Det er seint, og jeg har
1. Rømt fra VG-lista
2. Startet ferie mykt. Nå har ungene fått fri, og det braker løs med sandkasse på parketten og opptygde ispinner i sofaen.
3. Lest Sæterbakken for første gang (bortsett fra etpar essays fra "Dirty things"), og tenkt nye tanker. Noe som må karakteriseres som et kvalitetstegn. På forfatteren, selvsagt, men også på undertegnede, siden hun altså har maktet å tenke nye tanker.
4. Nådd nesten til bunns i skittentøyet. Nå gjelder det å finne på andre aktiviteter resten av sommeren.
5. Fått meg en tredjegrads forbrenning etter bruning av kjøtt i en herlig blanding av olje og smør.
6. Sett syrinene visne foran øynene på meg.
7. Skaffet lånekort på Tjømebiblioteket, etter å ha bodd her i ni (what???!!!) år.
8. Funnet frem en bunke bøker jeg skal lese i sommer.
9. Gått hjem tidlig fra bryllupsfeiring, grunnet hvitvinsdrikking med begge hender tidlig på dagen, og generell juni- slitasje.
10. Skrevet meg vill.
11. Sittet på brygger.
12. Sett været skifte.
13. Sunget høyt i hagen.
Ja. Nei. Det kan ikke være tretten punkter.
14. Tråkket barbeint på en brunsnegle i hagen etter plukking av blomster jeg har satt i en vase.
fredag 29. juni 2012
onsdag 27. juni 2012
Det kan slå begge veier.
Blogg om sommeren kan slå begge veier. Det kan for eksempel bli mindre blogging på grunn av at man er bissi med viktige reiser og ferieplaner, eller det kan bli mer blogging fordi man ikke er fullt så bissi med arbeid.
Jeg skal bare repetere teaterteori og lese meg opp på nesten ulest Ibsen, Solstad samt samtidslitteratur. Så kanskje jeg ikke skriver så mye i bloggen likevel. Trøsten er at høsten kommer. Da skal det bli boller. Nærmere bestemt andre. Boller.
-Vad blir vi då lyckligare av?
Jeg skal bare repetere teaterteori og lese meg opp på nesten ulest Ibsen, Solstad samt samtidslitteratur. Så kanskje jeg ikke skriver så mye i bloggen likevel. Trøsten er at høsten kommer. Da skal det bli boller. Nærmere bestemt andre. Boller.
-Vad blir vi då lyckligare av?
søndag 24. juni 2012
Egentlig..
..hadde jeg tenkt til å skrive et innlegg om muntlig eksamen. Om vektingen av forberedt foredrag og eksaminasjon, for eksempel. Om det jeg opplever som ulik praksis bare i eget fylke, der noen sensorer lar seg blende av en velsnekret powerpoint, mens andre legger større vekt på den faglige samtalen, da særlig elevers manglende kunnskap om enkeltforfattere under romantikken. Om utsending av leselister (som burde være unødvendig etter kunnskapsølftet), om lærerens prefabrikerte "problemstillinger", som etter min erfaring ikke likner på annet enn repetisjonsspørsmål fra læreboka. Det er mye å frustreres over.
Vi lærere er rare. Vi er opptatt av fagene våre, og ønsker ikke å gi ved dørene hvis elever ikke kan sin Aasen eller Ibsen. Likevel har vi sympati med eksamensnerver, ofte i så stor grad at vi vurderer eksamensprestasjoner høyere enn de i realiteten er. Det er rart med muntlig. Vi sitter ansikt til ansikt med elevene vi skal vurdere, og vi preges nok ikke lite av det når vi vurderer prestasjoner til muntlig. Svette hender, skjelvende stemmer og flakkende blikk har ikke så rent liten retorisk effekt. Hun var litt nervøs. Han mente sikkert ikke Welhaven, men Wergeland. Jaja.
Nå er eksamenstida over, og mange elever har fått høyere karakter til muntlig eksamen enn i standpunkt. Sånn har det visst alltid vært. Likevel sitter jeg her og tenker på andre ting, som livet, havet og kjærligheten. Og at det skal bli varmt i været.
Vi lærere er rare. Vi er opptatt av fagene våre, og ønsker ikke å gi ved dørene hvis elever ikke kan sin Aasen eller Ibsen. Likevel har vi sympati med eksamensnerver, ofte i så stor grad at vi vurderer eksamensprestasjoner høyere enn de i realiteten er. Det er rart med muntlig. Vi sitter ansikt til ansikt med elevene vi skal vurdere, og vi preges nok ikke lite av det når vi vurderer prestasjoner til muntlig. Svette hender, skjelvende stemmer og flakkende blikk har ikke så rent liten retorisk effekt. Hun var litt nervøs. Han mente sikkert ikke Welhaven, men Wergeland. Jaja.
Nå er eksamenstida over, og mange elever har fått høyere karakter til muntlig eksamen enn i standpunkt. Sånn har det visst alltid vært. Likevel sitter jeg her og tenker på andre ting, som livet, havet og kjærligheten. Og at det skal bli varmt i været.
fredag 22. juni 2012
Filterløs ferie
Jeg vet at mange som ikke er lærere, mener at lærerferien er for lang. Det orker jeg ikke å kommentere. Det jeg vil si noe om, er tomhetsfølelsen jeg går inn i ferien med.
