Filterløs fredag på speed (og litt på nynorsk)

Studenttilværelsen begynner å svinge. Skjønt svinge. Det er vel in the eye of the beholder, som det heter, hvorvidt dette kan karakteriseres som svinging. Får nerde nok, i alle fall. Her er uka i tilfeldig rekkefølge, servert, en klassisk fredagspost verdig, i punkter etter undertegnedes innfallsmetode (ikke ulikt et utkast til en semesteroppgave om skriveopplæring jeg leverte tidligere i uka). Here goes:

1. Jeg manglet nål og tråd hjemme, inntil i ettermiddag. Det er først når et barn har en flenge i et plagg hun må bruke lørdag morgen, at jeg merker at jeg mangler nål og tråd. Nål og tråd er noe man bare har, uten å reflektere over det. Når jeg nå reflekterer (for det hender jeg får reflektert mens jeg skriver (det anbefales)), aner jeg ikke hvor de nålene og trådene jeg har eid de siste drøye tjue åra, egentlig kommer fra. De har bare vært. Som mye annet bare er. Uansett. Jeg ble i stuss, og spurte kjentfolk om hvor man kunne få kjøpt slikt. Nål og tråd, sa kjentfolk. Mot rikare nål og tråd? Sa kjentfolk. Så nå er nål og tråd for resten av livet assosiert med at å leva, det er å elska. Eg kjem til å synge kvar gong eg reparerer ei flenge (eller den vakre dagen minstejentungen får oppfylt ønsket om at eg skal halde sykurs for ho kvar laurdag (kor tek ho det frå? Ikkje frå mora, i alle fall. Eller faren). Eg gjekk inn i ein sy-butikk, og trur de ikkje dei hadde nål og tråd (å leva, det er å leggja...) der? Eg vart, om ikkje direkte overraska, så i alle fall skikkeleg glad.

2. Då eg hadde kjøpt nål og tråd (som eg måtte bere rundt i ein pose med påskrifta "elleville dager", noko eg syntest var ganske komisk, for er det noko som liksom ikkje er ellevilt, er det nål og tråd (sjølv om det følgte med både saks og måleband, og alt var pakka inn i ei lita, fiks veske)), løp eg til bussen. På vegen traff eg ein elev som sa hei, og god helg og der er du (utanfor klasserommet!), og peikte litt vagt og sa at der oppe står nesten resten av klassen, og eg vinka til dei, og dei vinka til meg, og er sa ikkje at dei kunne bruke så mange komma dei ville, men eg sa god helg, og dei sa at dei skulle kjøpe ein presang, og eg spurde kva dei skulle kjøpe, og dei sa dei skulle kjøpe noko som dei trudde at bursdagsbarnet trengte, men som ho ikkje visste at ho ønskte seg. Det var fint, sa eg. God helg igjen, sa eg. Fine folk.

3. No tek eg snart helg. Det er berre det at eg og ein kollega som eg studerer saman med, og som eg skriv ei analyse saman med, har gått på ein word-count smell, så det er ikkje umogleg at eg må bruke noko av fredagskvelden til å kutte og herje litt meir, men vi syns det har blitt bra, og at vi har skjønt greia, og at alt i alt er det ikkje så verst, dette, å vere student og få betalt og alt (sjølv om eg nok aldri klarer å riste av meg kjensla av at det er noko nesten kriminelt ved å motta lønn utan å utføre lønnsarbeid). Sånn er det.

4. No må eg lage ferdig fredagspizzaen. Eg takkar for merksemda på haltande nynorsk, og ja. Alt godt til alle lesarar. Måtte de alle trå(d) mot rikare nål (evt mål) denne helga.

Vi teller ikke antallet komma i elevers setninger, gjør vi vel?

En helt vanlig norsktime. Eller kanskje ikke helt vanlig, for hjemme har jeg et par pjuske unger, og jeg har for tiden innspurt på to delinnleveringer til høyskolen, så, ja, det kan godt hende at jeg akkurat denne mandagen, i lett regn, i oktober, ikke framsto helt vanlig i våre nitti tildelte minutter. Det kan hende. Likevel.

