Hva skolen kan gjøre annerledes. On request.

Mitt forrige innlegg om den vulgariserte formen for foreldresamarbeid som brer om seg i landets grunnskoler oppnådde, i denne sammenhengen, kolossal popularitet (mange leste den) og respons (to lesere kommenterte). Nød lærer naken kvinne å spinne, og da den siste kommentatoren utfordret meg til å skrive noe om hva jeg mener skolen bør gjøre, spinner jeg videre i dette innlegget. Jeg må ile til og innrømme at jeg, på tross av mitt engasjement, min pedagogiske utdanning, min erfaring som lærer og forelder, aldri har hatt skoleleder- skoene på, og at det følgende bør leses som et innspill fra pedagogen og mammaen (- pedagoger skal man jo høre på, det sier både Erna og Kristin. De som ikke hører på mora si, får høl i tenna. Det har Egner allerede vist i sitt pedagogiske mesterverk om tannhygiene). Sånn. Når dette er avklart, fyrer jeg bare løs:

Det er gode grunner til at lærerutdanninga består av komponentene "fag", "pedagogikk" og "didaktikk". Innsikt i faget en underviser i er viktig ("fag"). Innsikt i hva som fremmer læring hos den enkelte er viktig ("pedagogikk"). Innsikt i ulike måter å teknisk bygge opp undervisningsøkter er viktig ("didaktikk"). Den siste tiden har vi sett en (politisk?) tendens til at innsikt i faget (antall studiepoeng i undervisningsfag) fremheves som lærerens viktigste våpen i den daglige kampen for elevenes læring. En slik ensidig konsentrasjon om én av de tre faktorene, mener jeg er både uheldig og irrelevant. En hver som har erfaring med skole (praktisk talt alle, enten som elev eller lærer), vet at både organisering, faglig innsikt og innsikt i psykologiske og sosiale mekanismer i ei gruppe og hos den enkelte, er like viktige dersom læring skal oppstå. 

Å være en god pedagog, er å alltid spørre seg: hva lærte elevene mine nå? Hva hadde jeg tenkt at de skulle lære? Hvordan kan jeg bruke den pedagogiske innsikten min i min egen praksis? Hva skjer med Per og Lise hvis jeg organiserer undervisninga slik eller sånn? Blir de trygge? Blir de glade? Blir de klokere? Får de lyst til å lære mer? Utvikler de selvstendighet og selvtillit, eller var denne timen med på å bygge dem ned? Skulle jeg tatt mer varsomt i Ola? Skulle jeg vært tøffere med Inger? Skulle jeg stilt høyere krav til enkelte elever, fordi de er trygge nok. Hva kan jeg gjøre for å få den enkelte elev til å våge å gå inn i den læringsprosessen jeg vil at hun skal gå inn i? 

Å være lærer er en vanskelig oppgave. Altså. Bare det faktum at du skal, hver dag, time etter time, stå overfor fulle klasserom og gjennomføre undervisningsopplegg. Den oppgaven er så kompleks, og krever så mye av læreren rent personlig, at jeg av og til (særlig etter mange uker ferie) lurer på hvordan i all verden det går til. Hvordan det er mulig, rent fysisk. Hver eneste time er en premiére, og du har ikke hatt generalprøve, annet enn i ditt eget hode, bare sjelden får du applaus, og forestillingen er full av tekniske problemer som du må løse underveis. I tillegg skal du vite hva du driver med. Jeg blir helt rørt av å tenke på hvor mange lærere vi er, som står i denne i og for seg umulige oppgaven hver dag. For ikke å snakke om at de aller fleste av oss er skikkelig glad i jobben vår. 

