tirsdag 19. februar 2013

Tavle og kritt!

Og trur dere ikke, at mens jeg var borte, har noen på arbeidsplassen min fått det for seg at de skal erstatte de grønne tavlene (de som er igjen), med whiteboards. Hvite tavler, altså. Sånne blanke, hvite tavler i hvilke prosjektørpæra skinner slik at bildet forsvinner. Slike man aldri må skrive med feil tusj på. Slike som ikke blir helt rene, selv om man pusser og pusser med den teite harde svampen man ikke kan klemme vannet ut av over vasken mens man våkner klokka null åtte null null.

Neida.

Det er ikke tavla det kommer an på. Jeg skjønner det. Det er bare det at jeg skriver så idiotisk stort og stygt på whiteboard. Og dere vet allerede hva jeg syns om powerpoint og dess like. Så da. Jeg vil gå inn i klasserommet og væte den stive svampen. Jeg vil kjenne krittet hvile i hånda. Jeg vil tegne teite hester og pinnemenn og hus i skogkanter. Jeg vil ha krittflekker i panna og på buksa. Det er noe terapeutisk, nesten rituelt over tavle og kritt. Det er vakkert.

Jeg vil skrive med piler og tørke det vekk med hendene. Jeg vil skrive på skrå, oppå det andre jeg nettopp skrev. Jeg vil at det skal være motstand i underlaget. Jeg vil at det skal støve. Jeg vil skrive så smått og kryptisk man kan skrive på tavla for å høre stemmene til elevene mine som spør hva som står der og om det skal være noen overskrift og om det ordet hører til den linja og om jeg ikke mente Renessanse med to s-er. Jeg vil være svett.

Kritt er myke. Man kan knekke dem. Folk som bruker kritt må ha følsomme hender. Folk som bruker sort, rød, blå, eller grønn idiotisk tusj på ei hvit, hard, blank tavle mister følsomheten. Og korken. Og så virker ikke tusjen og de må gå på rekvisittlageret og hente. Hvis de er heldige finner de noe der. Eller de må stjæle fra et annet klasserom. Hvis de er heldige har det ikke gått mer enn ti minutter av timen.

Hvis jeg har whiteboard i klasserommet mitt etter vinterferien kommer jeg til å gå inn i en dyp depresjon. Hvis de ikke har rukket å bytte den ut enda, kommer jeg til å lenke meg til tavla med kjetting, og skrive paroler med rødt kritt: whiteboard er skolens svar på telefaks! Fiks oppfinnelse, men hallo! Det er tjue tretten! Det er lov å bruke huet (jeg innser at jeg er en elendig paroleforfatter)! For pokker.

Det var bare dét.

fredag 15. februar 2013

Filterløs fredag

Jeg tenkte egentlig jeg skulle skrive noe om Kafkas "Prosessen", men jeg kan ikke helt få tak i hvorfor, så jeg dropper det, og skriver heller om uka, by numbers, i helt random rekkefølge:

1. Jeg husker ikke helt hva som skjedde i helga, fordi jeg har så skrekkelig vondt i hodet, og har hatt det i mange dager. Det vonde har nå forplantet seg til nakken, noe som ikke er rart, all den tid jeg sitter i lotusstilling i sofaen og skriver med skuldrene oppunder ørene. At jeg aldri lærer. Jeg som er lærer og all ting.

2. Jeg husker ikke stort fra mandag heller. Eller jo. Nå husket jeg noe. Men det kan jeg ikke skrive om på bloggen. Joda. Jeg bare tuller. Jeg hang opp mange gule lapper på noen vinduer på arbeidsrommet for å sortere læreplanmål. Så drakk jeg litt te og sånn. Fin dag, mandag.

3. Tirsdag har jeg jo allerede skrevet om (jeg spydde på restaurant). Likevel kunne det kanskje være interessant for folk å lese om det i litt mer detalj. Here goes: etter et langt og produktivt møte, hadde vi satt oss til bords for å spise noe italiensk mat og drikke noe ditto rødvin. Først hadde vi bestilt en øl som vi drakk relativt kjapt (man kan bli så tørst av produktivitet). Så kom den utrolig blide svenske damen med en flaske vin og en karaffel og sa "jag måste dekantera vinet" -Må du, sa vi. "Jaaa! Jag måsssste!" sa hun. Javel. Så skjenket hun i glassene fra karaffelen, og vi tok noen slurker og syntes den var god. Så fikk vi mat, jeg tok to biter, styrtet på do og angret på rødvinsslurkene. Denne prosedyren gjentok seg noen ganger. Forferdelig irriterende, altså. Svenskedama spurte om hun skulle pakke inn maten for meg. -Pakke inn maten??? Hallo! E. Neitakk, det går bra, sa jeg. Så drakk jeg cola, kjørte tog og ble hentet på stasjonen. Siden har jeg ligget på sofaen og hatt vondt i hodet og nakken og feber og i det hele tatt. -Men jeg har sett "Girls", da.

