Fredagspost: hodestående hukommelsesøvelse.

Livet består av mandager og fredager. Sier folk. Mange folk sier det, i alle fall. Første gang jeg hørte det reagerte jeg med medfølelse. Ikke for folk som sier det, men for de andre dagene. Stakkars tirsdag, onsdag og torsdag, tenkte jeg (lørdag og søndag klarer seg alltids). Hvordan må ikke de føle seg? Sammenklemte og glemte, uten livets rett, nærmest (jeg har kanskje uforholdsmessig stor sympati for det oversette i tilværelsen). Kanskje er fredagsposten, denne punktvise gjennomgangen av uka, en underbevissthetens forsvarstale for dagene midt imellom. Som jo, når vi skal være ærlige, er selve livet. I allefall bortimot halve livet.

1. Jeg har liten sympati for lærere som klager over elevenes oppførsel eller kompetanse. Likevel hender det at jeg, i mitt stille sinn, skulle ønske enkeltelever var blidere innstilt til undertegnede, eller til fagområdet jeg representerer. Noen elever kommer til klasserommet med følelsen av at det er viktig å protestere. Med ansiktsuttrykk, med kroppsspråk, med (mangel på )  aktivitet. Jeg forsøker å svare med tålmodighet. Når vi er tre måneder inne i skoleåret, og jeg har svart med tålmodighet i tolv uker. Åtteogførti norsktimer. Og han som hele tida har forsøkt å være fiendtlig innstilt til både læreren og faget, endelig smiler og ser sterk og klar ut når jeg kommer inn. Da blir jeg skikkelig glad.

2. Det regner. De aller fleste dager, men sikkert tirsdag, onsdag og torsdag også. Og det er mørkt. Og det er november. Og mange har bart. Jeg vet ikke hvordan det skal hjelpe kreftpasienter at folk har bart. Kanskje er jeg en skikkelig vriompeis, men jeg forstår det ikke.

3. Jeg vil på kurs i retorikk på det norske institutt i Roma i mars. Det koster 3500 kroner. Pluss reise og opphold. Jeg prøvde meg på sjefen, som lo litt i skjegget, noe jeg må anta er et avslag på forespørsel. Nå lurer jeg på hvordan i helsike jeg skal få det til, og irriterer meg over at ikke næringslivet sponser norsklærere. Hvorfor bare idrettsutøvere, liksom? Hvem har glede av at Therese Johaug går jækla fort på ski? Ja, bortsett fra hele den norske befolkning, da.

4. Er det bare meg, eller er det provoserende å åpne avisa og se en annonse for "dame- verktøysett". Give me a break. Rosa hammer???!!! God jul.

5. Jeg lurer på hvorfor jeg synes Salvador Dalis bilder er ekle å se på. Jeg synes de er skikkelig ekle. Torsdag lærte en av elevene mine meg hvordan jeg kunne lese et av bildene hans. Herre min hatt, for ei flink dame.

6. Og alt det andre som jeg ikke kommer på. Mandag, for eksempel. Mandag ettermiddag. Jeg har det på tunga, men vet ikke. Tirsdag. Jo. Jeg kjørte tog. Det er fint. Onsdag. Blank. Torsdag. I tåka. Her trengs skjerpings. Jeg har lært at hvis man står på hodet, strømmer blodet til hjernen, og man blir skikkelig smart. Mer av dét, da. Jeg kan sikkert stå litt i bro også. Og spise vitaminer. Og drikke vann. Masse vann.

-Skål. Og god helg.

Halvparten så gammel. Minst.

I dag, da jeg småløp til bussen, ikke uten en viss glede over at sola valgte å vise sitt kostbare åsyn over horisonten, fant jeg sjåføren stående utenfor bussen med en sigarett i hånda. Jeg er nøye på å hilse blidt på sjåfører. De skal tross alt frakte meg på svingete veier et ganske langt stykke, og jeg tenker dessuten at de sikkert møter mange sure busskunder i løpet av arbeidsdagen, og at neimen om jeg skal være en av dem. Neida. Jeg skal være blid. Dette er et ufravikelig prinsipp, totalt uavhengig av hvor grinete den enkelte sjåfør måtte oppføre seg mot meg. Jeg smiler fra øre til øre og kvitrer Tønsberg. Eller Hvasser. Avhengig av hvilken vei jeg skal. Noen ganger kvitrer jeg kanskje Teie eller Borgheim, men det er ikke viktig. Det viktigste er at jeg kvitrer. Blidt. Kanskje litt påfallende blidt.

Dagens sjåfør kan ha vært noen år yngre enn meg. Kanskje så mye som ti år yngre. Kanskje bare fem. Eller to. Det er vanskelig å avgjøre alderen på folk i uniform. Særlig i motlys. Særlig hvis de er innhyllet i sigarettrøyk. Jeg reflekterte ikke egentlig stort over dette før jeg kvitret. Men han sto nå der i formiddagssol og røkte sin sigarett og viste med en elegant arm- gest at jeg kunne bare gå om bord i bussen. Jeg skulle ikke måtte stå der og fryse og/ eller føle meg forpliktet til å konversere. Det gjorde meg ikke så lite lettet. Jeg gikk inn, tok frem boka mi, telefonen, pengene. Ventet til han hadde satt seg. Jeg gikk ikke hvileløst rundt i bussen og ventet. Jeg satt pent på setet mitt. Men da han var klar, gikk jeg frem, rakte ham en femtilapp, og kvitret (sikkert ekstra blidt denne gangen) Tønsberg.

