fredag 30. oktober 2015

Filterløs fredag: Lukk øynene.

Det er snart november. I ei matpause på jobben i dag sa en kollega: jeg er glad i november, jeg. Åh, nå er det snart november, hadde jeg sagt, med det mest oppgitte tonefallet i mitt tonefallregister. Jeg er ikke så glad i november. Jeg er ikke så glad i mørke kvelder. Jeg glemmer å tenne stearinlys og lage det lunt og hyggelig. Jeg vil alltid helst sove bort hele jækla november. Men kollegaen: det er så fine farger i november! Hun smilte. Trakk liksom skuldrene opp mot ansiktet og så oppriktig ut som hun gledet seg til november. Dessuten hadde hun halvårsabonnement på ei ukeavis (evt vekeavis), og nå gledet hun seg til å komme hjem i helga og ta fatt på avisa og november. Jah, tenkte jeg. Den kommer vel, november, enten jeg liker den eller ikke. Kommer og går. Jeg kan like gjerne forsøke å legge merke til fargene. Det kan ikke skade. Her siste veka i oktober, i tilfeldig rekkefølge:

1. I går var jeg på fagligpedagogisk dag på Blindern. Blindern er vakker i oktober. Alle de store trærne som er gule. Alle de unge menneskene på Fredrikke. Alle bygningene. Alle årene og oktobrene som har gått siden jeg selv sto på Fredrikkeplassen for aller første gang og var helt sikker på at jeg var kommet på feil klode. Min venninne Siri og jeg var kommet fra Nedre Eiker til Oslo og Blindern. Vi bodde på Grefsen i en leilighet i andre etasje i en ærverdig villa med vegg-til-vegg-tepper og blendende utsikt over fjorden. Jeg sykla langs ring 3 til Ullevål Stadion. Svingte til venstre. Etter hvert fant jeg en litt hyggeligere sykkelvei fra Tåsen, på skrå gjennom villastrøk ned mot Damplassen og Ullevål Hageby. Så fremmed og stort alt var. Så ung og ny jeg var. Så mange år. Jeg sang i et kor på HF. Jeg husker ikke hva vi sang.

2. Jeg fikk høre om kvinnelige dramatikere jeg hadde glemt, og noen jeg ikke hadde glemt -og hvilke kvinnebilder de tegnet i arven etter Nora Helmer. Jeg fikk høre om feminisme og frihet. Om engelsk renessansediktning. Om "den kunnskapstørste Odin". Etter at Odin- foreleseren snakket om det norrøne synet (sic!) på kunnskap, og om hvordan fravær av syn (lukke øynene, evt legge seg under en skinnfell) kunne gi innsikt, har jeg ikke kunnet slutte å tenke på Ødipus, som blinder seg idet han oppnår den tragiske innsikten. Eller på hvorfor jeg selv ofte lukker øynene hvis jeg forsøker å få fatt i ord mens jeg skriver, eller fullføre et krevende resonnement. At dersom man skjermer seg mot det faktisk synlige, kan en annen slags innsikt oppstå. Så, ja. Det ble litt nerding. And it goes on.

3. Jobb: det er ikke grenser. For hvor mye man kan lese om sin egen yrkesgruppe, eller sitt eget virke, om man er lærer. Det er delvis min egen skyld, selvsagt. Jeg kan jo la være å klikke på lenker som sier noe om skole og lekser og testing, eller om dropouts og stressfaktor og skoleledelse. Om den tilsynelatende umulige oppgaven det skal være å skaffe til veie gode nok lærere, å produsere nok kunnskap for fremtiden. Noen ganger kan slik lesing tenne en slags gnist. Den kan oppildne meg til å gi jernet, til å vise meg selv og elevene og verden at nå skal det bli vei i vellinga. Men noen ganger, typ i slutten av oktober, kan jeg bli halt grå og matt av vekten av meninger om det jeg driver med. Jeg vil skjerme meg. Jeg vil skjerme elevene. Jeg vil skjerme det skjøre som pågår når jeg skal forsøke å få unge mennesker til å kjenne seg i slekt med Peer Gynt. -La meg være, tenker jeg. Ikke fortell meg noe mer. La det bli fred rundt oss, så det kan bli mulig å høre seg sjøl og elevene tenke på hva i helsike som menes med "om jeg hamrer eller hamres". Ikke send eposter, ikke kall meg inn til møter, ikke gnål så forferdelig i alle kanaler. Hold fred.

