Nei, hva med en god, gammaldags fredagspost?

Jeg sier ja. Kjør på. God, gammaldags fredagspost.

1. Det er stille i huset mitt. Av to grunner. Den ene er at treåringen som i morges mente det var verdens undergang å dra i barnehagen, sovnet i bilen på vei hjem, og fremdeles sover på sofaen (det kan bli en interessant natt). Den andre er at min bedre halvdel tok med niåringen ut for å stå på skateboard. Hvilket gjør huset stille, siden jeg selv ikke bråker, annet enn med tastaturet. Og for mennesker som meg, som omgir seg med lyd døgnet rundt, kan stille være veldig bra. Nå: bra.

2. Forrige uke mottok jeg, i kraft av min funksjon som verneombud (jepps) en epost med invitasjon til avdukning av grunnsten (skolen jeg jobber på skal få ny skole, og byggingen er i gang). Siden kollegene jeg omgås med til daglig er over snittet opptatt av språk, ble denne begrepsbruken gjenstand for en hel del morsomheter og diskusjon. Skal en grunnsten avdukes? Spurte vi oss. Noen mente den skulle nedlegges, mens jeg selv trodde dét var slikt menn gjorde med damer dersom/når/i fall de fikk anledning (og tiltrekningen var et faktum). På denne innsigelsen ble jeg motsagt (og parkert) på det sterkeste, noe jeg måtte finne meg i. Jeg ble tross alt ikke mer enn åtteogtredve år denne uka, og i denne sammenhengen (språkbruk ved nedleggelse av grunnstein) er det det samme som å være en novise.

3. Da vi hadde fått hjelmene på, og ble geleidet av rektor (hvis noen skulle være i tvil, hadde han refleksvest med teksten "rektor" (i  versaler) på ryggen) inn på byggeplassen, viste det seg at "avdukning" var det som skulle foregå. Oppå steinen lå et rødt laken, og lakenet var festet i en krok, som igjen ble festet i en krok, som var festet til et tau (tau???) som var festet i en heisekran (den vanlige gule typen som jeg er så glad i). Da fylkesordføreren med fylkesordførerkjedet og rektor og entreprenøren hadde sagt sitt, ble lakenet heist opp, til applaus fra de tilstedeværende. På steinen, som lot til å være tre steiner, sto det "yrker for fremtiden". Ja.

4. God helg, sa jeg til elevene mine i går. Du mener vel god ferie, sa de. Ja. Eh. Ja. Det er ferie, ja. Mm. Flotte greier (tiden mellom sommer- og høstferie går så fort, at jeg ikke har sjans til å vite hvilken uke vi er i til en hver tid). Det var kanskje ikke så rart. Det rare (eller urovekkende) er at jeg sa det samme til en annen klasse i dag. God helg, sa jeg. Du mener vel god ferie, sa de. Ja. Sa jeg. Og lurte på om jeg hadde mistet oversikt/ bakkekontakt.

5. Når jeg får tid skal jeg studere historie. Herregud, det er lite jeg kan. Svartedauden, liksom. Pffff!

6. Jeg har blitt gjort oppmerksom på at jeg har fødselsdag mellom storheter som Antonioni og Faulkner. Det er selvsagt stas for ei enkel dame fra landet (pfff) som ellers trodde det bare var Jahn Teigen (samme dag). Ikke et vondt ord om Teigen. Bevares. Men det var ikke dét som var poenget. Poenget, i disse facebooktider, er at jeg forstår vi er mange som deler fødselsdag den syvogtyvende september. Av mine venner på face har over én prosent (jeg har regnet det ut, og det var ikke så vanskelig) bursdag på samme dag som jeg. I et forsøk på å forstå hvorfor, begynte jeg å telle uker. Et svangerskap er i gjennomsnitt førti uker. Vi går nå inn i uke førti. Når dere har regnet det ut, er det bare å sette i gang fyrverkeriet. Mange lange nyttårsklemmer, later det til.