4. Onsdag lå jeg på sofaen og var kvalm. Jeg prøvde å lese, men det var uten særlig hell.

5. Torsdag lå jeg på sofaen og var kvalm og fikk mer feber og vondt i hodet og nakken. Jeg så "Girls" og syntes det var fint. Og skrev om det.Fordi jeg syns det er så teit at det som skal være kvinnefrigjørende liksom skal være at vi (damer) er så lite følelsesorienterte som mulig, noe noen later til å mene. Herregud, hvem hadde jeg vært uten følelsene mine? Et monster. Minst.

6. Jeg hørte ei dame på "Ekko" på p2 i dag, som slo et slag mot forestillingen om at sex alltid skulle være så greit. Det var omtrent det jeg mente da jeg skrev om det i går. Pluss litt til. Her skriver hun om det. Hun heter   Elisabeth Swensen. Også har jeg dusja. For det må man noen ganger, særlig når man har vært så sjuk at tanken på å reise seg opp og strekke seg etter vannglasset, for ikke å snakke om å dusje, øker kroppstemperaturen med minst en halv grad. -Det (at jeg har dusja) betyr vel at jeg er på bedringens vei. Og at jeg lukter godt. For jeg brukte såpe.

Som man skjønner, blir filteret langt mindre finkornet etter omtrent ei uke uten korrigerende sosial omgang. Jeg beklager dette, og ønsker alle som nå har lest om spy, te, kvalme, sex og såpedusj, en riktig god helg. Måtte dere finte unna alle virus som fyker deres vei!

torsdag 14. februar 2013

Fra spy til sex.

Tirsdag ettermiddag, etter å ha bestilt mat og vin etter et møte, da maten sto på bordet, særlig etter to munnfuller, spydde jeg. Den var ny. Å sitte på restaurant med et måltid foran seg, og i stedet bli overmannet av en gjennomtrengende kvalme. Da jeg vaklet opp fra toalettene, fikk jeg en kopp te til trøst av servitøren. Jeg tok to slurker. Nå har jeg vært hjemme på sofaen et par dager. Folk rundt meg sier jeg må lytte til kroppen min og være syk når jeg er syk. Nå har jeg lyttet. Jeg har ligget på sofaen og drukket saft, lest litt i Madame Bovary, og sett noen episoder av "Girls", en serie jeg har tenkt jeg skulle se lenge, men som har måttet vike for andre ting. For eksempel et etterlengtet gjensyn med "Six feet under", en annen HBO- serie.

Så. Hvorfor har jeg tenkt at jeg måtte se "Girls"? Bortsett fra at jeg er en veritabel seriejunkie, som ved mange anledninger har tålt både crappy plot, dårlig skuespilleri, søkte konflikter og stereotype fremstillinger av både kvinner, menn og andre kategorier, bare for å ha en serie å synke inn i? Jeg veit ikke. Den ("Den"? -Serien "Girls", altså..) har av mange blitt fremstilt som arvtakeren til "Sex and the city", og selv om det er relativt kult å se damer i tredveåra drikke cocktails og ha sex med ulike menn, hadde jeg ikke det helt store utbyttet av den serien. Carrie Bradshaw hadde nydelige krøller og kjoler. Det var det fineste med den serien, syntes jeg. Det holder liksom ikke.

Hvis det ikke var "Sex and the city"- sammenlikninga, hva var det da som gjorde at jeg trodde "Girls" var noe for meg? Kanskje var det bare all omtalen. At det liksom skulle være unge damer, mer realistiske skildringer av helt nye voksne jenter som prøver å finne ut av sine egne greier. Kanskje var det bare at den er HBO- produsert. HBO har gitt meg mange gode serieopplevelser. Sopranos, Six feet under, Bored to death, The Pacific, True Blood, Game of thrones, Boardwalk Empire. Ogsåvidere. Kanskje var det bare det.

