torsdag 30. mai 2013

"Den vanskelige klassesamtalen"

Elev 1: hvem er sjefen for internett?
Lærern: jeg tror ikke noen er sjefen for internett? Hallo! NN spør om det er en sjef for internett? Er det dét?
Elev 1: ja, for noen må jo ha funnet det opp!
Lærern: ja, men det er vel mange servere, og idéen med...
Elev 1: for da kunne han jo bare stengt ned hele greia.
Lærern: men hvorfor det?
Elev 1: jo, for. Men det må jo være en som er sjefen?
Lærern: Hallo! NN lurer på om det er noen som er sjef for internett!
Elev 2: Nei, men det er mange hovedservere
Elev 1: ja, men noen må jo bestemme over det?
Elev 3: det er mange servere, og de er overalt, og ingen veit hvor de er
Elev 4: ja, noen svever kanskje ute i verdensrommet!
Elev 5: Hæ?
Elev 4: ja, kanskje. Hvem veit?
Lærern: ikke jeg, i alle fall. Jeg trodde ikke det var sånn.
Elev 6: jo, de serverne er på hemmelige steder overalt.
Lærern: overalt?
Elev 6: ja.
Lærern: javel.
Elev 1: ja, men hvis noen kutter dem ut, tenk hva som skjer da, da!
Elev 7: herregud! Ikke facebook og youtube!

torsdag 23. mai 2013

Jada, så... (Lykke til med orgasmen)

Neste uke starter eksamen for avgangsklassen min. Mandag skal noen ha matematikkeksamen. Tirsdag skal alle ha eksamen i norsk hovedmål. Fredag skal noen ha eksamen i norsk sidemål.

Det starta helt greit. Jeg hadde tenkt at jeg skulle bruke økta til å snakke med elevene om standpunktvurdering, samt (aller mest) få dem til å skjønne at jeg mente de var gode, og til å tro på seg selv. For å være litt fiffig og fjong og lur, starta jeg der vi begynte i høst, men Bjørneboe. Ti bud til en ung mann som skal frem i verden. Vi snakka om å tørre å si og skrive det vi mener, selv om det ikke alltid er så populært. Om å være uenig med flertallet. Om faren for å miste venner hvis man gir uttrykk for meningene sine.

Etter samtaler kom jeg tilbake til klasserommet igjen. I bakhodet duvet vissheten om at dette kanskje var den siste vanlige norsktimen jeg skulle ha med denne klassen dette året, og det gjør meg alltid både litt trist og litt rådvill. Hva er det lurt å si? Når jeg blir rådvill hender det iblant at jeg snakker over meg. Eller snakker meg ut. Av det jeg hadde planlagt å snakke meg inn i. Som man kan forstå av tittelen på dette innlegget, var ikke denne timen noe unntak.

Altså. Jeg sa husk å lese oppgaven og å lese korrektur og husk å tørre å ta sjanser og tro på deres egne huer og husk å tenke. Husk å tenke stort! Jeg sa at det viktigste jeg kunne gi dem som norsklærer var troen på at de kunne ytre seg. At det var viktigere enn språkstriden på 1800- tallet. En ikke altfor kontroversiell påstand, vil jeg mene. Så fortalte jeg om at jeg alltid grudde meg til muntlig fordi jeg visste at jeg kom til å skjelve i stemmen selv om jeg kunne alt (altså egne eksamener, ikke som eksaminator. Det skulle tatt seg ut.).

Så fortalte jeg om min første universitetseksamen, og om hvor skummelt det var (nå ser jeg at all denne praten om farlige eksamener kan ha virket mot sin hensikt), men at jeg var dritgod i logikk, sånn plutselig, og ikke så god i filosofihistorie som jeg innbilte meg på forhånd. Og at jeg satt i eksamenslokalet ved siden av Øystein Greni, som jeg syntes var så søt. Nå er han i tillegg en flink musiker, men det visste jeg jo ikke da. Jeg syntes bare han var søt. -Hvor jeg ville med dette babbelet, aner jeg ikke. I alle fall sa jeg: hva skal jeg si nå?

"Du skal si lykke til", sa ei dame på bakerste rad. Ja, sa jeg, men nå må du ikke være så utålmodig, jeg må jo si noe først (ja, måtte du egentlig det, Furumo?).

Altså. Sa jeg. Når dere kommer til eksamen, må dere la det stå til. Sa jeg. Det er nesten som, sa jeg, men tok meg i det, for jeg har tre småbarnsmødre i klasserommet (og to gravide). Det er nesten som å føde. -Når det først er i gang, er det ingen vei tilbake, liksom (beroligende lærer der, altså). Spredt latter. -Å, veit dere hva! Ropte jeg. Nei, det kan jeg ikke si, sa jeg. Jooo, sa de. Javel, sa jeg, og fortalte om teite gravidefora jeg leste på da jeg sist var gravid, og om ei lenke jeg kom over der, til en demonstrasjonsvideo for orgasme (jeg sa "seksuell nytelse" -det er liksom litt mer nøytralt) under fødsel. Altså. Sa jeg. Så kunne småbarnsmødrene supplere med informasjon om emnet. Akkurat, sa jeg. Jeg trodde dette var helt koko, sa jeg, men det er altså en del damer som får orgasme når de føder? Ja, nikket de, men det er nok ikke så vanlig. Det vanlige er at det er ganske vondt, sa de.

Så så jeg på de to vordende mødrene, og skjønte brått at dette på ingen måte virket beroligende.

Jaja, sa jeg. Det siste norsklæreren deres sier til dere, er at noen kvinner kan få orgasme under fødsel.

Ehem. Ja, lykke til på eksamen, da!

Motivasjon, røde elevkinn og eksterne kommersielle aktører i skole. Og litt Jonas Lie.

 En gang i en ikke for fjern fortid hadde fylkeskommunen jeg var tilsatt i kjøpt en slags kurspakke som skulle bidra til bedre undervisning ...