1. Sju blanke uker. Aaah. Tenker folk.
2. Jeg har hatt mange yrker før læreryrket. Jeg har vasket gulv. Jeg har solgt grillet kylling over disk. Jeg har servert øl og Jägermeister til tørste kunder på Grünerløkka. Jeg har arkivert sakspapirer knyttet til kredittkortsvindel. Jeg har skiftet sengetøy på internat for amerikanske pensjonister. Jeg har skrevet fakturaer og solgt metervis av kabler og dimmere i en elekro- forretning. Jeg har solgt vafler og kaffe fra ei tralle på jernbanestasjonen i Drammen. Det er klart at folk lengter etter å slippe å virke. Uker der de slipper gnålete kunder og kaffeflekker på gulvet.
3. En lærerferie fortoner seg (vanligvis) omtrent som følger: uke 1 og 2: jeg summer meg, og når bunnen i skittentøyskurven, og lurer på hva jeg kan gjøre bedre neste år. Uke 3, 4 og 5: jeg gjør noe med familien, og tenker ikke på jobben mer enn at jeg noterer gode idéer i ei lita bok som ligger på kjøkkenbenken. Kanskje leser jeg noen bøker jeg tenker på å bruke i undervisningen. Uke 6: Jeg gjør spredte forsøk på å forberede skolestart. Uke 7: jeg krampeferierer.
4. Etter å ha tatt avskjed med to klasser jeg aldri skal se mer, og med kolleger jeg setter pris på, og som jeg deler brorparten av min våkne tid med, føler jeg meg ikke bare litt tom. Jeg føler meg rett og slett litt trist.
5. Den første helga i ferien skal jeg bruke på å feire bryllupet til fine Frank og Therese. Da blir jeg glad igjen!
1. Sju blanke uker. Aaah. Tenker folk.
2. Jeg har hatt mange yrker før læreryrket. Jeg har vasket gulv. Jeg har solgt grillet kylling over disk. Jeg har servert øl og Jägermeister til tørste kunder på Grünerløkka. Jeg har arkivert sakspapirer knyttet til kredittkortsvindel. Jeg har skiftet sengetøy på internat for amerikanske pensjonister. Jeg har skrevet fakturaer og solgt metervis av kabler og dimmere i en elekro- forretning. Jeg har solgt vafler og kaffe fra ei tralle på jernbanestasjonen i Drammen. Det er klart at folk lengter etter å slippe å virke. Uker der de slipper gnålete kunder og kaffeflekker på gulvet.
3. En lærerferie fortoner seg (vanligvis) omtrent som følger: uke 1 og 2: jeg summer meg, og når bunnen i skittentøyskurven, og lurer på hva jeg kan gjøre bedre neste år. Uke 3, 4 og 5: jeg gjør noe med familien, og tenker ikke på jobben mer enn at jeg noterer gode idéer i ei lita bok som ligger på kjøkkenbenken. Kanskje leser jeg noen bøker jeg tenker på å bruke i undervisningen. Uke 6: Jeg gjør spredte forsøk på å forberede skolestart. Uke 7: jeg krampeferierer.
4. Etter å ha tatt avskjed med to klasser jeg aldri skal se mer, og med kolleger jeg setter pris på, og som jeg deler brorparten av min våkne tid med, føler jeg meg ikke bare litt tom. Jeg føler meg rett og slett litt trist.
5. Den første helga i ferien skal jeg bruke på å feire bryllupet til fine Frank og Therese. Da blir jeg glad igjen!
onsdag 20. juni 2012
Ja. Filterløs tirsdag.
1. På skolen der jeg jobber, som er en videregående skole i Vestfold, bestemte en forhenværende rektor en gang i tiden, at det var viktig å ha fokus på (ja, beklager formuleringen, den er ikke min) form. Altså at elevene skulle få vite hvilken form skolen krever av dem i skolehverdagen. Jeg vet ikke om de hyrte inn noen kommunikasjonsrådgivere, eller om de satte ned ei arbeidsgruppe for å komme frem til noe, men resultatet ble i alle fall "HOT".
2. Det betyr ikke at det er viktig med varme mellom oss, eller at det er viktig å være hot, i betydningen seksuelt tiltrekkende. Det skulle tatt seg ut. Det er en forkortelse, og gudbedre så mange forkortelser skolen holder seg med. Jeg har ikke vært så lenge i gamet at jeg ikke husker hvordan jeg klødde meg i hodet over IAP, MTU, IOP, HKI osvosv under mitt første avdelingsmøte. I tillegg til begrepet "realitetsorientering", som jeg bare syntes var motbydelig. Nok om dét.
3. H for høflighet, O for orden, T for tilstedeværelse.
4. Det skulle vært interessant å vite om denne fiffige forkortelsen, og fokuset (!) på den som rutine ved skolestart virkelig har gjort elevene mer høflige, ordentlige og tilstedeværende enn tidligere. Selv kjenner jeg at dersom noen påpeker at jeg bør være høflig, blir jeg litt irritert, fordi de ved å gjøre det insinuerer at jeg i utgangspunktet trenger å lære det.
5. Jeg synes det er flaut å si "HOT" til elever. Både første skoledag, og ellers, men særlig første skoledag. Da har jeg nok med å roe mine egne nerver, og å få elevene til å forstå at jeg vil dem alt godt. Å si "her på skolen har vi fokus på (!) "Høflighet, Orden og Tilstedeværelse, forkortet "HOT" (he- he), lugger så i kommunikasjonsorganet (det er sikkert hjernen), at jeg ALDRI, selv ikke som nyansatt, har tatt ordene i min munn.