4. Odin- foreleseren sa, med lune øyne over brillekanten: Det er jo litt interessant. I vår tid snakker vi om "kunnskapsproduksjon". I norrøn mytologi er det ikke spor av idéer om at kunnskap kan produseres. Kunnskapen er der, bare. For alle å finne. 

5. Bare lukk øynene.Slapp av litt. Det er snart november og vakre farger.

søndag 25. oktober 2015

Hvordan skulle det gå om ikke folk kjeda seg over fredagstacoen? -Livet ER kjedelig. Get used to it! Om lekser og satire. Og litt om tante Sofie.

Jeg spiser aldri taco på fredager. Det har likevel kommet meg for øre at taco er det folk flest spiser på fredager. Derfor denne vennlige, folkelige gesten i tittelen (nope. Jeg spiser ikke langstekt, kortreist kjøtt på en seng av granbar. Jeg spiser pizza. So, I can relate. To taco.).

Hvorom alt er. Pizzaen sto på bordet, og en matt glede oppsto i mitt indre da vi registrerte at Ivar Dyrhaug var på skjermen med Beat for beat (siden jeg ruler i sangtekster og elsker å knuse familien min ved å gjette sangene før deltakerne er ferdige med å kokettere over hvilket nummer de skal velge). Jess! Sang det inni meg. Da skal jeg jaggu gi "Nytt på nytt" en sjanse, også. Selv om Nærum er borte.










"Nytt på nytt" er altså NRKs underholdningsavdelings nyhetsmagasin. I en satirisk form. Relatert til ukens nyhetsbilde. Jon Almaas har ledet programmet i en årrekke. Programmets dominerende stil har vært ironisering over saker og personer i nyhetsbildet foregående uke. Denne stilen har vist seg å være en vinner. Folk i det ganske land har benket seg med nevnte taco (eller pizza) uke etter uke. Folk har irritert seg, men likevel vendt tilbake. De har irritert seg på samme måte som man kan irritere seg over at familiemedlemmer ikke setter skoene pent på plass i gangen. Det går over. Folk setter skoene på plass, eventuelt mens de roper "er det mulig å sette skoene på plass her?!" ("nytt på nytt var utrolig døllt denne uka!"), men de fortsetter likevel å kjøpe nye sko, å irritere seg og å sette på plass (skru på fjernsynet, riste oppgitt på hodet, skrive "døllt" på twitter, benke seg igjen neste fredag). Denne fredagen ble det imidlertid klart: dersom "Nytt på nytt" kjeder befolkningen, gjør de det i det godes tjeneste. Livet ER nemlig kjedelig. Derfor er det åpenbart rikskringkastingens plikt å kjede seerne. Slik at de ikke skal komme til å tro at underholdning skal være morsomt.

Denne innsikten ble ironisert frem under et innslag om lekser. Gjesp. Selvsagt. De fleste er enige om at dersom de skal finne på noe morsomt, er ikke lekser den aktiviteten som først rinner dem i hu. Lage en fest, kanskje. Se en komedie på kino. DET er morsomt. Lekser? Ikke morsomt. Likevel, altså, mente nytt på nytt- veteranen Almaas, hans kumpaner og gjester, at med en dose ironi kan alt bli morsomt. Også lekser.