Relativt vanlig var den, hvis jeg ser bort fra at jeg denne økta heiv ut en gjest bare fordi jeg ikke orka å forholde meg til et ansikt til, han satt der bare, og jeg sa hei, og han sa hei, og jeg spurte om han skulle begynne i denne klassen (det ville i så fall ikke vært første gang, og litt sånn malapropos kan man jo stille seg spørsmål om elever som begynner f eks midt i oktober skal ha vurdering med karakter i faget, om man tar fraværsgrensa på alvor).

Så. De sitter der, da, og jeg står der, og så sitter jeg litt, og de står, for de har fått i oppdrag å på bakgrunn av stikkord fra medelever fortelle en historie fra "sin oppvekst". Og de står og forteller og det er høy stemning og vi får høre om støttehjul som er tatt av sykkelen, og om noen som brekker håndleddet på sykkeltur (med vind, men ikke sånn deilig vind, men en kald høstvind, på ryggen), og om årsaken til at noen har arr i leppa. Alt dette får vi høre om, før jeg leser høyt fra noen korte tekster som elevene skal skrive søsknene til på sidemål i morgen. Så, for å stramme opp alle et kvarter før dagen slutter (og gudene skal vite at her er det mange som trenger en oppstrammer), løfter jeg armene i været og, om ikke tordner, så i alle fall med en litt lummer røst sier: synsvinkel? 

Det er første person, og det er ingen tankereferat her, sier noen, ingen tankereferat, nei, sier jeg, nei, sier hun, så noterer jeg det på tavla. Har dere lagt merke til noe annet, sier jeg, og håper med alt jeg er at noen har lagt merke til noe annet, og det har de heldigvis, nemlig at det er en skikkelig, skikkelig lang setning uten punktum i det første avsnittet, og at den følger etter en kort, innledende helsetning, og at dette må vel være et spesielt trekk ved denne forfatterens måte å skrive på i disse tekstene, og jeg sier ja, og de ser på meg, og jeg sier det er så godt sett at jeg må sette meg ned litt, og noen smiler mens noen lurer på hva i all verden, antakelig. 

En arm i været. Ja, sier jeg. Hva kan jeg hjelpe med? Jeg sier det i full klasse, og eleven sier at du, når vi skal prøve å skrive sånn som denne forfatteren, da skal vi prøve å variere setningslengden sånn som ham, ikke sant, sier hun, og jeg sier jo, og hun som spør får et bekymret drag over ansiktet og sier, men når vi skriver vanlige tekster i norsken, sier hun, da er det vel ikke lov å bruke så mye komma, sier hun, og jeg sier hæ, hva mener du, sier jeg, og hun sier nei, for da jeg gikk på ungdomsskolen fikk vi ikke skrive fler enn to komma i en setning, og jeg tenker at dette kan vel ikke stemme, og jeg sier det kan vel ikke stemme, og hun sier jo, vi fikk trekk hvis vi skrev mer enn to komma per setning, og jeg tenker fremdeles at det ikke kan stemme, men jeg klarer ikke å la være å tordne: trekk, sier du, er du rusk, og hun ser på meg med et stadig engsteligere blikk, og jeg sier at det må da for svingende være lov å skrive hvor mange komma man bare vil, hvis det er slik man vil uttrykke seg, og at det ikke er noe som heter trekk, for hvis det var slik, kunne hun jo forsøke å skrive en hel tekst uten komma, eller. Bare. Med. Punktum. Og se hvor godt det fungerte, og hun nikket og flere nikket, men jeg ser det på dem at de sitter der og tror at hvis de skriver mer enn to komma i en setning, så kommer de i høyden til å oppnå middels måloppnåelse, og jeg tenker at jeg skulle ønske det fantes en mute-knapp jeg sjøl styrte, som gjorde at jeg kunne mute alle kolleger som i det hele tatt kunne antyde at antallet komma i en setning, eller antallet setninger i et avsnitt på noen som helst måte kan trekkes fra eller legges til måloppnåelsen i skriving, slik at jeg på en litt mer troverdig måte kunne arbeide med å få elever i posisjon til å skrive uten at de sitter der og engster seg for antallet komma i en setning. 