7. I høstferien skal jeg verken til Frankrike eller Italia eller noe. Jeg skal imidlertid på jobb. Det er på mandag. Til Oslo på jobb. Til Oslo på pleasure. Ellers drikke mye morgenkaffe og se ut av vinduet og se på ansiktene til ungene mine, så jeg ikke glemmer hvordan de så ut da de var tre, ni og tretten år. Det blir fint.

God helg, alle. Ja. Eller ferie, da.

Når det lugger for lærern (rusk i halsen)

Det slår meg at jeg har skrevet et utall blogginnlegg der det skinner igjennom hvor fantastisk fint og flott det er å være lærer. Innlegg der jeg i skjulte ordelag regelrett skryter av hvor mye moro vi finner på, hvor flinke elevene er, hvor utrolig god tone det er i klasserommet. Hvor lekende lett og elegant det hele flyter. Det er på tide å si noe om alle de andre gangene. De gangene det lugger.

Jeg snakker ikke om undervisningsopplegg som går på trynet fordi læreren har forsøkt å gjøre noe nytt. Jeg snakker ikke om unntakene. Jeg snakker om alle de vanlige gangene. De vanlige gangene der læreren har forberedt seg relativt grundig på et lærestoff hun mener det er viktig å formidle på en måte som gjør elevene i stand til å se sammenhenger. Sammenhenger som ikke uten videre kan leses (og læres) ut av de tekstene elevene har til rådighet (i praksis lærebøker i norsk og historie).

Herregud, som det heter på fint. Jeg leste om utvikling av moderne samfunn fra senmiddelalderen. Om svartedauden og boktrykkerkunsten. Om bondeopprør og avviklingen av føydalsamfunnet. Om reformasjonen og utviklingen av kapitalismen. Om oppdagelsen av nye kontinenter, utviklingen av handelsstand, vitenskap, rettsstater, revolusjoner, menneskerettigheter. Munkeordener. Og Ibsen. Mest om Ibsen. Jeg leste om alt dette på nytt, for å forsøke å konstruere en sammenheng der elevene kunne nikke gjenkjennende og tenke: aha! Nå skjønner jeg hva du mener med modernitet. Og på hvilken måte Ibsen i sin essens er en skeptiker, og dermed en tung representant for det moderne.

Det gikk helt fint, det. Jeg snakket kanskje litt lenge, skrev kanskje litt mye på tavla, men likevel. Elevene mine fulgte oppmerksomt med, noterte og svarte villig på mine innskutte spørsmål. Da vi gikk i gang med Peer Gynt i neste økt, kastet de seg over tekstutdragene og hadde kloke ting å si om forskjeller på troll og menneske, hva det vil si å være seg selv nok. Jeg skrelte ingen løk denne gangen. Likevel fikk vi i gang viktige refleksjoner om personlighetens omskiftelighet, og om hva det vil si å "være seg selv". -Hvem er dét, liksom? Èn mente det var sjelen.

Helt vanlig.

Likevel, når alt er vanlig og tilforlatelig og greit, og jeg er forberedt og alt selvsagt er del av en plan vi har tenkt igjennom, og elevene oppfører seg som elever. Likevel. Hender det ikke sjelden at jeg får følelsen av at det der fikk jeg ikke dreisen på, gitt. Det var skurr på linja. Det var rusk i halsen.

Og det er lite som føles så dustete som å ha forberedt seg som en dust, og likevel ende med rusk i halsen.

Furumo leser Sæterbakken "Ikke forlat meg".

Stig Sæterbakkens roman Ikke forlat meg; ja -bare tittelen får meg til å føle en usalig blanding av forventning og angst, glede og fortvilelse. Jeg sier det bare allerede. Det som de første hundre sidene kan passere som balladen om tapt kjærlighet: kjærlighetssorgens enkle og forlatte verdensbilde, fortoner seg etter endt lesning som et svakt støyende, andtydningsvis disharmonisk stykke musikk. Som et kammerorkester akkompagnert av en nesten hørbar digital bassrytme, som i enkelte partier får kroppen din til å dure, gir deg en dump følelse av ubehag. Kvalme. Mens balladen utspiller seg uanfektet, slik at frasene er gjenkjennelige, og slik at du, mens du leser, føler deg innforstått, klok på det hele, for en kjærlighetssorg har du jo opplevd, at noe himmelropende godt blir avgrunnsdypt vondt har du jo opplevd. Å være ung og usikker har du jo opplevd. Å møte mennesker som endrer synet ditt på deg selv har du jo opplevd. Dette kan du. Dette har du grep om. Helt til du ikke har det, og boka ender opp med å bli et stykke litteratur som endrer noe i din måte å tenke på.