Morsomt ble det. Jeg imidlertid usikker på om komikken var tilsiktet. Dersom den var tilsiktet (noe jeg tross alt må gå ut fra, siden vi her snakker om svært morsomme mennesker med lange merittlister i underholdningsbransjen), har jeg noen forslag til forbedringer. Noen forslag som ville få den dryppende ironien over folkemeininga om leksenes velsignelser til å komme langt tydeligere frem. Forslagene presenteres med utgangspunkt i de noe slappe formuleringene som ble kringkastet.

Jon Almaas' replikker gjengis etter initialene J.A, Pernille Sørensens etter T.S. (jeg vet at initialene hennes egentlig er P.S., men likhetene mellom henne og Tante Sofie i fredagens program, var så store at det ikke ville yte henne rettferdighet ikke å henvise til Egners store oppdragerheltinne)  Johan Golden deltok i liten grad i samtalen om lekser, antakelig fordi han ikke forsto ironikonseptet (det virket som han mente lekser ikke hadde noe for seg, men hvis man er ironisk må jo poenget være å gi seg ut for at det motsatte er sant). Hans replikker vil derfor i liten grad gjengis, men med hans egne initialer, J.G. Gjestene Mona Levin og Jens Johan Hjorth gjengis som P.A. ("plankeadelen") og S.M.L ("Slutta med lekser").