6. Kall meg illojal.
7. Jeg har aldri opplevd uhøflighet, uorden eller fravær blant elever som et utslag av slapp holdning fra skolen. Jeg har i det hele tatt sjelden opplevd uhøflighet. Uorden, jo, men den er ikke alltid et pedagogisk problem. Fravær, jo, men fraværende elever er fraværende fordi de ikke makter å være tilstedeværende. Om læreren har ropt "HOT" ti ganger daglig de ti første dagene, er jeg redd hun ville oppleve enda høyere fravær. Det er bare en teori. Som dere skjønner, har jeg ikke prøvd den ut.
8. Jeg satser på at faget, og arbeidet med dét, gjør at elevene opplever det som hensiktsmessig, ut fra egen vurdering, å opptre høflig og ordentlig (for et ord!). Og at det motiverer dem til å være tilstede.
9. Jeg lurer på om ikke fylkeskommunale og kommunale bedrifter som beslutter seg for å hyre inn kommunikasjonsrådgivere, har så lite å rutte med, at de ender opp med de verste slogans og kampanjer. Som den der lærere skulle gå med ei t-skjorte der det sto "jeg er sjefen". Eller noe sånt. Makan til dobbeltkommunikasjon skal man vel lete lenge etter.
Sånn. Takk. For meg.
2. Det betyr ikke at det er viktig med varme mellom oss, eller at det er viktig å være hot, i betydningen seksuelt tiltrekkende. Det skulle tatt seg ut. Det er en forkortelse, og gudbedre så mange forkortelser skolen holder seg med. Jeg har ikke vært så lenge i gamet at jeg ikke husker hvordan jeg klødde meg i hodet over IAP, MTU, IOP, HKI osvosv under mitt første avdelingsmøte. I tillegg til begrepet "realitetsorientering", som jeg bare syntes var motbydelig. Nok om dét.
3. H for høflighet, O for orden, T for tilstedeværelse.
4. Det skulle vært interessant å vite om denne fiffige forkortelsen, og fokuset (!) på den som rutine ved skolestart virkelig har gjort elevene mer høflige, ordentlige og tilstedeværende enn tidligere. Selv kjenner jeg at dersom noen påpeker at jeg bør være høflig, blir jeg litt irritert, fordi de ved å gjøre det insinuerer at jeg i utgangspunktet trenger å lære det.
5. Jeg synes det er flaut å si "HOT" til elever. Både første skoledag, og ellers, men særlig første skoledag. Da har jeg nok med å roe mine egne nerver, og å få elevene til å forstå at jeg vil dem alt godt. Å si "her på skolen har vi fokus på (!) "Høflighet, Orden og Tilstedeværelse, forkortet "HOT" (he- he), lugger så i kommunikasjonsorganet (det er sikkert hjernen), at jeg ALDRI, selv ikke som nyansatt, har tatt ordene i min munn.
6. Kall meg illojal.
7. Jeg har aldri opplevd uhøflighet, uorden eller fravær blant elever som et utslag av slapp holdning fra skolen. Jeg har i det hele tatt sjelden opplevd uhøflighet. Uorden, jo, men den er ikke alltid et pedagogisk problem. Fravær, jo, men fraværende elever er fraværende fordi de ikke makter å være tilstedeværende. Om læreren har ropt "HOT" ti ganger daglig de ti første dagene, er jeg redd hun ville oppleve enda høyere fravær. Det er bare en teori. Som dere skjønner, har jeg ikke prøvd den ut.
8. Jeg satser på at faget, og arbeidet med dét, gjør at elevene opplever det som hensiktsmessig, ut fra egen vurdering, å opptre høflig og ordentlig (for et ord!). Og at det motiverer dem til å være tilstede.
9. Jeg lurer på om ikke fylkeskommunale og kommunale bedrifter som beslutter seg for å hyre inn kommunikasjonsrådgivere, har så lite å rutte med, at de ender opp med de verste slogans og kampanjer. Som den der lærere skulle gå med ei t-skjorte der det sto "jeg er sjefen". Eller noe sånt. Makan til dobbeltkommunikasjon skal man vel lete lenge etter.
Sånn. Takk. For meg.
søndag 17. juni 2012
Det viktige: å fly.
Det viktige er ikke hvor mye jeg har hatt å gjøre den siste tiden, og hvor slitsomt det er, og hvor fantastisk det skal bli med ferie. Det viktige er for eksempel sjasminblomstring. Svarttrosten. Vakling i grus på høye hæler. Tannfelling. Kjærtegn. Lukten av nytrukket kaffe om morgenen. Av tomme klasserom.
Det er vemodig å være lærer i juni. Man mister liksom funksjonen sin, og er henvist til å rydde på pulten og flytte bøker fra klasserommet til arbeidsrommet. Det er jo slett ikke sikkert man skal bruke det samme klasserommet neste år, eller at man skal lese Pan eller Bjørneboe med den nye klassen. Der ligger et ark med dikt av Karin Boye, svårt att vilja stanna och vilja falla. Der et utdrag av Petter Dass´Det sjette bud (Om horeri at tale). En utskrift av en elevtekst om Bjørneboes essays. Årets eksamenssett oppslått på en side med Goethes "Den unge Werthers lidelser".
Så skal de ut og fly. De fine elevene. Og jeg skal være vanlig. Stå opp, koke kaffe, drikke kaffe. Kle barn, leke med barn, forberede måltider, plukke opp strandleker, fiske krabber. Se krabber løpe i render fra stranda til vannet, til lyden av jubel fra unger i alle aldre. Fyre opp grillen.
-Så fly da, folkens! Og husk at dere kan. Fly. Så skal jeg huske alt dere lærte meg:
lørdag 2. juni 2012
Skolsk? Pføy! Om mellomtitler og slikt.