Som forfatteren selv sier: boken er fortalt baklengs. Siden jeg er en mistenksom leser, fryktet jeg at dette ville bli et grep som etterhvert ville virke påtatt, og som ville tvinge fortellingen inn i et mønster den ikke hadde utbytte av. Javel, så starter det med slutten, liksom, hvor viktig er dette for helhetsinntrykket? Javel, så gir det boken en lykkelig slutt ("Og en rystende glede gjennomstrømmer deg, en rystende glede over å være til"). Neivel, så er den ikke så lykkelig likevel, for, som forfatteren sier (not in so many words): du vet at det skal gå til helvete. Du vet at denne lykken er lånt, står for fall, er dømt til en pinefull død. Og at mye kan tyde på at bøddelen er hovedpersonen selv. Er den omvendte kronologien nødvendig?

"Se det for deg. Du er en og tyve år, og du vet at livet ditt er over. Samfunnet er ondt. Alle mennesker er onde. Hadde du hatt en atombombe ville du ikke nølt. Allikevel merker du deg det yrende mylderet ute på gaten. Motorduren. Snakket. Hælklakkingen mot fortauene. Et drønn av utålmodig liv og bevegelse. Sommeren er her! For aller siste gang! (...) Hun, derimot, hun er der ute og tar del i det som skjer, virksom som ingen annen i det livsens sirkus som utspiller seg."

Slik starter boken om Aksel Morander. Synsvinkelen, denne tiltaleformen som dels henvender seg til leseren, dels gir historien et islett av noe hektisk, noe fortalt enten i forbifarten eller i den ytterste desperasjon, i hastverk, fungerer nettopp slik gjennom hele boka. Presens- formen aksentuerer aktualiteten. -Du! Dette gjelder deg! Nå! Masete, kan du kanskje tenke, kunne selv jeg finne på å tenke før jeg leste, før jeg oppdaget at kombinert med Sæterbakkens lyriske språk, gir dette en form som på finstemt, likevel ustemt, vis avstedkommer en gjennom lesningen akselererende foruroligelse. Hvor gæærnt skal dette ende (starte)? Hvorfor, når det er så gæærnt, har jeg en stigende følelse av at det angår meg? Jeg har da ikke blitt utfrosset som femtenåring? Jeg har da ikke drevet med selvskading. Jeg har da ikke uttrykt sjalusi på en slik måte at alt har blitt ødelagt. Neida. Likevel. Måten dette er fortalt på, får meg til å kjenne på mitt eget potensiale. Og det er ikke akkurat noen god følelse, for å si det sånn.

Motsetningene mellom før og nå, mellom Aksel og Amalie, mellom innvendig og utvendig, verden og selvet, skamfølelse og seiersrus, er nettopp det som driver denne fortellingen fremover. Ikke minst motsetningen mellom leserens forventninger, og de redsler som hovedpersonen i omvendt rekkefølge lar leseren ta del i. I åpningen av boka vet vi bare at her er det snakk om en ung mann som har blitt forlatt av en ung kvinne, og at dette avstedkommer en dyp sorg. Vi aner en bitterhet i denne selvangivelsen:

"Nå er eventyret over. Du er tilbake. Du er hjemme igjen (...). Men som resten av livet skal bære med seg et minne om det vidunderlige, et bilde av det aller vakreste, som om han har fått et gløtt inn gjennom en dør, inn til den verden som aldri skulle bli hans, inn til en sal dekket og pyntet til fest, inn til de herligheter som ikke var ment for slike som ham".