I alle fall. Siden jeg spydde på restaurant og fikk feber i bilen hjem og har vært sjuk de siste dagene, har jeg sett noen episoder av "Girls". I formiddag registrerte jeg at noen mener serien fremstiller jenter sexliv på en gammeldags måte. At den mangler et tydelig budskap.  Eh. Ja. Ikke for å være bakstreversk eller gammeldags eller antifeministisk (noe de som kjenner meg vet jeg ikke er): sex er skikkelig gammeldags. Det er kanskje det mest gammeldagse som finnes. Jeg trenger ikke å forklare ingrediensene, regner jeg med, men sex er noe som har eksistert siden Arilds tid (hvem var denne Arild?). Det forblir gåtefullt for meg hvordan den skal kunne fremstilles som moderne. La meg tenke høyt:

Jenters sexliv presenteres på en gammeldags måte fordi serien knytter den til jentenes ønske om å passe inn i et normalitetsperspektiv. Fordi den knytter sexlivet deres til følelser overfor menn (skikkelig gammeldags. Gi meg Samantha i Sex og singelliv. Sex på dass på utesteder med tilfeldige menn en ikke bryr seg om er mye mer moderne enn sex med menn en bryr seg om). Kanskje har ikke serieskaperne fått med seg at unge jenter i dag bare har sex fordi det er gøy. Eller kanskje har ikke folk fått med seg at dette ofte ikke er tilfelle.

Jentene i serien har sex av ulike årsaker. Hannah puler med Adam fordi hun vil ha noen som bare er opptatt av henne, som tenker på henne, som bryr seg om henne. Og hun er opptatt av å leve opp til det hun tror er hans forventninger til henne, for eksempel at hun ikke skal være klengete, og at hun ikke skal være prippen. Bestevenninna hennes har sex med kjæresten for å være grei. Eller hun har helst ikke sex om hun får velge. En tredje (bohemian british (husker ikke navnet)) later til å ha vært med på litt av hvert, og har sex med eksen sin for å straffe ham for å ha dumpet henne og ha forlovet seg med en gammel (!) dame på 38. Den fjerde, Shoshanna, er jomfru. Hun er jomfru. Hun er over tjue og jomfru. Hva??? Lever vi ikke i 2013? Har ikke alle jenter selvstendig, vill, frivillig sex uten følelser allerede i sekstenårsalderen?

Når jeg har ligget på sofaen og konsentrert meg om å ikke spy, har jeg rukket å se seks episoder. Jeg liker dem. Kanskje er det litt overtydelig at de ulike rollefigurene skal representere ulike "typer". Kanskje er det ikke all verdens kontroversielt. Kanskje var det heller ikke meningen å forsøke å fremstille jenters sexliv i gjennomsnitt. -Hvorfor skulle man dét? Jeg liker at Hannah er så vanlig. Jeg liker vennskapene som fremstilles. Jeg synes det er morsomt og fint og av og til litt rørende. Omtrent summen av de kravene jeg stiller til en drama- fjernsynsserie. For å kunne innfri disse kravene hos meg, må dialogene og konfliktene være troverdige, skuespillerne gode (noen er bedre enn andre her, som alltid).

Så til kjernen: har serien et budskap? Hallo? Har serien et budskap? Et budskap? Jeg vrir meg unna. Kan man kritisere en fjernsynsserie for ikke å ha et budskap? Tja. Sex and the city? Hva var budskapet? Høye hæler, strutteskjørt og dry martinis ispedd et og annet kn*ll, samt et langt, komplisert kjærlighetsforhold. Jeg har problemer med å destillere et klart budskap ut fra den ingredienslista. Hva er budskapet i "Sopranos"? Etter siste scene å dømme, at familie er viktig, men ikke overvinner alt? Kanskje mener ikke Viken (som etterlyser budskap) egentlig "budskap". Kanskje mener hun at serien mangler noe annet? En edge eller en tydeligere kontroversiell profil.

Det er mulig. Jeg må likevel innrømme at jeg ikke ser på hvilken måte Carrie og damene representerte noe mer kontroversielt eller feministisk. Hvis feminisme handler om at "Sex burde være bare gøy fra nå av", synes jeg den begynner å nærme seg noe veldig virkelighetsfjernt. Sex blir vel aldri "noe" man tilfører livet sitt, nærmest som en ny duft eller som et eller annet tilfeldig nytelsesmiddel. Sex kommer alltid til å være knyttet til kompleksiteten i forholdet mellom mennesker. Noe jeg synes serien "Girls" gir et relativt realistisk bilde av.

mandag 11. februar 2013

Heldige, asså!

