Onsdagsoppfordringen: les litterære klassikere med elever på yrkesfag

Det er for vanskelig. De skal bli snekkere og matroser og skipselektrikere og utstillingsdesignere. De trenger bare å lære seg å formulere nyttetekster og å uttrykke seg noenlunde høflig. De leser ingenting. De kommer aldri til å klare å motivere seg til å lese noe som helst, særlig ikke skjønnlitteratur av en viss lengde. Slikt snakk kan en komme til å høre om unge mennesker som av ulike årsaker velger en yrkesfaglig utdanning.

Du bør senke forventningene, kan folk si til meg. Ta det med ro. Vis litt film og vær litt grei og gi dem en toer (!) for oppmøte. De skal ha lærlingplass, ikke grunnfag i litteraturvitenskap.

For å ta det siste først: det kan vi strengt talt ikke vite. Mennesker på 16 år vet det ikke selv. Vi kan selvsagt gå ut fra at elever som velger et yrkesfaglig program i vg1 ikke kommer til å søke seg inn på littvit eller forfatterstudier, men vi vet det ikke. Likevel: hvis vi antar at de gjør som planlagt, følger toårig skolegang, får lærlingplass og fagbrev og dét er dét (av utdanning), samt skaffer seg et yrke. 

So? -Er verdenslitteraturen noe som finnes kun for litteratene? I så fall: har den da noen som helst verdi utenfor universitets-og høyskolesfæren? Ikke minst: har matroser, skipselektrikere og utstillingsdesignere enklere, mer ukompliserte liv enn akademisk utdannede mennesker? Det tviler jeg på. 

Håndverkere er også mennesker, for å si det enkelt. De baler også med sine tanke- og følelsesliv, som alle oss andre. De har også utbytte av å tenke tanker og resonnere og reflektere. Norskfaget i det toårige vgs- løpet kan bidra til at elever får samtale og reflektere over hva det vil si å være et menneske i verden, i samspill med andre, og hvilke konflikter det stiller oss overfor. Hver dag, resten av livet.

I år har jeg endelig fått lov å virke som lærer i yrkesfaglige klasser. Jeg er lærer for tre vg1-klasser, på hhv teknikk og industriell produksjon, og design og håndverk. Jeg ble kastet inn i denne verdenen etter omrokeringer på arbeidsplassen i september. La det være sagt: ikke uten en viss engstelse. Mange av disse elevene har dårlig erfaring med skole fra før, og vil gjøre alt som står i deres makt for å ikke tape ansikt i det sosiale rommet en ny klasse på en ny skole er. Det lærte jeg alt om de første fire ukene.

Noen vil flykte inn i pc-en. Noen vil gjøre nesten hva som helst for å lede oppmerksomheten bort fra faget. Noen vil rett og slett ikke dukke opp hvis de så mye som mistenker at de kan bli avslørt som "dumme". Vi snakker ofte om at elever må få innsikt i egne læringsstrategier. Min erfaring etter noen uker i vg1 yf, er at veldig mange har avanserte strategier -for å skjule hva de tror de ikke kan. Det gjelder å ikke bli avslørt. 

Heldigvis er litterære klassikere smekkfulle av mennesker som av en eller annen årsak ikke er spesielt heldig med det ene eller det andre. Indre eller ytre konflikt er litteraturens drivkraft. Litteraturen fremstiller som regel mennesker mye går på tverke for, for å si det enkelt. Når jeg leser slik litteratur med elever som ellers ikke identifiserer seg med "norskfaglige problemstillinger", er det noe som løsner. Dessuten: jo fjernere i tid, jo bedre (jeg vet det står samtidslitteratur i læreplanen, men det står mye annet også. Kulturkonflikter, for eksempel).

Jeg startet relativt mykt i andre termin med å lese et utdrag fra Min kamp 1. Det er kanskje ikke en "litterær klassiker", men likevel. Elevene stiller seg i utgangspunktet (selvsagt, kanskje?) uforstående til hele Knaus-prosjektet, og oppfatter hele mannen og bokverket som noe tull. Helt til de skal reflektere over den uhyggelige stemningen som oppstår når far er i huset, eller når jeg ber dem skrive om noe de selv har opplevd som de mener har hatt betydning for deres egen identitet. Da løsner noe i dem. 