Sånn omtrent. Heia komma!

Vi teller ikke antallet komma i elevers setninger, gjør vi vel?

En helt vanlig norsktime. Eller kanskje ikke helt vanlig, for hjemme har jeg et par pjuske unger, og jeg har for tiden innspurt på to delinnleveringer til høyskolen, så, ja, det kan godt hende at jeg akkurat denne mandagen, i lett regn, i oktober, ikke framsto helt vanlig i våre nitti tildelte minutter. Det kan hende. Likevel.

Relativt vanlig var den, hvis jeg ser bort fra at jeg denne økta heiv ut en gjest bare fordi jeg ikke orka å forholde meg til et ansikt til, han satt der bare, og jeg sa hei, og han sa hei, og jeg spurte om han skulle begynne i denne klassen (det ville i så fall ikke vært første gang, og litt sånn malapropos kan man jo stille seg spørsmål om elever som begynner f eks midt i oktober skal ha vurdering med karakter i faget, om man tar fraværsgrensa på alvor), men det skulle han ikke, så jeg bare: da må nok du gå ut. Brysk og fæl, antakelig, men jeg står for det. Noen ganger passer det med besøk, andre ganger ikke, denne gangen passet det meg ikke, og som leseren kanskje merker sitter jeg nå her og lurer på om jeg ikke var litt for brysk, men jeg får stå for den. Jeg står for den. 

Så. De sitter der, da, og jeg står der, og så sitter jeg litt, og de står, for de har fått i oppdrag å på bakgrunn av stikkord fra medelever fortelle en historie fra "sin oppvekst". Og de står og forteller og det er høy stemning og vi får høre om støttehjul som er tatt av sykkelen, og om noen som brekker håndleddet på sykkeltur (med vind, men ikke sånn deilig vind, men en kald høstvind, på ryggen), og om årsaken til at noen har arr i leppa. Alt dette får vi høre om, før jeg leser høyt fra noen korte tekster som elevene skal skrive søsknene til på sidemål i morgen. Så, for å stramme opp alle et kvarter før dagen slutter (og gudene skal vite at her er det mange som trenger en oppstrammer), løfter jeg armene i været og, om ikke tordner, så i alle fall med en litt lummer røst sier: synsvinkel? 

Det er første person, og det er ingen tankereferat her, sier noen, ingen tankereferat, nei, sier jeg, nei, sier hun, så noterer jeg det på tavla. Har dere lagt merke til noe annet, sier jeg, og håper med alt jeg er at noen har lagt merke til noe annet, og det har de heldigvis, nemlig at det er en skikkelig, skikkelig lang setning uten punktum i det første avsnittet, og at den følger etter en kort, innledende helsetning, og at dette må vel være et spesielt trekk ved denne forfatterens måte å skrive på i disse tekstene, og jeg sier ja, og de ser på meg, og jeg sier det er så godt sett at jeg må sette meg ned litt, og noen smiler mens noen lurer på hva i all verden, antakelig. 