Jeg skriver ofte om erfaringer fra klasserommet i en lett, humoristisk, gjerne småironisk tone. Jeg er av natur både småironisk og humoristisk (lett? joa, relativt gjennomsnittlig kroppsvekt), så det faller -eh. Lett for meg. I den anledning (humor og småironi) kan mange av de som leser innleggene mine ofte trekke den konklusjonen at det må være fantastisk morsomt å være elev der jeg er lærer. At jeg er skikkelig flink og ser elevene og alt det der. Noe jeg selvsagt prøver å være (mest flink, men av og til morsom også, jeg innrømmer det). Fordi jeg selv ville likt å hatt en flink (og av og til morsom) lærer.

I dag tenkte jeg å bidra med en klasseromshistorie som kanskje kan lempe litt på inntrykket. Mest for å skrive det av meg (det hjelper ofte).

Dels som et resultat av irritasjon over fordommer overfor elevgruppa jeg er lærer for, dels på grunn av godt kollegasamarbeid, dels på grunn av gode erfaringer med lesing av litterære tekster av et visst volum, satte vi i gang et leseprosjekt forrige uke. Vi trykket opp et hefte med noen (relativt) korte tekster av Virginia Woolf, og lot det stå til. I uka som gikk, leste vi "Blått og grønt", samt "Merket på veggen". Elevene jobbet i grupper med problemstillinger knyttet til tekstene, og jeg hadde en opplevelse av at det fungerte etter hensikten: de fikk innblikk i forfatterens spesielle skrivestil, de fikk erfaring med å diskutere ulike sider ved litterære tekster, samt en forståelse for den modernistiske litteraturens vekt på det subjektive. I tillegg til å lese og diskutere, jobbet de med å skrive om både Hamsun og Woolf på sidemålet. Ting hang på greip.

I dag klokka åtte stilte jeg opp i klasserommet med "En uskrevet roman" (fremdeles Woolf), og leste høyt. I omtrent førti minutter. Omtrent uten (irriterende) pedagogiske kommentarer. Da jeg var ferdig med å lese, var alle våkne (mer av høflighet enn alt annet, tror jeg). Noen så litt interesserte ut. Én bød på en kort applaus. So far not so bad.

Jeg delte inn elevene i grupper på tre- fire, og bad dem løse noen oppgaver jeg hadde rasket med meg. Det er hundre oppgaver, sa jeg. Og jeg tullet ikke. Vi hadde funnet noen oppgaver som vi hadde oversatt. Det var niognitti i virkeligheten, men det er så nær hundre at vi kan si det var hundre. Hundre oppgaver om "an unwritten novel". Kom igjen! Her har dere grupperom. Vi møtes noen minutter før lunsj og oppsummerer. Herregud. Jeg skjønte det straks: dette er oppskriften på å ta luven av selv den mest interesserte elev. Og det er nå jeg føler meg som en komplett idiot:

De kastet seg kanskje ikke over oppgavene med den aller største iver, men de satte i gang. Diskuterte og mente og spurte læreren litt, og i det hele tatt. Men det var vanskelig. Teksten i seg selv, volumet på den, tidsrammen, mengden oppgaver. Kanskje hadde jeg også brukt for lite tid på introduksjon og motiverende tilrop, hva vet jeg. Jeg glemte for eksempel det viktigste: å fortelle dem hvor gode de er, og hvor gode de blir av dette som er så vanskelig og uhåndterlig. Jeg var for opptatt med å kjenne etter hvilket bomskudd timene var.

Nei. Onsdag blir det sidemålsskriving og Hemingway. Og tilrop.

lørdag 9. februar 2013

Uke seks på søndag

Det snør. Det er søndag. Jeg har vært oppe siden ti over fem, da treåringen var sulten. Og tørst. Og måtte tisse. Det er fint å være tidlig oppe med ungene. De er så trøtte og milde og blide og uthvilte, og vi kan drikke kaffe og se hvordan det lysner utenfor vinduet og høre på p2 og ta livet og søndagen med ro. Noen kan tegne trær med greiner og blader og epler med stilkene rett til værs, mens jeg leser Virginia Woolf og lager oppgaver og skjønner noe, tror jeg, og så ikke skjønner noe igjen. Omtrent som livet selv.

1. Fredag så jeg Sokrates forsvare seg mot Athenerne i Nationaltheatret. Det var en ok forestilling, men jeg var hele tiden redd for at Maurstad skulle snuble i teksten, noe han gjorde innimellom, uten å miste grepet, og uten at det gikk ut over fremstillingen, fordi talen i seg selv er muntlig, og tolererer litt snubling. Han ble dømt til døden likevel. Noe som ikke var så farlig, for enten var døden en deilig, drømmeløs søvn, eller også var den et møte med de andre døde, og dermed en fortsettelse av livet. En slags trøst der, altså.