For noen uker siden satt jeg og klødde meg i hodet: hva skal jeg lese med elever hvis jeg i utgangspunktet har bestemt at vi de neste seks ukene skal jobbe innenfor temaet "identitet og samfunn"? Jeg tenkte arbeidsliv og jobbsøking. Jobbintervju, tenkte jeg, og kjente at jeg ble helt skifer inni meg av bare tanken på å stille opp med skriverammer for jobbsøknad. Så gjorde jeg det likevel. Det er slikt man gjør. Vi diskuterte mottakerbevissthet. Noen kom inn på sjefen. Det må ha vært det som trigget meg. Noen kom inn på en ubrukelig sjef de hadde hatt, som bare kjefta og kommanderte, og som de var redde for. Da bestemte jeg meg bare: disse gutta/ disse jentene skal pokker meg lese gresk tragedie.

Vi har holdt på i fire uker nå. Med poetikken og tragediediktning. Jeg har fortalt dem om en konge (Ødipus) som drepte faren sin, gifta seg med mora si og fikk fire unger med henne, og som var så oppsatt på å løse en krimgåte (drapet på sin egen far), at det gikk til helsike med både ham og kona (mora). Så har vi lest Antigone. De har gjenfortalt, jeg har skrevet. Vi har diskutert godt lederskap i nasjoner, bedrifter og familier. Ikke minst: de rollene vi spiller i ulike sosiale sammenhenger, som på mange områder begrenser friheten vår. -Om vi selv ville brutt en lov hvis vi mente vi gjorde det rette. Nå er det bare leit at det er så kort tid igjen, ellers hadde jeg ikke klart å la være med dukkehjemmet.

-Du Furumo, sa en i dag. Han faren i Min Kamp. -Ja? -Han var jo litt sånn Kreon, var han ikke? -Hva mener du? Han hadde vel ikke dømt noen til døden? -Nei, men han virket jo veldig autoritær og kontrollerende, på en måte. Like idiot.

Oh, yeah! -Les en litterær klassiker med elever på yf du, også!

Onsdagsoppfordringen: se en teaterforestilling!

Jeg lurer på om ikke "onsdagsoppfordringen" bør bli en ny innleggskategori her hos meg. La meg forklare fenomenet onsdag (bortsett fra at det er en dag midt i arbeidsuka. Det veit dere. Jeg har bare lesere som veit slikt. Og mer):

Jækla mange undervisningstimer i strekk er onsdagens fremste karakteristika i år. Klokka åtte ei økt norsk i vg1 yrkesfag. Etterfulgt av ei økt norsk på allmenn påbygging. Etterfulgt av ei ny økt i vg1 yrkesfag. Etterfulgt av avdelingsmøte/fellesmøte/fagforeningsmøte. Det går slag i slag, som det heter.

I ei lita luke i Antigone-opplegget mitt den første økta (noen skulle summe seg litt og mene noe om Ismenes og Antigones holdning til kongens lover. Vi ventet litt på dem), kom spørsmålet alle lærere med noe fartstid vet er et lurespørsmål: -"Har du gjort noe gøy siden sist, Furumo?"

På dette spørsmålet kunne jeg ikke svare spesielt utfyllende (jeg avslørte forsøket på avsporing. Skikkelig årvåken lærer der, altså). Likevel kom jeg på at jaggu hadde jeg ikke opplevd noe fint som det kunne være verdt å skrive om. Dermed var idéen om onsdagsoppfordringen oppstått. Siden filterløs fredag er strukturert etter nummer, og tar for deg likt og ulikt, velger jeg her å gå i motsatt retning, slik at leserne ikke skal lure på om det er onsdagsoppfordringen eller filterløs fredag de leser, og komme i stuss over om det i virkeligheten er onsdag i stedet for fredag. Jeg vil helst ikke bli holdt ansvarlig for at folk plutselig tror det er lørdag på torsdag, og for eksempel kommer i skade for å ta en lang frokost i pysjen torsdag morgen, når de egentlig burde være på jobb. Vi prøver. I oppfordringens ånd:

Se en teaterforestilling (for alle)!