Store tanker, små rom
Ansporet av en debatt på facebook sitter jeg her og grubler over stort og smått. Mest stort, selvsagt. Noe annet hadde ikke kledd meg, om jeg får være så ubeskjeden. Bakgrunnen for diskusjonen er det faktum at noe sånt som 50000 ungdommer tirsdag forrige uke leverte avsluttende skriftlig eksamen i norsk hovedmål. Og at jeg er sensor, og deltok på en såkalt sensorskolering i Drammen i går. Sammen med en engasjert kollega på en naboskole.
Uttrykksbehov i startgropa
Skriveopplæring i videregående skole er til tider besværlig. Å si noe annet ville være blank løgn. Det er vanskelig nok å skrive i sjangre som essay, kåseri, artikkel, ymse analysesjangre, novelle -for profesjonelle folk. Det er ikke sjelden jeg leser utgitte tekster jeg mener ikke holder mål. Hvordan jeg skal få den jevne attenåring, som tross alt ikke er like interessert i tekst som meg, til å oppleve glede ved å mestre skrivingen, er ofte gåtefullt. Det er lett å falle ned i ei grop bestående av sjangeroppskrifter og huskeregler, og å glemme at de fleste tross alt har et behov for å uttrykke seg, og ta utgangspunkt i dette.
Opprørt lærerkollega
Vel. Diskusjonen jeg kastet meg ut i, hadde følgende problemstilling som utgangspunkt: bør elevene trekkes i karakter til eksamen dersom de har mellomtitler i teksten sin. -Serr? tenker kanskje du som ikke er norsklærer. Ja. Serr. Noen stemmer på sensorskoleringen mente at mellomtitler i korte tekster (som eksamensbesvarelser) er en uting som forstyrrer leseflyten og sammenhengen. Min lærerkollega var opprørt over dette, og postet blant annet følgende i sin statusoppdatering:(...) Et oppgitt sukk etter gårsdagens sensorskolering i Drammen: En av eksempeloppgavene (oppgave 2, artikkel om språk), ble satt ned på grunn av at eleven hadde brukt mellomoverskrifter/underoverskrifter, med begrunnelsen "det ser så rotete og så stygt ut". HVA!? Les en hvilken som helst fagartikkel eller avisartikkel i en trykt publikasjon, og se selv (...)
Uvennlige tanker
Mange kolleger (og andre) ilte til med støtteerklæringer. Dette gikk ikke an. Slik kan ikke skolen være. Skal skolen være avsondret fra resten av den tekstvirkeligheten elevene er en del av? Skal den kunne finne opp absurde regler for skriving etter eget forgodtbefinnende? Harnisk, harnisk! Jeg kom til å uttrykke meg kritisk til denne lynsjestemningen. Kollegaen og jeg har en god tone, og er enige om mangt, og jeg tenker som regel at det er et godt utgangspunkt for uenighet og diskusjon. Jeg er, som dere kanskje forstår, usikker om jeg er enig i denne konklusjonen: at skolens tekster bør være et speilbilde av samfunnets tekster. Uavhengig av mellomtitler. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om mellomtitler. -Vil dere ha mellomtitler, sier dere? -Kjør på! Jeg blir bare litt skeptisk når skolefolk lar seg rive med av tanken på at skolen og opplæringa skal være lik samfunnet for øvrig. Det er ikke en elevvennlig tanke. Det er ikke en samfunnsvennlig tanke. Det er ikke en utviklingsvennlig tanke. I mine øyne.
Hva skal vi med Wergeland?
Hva er problemet, tenker du kanskje, du som ikke jobber i skolen (det er tross alt de fleste). Bør ikke elevene lære ferdigheter på skolen som de vil ha bruk for i sitt voksne liv? Der ute i samfunnet. Skal ikke skolen ruste elevene til deltakelse i yrkes- og samfunnsliv, så de får det godt og får leve lenge i landet? Nei! Joda. Det var tull. Det skal skolen selvsagt gjøre. Spørsmålet er bare hvorvidt det er skolens oppgave, norskfagets oppgave, å favne alle tilfeller av tekstproduksjon våre elever kommer til å være i kontakt med i sitt voksne liv. La oss stikke fingeren i jorda: for de aller fleste er det ikke stort. Jeg sitter ikke på noen statistikk, men jeg anslår at maksimalt fem prosent av de 50000 som avla skriftlig eksamen i norsk i år, kommer til å fortsette å skrive tekst for almennheten i sitt voksne liv. Det farlige med samfunnsnærhetstilnærmingen blir da: hvorfor i helvete skal vi skrive analyser av lyrikk? Alle norsklærere har måttet svare på dette og liknende spørsmål minst én gang hvert skoleår. Og svaret inkluderer ikke, under noen omstendighet: "fordi du ikke kan leve et fullverdig liv uten å kunne analysere Wergeland ved hjelp av fagbegreper, og argumentere for tolkningen din gjennom å formulere virkemidlenes funksjon". Aldri.
Rennafart
Vi vet det. Alle vet det. Se på naboen. Se på slekta. Se på mannen i gata. Uavhengig av hvor høy utdanning vedkommende har, lever de livene sine (kvaliteten kan sikkert variere, men den avhenger ikke av Wergeland eller hvorvidt sigaren i Frode Gryttens novelle bør leses som et fallossymbol) som om ingenting var skjedd. De skiter i mellomtitler. De skiter i nasjonalromantikken, kontekstavhengig språk, sjangertrekk for essay. Mellomtitler. Mine damer og herrer: de kunne ikke gitt mer faen i mellomtitler, om jeg får uttrykke meg i lavstil. Mellomtitler tar de rennafart og driter i. De leser dødsannonsene i lokalavisa, klikker på nettavisartikler som handler om kreft, diabetes, sex og bestialitet, og følger interessert med på hvorvidt skatte- og avgiftspolitikken går i deres favør.