J.A: Hvem skal ut? Kronprins Haakon, Alta, Rasmus Hansson eller ....lekser?
T.S.: Bildet av en lekseskrivende jente! Denne uka er det noen foreldre i Osloskolen som har gått ut i mediene med en aksjon. De mener åpenbart at de har rett til å mene noe om sine egne barns fritid. Fritid! Hva skal unger med fritid? Huffameg! Disse foreldrene burde røve meg slik at jeg kan lære dem en lekse eller to om å vaske seg bak ørene og henge i stroppen. Fritid! Vel. Huff. De tillater seg å kalle familien sin for en leksefri familie, og å skrive eposter til skolene om at deres barn ikke skal gjøre lekser. Sånt går jo ikke an. Jeg blir så sint. Som fy. Av slike unnasluntrere. Vi kan jo ikke ha det sånn i samfunnet, at folk skal gå rundt og mene noe om skolen ungene deres går på, eller hvordan tiden etter skolen skal organiseres. Det skulle tatt seg ut! -Tenk om en mor skulle si at mitt barn skal ikke spise sukker i barnebursdag, for vi kommer fra en sukkerfri familie!
LATTER
S.M.L: Ja, det er jo slik at skolen i Norge har et markert lavere kunnskapsnivå enn land vi liker å sammenlikne oss med. -Det viser resultater på internasjonale undersøkelser. Og disse undersøkelsene er jo kjent for å måle alt det vi i Norge mener at skolen skal inneholde. Undersøkelsene er helt spesielle i sitt slag, siden de overhodet ikke er omdiskuterte i skole-Norge. Disse undersøkelsene forteller rett og slett sannheten om hvor dårlig den norske skolen virker. Dette rekordlave nivået på undersøkelser som uten tvil sier sannheten om skolen, kan løses på følgende måte: kutte ut leksene. I løpet av et år eller to vil vi være best i klassen på å være leksefri. Og akterutseilt. Vi kommer til å bli et utdanningens u-land dersom ungene våre ikke får brynt seg like mye som politikerne på angsten for  å komme dårlig ut i undersøkelser.
P.A: -Er dette noe nytt? Min sønn hadde aldri lekser (red. anm. denne kommentaren var så god at den får stå uredigert)
T.S: Eh. Hvis hovedargumentet er at de svake faller utenfor, altså. Hallo! Det er ikke noe morsomt å være god hvis det ikke er noen du kan være god i forhold til. Skal vi skape vinnere, må noen være tapere, det sier jo seg selv. Det hjelper ikke taperne at de andre blir tapere heller, liksom. -For å bruke et annet eksempel: tenk hvis jeg skulle si til Kamomilla at hun ikke skulle øve på pianoet hjemme? Det er jo denne øvingen og terpingen som setter henne i stand til å bygge landet når vi andre blir gamle. Det har de ikke tenkt på, disse foreldrene som prioriterer fritid og samvær på sine egne premisser.
J.A.: Nei, det beste er vel om ingen kan noe, ser det ut til. Og at alle heller gjør hyggelige ting sammen på ettermiddagen og dropper grininga over middagsbordet.  -Enig, Johan?
J.G.: Men altså: "land vi liker å sammenlikne oss med". -Noen som liker å sammenlikne seg med Korea?
Alle: Ja!
J.G.: Hva er de gode på?
Alle: De har veldig god skole!!!
T.S: Men vi kan jo ikke lære elevene våre at de kan slippe unna alt som er ubehagelig mens de skal lære noe. Den beste måten å lære noe på, er jo som kjent å ha det vondt. Å være redd for å ikke lykkes er det som skal til for å lykkes. Det skjønner jo alle som har levd en stund. Det går jo ikke! Tenk om elevene skal ha det bra!!?? Hva slags arbeidsliv skal det bli??!! Skal folk drive og ha forventninger om å ha det bra her i  livet?
P.A: Altså. Jeg, da, jeg har vært en sånn som har måttet pugge. Jeg har pugget og pugget og pugget og pugget og pugget og pugget og pugget. Ja, dere skjønner. Og da. Ja, da ble jeg jo ganske flink etter hvert. Jeg, da. Så. Det funka for meg, kan du si.
T.S (roper): ja! Og det man har pugget, det husker man jo fortsatt, og det man husker, har man lært da, på en måte. Det gjelder å huske!
P.A: Ja! Jeg husker det jo fremdeles. Jeg gjør det. Jeg da, jeg husker for eksempel at de i Sarpsborg hadde noe som het "plankeadelen". Det sitter jo her (peker på hodet sitt gjentatte ganger). Ja, også kom jeg opp i muntlig historie, da, og da ble det noen spørsmål om tømmerfløting og lågen eller Glomma eller noe, jeg pugget ikke nok geografi, da.
J.G: Hvor hadde du vært i dag, om du ikke hadde visst?
LATTER
J.A: (Brøler og veiver med armene)Det er slutt på prøver, slutt på pugging, det er slutt på å lære gangetabellen!!!
T.S: Ja! Og (hiver etter pusten) det er lov å ha med (tar seg til hjertet) jukselapp!!!!
P.A: Ja, også vil jeg si noe! Det er lov å ha med app! App! (river seg i håret)
J.A: (reiser seg, går opp på bordet, tordner) og det er lov å ha med formelark! Lov  ha med kalkulator! De får prøven de ikke har lenger dagen før! Snart er det vel lov å ta med foreldrene inn for å løse prøvene de ikke har lenger fordi verden har gått av hengslene!
LATTER
... Så det er slutt på alt som er kjedelig og kjipt! Alle får en mac! Også utdannes de til å bli (spytter ordet ut) prosjektledere!!! (Pause). Det er det de skal bli. Hvordan skal dette gå? Jeg frykter for Norges fremtid!
T.S: Ja! Ungene i byen her får altfor lite ris, de bare spiser kaker og får sukkertøy og is. Barna må lære å kjede seg. Og vaske seg. For (banker i bordet) livet er kjedelig! Jeg kjeder meg i alle fall ihjel i dette meningstomme livet! -Og det er dritt! Livet er kjedelig og dritt, og unger skal pryles, kjede seg og vaske seg. Først vaske seg, så gjøre lekser og kjede seg og krangle litt med mor og far og gråte en skvett over gangetabellen og egenvurderingen. Slik har vi alltid gjort det her i byen. Kort sagt: alle gjør som jeg har sagt, for det bestemmer jeg!



mandag 19. oktober 2015

Jeg hvisker i mørket: livet er en liten dings.