Fredag forrige uke hadde Morten Joachim Henriksen premiere på sitt stykke "Fire begravelser og ett bryllup" på Teater Ibsen i Skien. Det har ingenting med Hugh Grant å gjøre. Det har veldig mye med veldig mye annet (og viktigere) å gjøre. Forestillingen er et stykke dokumentarteater der Morten (vi er på fornavn, da han også tilfeldigvis er mitt eldste barns far) selv fremfører sin egen tekst og musikk. Teksten dreier seg om hans bakgrunn som barn av narkomane foreldre, men fungerer kanskje i all hovedsak som en tekst om hva det gjør med et menneske å i ung alder måtte hanskes med den enorme avstanden mellom drømmen om enhet og forsoning, og den brutale virkeligheten: rusmisbrukerens monogame kjærlighetsforhold til rusen. 

Det kan høres forferdelig traurig ut. Livet er for jævlig og Hard Asfalt og ja. Alt mulig drit sausa sammen. Og det er selvsagt dritt å være født med heroinabstinenser. Å innse at mora di ikke kommer til å slutte å ruse seg. Å føle at man hele tida må bevise noe. Fortjene noe. Det er ikke noe fint. Det helt fantastiske med denne forestillingen er, etter mitt skjønn dette: 

1. En magisk balanse mellom komedie og tragedie (kan medføre at tårer og snørr skyter ut samtidig med høye lattersalver)

2. Allmenngjøring. -Det er heldigvis ikke mange av oss som har måttet gjennomleve de spesifikke scenariene vi får innblikk i fra scenen. Likevel er mange av problemstillingene akutte i  mange menneskers liv: -Er jeg elsket? -Er jeg bra nok? -Har vi et helt eget fellesskap i kraft av å være nær familie?

3. Vekslingen mellom fortelling, musikk og spill. Fortellingen er forestillingens grunntone. Det valget var jeg spesielt begeistret for, fordi teksten er et vitnesbyrd og en bekjennelse. Fortellingen brekkes opp av spill der andre enn hovedpersonen får ordet. Og av enkle, nedtonede musikalske innslag som fungerer som kommentarer til teksten for øvrig. 

Her kan dere lese mer om forestillingen. Hva, hvem, hvor og når. Dagbladets anmelder skriver dette om forestillingen, og her er en anmeldelse som sto i Klassekampen etter premieren. 

-Pleier du ikke å gå i teater, sier du? Gjør det! 

-Har du sett alt, sier du? Ikke dette! -Se det!

-Har du bedre ting å drive med om kveldene, sier du? -Neppe. Gjør det! Bare gjør det. 

For lesere i mitt nærområde: Nøtterøy kulturhus 29. april.

Jeg varsler dessuten med dette mulige kommende onsdagsoppfordringer:  

Les litteraturhistoriske klassikere med yrkesfagelever (for norsklærere)!

Slutt med prøver (for lærere og skoleledere)!

Uke 13: når du er kvalm og hjertet danser rumba og du likevel må snakke til en forsamling norsklærere.

Det var jo første april og greier denne uka. Symptomatisk nok klarte jeg å glemme å gjennomføre den helt konge aprilspøken jeg hadde klekket ut for en av klassene mine. Planen var å komme inn med et sanghefte, og å fortelle dem at jeg hadde vært på kurs dagen i forveien (noe som var helt sant. Det er lettere å juge hvis noe er litt sant, har jeg lest et sted), og at en representant fra utdanningsdirektoratet hadde vært tilstede, og at jeg hadde fått vite at det fra og med nå er innført en ny grunnleggende ferdighet (regning, skriving, muntlige ferdigheter, digitale ferdigheter): sangferdigheter. -Den nye ferdigheten måtte prøves i alle fag allerede ved denne vårens eksamen, derfor måtte vi nå sette alle kluter til, og synge av full hals de siste ukene. -I stedet sa jeg hei og at ja, vi prøver å bruke dette klasserommet i stedet. Jeg introduserte temaet for timen, og sa videre at dette skal dere ikke ha gjennomgått videregående skole uten å ha møtt (Jens Bjørneboes "Om formyndermennesket"). Da jeg etter ti minutter skjønte at jeg hadde glemt hele spøken, var det for seint. Jeg unnlot imidlertid ikke å fortelle dem om hva jeg hadde tenkt å lure dem med. -Det blir liksom ikke det samme. Ei ung dame på første rad sa "det hadde jeg aldri gjort"! -Bra, sa jeg. Tenk sjøl, sa jeg. Jeg er imidlertid ganske sikker på at jeg skulle klart å lure henne også. Tror jeg.