Taco, tapas og sushi
Dersom man mener at opplæringa i skolen er mer relevant dersom den ligger så tett som mulig opp til det samfunnet den virker i, er man i startgropa på en argumentasjon som sakte kommer til å kvele alle store tanker. Alle gode tekster. All viktig forskning. All vesentlig utvikling. Alt det som kjennetegner et sivilisert demokratisk samfunn. I Norge er den største dyd å være så lik som mulig. Lik, ikke som i like mye verdt, men som i lik. Du skal jobbe, helst med hendene, du skal betale din skatt med mild motvilje, du skal eie ditt hus, din stasjonsvogn, hytta di, og du skal gjøre alt sjøl. Med hendene. Du skal gå turer i skog og mark, spise grovbrød med geitost, taco, tapas, sushi. Du skal være interessert i interiør, og bruke brorparten av din ledige tid til å vedlikeholde eiendommen din. Du kan lese en god bok, men det skal ikke ta overhånd. Du kan være interessert i krigshistorie, men det skal ikke ta overhånd. Du kan male akvareller på søndager, men la det ikke gå til hodet på deg. Du kan ta et glass vin hver kveld (hvis du ikke sier det til noen), du skal trene, men la det ikke ta overhånd. Du skal tross alt kose deg i hjemmet ditt. Du kan gjerne spille brettspill med familien, men det er en grense. Du skal ha nyklippet plen.
Mellomtitler eller ikke
Hva har dette med mellomtitler å gjøre, spør du deg kanskje, du som har lest så langt. Ikke stort. Som sagt: mellomtitler eller ikke, er ikke viktig. Folk generelt, og elever spesielt, får skrive mellomtitler så mye de hæler for meg. Men ellers svært oppegående folk skal ikke uimotsagt få hevde at det er viktig at skolen og samfunnet bør korrespondere. En slik generalisering tror jeg vil føre til ytterligere lav skrive- og tenkekompetanse. Konsekvensen av dette er blant annet at verken facebook, ukritisk blogging eller twitring har noe i skolen å gjøre. Dersom den ikke tilføres tilstrekkelig skolkskhet. Hvis det er et ord. Skolen skal være en motvekt. Et korrektiv. Ikke en etterplaprer. -Hvorfor skal elevene skrive lyrikkanalyse? -Fordi jeg sier det. Neida. Fordi lyrikken tilbyr et uttrykk for allmenne livserfaringer som unge mennesker ikke møter ellers. Den utvider og forskyver tanken. Den gir innsikter annen tekst ikke gir. Å lære å bli en kompetent lyrikkleser, er en gave fra den norske skolen til unge mennesker. Den gaven hadde de ikke fått dersom skolen skulle likne samfunnet i ett og alt. Mellomtitler eller ikke.
Ansporet av en debatt på facebook sitter jeg her og grubler over stort og smått. Mest stort, selvsagt. Noe annet hadde ikke kledd meg, om jeg får være så ubeskjeden. Bakgrunnen for diskusjonen er det faktum at noe sånt som 50000 ungdommer tirsdag forrige uke leverte avsluttende skriftlig eksamen i norsk hovedmål. Og at jeg er sensor, og deltok på en såkalt sensorskolering i Drammen i går. Sammen med en engasjert kollega på en naboskole.
Uttrykksbehov i startgropa
Skriveopplæring i videregående skole er til tider besværlig. Å si noe annet ville være blank løgn. Det er vanskelig nok å skrive i sjangre som essay, kåseri, artikkel, ymse analysesjangre, novelle -for profesjonelle folk. Det er ikke sjelden jeg leser utgitte tekster jeg mener ikke holder mål. Hvordan jeg skal få den jevne attenåring, som tross alt ikke er like interessert i tekst som meg, til å oppleve glede ved å mestre skrivingen, er ofte gåtefullt. Det er lett å falle ned i ei grop bestående av sjangeroppskrifter og huskeregler, og å glemme at de fleste tross alt har et behov for å uttrykke seg, og ta utgangspunkt i dette.
Opprørt lærerkollega
Vel. Diskusjonen jeg kastet meg ut i, hadde følgende problemstilling som utgangspunkt: bør elevene trekkes i karakter til eksamen dersom de har mellomtitler i teksten sin. -Serr? tenker kanskje du som ikke er norsklærer. Ja. Serr. Noen stemmer på sensorskoleringen mente at mellomtitler i korte tekster (som eksamensbesvarelser) er en uting som forstyrrer leseflyten og sammenhengen. Min lærerkollega var opprørt over dette, og postet blant annet følgende i sin statusoppdatering:(...) Et oppgitt sukk etter gårsdagens sensorskolering i Drammen: En av eksempeloppgavene (oppgave 2, artikkel om språk), ble satt ned på grunn av at eleven hadde brukt mellomoverskrifter/underoverskrifter, med begrunnelsen "det ser så rotete og så stygt ut". HVA!? Les en hvilken som helst fagartikkel eller avisartikkel i en trykt publikasjon, og se selv (...)