Hvem er slike som ham? tenker vi. Hva er det med ham som gjør at han inntar en form for apologisk holdning til sin egen misere? Hva er det med ham som gjør at han ser på kjærlighetsforholdet til Amalie som et eventyr, noe han urettmessig har fått ta del i? Og ikke minst, tenker jeg: hva gjorde at han likevel kastet seg ut i det? Bortsett fra alminnelig ungdommelig kjønnsdrift og forelskelse. Han måtte vel allerede da ha ant at dette mennesket, denne usigelige lykken, ikke var for ham. Var av en annen verden. Tilhørte en annen sorts mennesker. De som hører til i livet. I verden. I livsbejaelsen.

Beretningen om Aksel Morander er beretningen om forskjeller. Aksel og Amalie er en umulig kombinasjon fordi klassebakgrunnen deres er forskjellig. Amalies arkitekt- og kunstnerforeldre representerer en verden av frihet og utfoldelse (Aksel er selv vitne til deres seksuelle frigjorthet under en fest, der moren kliner med en annen dame, og faren kommer rødmusset ut av et soverom med en langt yngre kvinne). Der hjemme, virker det på Aksel, er hvert familiemedlem en autonom enhet, og normene han er vant til hjemmefra, gjelder ikke. Man kan for eksempel komme og gå fra middagsbordet når man vil, og foreldrene oppfordrer ungdommene til å bråke og forandre verden. Noe av det som gjør fortellingen om klasseforskjeller sårere, er at det er Aksel selv som står i veien for å oppheve dem. Han insisterer på at dette er et sted han ikke hører til, og at Amalie representerer en verden i hvilken han alltid vil være en fremmed. En besøkende. Eller en likningsfunksjonær, som han selv uttrykker det. En helt alminnelig gutt som tar del i ualminnelige eventyr, som en blindpassasjer. 

Ikke forlat meg er en beretning om hybris. Aksel dømmer seg selv til ensomhet og avsondrethet. Dommen begrunnes i det overmotet han har utvist så lenge han har trodd han kunne leve lykkelig sammen med den jenta han elsker. Determinismen i fortellingen er ubønnhørlig. Det finnes ingen vei ut. Vi er dømt til å leve det livet vi er satt inn i. Vi er dømt til å tenke de samme tankene. Aksel Moranders tragedie er i denne boka ikke dette: at han er en alminnelig gutt uten større potensiale. Tragedien ligger i at han urettmessig har smakt på det vidunderlige:

"Din forbrytelse, den du nå må sone for, var at du forvekslet drømmen med virkelighet, at du trodde denne vidunderlige nye verdenen tilhørte deg, at alt var kommet for å bli, at det var slik det skulle være fra nå av. Du trodde at det som på et så fantastisk vis var blitt ditt, skulle fortsette å være det. Du snek deg til et liv på solsiden, men ble tatt på fersk gjerning og satt på første tog hjem, hjem til skyggenes dal."

Allerede her, i bokas første del (med den oppløftende og motsetningsfylte tittelen "Døden i juni"), får jeg en følelse av at den som har tatt ham (eller meg, da, hvis jeg skal forholde meg til synsvinkelbruken) på fersk gjerning, er ham selv. Og at dette er de moderne menneskers svøpe, pest, sykdom. Det er ingen andre som tar oss på fersk gjerning. Alt er lov. Alle har rett til et liv på solsiden. Alle enkle jenter og gutter fra landet kan ta seg den frihet å endre sine livsbetingelser uten at samfunnet eller mor eller far eller Gud mukker. Så blir vi selv den som tar oss på fersk gjerning. Den som avslører oss. Den som feller dommer over oss. Våre egne bødler. Og skal vi holde dommedag over oss selv, må vi gjøre det slik tiden forutsetter det, fra nåtid (presens) og bakover. Når vi holder regnskap over oss selv, er det i dette perspektivet. Budsjettet er alltid en fiksjon.

"Og på nytt tar du opp forfølgelsen, som i en film spilt baklengs, gjennom de samme gatene, de samme smugene, den samme parken, over de samme trafikkerte kryssene. Og med gjentagelsen kommer vissheten: dere er på vei inn i fortapelsen"

Frustrert filterløs fredag

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. Jeg begynner med tittelen, like godt.