2. Når læreren i klasserommet lager prompelyder med tunga i stedet for å si for eksempel slutt å tulle og kom til saken, får hun sin egen verbale tilkortkommenhet i ansiktet når eleven som tullet og ikke kom til saken svarer med samme prompelyd. Jeg lo lenge etter det, og tenkte på kommunikasjon og språk og hvilke ville uttrykk vi godtar som ytringer (for eksempel prompelyder).

3. I år har elevene i klassen min gjennomført elevundersøkelsen. Slik elever i alle klasser skal. Jeg øver meg på å slutte å være ironisk og distansert i slike sammenhenger (undersøkelser og obligatoriske skjemaer og blå lapper (ikke spør) og varselbrev). Foreløpig har ikke øvingen ført frem, all den tid jeg ikke klarer å la være å si til elevene at jeg øver meg på å ikke være ironisk, og at jeg egentlig burde si at de må ta undersøkelsen alvorlig, og lese spørsmålene nøye, og svare etter beste evne. Så legger jeg til en forklaring på distansen, nemlig at jeg opplever at den (undersøkelsen) stjæler tid fra for eksempel skrivetreninga, og at den ikke fungerer som noe annet enn et emblem for elevmedvirkning. Å, se! Vi lar elevene uttale seg! Vi hører hva de sier! Når sannheten er at deres rapporteringer om undervisning og læring og mobbing i beste fall resulterer i en eller annen uvirksom kampanje, et og annet kurs i vurdering (hvis vi er heldige), hvilket (hvis vi er heldige) en av hundre lærere forholder seg til som noe annet enn tidstyveri. Nei. Skal man overleve byråkratiseringen, gjelder det å konsentrere seg om detaljene (alle skal ha gjennomført elevundersøkelsen innen uke seks), og lukke øynene for det store bildet.

4. Jeg er ikke så glad i vinteren. Jeg liker best våren og sommeren og høsten. Det er som om fraværet av skjerf og fire lag med plagg åpner muligheter. Likevel registrerer jeg en viss glede over at det er akeføre utenfor porten her. Det er tross alt bare februar. Hvilket menneske i min alder tror på vår i februar? Annet enn i små glimt?

Ja. Det var uke seks. Sånn omtrent.

mandag 4. februar 2013

Sweet irony

At det er små nugattiflekker på noen av sidene i boka om Karius og baktus, er litt ironisk.

Hva skal jeg gjøre? Knyte hyssing på fingern?

Å, det er så fint alt sammen, tenker Furumo. Hun formelig sprudler over av faglig entusiasme og ville (men gode, synes hun) idéer om både lesing og skriving og opplegg. Her skal der ikke spares på noe, tenker hun. Her skal det bli vei i vellinga. Hun tar med Hamsun inn i klasserommet, og ser at det er godt, som det står skrevet (ikke hos Hamsun, da).

På arbeidsbordet hennes ligger noen bunker med papirer, og et brev hun skulle levert. Hun legger det i en bunke sammen med andre ting hun skulle levert.

Å, herregud, det er så bra alt mulig, tenker lesehesten. Hun leser Woolf og Kafka og Hemingway og Lawrence og Beckett, og funderer på hvilke av tekstene hun skal ta med inn i klasserommet. På arbeidsrommet sitter hun sammen med en annen entusiastisk kollega og klør seg i huet og lurer på hva elevene skal skrive og hvordan de skal skrive det og om hun skal blande seg i diskusjoner om setningsstruktur, eller holde seg i bakgrunnen, mer som ei flue på veggen.

Hun har sett papirkurven i klasserommet fylles til litt over randen og tenkt at hun må si at noen elever må tømme den, men har glemt det, og en dag er den plutselig tømt likevel. Det ordner seg.

Å, herregud, for en fantastisk jobb å ha, tenker hun. Hun vet det er noe hun skulle informert om. Noen andre lærere har gått rundt med noen skjemaer og spurt om hun har hatt elevundersøkelsen ennå, og om når på dagen den studieorienteringen begynner. Selv tenker hun på et utdrag fra Ulysses hun ikke må lese høyt for en klasse igjen, og om det går an å bare dele ut et hefte med Virginia Woolf- tekster og se hva som skjer.