En arm i været. Ja, sier jeg. Hva kan jeg hjelpe med? Jeg sier det i full klasse, og eleven sier at du, når vi skal prøve å skrive sånn som denne forfatteren, da skal vi prøve å variere setningslengden sånn som ham, ikke sant, sier hun, og jeg sier jo, og hun som spør får et bekymret drag over ansiktet og sier, men når vi skriver vanlige tekster i norsken, sier hun, da er det vel ikke lov å bruke så mye komma, sier hun, og jeg sier hæ, hva mener du, sier jeg, og hun sier nei, for da jeg gikk på ungdomsskolen fikk vi ikke skrive fler enn to komma i en setning, og jeg tenker at dette kan vel ikke stemme, og jeg sier det kan vel ikke stemme, og hun sier jo, vi fikk trekk hvis vi skrev mer enn to komma per setning, og jeg tenker fremdeles at det ikke kan stemme, men jeg klarer ikke å la være å tordne: trekk, sier du, er du rusk, og hun ser på meg med et stadig engsteligere blikk, og jeg sier at det må da for svingende være lov å skrive hvor mange komma man bare vil, hvis det er slik man vil uttrykke seg, og at det ikke er noe som heter trekk, for hvis det var slik, kunne hun jo forsøke å skrive en hel tekst uten komma, eller. Bare. Med. Punktum. Og se hvor godt det fungerte, og hun nikket og flere nikket, men jeg ser det på dem at de sitter der og tror at hvis de skriver mer enn to komma i en setning, så kommer de i høyden til å oppnå middels måloppnåelse, og jeg tenker at jeg skulle ønske det fantes en mute-knapp jeg sjøl styrte, som gjorde at jeg kunne mute alle kolleger som i det hele tatt kunne antyde at antallet komma i en setning, eller antallet setninger i et avsnitt på noen som helst måte kan trekkes fra eller legges til måloppnåelsen i skriving, slik at jeg på en litt mer troverdig måte kunne arbeide med å få elever i posisjon til å skrive uten at de sitter der og engster seg for antallet komma i en setning. 

Sånn omtrent. Heia komma!

Filterløs fredag: et forsøk

Vi er midt i oktober. Bob Dylan har fått Nobels litteraturpris. Jeg kan ikke smykke meg med å ha inngående kjennskap til hverken Dylans poetiske register (joda, har hørt en del og likt mye av det jeg har hørt, men må vel innrømme at musikken hans ikke har vært hverdagskost i livet siden 1992, omtrent. Den gangen også hverdagskost i mine famlende gitarspilleforsøk (Masters of war var grei skuring for venstrehanda, det samme gjaldt antakelig Blowin' in the wind og The times they are...).), eller de seneste åras vinneres litterære register, for den del. Jeg har i grunnen aldri hatt noen overveldende interesse for prisutdelinger, selv om jeg innrømmer at det dirrer en dyp streng et sted mellom hjertet og magen som håper at det snart blir Fosse som får prisen. Jeg innrømmer det. Han har vært med meg like lenge som Dylan, omtrent, og satt dypere spor. Meg om det.

Når jeg nå forsøker meg på en fredagspost, er det ikke uten en viss ambivalens, eller nødvendighet, for den del. Jeg registrerer dessuten at fuge-s'en i "fredagspost" avstedkommer rød krøllstrek i herværende skriveboks. Jeg overser den. For hva er livet uten fuge-s? Klasseromsamtale? Evighetmaskin? Spellemannpris? Nyttåraften? Nåvel. I det følgende skal jeg ikke skrive om a)fraværsgrense b)det nye norskfaget c)Nyttårsaften (selv om den dagen, eller aftenen, da, hadde vært verdt et tibindsverk om meninga med livet og tiden. Det mener jeg. Makan til. Jeg har nok med å huske å feire nytt år når jeg selv fyller år, om jeg ikke skulle holde på å markere nye kalenderår med iskalde knær (nylonstrømper i femten minus) og ditto klemmer og champagne. Noe man likevel holder på med, for syns skyld.). Hvor skal jeg begynne.