Uvennlige tanker
Mange kolleger (og andre) ilte til med støtteerklæringer. Dette gikk ikke an. Slik kan ikke skolen være. Skal skolen være avsondret fra resten av den tekstvirkeligheten elevene er en del av? Skal den kunne finne opp absurde regler for skriving etter eget forgodtbefinnende? Harnisk, harnisk! Jeg kom til å uttrykke meg kritisk til denne lynsjestemningen. Kollegaen og jeg har en god tone, og er enige om mangt, og jeg tenker som regel at det er et godt utgangspunkt for uenighet og diskusjon. Jeg er, som dere kanskje forstår, usikker om jeg er enig i denne konklusjonen: at skolens tekster bør være et speilbilde av samfunnets tekster. Uavhengig av mellomtitler. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om mellomtitler. -Vil dere ha mellomtitler, sier dere? -Kjør på! Jeg blir bare litt skeptisk når skolefolk lar seg rive med av tanken på at skolen og opplæringa skal være lik samfunnet for øvrig. Det er ikke en elevvennlig tanke. Det er ikke en samfunnsvennlig tanke. Det er ikke en utviklingsvennlig tanke. I mine øyne.
Hva skal vi med Wergeland?
Hva er problemet, tenker du kanskje, du som ikke jobber i skolen (det er tross alt de fleste). Bør ikke elevene lære ferdigheter på skolen som de vil ha bruk for i sitt voksne liv? Der ute i samfunnet. Skal ikke skolen ruste elevene til deltakelse i yrkes- og samfunnsliv, så de får det godt og får leve lenge i landet? Nei! Joda. Det var tull. Det skal skolen selvsagt gjøre. Spørsmålet er bare hvorvidt det er skolens oppgave, norskfagets oppgave, å favne alle tilfeller av tekstproduksjon våre elever kommer til å være i kontakt med i sitt voksne liv. La oss stikke fingeren i jorda: for de aller fleste er det ikke stort. Jeg sitter ikke på noen statistikk, men jeg anslår at maksimalt fem prosent av de 50000 som avla skriftlig eksamen i norsk i år, kommer til å fortsette å skrive tekst for almennheten i sitt voksne liv. Det farlige med samfunnsnærhetstilnærmingen blir da: hvorfor i helvete skal vi skrive analyser av lyrikk? Alle norsklærere har måttet svare på dette og liknende spørsmål minst én gang hvert skoleår. Og svaret inkluderer ikke, under noen omstendighet: "fordi du ikke kan leve et fullverdig liv uten å kunne analysere Wergeland ved hjelp av fagbegreper, og argumentere for tolkningen din gjennom å formulere virkemidlenes funksjon". Aldri.
Rennafart
Vi vet det. Alle vet det. Se på naboen. Se på slekta. Se på mannen i gata. Uavhengig av hvor høy utdanning vedkommende har, lever de livene sine (kvaliteten kan sikkert variere, men den avhenger ikke av Wergeland eller hvorvidt sigaren i Frode Gryttens novelle bør leses som et fallossymbol) som om ingenting var skjedd. De skiter i mellomtitler. De skiter i nasjonalromantikken, kontekstavhengig språk, sjangertrekk for essay. Mellomtitler. Mine damer og herrer: de kunne ikke gitt mer faen i mellomtitler, om jeg får uttrykke meg i lavstil. Mellomtitler tar de rennafart og driter i. De leser dødsannonsene i lokalavisa, klikker på nettavisartikler som handler om kreft, diabetes, sex og bestialitet, og følger interessert med på hvorvidt skatte- og avgiftspolitikken går i deres favør.
Taco, tapas og sushi
Dersom man mener at opplæringa i skolen er mer relevant dersom den ligger så tett som mulig opp til det samfunnet den virker i, er man i startgropa på en argumentasjon som sakte kommer til å kvele alle store tanker. Alle gode tekster. All viktig forskning. All vesentlig utvikling. Alt det som kjennetegner et sivilisert demokratisk samfunn. I Norge er den største dyd å være så lik som mulig. Lik, ikke som i like mye verdt, men som i lik. Du skal jobbe, helst med hendene, du skal betale din skatt med mild motvilje, du skal eie ditt hus, din stasjonsvogn, hytta di, og du skal gjøre alt sjøl. Med hendene. Du skal gå turer i skog og mark, spise grovbrød med geitost, taco, tapas, sushi. Du skal være interessert i interiør, og bruke brorparten av din ledige tid til å vedlikeholde eiendommen din. Du kan lese en god bok, men det skal ikke ta overhånd. Du kan være interessert i krigshistorie, men det skal ikke ta overhånd. Du kan male akvareller på søndager, men la det ikke gå til hodet på deg. Du kan ta et glass vin hver kveld (hvis du ikke sier det til noen), du skal trene, men la det ikke ta overhånd. Du skal tross alt kose deg i hjemmet ditt. Du kan gjerne spille brettspill med familien, men det er en grense. Du skal ha nyklippet plen.