Oktober. Det er to måneder siden jeg på dette nettstedet forsøkte å peppe opp meg selv og andre lærere ei uke før skolestart høsten tjuefemten. Det er fremdeles høsten tjuefemten, og skal jeg si det som det er, tror jeg at jeg for første gang siden jeg trådte over terskelen til et klasserom, har entret et slags ullent mørke. 

Jeg leser ofte om folk som møter veggen eller går på en smell eller brenner lys i alle ender og ender opp som utmattede vrak uten fnugg av arbeidslyst. Slik har jeg det ikke. Jeg har ikke møtt noen vegg. Jeg er ikke utmattet eller demotivert. Tvert imot! Jeg gleder meg til å gå på jobb og ta fatt på elever og fag og tekster og undervisningsidéer. Slik jeg alltid har gjort.Hver dag gleder jeg meg. Jeg blir så glad når jeg vel er innenfor klasseromsdøra med språkhistorien eller nasjonalromantikken i blodbanen, at jeg begynner å lure på om denne gleden er automatisert på en eller annen måte. I den grad slik glede kan automatiseres. 

Denne høsten har denne grunnlegende gleden et annet bakteppe. Plutselig er oppgavene vanskeligere å gjennomføre. De blir utført i en slags dunkel sirup der tankene flyter seigt og langsomt gjennom bevisstheten. Den praktiske fornuft har aldri vært min største styrke, men denne terminen er det som om jeg glemmer mer. Jeg glemmer å gjøre ting jeg skulle gjort, og jeg glemmer at jeg allerede har gjort ting, slik at jeg kan finne på å gjøre det samme to ganger. I ettermiddag gikk jeg forbi et rom på arbeidsplassen. Det var fylt av kolleger som så ut til å være samlet til et møte. Jeg skvatt til, stakk hodet engstelig inn, og var sikker på at dette var et møte jeg skulle vært på, som jeg bare hadde glemt. Slik var det heldigvis ikke, men det kunne like gjerne vært slik. 

Jeg ser rundt meg på kolleger og elever og tenker tanker som: hva får disse menneskene til å se så selvfølgelige ut? Hva får dem til å virke som at de ser dagene innenfor skolestuas fire (eller ti, det er et fancy, nytt bygg) vegger som det mest selvfølgelige og innlysende i verden? Jeg kan tenke på måter å anskueliggjøre faglige fenomener på, og brått komme i kjetterske tanker om at det hele er tåpelig og idiotisk. Hvorfor skal jeg tegne Charles og Emma Bovary på et whiteboard med tusj, lese høyt fra boka og peke på figurene mens jeg stiller retoriske spørsmål om hvordan den eller den må føle seg nå? Mens jeg sperrer øynene opp og nesten går ned i knestående. Hvor virkelighetsfjernt må det ikke virke på de tenåringene som sitter der som gisler og tenker sitt, og som har mer enn nok med sine egne følelsesliv?

Disse tankene er ikke nye. De dukker opp med ujevne mellomrom, og gir en viktig dimensjon til refleksjonen over arbeidet mitt. Jeg har alltid omfavnet dem og sett dem som et tegn på friskhet og en viss bakkekontakt. Likevel. Denne høsten er tyngdekraften ekstra dragende. Bakkekontakten nær absolutt. Det forklarende lys (om jeg får være så svulstig) som har vært en følgesvenn for virket mitt så lenge jeg har virket i det, har veket tilbake for et stadig tiltakende mørke. Fra dette mørket virker jeg i en oktober. Hvisker jeg: det går over. Det blir lysere tider. Og tenker at slik må det antakelig være. Og at slik må jeg antakelig tenke. Og at livet innimellom faktisk er en liten dings. Og en stor (mørk, ullen) klump. 


Motivasjon, røde elevkinn og eksterne kommersielle aktører i skole. Og litt Jonas Lie.

 En gang i en ikke for fjern fortid hadde fylkeskommunen jeg var tilsatt i kjøpt en slags kurspakke som skulle bidra til bedre undervisning ...