Viktigere enn første april denne uka, er at jeg har (igjen) utsatt meg for det aller, aller, aller skumleste jeg vet. Som er å snakke til en forsamling norsklærere. For mennesker som ikke er elever, eller for mennesker som ikke jobber i  skolen, er det kanskje ikke så lett å forestille seg hvor skummel denne yrkesgruppa er. Man tenker kanskje tilbake på skolegangen sin. Det begynner kanskje å bli noen år siden. Man tenker kanskje på norsklæreren som et litt stillferdig menneske som likte å strikke og lese dikt på fritida. Ikke som et sultent rovdyr som bare venter på en anledning til å angripe det minste feilskjær. Ikke som fagidioter som er klare til å underkjenne enhver påstand om norskundervisning som not so kosher. Vel. Der tar man feil. I alle fall er det slik denne massen fremstår for meg i dagene, nettene, timene, minuttene og sekundene før jeg står der foran et fullsatt rom med all slags eksemplarer av arten og smiler tåpelig og vifter litt sånn rart med armene. Jeg står sikkert med høyre fot litt innovervendt, også, bare for å understreke min infantile usikkerhet. Jeg hører redaktøren min presentere meg som en lærebokforfatter med et brennende hjerte. Ansiktene ser på meg. Alle ser på meg. Jeg tenker hvorfor i helsike står jeg her. Hvorfor gjør jeg dette? Jeg veit jo allerede at jeg avskyr det. Hva har jeg her å gjøre? Hjertet mitt brenner overhodet ikke. Det danser. Rumba eller noe.

Så sier jeg hei og velkommen og hva jeg skal si og at jeg har et hjerte som ikke bare brenner, men danser rumba eller noe, og at folk bare må ta det med ro hvis det ser ut som jeg kan komme til å gå i bakken, og at jeg nesten kan garantere at det ikke kommer til å skje. Så sier jeg noe om elever og litteratur, og jeg leser høyt fra Brødrene Løvehjerte for å illustrere et eller annet jeg i øyeblikket har glemt hva er. For en halvtime siden satt jeg ved et lønsjbord og kjente kvalmen stige. Nå er den i ferd med å legge seg. Etter omtrent fem minutter ser jeg at ganske mange i salen smiler og noterer. Ler litt når jeg tuller. Men det er en fyr. Det er alltid en fyr. Denne gangen på første rad. Til venstre. Med et stivt ansikt og blikket over brillekanten. Jeg forsøker å tenke på de to kollegene mine som sitter der, og som har kommet for å høre og heie på meg, men typisk nok er denne fyren den eneste jeg nå ønsker at skal lene seg litt fremover. Bare bittelitt. Noen millimeter. Så kommer jeg på at denne typen fyrer setter sin høyeste ære i å ikke rikke en tomme. Sånne folk. Kanskje smiler de og er veldig velvillige inni seg. Utapå ser det ut som de er utsendt for å dømme levende og døde. Bak trendy brilleglass.

Jeg avskyr de hovne blikk bak trendy brilleglass. I enhver annen situasjon ville jeg kanskje tenke at her sitter det noen med noe å forsvare. En liten fyr inni en stor fyr. En som beskytter seg med armer i kors og brilleglass. Jeg veit det har kommet folk langveisfra. Fra Harstad og Kautokeino. Jeg er livredd for å skuffe folk fra Kautokeino. Jeg synes plutselig alt jeg sier er selvfølgeligheter og dette her og folk smiler sikkert bare for å være høflige. Sånt. Å snakke foran forsamlinger jeg ikke kjenner er virkelig noe av det verste jeg veit. Nå har jeg gjort det. Igjen. Det blir sikkert ikke siste gang. Ei dame fra Kautokeino kom frem til meg etterpå og takket for et fint foredrag. Jeg hadde lyst til å kaste meg rundt halsen hennes. Dessuten:

Ei dame kom fram etterpå og sa det var fint. Ikke bare det: -at hun pleide å lese bloggen min. Dette innlegget er til henne. Jeg tror hun heter Kristin, men som du skjønner: jeg var virkelig mentalt helt ute av stand til å registrere navn, så hvis du leser dette nå: tusen takk. Den tilbakemeldinga var så perfekt timet. Det kommer fremdeles som en overraskelse på meg at folk jeg ikke kjenner leser denne bloggen. Så blir jeg både glad og stolt og tenker at ja. At det er fint, bare.