1. De siste to ukene har elevene i to klasser på skolen jeg jobber, balet med følgende oppgave:

• I ukene 37 og 38 skal dere fordype dere i fire ulike skuespill av Henrik Ibsen, fordelt på grupper. Fordypningsarbeidet skal resultere i en skoletimes presentasjon av skuespillene. Dere skal forholde dere til disse  sentrale målene i læreplanen:
  
  "Eleven skal kunne(...)
  

  • analysere og vurdere sammenhengen mellom innhold, virkemidler og hensikt i muntlige sjangere
  • presentere norskfaglige emner med evne til å problematisere det framlagte stoffet
  • drøfte det moderne prosjektet slik det uttrykkes i tekster av sentrale forfattere fra opplysningstiden via realismen til i dag"

  I presentasjonen av skuespillene må dere vise at dere har reflektert over hvordan temaene ære/ skam og frihet behandles.
  
  Grei skuring, tenker du kanskje, men toogseksti relativt unge mennesker har gitt uttrykk for at her er det mye som verken er greit. Eller skuring. Men knallhard jobbing. I alle fall. Da oppgaven vel var presentert, og elevene fordelt på stykkene Et dukkehjem, Vildanden, Rosmersholm og Fruen fra havet, tok en ung dame ordet, og sa: "men jeg vet ikke hva det moderne prosjekt er!"
  
  Min kollega og jeg (to klasser, to lærere) trakk på skuldrene, satte øynene i henne først, så resten av øynene (de hundreogtjue), og sa "da har du et problem".
  
  En uke senere, da jeg var innom gruppa til dama som først ikke ante hva det moderne prosjekt var for noe, spurte jeg om det var noe de lurte på. Hun satte øynene i meg og sa: vi har bestemt oss for å knytte Noras frihetsønske opp mot det moderne prosjekt. På hvilken måte? spurte jeg. Jo, det moderne prosjekt, sa hun, dreier seg jo om en demokratiserings- og sekulariseringsprosess, der frihet, fornuft og fremskritt, "de tre f-ene", er sentralt. Vi tenkte også å knytte fornuft opp mot Torvald Helmers normer, som, eh, kanskje ikke er så fornuftige. Hans syn på ære og skam, at det er dét som gjør at Nora går.
  
  Det høres ut som en fin plan, sa jeg. De tre f-er, altså. I tittelen. Og er det noe jeg ikke er frustrert over, men derimot filterløst begeistret over, er det elevenes respons på denne oppgaven. Fantastisk!
  
  2. Det moderne prosjekt er et begrep som brukes i norskplanen for vg2 og 3 (i mitt tilfelle påbygging til generell studiekompetanse). Mye tyder på at begrepet er truet i revisjonen av norskplanen. Lærere melder om at elever blir forvirret av likheten mellom dette og det moderne gjennombrudd og modernisme. Det kan være litt frustrerende å tenke på alle midler og krefter som har vært brukt til kompetanseheving av lærere på dette området.
  
  3. Jeg har hatt intet mindre enn to skikkelig underlige konsertopplevelser denne uka. Ikke bare denne uka. To skikkelig underlige konsertopplevelser i går. Du godeste. Vel. Den første var Oslo Ess med elever. Den kulturelle skolesekken. Klokka var tretten null null. Skolen hadde satt inn benker i et ellers kult konsertlokale (Støperiet i Tønsberg), og elevene ble plassert der. Skal vi sitte? spurte jeg kollegene mine. Ja, sa de, for i fjor stakk så mange fra Montée- konserten på Total. På denne måten får vi (total?) oversikt, og vi kommer til å stå her i døra for å passe på at elevene ikke stikker av. -Fra konsert, mind you. Da bandet gikk på, var det musestille i salen. Elevene klappet høflig etter hvert nummer. Jeg sto litt beklemt bakerst i lokalet. Og frøs.
  