Mellomtitler eller ikke
Hva har dette med mellomtitler å gjøre, spør du deg kanskje, du som har lest så langt. Ikke stort. Som sagt: mellomtitler eller ikke, er ikke viktig. Folk generelt, og elever spesielt, får skrive mellomtitler så mye de hæler for meg. Men ellers svært oppegående folk skal ikke uimotsagt få hevde at det er viktig at skolen og samfunnet bør korrespondere. En slik generalisering tror jeg vil føre til ytterligere lav skrive- og tenkekompetanse. Konsekvensen av dette er blant annet at verken facebook, ukritisk blogging eller twitring har noe i skolen å gjøre. Dersom den ikke tilføres tilstrekkelig skolkskhet. Hvis det er et ord. Skolen skal være en motvekt. Et korrektiv. Ikke en etterplaprer. -Hvorfor skal elevene skrive lyrikkanalyse? -Fordi jeg sier det. Neida. Fordi lyrikken tilbyr et uttrykk for allmenne livserfaringer som unge mennesker ikke møter ellers. Den utvider og forskyver tanken. Den gir innsikter annen tekst ikke gir. Å lære å bli en kompetent lyrikkleser, er en gave fra den norske skolen til unge mennesker. Den gaven hadde de ikke fått dersom skolen skulle likne samfunnet i ett og alt. Mellomtitler eller ikke.
fredag 1. juni 2012
Filterløs fredag: skitt og kanel.
Jeg prøver meg på å dukke opp fra rettebunker med noen ord om den siste uka, vel vitende om at den sannsynligvis ikke lar seg beskrive punktvis. Det kan være greit å starte med slutten:
1. Et smil og noen ord foran hyllene med olivenolje i en dagligvarebutikk kan være fint, særlig når man går i egne tanker og egentlig bare er innom for å røske med seg en pakke serranoskinke. Så kan man danse til bussen og tenke at verden og folk i grunnen. Er fine. Og at livet tross alt er fullt av gleder.
2. På toget på vei til Drammen og sensorskolering hadde jeg en samtale med en kollega på en annen skole i fylket. Vi snakket om mye, men blant annet om hvor skummelt det er for elever i norsk skole å avsløre at de er skoleflinke. Jeg kjente jeg ble varm om øra av å tenke på de sidene ved norskhet jeg ikke liker: si alle hva de gjerne hører/ gå stille gjennom alle dører/ og tviler du, så hold deg taus, til du ser hvem som får applaus. (Ti bud til en ung mann som vil frem i verden, Jens Bjørneboe). Evt Janteloven: Du skal ikke tro du er bedre enn oss. Neivel. Jeg har årlig flinke elever som forsøker å legge bånd på flinkheten sin. Det er noe forbanna dritt. Det som er minst like frustrerende, er å tenke på at vi som har sluttet å være elever, vi som er voksne mennesker, med høy utdanning og det hele (ja. Vi lærere), er ikke det spøtt bedre. Stikker du nesa fram, kan du være sikker på at den blir kappet av når du snur ryggen til. Har du en klar eller opplyst tanke, hold den for deg selv. Ikke jobb for mye, ikke vis for mye interesse, ikke ytre deg kritisk i forsamlingen. For det er mange som vet best og har prøvd alt mulig før, og det fungerer ikke, og kom ikke her. Og fortell noen. Noe som helst. Lukk døra til klasserommet og hold kjeft. Sånn kan det være. Jeg har fått de underligste kommentarer fra ellers fantastiske kolleger etter å ha uttalt meg i forsamlingen. Det er en uting.
3. Hvor mange har skrevet novelletolkning? Spurte jeg klassen, ikke lite spent, etter skriftlig eksamen i hovedmål tirsdag. De skulle analysere Frode Gryttens novelle "Dansar du?", som kort fortalt handler om et møte mellom to forelskede ungdommer som ikke makter å uttrykke det de egentlig føler (som vel kort fortalt er at de ønsker bekreftelse, gjerne med fysisk kontakt). Men de danser. Og noen følger noen hjem og låner bort frakken sin. Ganske mange rakk en hånd i været. Jaaa, sa jeg. -La dere merke til glasset han nesten veltet? De fleste så uforstående ut, men en på bakre rekke, en som har skrivetalent men mer mattetalent, så han skal sikkert dessverre ikke skrive mer i sitt liv etter dette året (bortsett fra rapporter og slikt), smilte og sa: ja! Som Glahn i "Pan", bare at han knuste jo glasset, og da var det slutt. Jeg tok en liten seiersdans. Så fortsatte han: jeg skrev om sigaren som symbol, men jeg syntes det var litt vanskelig, hvordan skal jeg skrive det? Sigaren symboliserer det mannlige lem, liksom? Ja. Sa jeg. Det hadde kanskje vært stiligere med
"fallossymol", men så bra at du så det!*
4. Sommerferien nærmer seg, og som lærer på allmenn påbygging er det alltid noe ambivalent over dette. Endelig har mange brikker falt på plass for mange elever. Så skal de slutte. I år har jeg vært læreren til eksepsjonelt arbeidsomme og trivelige ungdommer, der jeg har kunnet senke skuldrene og slippe å tenke for mye på at nå sa jeg noe rart, eller nå burde jeg sikkert oppført meg mer læreraktig. Jeg er så glad for jobben min. Det har jeg vært i mange år. I år har jeg landet. Jeg har skjønt at jeg er lærer, at jeg mestrer det godt nok til å fortsette med det, og at det er en gave å få leve hele mitt voksne liv sammen med den oppvoksende slekt. For et fint folkeslag! -Den oppvoksende slekt, altså. Lærere også, selvsagt, men det tar seg ikke ut på en fredag å hylle sine egne. Skjønt det kunne være på sin plass. Skitt, au! Jeg digger lærere også. På tross av likhetsmentaliteten.
5. Voldsomt lange punkter her. Jeg skylder på sviktende konsentrasjon.Vel. Som noen av mine facebook- venner kan ha fått med seg da jeg publiserte et bilde av et glass prosecco (med mine egne nakne ben i forgrunnen): Kortlest- konkurransen til Gyldendal refuserte korttekstene mine. Jeg redigerte skrivebordskorttekstene mine i løpet av ei uke, og sendte dem inn. Det var fint å gjøre det, men som jeg sa til en kollega før refusjonen: det var ikke bra nok. Hvis jeg blir antatt, håper jeg jeg får en god redaktør. Så ble det ikke sånn, men jeg skriver fremdeles. Uavhengig om noen noensinne vil utgi skiten.
