre, gåtefulle og tøffe.

I går lanserte bokbloggen (nrk) en konkurranse: "#Kroppspoesi- tør du?". Der ber de lesere som tør å sitere verselinjer de kunne tenke seg å tatovere. På kroppen. Forslagene spenner relativt vidt i kommentarfeltet under. Det er tydeligvis mange som tør. Jeg tør jo ikke, jamfør ressonementet over, men hvis jeg hadde turt. -Hva da? Jeg ble sittende og tenke lenge på dette tidlig i morges. Jeg har jo lest min andel poesi. Jeg tenkte på Falkeid. På Ulven. På Whitman, Robert Frost, Wergeland, Bull ("Gjerne ga jeg min verdens vers tilhope,
hadde jeg magt til ét: at hugge ind i mindets trodsige sten en myk metope over dit vare, omridsømme sind!"), Peer Gynt, Brand, Jan Erik Vold ("Ikke alle kjærtegn lykkes, noen går i vasken og jeg trekker meg tilbake med et fåret smil. Men noen lykkes"). Til slutt falt jeg på min ungdoms sviske. Jeg mener. Hvis man leste noe da man var sytten, og man er over tjue år eldre, og fremdeles synes det er vakkert, gåtefullt og tøft. -Da er det vel ikke noe å lure på?

Vi er ikke forenet i lengselen efter døde planeter. 

Vi er forenet i lengselen efter hendenes innside.

Jeg vil gjerne se flere forslag. Fyr løs, som dere ikke pleier!

Blanke dager/ føling i fjæra/ lureri

Dagene i ferien er langsomme. Det er sunt å ikke gjøre noe, sier han jeg bor sammen med. Jeg vet ikke om jeg har det i meg. Det er sikkert usunt og kreftfremkallende, men virketrangen min kan ikke kobles ut. Når det blir for ille, løper jeg. Eller lager middag. Eller plukker opp bøss fra gulvet. Det er da noe.

Midt i det begivenhetsløse i går, mens jeg satt og forsøkte å jobbe(!), kom vår husvenn, en tolvåring som heldigvis flytter litt inn hos oss hver gang eldstejenta er hjemme, styrtende inn til meg og ropte: "Marianne! Du må hjelpe oss! Det er ei måke i teltet!!!" Jeg hater ikke måker. Jeg synes måker er helt ålreite dyr. Dette er kanskje rart, men jeg har altså ikke noe imot arten, så lenge de ikke skiter meg i hodet. Eller befinner seg inne i telt. Og det er jeg som forventes å få dem ut.

Etter et minutts panikk, der jeg forsøkte å unndra meg ansvaret på de minst tenkelige måter, tok jeg motvillig på meg et par sko og gikk ut i hagen. Guttungen sto fjetret foran teltet, Det bakset og flakset mot teltduken. Jeg bestemte meg for å være voksen og handlekraftig, på tross av at jeg så for meg dyner, soveposer, puter, liggeunderlag, bøker og alskens sauset inn i måkedritt. Jeg rakk å tenke på smittefare, på hvor lite glad jeg er i måten fugler ser på meg -fra siden- og på at jeg burde eid et håndvåpen. 

Jeg begynte å løsne plugger og barduner og følte meg modig og redd. Da eldstejenta stakk hodet ut av teltet og ropte "aprilsnarr". Gleden har aldri vært større over å ha blitt lurt.