1. Jeg har flytta*.
2. Jeg har blitt masterstudent**.
3. Jeg underviser bare fire timer i uka, i en vg1-klasse.***

*Ikke så langt. Men likevel. Langt nok. Og det er et annet liv, og jeg føler meg annerledes. Slik er det. Foreløpig har verden holdt seg noenlunde på hengslene for meg og mine. Tross alt. En del av tingene mine er fraktet i en kassebil, men jeg har også flytta en del løsøre med ryggsekk på sykkel. De første turene følte jeg meg litt rar i møte med samlede småbarnsforeldre trillende på barnevogner. Etter hvert ble det så vanlig for meg å sykle med dyner, klær og bøker på ryggen (og bøtte med vaskemiddel på styret), at jeg ikke lot meg affisere mer. Da jeg kom på butikken for å handle inn til helga med den gigantiske ryggsekken på ryggen, var den blitt en så naturlig del av meg at jeg hadde glemt den da en kollega med et lite barn prikket meg på ryggen og sa jaså, er det du som går her med sekk? Åja, den! Sa jeg. Du skulle ikke ta lappen, da, sa han. Hvorfor det, sa jeg. Jeg har jo sekk.

**I vinter søkte jeg om å få tilskudd til etterutdanning. Så fikk jeg det. Nå studerer jeg på Høyskolen i Buskerud og Vestfold, master i norskdidaktikk, med 75% permisjon fra jobb. Med lønn. I ei fjern fortid (for omtrent seks år siden) ble jeg tatt opp på det samme studiet, med full jobb. Jeg hoppet av etter en samling. Det er jeg glad for nå. Å være student er ikke noen tur i parken, selv om jeg virkelig, virkelig elsker det. Jeg føler meg corny som student. Dette semesteret leser jeg to emner. De ligger faglig og metodisk relativt fjernt fra hverandre (selv om begge selvsagt er relevante for arbeidet som norsklærer), og jeg strever, mildest talt, med å fordele kreftene mine på de to. Jeg visste det jo, men nå oppdager jeg det på nytt. Jeg har et nerdegen som gjør det nærmest umulig å løsrive meg fra en materie jeg først fordyper meg i. Dette byr på vansker når jeg skal fordele oppmerksomheten på så vidt ulike emner. Dessuten: når jeg skal fordele oppmerksomheten mellom jobb og studier. Dessuten, dessuten, dessuten: når jeg skal fordele oppmerksomheten på jobb, studier og familie, og eventuelt andre elementer i livet jeg ønsker å bruke tid på. Jeg vil selvsagt aldri mene at det ville være lurt å isolere seg, men når jeg sitter der og leser og noterer og skriver, er det bare common decency (og evt sterke korporelle/sosiale behov) som river meg løs fra det jeg sitter med. Det er selvsagt fortryllende fint, men alltid frustrerende, fordi tiden. Tiden.

***Å! Det er så fint! Og jeg var så redd. For det første er de så små. Jeg er vant til allmenn påbygging, og da er de minst 18(17), ofte eldre for klasser med fagbrev fra før. For det andre er det nesten bare damer. Jeg så for meg et kaos av drama og intriger. Så er det bare så fint. Vi leser og skriver og diskuterer og stemningen er så fin og elever smiler og er blide og ja. Det skulle sikkert bare mangle, men av alle sider ved lærerjobben jeg ikke venner meg til, er nye elever den som troner høyest. Nå har jeg holdt på en stund, og burde kanskje av erfaring forstå at dette går som regel fint, men jeg har jo også opplevd at det butter, og at det ikke nødvendigvis er slik at jeg alltid gleder meg til å gå inn i klasserom. Det er ekstra fint for meg at det er slik i år. Jeg kan holde på. og finne på alle de tingene jeg finner på, og vite at det er takhøyde for lærerens feil og bomskudd og tøys. Dessuten kan jeg holde på, og hver eneste økt oppdage at elever tør og vil og gjør ting jeg var redd de ikke skulle tørre, ville eller gjøre. Jeg mener fremdeles at påbygg ruler, men vg1. Ruler også.

Til slutt. Siden nobelkomiteen har besluttet at sanglyrikk er en litteraturpris verdig, vil jeg dele en sang jeg liker. Jeg er en sånn som liker musikk på grunn av tekst. Dette er en sånn sang, og en sånn tekst. God helg, alle. Her: Frida Ånnevik. De dagene jeg mister ting:

Men det som lå oppå et skap, har falt ned bak, og ligger der i støvet...