Skolepolitikere og skolelederes viktigste oppgave er å legge til rette for at lærerne skal være så gode pedagoger som mulig. Det betyr at de må få tid og rom til å reflektere over pedagogiske problemstillinger, til å snakke sammen om den timen som gikk til helvete, til å spørre hverandre om råd, til å tre støttende til i hverandres undervisning og planlegging. Skoleledere og -politikere må huske at pedagogikk er et fag som krever kontinuerlig refleksjon, og de må vite at lærerens daglige arbeid er så fullt av forberedelser og etterarbeid og møter, at dersom man som leder ikke tar det pedagogiske arbeidet på alvor, suges det opp av alle praktiske gjøremål. Nei, jeg har ikke tid til å tenke over om det jeg gjør nå har noen positiv effekt på læring, for jeg må kopiere og skrive om halvårsplanen og produsere vurderingskriterier og legge det på its og onenote, og jeg må sende varsler og forberede meg. Til den timen jeg ikke har fått tid til å tenke over om kommer til å ha noen som helst effekt.

 Folk som driver skole må vite at lærerjobben er så krevende at de viktige pedagogiske spørsmålene fort slipes vekk fra lærerhverdagen, og en står igjen med en autopilot, som tilfeldigvis kan være slett eller god.

Hva har dette med foreldresamarbeid å gjøre? Med ukeplaner og gloseprøver og uketester og underskrifter og markeringspenner og påstander om oppnådde læringsmål som skal krysses av i ukeplanen? Alt. Et lærerkollegium som stimuleres til å videreutvikle pedagogisk tankegods gjennom egen praksis, vil aldri slutte å spørre seg: hvor formyndersk er det klokt å være overfor foreldre? Hvordan kan vi best få til god læring i samarbeid med hjemmet? Er det sikkert at denne avkryssings- trenden fungerer etter hensikten? Hvordan fungerer kravet om underskrift på elevene? Bekreftende? Skremmende? Bør vi revurdere hvordan vi formulerer oss i ukeplanene, både med tanke på elevene og foreldrene? Hvis vi ønsker at foreldrene skal være positive, kan det hende vi må velge en annen strategi? Hvis rektor sier at jeg skal gjøre slik eller sånn, må jeg alltid godta det? Har ikke jeg, i kraft av min pedagogiske utdanning, en stemme som er verdt å lytte til når nye rutiner skal innføres ved skolen?

Hva skolen kan gjøre annerledes: i stedet for å opptre som kontrollører av lærerne: let etter, og finn, måter å dyrke frem den gode pedagogikken. Gjør lærerne stolte over å være pedagoger, og lytt til dem. Da tror jeg elevene vil oppleve det samme i klasserommet: raushet, tillit og rom for refleksjon og læring. -Kan det være så vanskelig, da? 

Med utropstegn (, markeringspenn og underskrift) skal landet bygges!

Det er klart. Hun ringer hjem. Min datter på ti år ringer hjem. Jeg er hjemme fra jobb i dag, det vet hun, så når hun vil være med noen hjem fra skolen, ringer hun meg. Hei, sier hun. Det er meg. Er det greit at jeg blir med den og den hjem fra skolen i dag? Det er selvfølgelig greit. Det er timer til middagen står på bordet, og hun har byttet skole og jeg ligger jo bare her og glaner, men uansett. Det er klart det er greit. Så det sier jeg. -Det er klart det er greit, sier jeg. Så slenger jeg på en bisetning. -Har du mye lekser, sier jeg. Så hører jeg ikke svaret hennes helt, for jeg blir sittende med den vemmelige bisetningen rungende i ørene. -Har du mye lekser???!!! Som om det ville endre noe. Som om jeg ville sagt, hvis hun hadde mye lekser, at da fikk hun nok komme hjem og gjøre leksene først. 

Som forelder til barn i grunnskolen kan jeg føle meg ganske alene om en slik holdning til lekser, og til skolearbeid generelt. Når jeg legger til at jeg er lærer selv, virker det hele kanskje enda rarere. Av hensyn til barna mine (det er et kjent privilegium for et barn å pålegge foreldrene å ikke stikke seg ut), er jeg som regel taus i fora der skolens praksis og skolens samarbeid med hjemmet er tema. Jeg har ikke tall på hvor mange foreldremøter jeg har deltatt i, sittende på hendene for at de ikke skal fare opp annethvert minutt, litt rød i ansiktet av opphisselse og innestengt frustrasjon. Som regel har jeg hvesende hvisket noe til sidemannen/ kvinnen under kaffepausen, som kan ha virket uforståelig, men som har lettet på trykket. 