Skal du ha barnebillett, sa han. En bølge av forfengelig glede steg opp i meg. Smilet ble, om mulig, enda bredere, og jeg løftet blikket fra seddelen og opp mot ansiktet hans. Han lo. Du tulla, du, sa jeg. Så lo han enda mer. Og jeg lo enda mer. Og det er klart. Det var jo alt i alt en hyggelig opplevelse i solskinn, om ikke direkte en solskinnshistorie. Og når jeg tenker etter: hvor kult er det å se ut som man er seksten når man egentlig er åtteogtredve? Ikke særlig kult. Men hvis for eksempel det hadde vært en egen takst for de under tredve. Da hadde det vært kult. Da hadde jeg sikkert blitt skuffa av å skjønne at han tulla. Men ikke nå. Når aldersgrensa er seksten år. Det skulle tatt seg ut.

Poetisk alzheimer

I en slags opprydning i notater, da særlig en gjennomgang av notatbøker fra det siste halvåret (noen av dem druknet i kaffe fra en termos i veska en tidlig morgen i september), oppdager jeg noe urovekkende. Det siste halvåret har jeg skrevet notater jeg overhodet ikke gjenkjenner som mine egne. Mye er lister, av typen:

"verksted
skifte sengetøy hos Lea
klesvask
tørke støv
vaske badet
rette
forberede undervisning"

Ja. Jeg aner ikke hvorfor jeg skriver lister. Det er sikkert et diagnostisk kriterium for et eller annet. Det er i grunnen ikke så nøye. Jeg holder på. Det rareste jeg oppdaget var noe som liknet et dikt. Jeg kan ikke huske noe av det. Det kan hende jeg har hørt det på radio og notert, litt åndsfraværende, mens jeg skrev. Det kan hende jeg har notert noe fra en avis eller et nettsted. Hvis jeg har skrevet det selv, har jeg ingen som helst formening om hvorfor eller i hvilken hensikt. Mitt spørsmål er: hvis dette er mitt verk, hvordan i helsike kan jeg glemme det? Hvis ikke, hvem har skrevet det?

Sånn ser det ut i notatboka mi, udatert:

Alt er truet
hele tiden
jeg ruster opp
og ned
opp og
ned opp
og, 
til rustningen 
er veldig tjukk, men
full av svære 
-
sprekker
-
I en sånn sprekk
er det 
bare å
fyre
-
løs og fyre løs. I
blinde.
-
Du trenger ikke være skarpskytter for å treffe nerva.
Du trenger bare nok
ammunisjon.

Jada. Nå også poet. Der, altså.

Fredagsfilter

Jeg prøver meg på en ny dedikasjon, da mennesker jeg omgir meg med mente at det ikke var Solveig, men Synne, som fortjente dedikasjon. Ja. Dette blir kanskje vel kryptisk, men jeg har et kryptisk liv, så det får bare være. Altså. Denne dama (Synne) prøvde seg med en "det ække så nøye" Altså. Nå kan det være det samme, lissom. Den går jeg ikke på. Så. Synne: her kommer fredagen til læreren din. Sånn sirka (cirka ca.).(Til min engere krets av lesere (har jeg noen annen krets?) skylder jeg å nevne at noen av mine elever hadde snublet over dette nettstedet på leting etter informasjon om modernitet. Derav denne interne tonen). Det er ikke dét. Jeg kunne dedisert denne bloggposten til øst og vest. Til ungene mine, søstera mi, tanta, fettere og kusiner, alle mennesker jeg er glad i, men som jeg sjelden ser, til kolleger, forbilder av alle slag. Bekjente. Mormødre og farfedre. Jada. Herreminhatt. Jeg skal i grunnen bare sleive litt om uka som har gått. Here goes:

1. Eh. Jeg er litt usikker på om det i det hele tatt har vederfart meg noe av interesse denne uka.

2. Jeg har klart å gjennomføre en trivsels- og læringsundersøkelse med klassen min denne uka. Det var ingen stor jobb, men jeg har en tendens til å bli så oppslukt i faget, at jeg lar formaliteter fare. Derfor er dette noe å skrive om. Om det ikke er noe å skrive hjem om.

3. Å  lese slike undersøkelser er alltid vanskelig. Man henger seg for eksempel opp i de fire prosentene som ikke synes de får nok utfordringer i faget. Her skal det utfordres, med andre ord. Modernisme for viderekomne. Be prepared! Er det drøyt å be elever lese Ulysses?

4. Jeg merker at jeg ikke har noe særlig annet å skrive om enn jobben. Er det alarmerende?

5. Det  er så mørkt i november.

6. Jeg har vært sinna på jobben. Det må betraktes som et fremskritt. Ikke i klasserommet, altså. Der er jeg aldri sinna. Jeg sier bare at nå må folk for eksempel slutte å leke med sånne fingerskateboard. Det sier jeg i en litt streng (likevel lattermild) tone. Og så sier jeg for eksempel at folk med headset må ta dem av. Mens jeg smiler. Så det kan vel ikke betraktes som sinna.

7. Hvis noen kan finne melodien til Bjørnsons "Fedrelandssang" (Der ligger et land mot den evige sne) for meg, får jeg kanskje sove i natt. På forhånd takk.

God helg, da. Jeg skal bruke helgen på å  skrive om Nordahl Brun, Bjørnson, Aasen, Ibsen, Wergeland, Welhaven, Vinje, Asbjørnsen og Moe og fandens oldemor (som vi vet, var hun viktig i etableringen av en nasjonal identitet). -En aktivitet så god som noen, vil jeg anta. Hepps!