6.
1. Et smil og noen ord foran hyllene med olivenolje i en dagligvarebutikk kan være fint, særlig når man går i egne tanker og egentlig bare er innom for å røske med seg en pakke serranoskinke. Så kan man danse til bussen og tenke at verden og folk i grunnen. Er fine. Og at livet tross alt er fullt av gleder.
2. På toget på vei til Drammen og sensorskolering hadde jeg en samtale med en kollega på en annen skole i fylket. Vi snakket om mye, men blant annet om hvor skummelt det er for elever i norsk skole å avsløre at de er skoleflinke. Jeg kjente jeg ble varm om øra av å tenke på de sidene ved norskhet jeg ikke liker: si alle hva de gjerne hører/ gå stille gjennom alle dører/ og tviler du, så hold deg taus, til du ser hvem som får applaus. (Ti bud til en ung mann som vil frem i verden, Jens Bjørneboe). Evt Janteloven: Du skal ikke tro du er bedre enn oss. Neivel. Jeg har årlig flinke elever som forsøker å legge bånd på flinkheten sin. Det er noe forbanna dritt. Det som er minst like frustrerende, er å tenke på at vi som har sluttet å være elever, vi som er voksne mennesker, med høy utdanning og det hele (ja. Vi lærere), er ikke det spøtt bedre. Stikker du nesa fram, kan du være sikker på at den blir kappet av når du snur ryggen til. Har du en klar eller opplyst tanke, hold den for deg selv. Ikke jobb for mye, ikke vis for mye interesse, ikke ytre deg kritisk i forsamlingen. For det er mange som vet best og har prøvd alt mulig før, og det fungerer ikke, og kom ikke her. Og fortell noen. Noe som helst. Lukk døra til klasserommet og hold kjeft. Sånn kan det være. Jeg har fått de underligste kommentarer fra ellers fantastiske kolleger etter å ha uttalt meg i forsamlingen. Det er en uting.
3. Hvor mange har skrevet novelletolkning? Spurte jeg klassen, ikke lite spent, etter skriftlig eksamen i hovedmål tirsdag. De skulle analysere Frode Gryttens novelle "Dansar du?", som kort fortalt handler om et møte mellom to forelskede ungdommer som ikke makter å uttrykke det de egentlig føler (som vel kort fortalt er at de ønsker bekreftelse, gjerne med fysisk kontakt). Men de danser. Og noen følger noen hjem og låner bort frakken sin. Ganske mange rakk en hånd i været. Jaaa, sa jeg. -La dere merke til glasset han nesten veltet? De fleste så uforstående ut, men en på bakre rekke, en som har skrivetalent men mer mattetalent, så han skal sikkert dessverre ikke skrive mer i sitt liv etter dette året (bortsett fra rapporter og slikt), smilte og sa: ja! Som Glahn i "Pan", bare at han knuste jo glasset, og da var det slutt. Jeg tok en liten seiersdans. Så fortsatte han: jeg skrev om sigaren som symbol, men jeg syntes det var litt vanskelig, hvordan skal jeg skrive det? Sigaren symboliserer det mannlige lem, liksom? Ja. Sa jeg. Det hadde kanskje vært stiligere med
"fallossymol", men så bra at du så det!*
4. Sommerferien nærmer seg, og som lærer på allmenn påbygging er det alltid noe ambivalent over dette. Endelig har mange brikker falt på plass for mange elever. Så skal de slutte. I år har jeg vært læreren til eksepsjonelt arbeidsomme og trivelige ungdommer, der jeg har kunnet senke skuldrene og slippe å tenke for mye på at nå sa jeg noe rart, eller nå burde jeg sikkert oppført meg mer læreraktig. Jeg er så glad for jobben min. Det har jeg vært i mange år. I år har jeg landet. Jeg har skjønt at jeg er lærer, at jeg mestrer det godt nok til å fortsette med det, og at det er en gave å få leve hele mitt voksne liv sammen med den oppvoksende slekt. For et fint folkeslag! -Den oppvoksende slekt, altså. Lærere også, selvsagt, men det tar seg ikke ut på en fredag å hylle sine egne. Skjønt det kunne være på sin plass. Skitt, au! Jeg digger lærere også. På tross av likhetsmentaliteten.
5. Voldsomt lange punkter her. Jeg skylder på sviktende konsentrasjon.Vel. Som noen av mine facebook- venner kan ha fått med seg da jeg publiserte et bilde av et glass prosecco (med mine egne nakne ben i forgrunnen): Kortlest- konkurransen til Gyldendal refuserte korttekstene mine. Jeg redigerte skrivebordskorttekstene mine i løpet av ei uke, og sendte dem inn. Det var fint å gjøre det, men som jeg sa til en kollega før refusjonen: det var ikke bra nok. Hvis jeg blir antatt, håper jeg jeg får en god redaktør. Så ble det ikke sånn, men jeg skriver fremdeles. Uavhengig om noen noensinne vil utgi skiten.
6.
* Jeg spurte ikke om noen hadde sett sammenhengen mellom replikken "takk for frakken" og Ibsens doktor Ranks replikk fra dukkehjemmet: "takk for ilden". Det får være grenser.
Abonner på:
Innlegg (Atom)