Jeg har tre barn som jeg er mammaen til. Mitt oppdrag overfor dem er å gi dem et trygt hjem, mat, varme, kjærlighet, omsorg, god selvfølelse og selvtillit, glede, overskudd og innsikt i det samfunnet de er en del av. I Norge har alle barn rett til skolegang, og skolen er her for å være et faglig og sosialt supplement til oppdragerrollen. I mine døtres barndomshjem har begge foreldrene høyere utdanning, de har faste jobber med gode inntekter. Når vi legger til at mor og far i huset ofte leser bøker, at det føres samtaler ved det daglige middagsbordet, og at barna vet de blir lest høyt og sunget for hver eneste kveld, kan skolen slutte at dette er et ressurssterkt hjem. Her er ikke grenser for hvor langt disse barna kan nå. Hvis foreldrene er samarbeidsvillige, vel og merke.

Foreldresamarbeid, altså samarbeid mellom skole og hjem, er lovfestet i opplæringsloven. Noe av bakgrunnen for dette, er at forskning viser at (sorry) foreldrenes holdning til skole og skolearbeid er et viktig kriterium for elevens faglige utvikling tidlig i skoleløpet. Et slikt utgangspunkt virker fornuftig på meg. Det virker fornuftig, og det er hensiktsmessig, å snakke med ungene om skoledagen. Å vise interesse for det som skjer på skolen. Å tre støttende til over leksene, til og med. Problemet oppstår, mistenker jeg, når skoleledere og lærere har vært på kurs, og sett eksempler på hvordan foreldresamarbeidet kan gjøres målbart, kvalitetssikres og dokumenteres. Mange av tiltakene ser ut til å være så utbredte, og gjennomført med en slik iver fra skolelederes side, at det kanskje ikke er merkelig at foreldre tror det må være sånn. Jeg veit nesten ikke hvor jeg skal starte.

La meg starte med høstens foreldremøte. Ny skole. Førti foreldre jeg aldri hadde sett før. To lærere. De ønsket velkommen og sa at det var fint å jobbe med ungene våre, og at det var litt av hvert gøye ting tiåringer kunne si og spørre om i løpet av en skoledag. Så var vi i gang. Organisering av skoledagen og elever i grupper. De og de har engelsk der og der. Matte der og der. Norsk med den og den. Gym. Helt greit. Så er det uketester. Matematikkprøver. Gloseprøver. Diktat. Jeg ville spørre om de fikk tid til noe mer enn å pugge gloser og skrive ukas ord penere. For det skulle skrives pent, og hvis det ikke var pent, måtte de skrive om igjen. Jeg ville spørre om de hadde tester hver uke. Men alle mødrene og fedrene satt der og smilte. Noterte litt. Virket fornøyde. Jeg så i høyden litt forundret ut. Dette var altså foreldresamarbeid, eller?

Så var turen kommet til forventninger til hjemmet. For det første var det uhyre viktig at foreldrene var positive. Deres holdninger smitter over på ungene deres (og hvis dere ikke gleder dere til å pugge gangetabell med tiåringen deres, kommer hun til å bli en skoletaper). Så, ja. Da var vi vel positive, da. Ingen grunn til å stå fram som moren til hun som sannsynligvis kommer til å gå dukken fordi jeg synes det er bedre å gå en tur med termos og lese høyt på ei brygge i nabolaget, enn å se tårene sprette fram når jeg sier "sju ganger seks" så vennlig jeg kan. Positiv der, altså. Jeg elsker ukeplanen! Det beste jeg veit er å se henne stryke over lekse for lekse med en oransje markeringspenn. Hu der, tenker jeg. Er framtida!