Folk rundt henne formelig vifter med skjemaer foran øynene hennes. Hun tenker på kreativ skriving.

Å, herregud, sier hun (eller kollegaen), kan ikke elevene skrive tekster etter mønster fra Woolf? Å, herregud, jo!! Det var lurt! På bussen hjem forsøker hun selv, uten særlig hell, og kommer i tanker om at det kanskje er en umulig oppgave, men lurer likevel på om det ikke skal være hennes egne litterære begrensninger som setter grensene for hva elevene skal skrive.

En kveld når hun starter datamaskinen for å rette de siste seks nynorske tekstene om "Pan", lyser det mot henne: 05.02.2013 kl 11.45: studieinfo.

Å, herregud! Det er i morra!

fredag 1. februar 2013

Filterløs fredag: tøft og utøft.

Her går det unna. Her er uka (i uorioritert, ukronologisk, ualfabetisk, men nummerert rekkefølge):

1. Gressenkelivet har vist meg at jeg er en reddhare. En sånn dame som hyler høyfrekvent ved synet av gnagere. Torsdag kveld gikk jeg til sengs med ei bok. Jeg liker det. Soverommet mitt ligger i øverste etasje. Huset ligger på en liten høyde. Høyden ligger på ei øy. Jeg ser Færder fyr fra soverommet. Derfor er jeg vant til at vinden uler rundt veggene. At det knirker og knaker. Det ulet ikke. Det knirket ikke heller, og lydene jeg hørte kunne heller ikke karakteriseres som knaking. Mer rasling. Det raslet på soverommet mitt. Jeg hadde gått til sengs med ei bok. Jaja, tenkte jeg. Det rasler. Så raslet det mer. Jaja, tenkte jeg. Kanskje det er mus eller noe i kottet. Jaja. De får holde på, tenkte jeg. Det raslet mer. Jeg reiste meg opp i sittende for å slukke lyset. Der, på gulvet, frem fra under senga mi, pilte ei lita mus. Fra under senga mi! Ei sprell levende, riktignok ganske søt, men likevel, mus. En gnager! På soverommet! Jeg hylte, grep dyna og puta, bykset ut av rommet, lukket døra, sprang ned trappa, hylende, med hjertet i halsen. Reddhare der, altså.

2. På grunn av (1.) har resten av ukas hendelser kommet litt i bakgrunnen. To mus gikk i musefeller i går, og jeg tror vi er trygge. Det er ikke dét. Det er erkjennelsen av å være karikaturen av et kvinnemenneske. Hylende på en stol. Nærmest hvinende. 

3. For å kontrastere (1.) og (2.) burde jeg komme på noe skikkelig barskt jeg har gjort denne uka. Noe übertøft, som kan fremstille meg i et heldigere lys. Jeg kan ikke komme på noe. Som dere vet, er livet mitt stort sett bygget rundt hjemmet (med musa) og jobben. Som dere vet, er jeg lærer, og selv om folk av og til uttrykker at læreryrket må være tøft, kan det ikke karakteriseres som übertøft å fredag klokka åtte stille opp i et klasserom med atten sekstenåringer og lese høyt det siste kapitlet i "Victoria". Tvert imot. Jeg begynte nesten å grine, som vanlig.

4. Det tøffeste vil kanskje være å medgi at jeg ikke er så tøff, og heller skrive om alle de andre u-tøffe tingene jeg har gjort, uten at de direkte er u- tøffe, heller helt vanlige. Jo. Det tøffeste jeg har gjort (det sier litt om hvor lite tøff jeg er), var å på et møte på jobben si "hvorfor sa du det?" da møtelederen sa at en blond dame fra universitetet i Agder skulle komme og holde foredrag for oss om vurdering for læring. "Hvorfor sa du dét?" sa jeg, som om min feministiske reptilhjerne tok ordet, hvorpå han sa at han ikke husket hva hun het, og det var jo heller ikke så farlig. Eller tøft av meg, siden det var reptilhjernen som sendte impulsen.

5. Dette er tøft: elever som samarbeidsskriver gode tekster om "Pan". Som diskuterer rekkefølgen av setninger i avsnitt. Som diskuterer ordvalg og setningsstruktur. Dét er tøft.

Motivasjon, røde elevkinn og eksterne kommersielle aktører i skole. Og litt Jonas Lie.

 En gang i en ikke for fjern fortid hadde fylkeskommunen jeg var tilsatt i kjøpt en slags kurspakke som skulle bidra til bedre undervisning ...