  Senere dro jeg på Susanne Sundfør med band i Nøtterøy kulturhus. Det var fantastisk fantastisk fantastisk. Sånn at jeg måtte grine, og helst ville stå med hendene løftet over hodet og smile fårete. Noe som ikke ville tatt seg ut, all den tid vi satt i et enormt amfi, og all den tid om lag åtti prosent av publikum tilhørte en demografi som overhodet ikke ante hva de var i ferd med å oppleve, det vil si folk med abonnement på alt som skjer der. Mange gikk.
  
  De to opplevelsene fikk meg til å tenke på institusjonalisering i kulturen og kulturkjerring- debatten og whatnot, og jeg blir aldri helt enig med meg selv. Likevel et mildt kontekstuelt ubehag i begge opplevelser.
  
  4. Denne uka har jeg vært lærer for toogseksti elever. Det er kanskje ikke så mye å skrive hjem (eller fredagspost) om. Bortsett fra at jeg hadde alle samtidig. Jeg var litt spent på konseptet i forkant, men det viste seg å gå helt fint. Jamfør punkt 1. -NB!! Eventuelle skoleledere som leser dette skal ikke få griller i hodet og dollars i øya. De skal fortsette med å være elevenes advokater, så skal det nok gå fint, dette.
  
  5. Av (for oss) åpenbare grunner, leser vi boligannonser for tida. Eiendomsmeglere eller hvem det er som skriver disse, bør vaske tastaturene sine. Eventuelt lære seg mer enn fem adjektiver. Det kan vel ikke være så forbanna vanskelig!
  
  6. Jeg innser at frustrasjonsnivået i innlegget ikke svarer til tittelen. Bloggersken bør vaske tastaturet sitt. Eventuelt ta et kurs i tekstsammenheng. -Og sånne mennesker skal lære den oppvoksende slekt å skrive! Nei, det er frustrerende.
  
  
  

Mannfolk blogger ikke!

Jeg har selv mistet oversikt over mine motiver for å drive med blogg. Kanskje fordi...
...jeg har et formidlingsbehov
...jeg har behov for å uttrykke meg
...jeg har et ønske om å nå ut til folket med mine overraskende kloke og artige tanker
...jeg har kommet inn i en slags vane
...jeg tror at bloggingen kan gjøre mine tanker og innskytelser mer oversiktlige.

I alle fall. Jeg holder på. Noen voldsom fleksing av skrivemuskelen er det vel ikke. Det fungerer kanskje i høyden som lett mosjon. Og dét skal en visst ikke kimse av.

Elevene våre holder på med et Ibsen- prosjekt for tiden, og i den forbindelse har de fått i oppgave å skrive dagboka til en av personene i stykket de jobber med. I en samtale med gruppa som jobber med "Et dukkehjem", viste det seg at ingen av de mannlige elevene hadde erfaring med dagboksjangeren. Jeg måtte innrømme at jeg alltid hadde skrevet dagbok, og at jeg fremdeles (nå mer sporadisk enn i tolv-årsalderen) holder på. -Hva med bloggen til Thorvald? skjøt kollegaen min inn, mens han pekte på meg, og mente at dette hadde jeg greie på (siden jeg blogger). Hvorpå han utbryter:

Nei! Det finnes ikke menn som blogger!

Jeg fnyste selvsagt av denne latterlige påstanden. Jeg visste bedre. Jeg vet jo om mange mannlige bloggere. Gode mannlige bloggere. Populære mannlige bloggere. Mine protester falt på stengrunn, skulle det vise seg, da dette var en oppfatning den unge garde delte med min kollega. Jeg mumlet noe om at det finnes mange ulike blogger der ute, det er ikke bare klær og sminke og bilder fra fester og sånt. Sa jeg. Dessuten, fortsatte jeg, er det ikke sannsynlig at Ellida Wangel skulle skrive blogg. Det fantes jo ikke datamaskiner på slutten av attenhundretallet. Dessuten, sa jeg, synes jeg det er tullete med blogging i tide og utide. Det vil si for eksempel i skolesammenheng (utide). Jeg vet ikke om jeg mener det, men jeg tror det. Jeg tror jeg mener det. Samma det.