Videre skal foreldrene høre ungene lese høyt. Side 19- 25. Der har jeg valget. Jeg kan høre henne lese side 19- 25 høyt, uten avbrudd eller forklaringer. Det tar en halv time. Hun er sulten, så jeg ber henne lese videre mens jeg henter ei brødskive. Så skal en voksen (jeg) snakke med henne om det hun har lest etterpå. Ja, hva synes du om de katakombene? sier jeg for eksempel. De var fine, sier hun. Så forteller jeg kanskje om noen gravplasser under en kirke jeg besøkte i Roma en gang. Ikke noe merkverdig med det. Det merkverdige er at skolens syn på foreldresamarbeid er å fortelle foreldrene hva de skal snakke med ungene om. La gå. Nema problema, som de sier i katakombenes hjemland.

Til onsdag skal hun øve på hele gangetabellen, for det er multiplikasjonsprøve etter høstferien. Utropstegn. Til torsdag skal hun lære hele gangetabellen utenat, samt de matematiske ordene for regneartene. Utropstegn. Da vi holdt på med seks- gangen, sa hun: jeg synes det er så vanskelig å lære seg alt til i morra. Ja, men nå kan vi øve litt, sa jeg, så synker det inn etterhvert. Ta det med ro, sa jeg. Hun, derimot, kunne ikke ta det med ro, for det sto jo der! I ukeplanen! At kun måtte lære seg seks- gangen utenat til torsdag. Utropstegn, utropstegn. Det var vel omtrent der jeg slutta å være positiv. For ingen, ikke en gang lærere (når jeg tenker etter, kanskje særlig ikke lærere) kan bestemme, eller vedta, at noen skal lære noe som helst innen en viss frist. 

Den mest harmløse leksa i ukeplanen er formulert slik denne uka: "Jeg har hørt/ sett værmeldingen og vet hva slags klær/ skotøy som passer best denne dagen! (utropstegn). At jeg deltar i dette hjemmearbeidet, og er positivt innstilt, skal altså være et tegn på at skolen oppfyller kravet om foreldresamarbeid. Ja, i tillegg til signaturen min. Signaturen min skal inn i alt hun gjør. Arbeidsbøker, gloseprøver, mattetester, diktater. Alt. Underskrift er liksom selve tegnet på det samarbeidsvillige, ressurssterke hjemmet. Allerede da hun begynte på andre trinn (en annen skole), begynte dette kravet om foreldrenes navnetrekk. Men det er jo din lekse, sa jeg. Skriv under sjøl. Nei, men mamma, da. Sa hun. Ok, da. Sa jeg, innimellom. Men vi holder på. Ved de tusen kjøkkenbord ramses gangetabeller opp, leses det høyt fra siden 19-25, snakkes det om katakomber, desimaltall og brøk. Det felles tårer, det brøles, sikkert, det innføres forbud mot lek og skjerm. Og for guds (eller skolens) skyld: det underskrives.

Foreldre er jo så forskjellige. Sikkert like forskjellige som barn. Derfor har jeg de siste åtte åra, da jeg har vært forelder til barn i grunnskole, i større og større grad undret meg over det stilltiende samtykket som brer seg over foreldregruppa i foreldremøter. Jeg er jo like stille selv. Jeg skulle ønske at i alle fall jeg turte å si at, hey! Det er jeg som har ansvar for oppdragelsen av barnet mitt. Derfor mener jeg at jeg også må få være med på å bestemme, om ikke gjennomføringa av skoledagen, så i alle fall hva vi legger i foreldresamarbeid. Det er som om skolen går ut fra at foreldrene er en gjeng tomsinger som ikke vet at det er fint for ungene å få snakke, om skolen og annet. Som ikke vet deres egne barns beste, og at det derfor er best at skolen bare bestemmer hvordan de skal forholde seg til ungene, også de få, dyrebare timene mellom hjemkomst og leggetid. Jeg skulle ønske jeg turte å si at utdanning er viktig, men at det er greit å drite i leksene, og at ungene nok kommer til å bli bra folk, og at kontrollbehovet har overtatt for pedagogikken i så stor grad at jeg innimellom lurer på om jeg bør vurdere alternative skoleslag. 

Jeg håper jeg blir tøffere når minstejenta begynner i første. Så vidt jeg forstår, vil jeg da bli oppfordret til å gå på foreldreskole. Etter, la meg se, seksten år i bransjen. Det skal bli flott.