Likevel. Jeg har sett noen tendenser. Unge mennesker som "har en blogg" for å "ha en blogg", det vil si et eget sted på internettet der de kan ytre seg om sitt, er ofte jenter. De siste fem årene har jeg for eksempel vært norsklærer for til sammen omtrent fem hundre unge mennesker. Av disse kjenner jeg til kanskje tjue blogger. Samtlige er damer. Samtlige skriver om dagens gjøremål, og legger ut bilder av bikkjer og hester og mat og reiser og boliger.Og sånt. 

Her et utdrag fra min barndoms dagbok:

Kjære dagbok!

I dag gikk jeg med Anne og Hanne til skolen. Hanne sa at jeg pressa henne ut av fortauet fordi jeg gikk så skeivt. I friminuttet lekte vi politi og røver, men jeg og Anne løp inn på do. Jeg gikk med Anne hjem og vi lekte boksen går og sykla til kiosken. Jeg støvsugde og tørka støv. Så gikk jeg ut og lekte med Kåre og Bente i hytta på låven. Han er egentlig ganske grei. Vi kosta ut all jorda fra gølvet der inne. 

Statusoppdatering

Jeg liker ikke å skrive at jeg er så opptatt at jeg ikke har tid til å skrive om rare eller fine eller morsomme ting i livet mitt og poste dem i min egen personlige blogg. Da virker det som om jeg forsøker å gjøre meg viktig. Derfor skriver jeg ikke det.

I stedet må jeg nesten skrive at det kan hende jeg skal skrive noe annet. For eksempel læreverk i norsk. For slik er det blitt. Det er nesten helt sikkert. Og spennende. Og skummelt. Men mest fantastisk morsomt (i alle fall før jeg har begynt).

Videre: skolestart er skolestart. Det vil si et kaotisk virrvarr av utflukter, fotografering, elevsamtaler, kartleggingsprøver, forsøk på å finne ut hvordan man skal lese kartleggingsprøvene (til dette har vår eminente avdelingsleder vært til stor hjelp), innføring i nye systemer for fraværsføring (unnskyld, tilstedeværelsesføring), forsøk på å avdekke hvordan man skal reagere på resultatene av kartleggingsprøvene, gitt at de er leselige for den jevne lærer i den videregående skolen, oppsøking av ledige rom for elevsamtaler, gjennomføringen av elevsamtaler, valg av elevrådsrepresentanter (jeg visste det var noe jeg hadde glemt!), og de hersens blå lappene (spør meg ikke). Ja. Også undervisning, da.

Som dere ser av avsnittet over er jeg skikkelig opptatt og stressa, og kan nesten ikke komme på noen som jobber mer enn meg (dere må huske at jeg har hus, hage, en rømt katt, en trettenåring i hovedstaden og to andre barn her hjemme som skal ha både mat og stell). Det er ikke grenser for hvilket rivjern jeg er, og hva jeg får til. -Ikke bare dét! Jeg har vært på joggetur to (!) ganger denne uka. Mye kan tyde på at jeg er et overmenneske, over hvilket det bør reises en byste, eller en torso, eller kanskje rett og slett en ridderstatue i bronse. For eksempel på vrengenbrua. Ridende rivjern.

Nevnte jeg at jeg har satt på kaffen og tømt oppvaskmaskinen på arbeidsplassen to ganger denne uka (tilfeldig at antallet tjenester korresponderer med antallet løpeturer? -Neppe)? Jeg regner med at min innsats vil bli hyllet på julebordet. Noe annet ville overraske meg.

Baksiden av medaljen er at jeg har blitt en skrytepave (se samtlige ovenstående avsnitt). Og noe sier meg at jeg er i ferd med å bli en møteplager. Jeg har så mye viktig på hjertet på møter, at jeg glemmer å gi tegn før jeg tar ordet. Ikke sjelden er det det reneste vrøvl som kommer ut av munnen på meg. Dette må jeg bare beklage overfor de involverte. Det samme gjelder dette innlegget, som har blitt til under et anfall av akutt motstand mot pålagte arbeidsoppgaver i hjemmet. Det skal ikke gjenta seg.

På vegne av ellers koherent blogger.