lørdag 14. januar 2017

Jeg klarte det!

Torsdag 14. januar. 1999.

Jeg bodde på Grünerløkka, i Rathkes gate 11, i en toroms, sammen med kjæresten min. Denne morgenen skulle jeg til Blindern. Studielånet hadde kommet, og jeg måtte hente det. Det må ha vært en mild januardag, for jeg bestemte meg for å gå hele veien, og jeg liker ikke å gå i kulde. Jeg gikk gjennom Sofienbergparken. Krysset Toftes gate, Thorvald Meyers gate. Gikk opp Markveien, over til Alexander Kiellands plass via ringveien. Så veit jeg ikke helt. Antakelig gikk jeg til Ullevål, ned Kirkeveien og opp ved Colletts, forbi teologi og teatervitenskap. Ja. Jeg gikk nok den veien. Det virker sannsynlig.

Studielånet. Jeg husker ikke helt hvor mye det var, men det ble utdelt en gang i semesteret, så ja. Kanskje rundt tredve tusen. Jeg gikk på posten og fikk det overført til kontoen min, før jeg forlot Blindern og gikk ned forbi Marienlyst mot Majorstua. I Bogstadveien kjøpte jeg noen barneklær. Jeg ventet barn. Det var to uker til termin. Jeg husker ikke hva jeg kjøpte. Antakelig hadde jeg det jeg trengte allerede, men studielånet var jo kommet, og jeg hadde penger, og syntes vel at å kjøpe barneklær virket som en fornuftig prioritering. Kanskje en body og en pysj eller noe. Kanskje sokker. Jeg husker ikke. Det irriterer meg at jeg ikke husker det. At jeg ikke noterte det noe sted. Eller tok vare på en kvittering.

Jeg gikk ned i bunnen av Bogstadveien. Ned Hegdehaugsveien, gjennom slottsparken, ned slottsbakken. Jeg tenkte å ta trikken fra Nationaltheateret, men enten var det studielånet som gjorde det, eller den fine vinterdagen, eller bare kroppen min. Jeg tok ikke til høyre ned mot trikkeskinnene, men fortsatte opp Karl Johan, tok til venstre mot Stortorget, gikk hjemover. Over eventyrbrua. Antakelig opp Markveien, innom min gamle arbeidsplass (Sofies Café på Olaf Ryes plass (sydvestre hjørne)). Tok en kopp kaffe. Så tilbake, forbi Sofienbergparken og ned Rathkes gate. Hjemme.

Om jeg lagde eller spiste middag, husker jeg ikke. Om jeg var alene, eller om kjæresten min var hjemme mellom prøver på jobben husker jeg ikke. Det jeg husker, er at det var torsdag, og at jeg var på kor-øving i Paulus kirke. Jeg sang. Jeg husker ikke hva vi sang akkurat da, men det var etter jul, så det var sikkert noe nytt vi var i gang med å øve inn. Etter øvingene pleide vi å gå på en pub som lå to tverrgater over kirken. Jeg husker ikke hva den het nå. Trivelig sted. Jeg tror kanskje den ligger der ennå, inntil en matvarebutikk, overfor en kaffebar. Jeg satt der. Mange drakk øl. Jeg drakk te. Jeg satt der ganske lenge. Så gikk jeg hjem og la meg.

15. Januar 1999

Jeg våknet om natta. Klokka to, omtrent. Jeg fikk ikke sove. Jeg har alltid hatt et godt sovehjerte, men nå fikk jeg ikke sove. Jeg lå kanskje litt og vred meg. Det husker jeg ikke så godt. Til slutt sto jeg opp. Kokte vann. Satt meg ved kjøkkenbordet. Drakk te. Fra kjøkkenbordet kunne jeg se ut i bakgården. Det var en koselig, liten bakgård. Det lå en liten bygning der som hadde vært stall da bygården ble bygget en gang på slutten av 1800-tallet. Nå var den omgjort til et lite bolighus. Jeg hadde vært der inne og sett en gang, og ønsket at det var vi som bodde der. Jeg satt der og drakk te og så på den gamle stallen. Det hadde begynt å snø. Jeg vurderte å legge meg igjen, men jeg var lys våken, så jeg bare satt der. Hva jeg tenkte, aner jeg ikke. Kanskje jeg tenkte på hvor mange hester det hadde vært plass til i den stallen, eller hva jeg skulle finne på når morgenen kom og dagen begynte.

I tre- tida begynte jeg å bli utålmodig. Jeg pusset tennene igjen, for jeg hadde hatt sukker i teen, og jeg tenkte at det sikkert ville være sunt om jeg fikk sove litt mer mens det var natt. Det snødde tettere. Jeg var uforståelig urolig. Så orket jeg ikke mer. Jeg vekket mannen som lå og sov. Du må våkne, sa jeg kanskje. Det er noe rart med meg. Jeg kledde på meg, og sa at jeg har aldri født barn før, men nå, sa jeg. Nå tror jeg vi må dra. En halvtime etter dro vi. Jeg holdt meg fast i noen søppelkasser i bakgården. Mannen bestilte taxi. Jeg skal kjøre forsiktig, sa taxisjåføren. Ikke kjør forsiktig, sa mannen. Kjør fort.

Litt over klokka fire på morgenen ankom vi Aker sykehus. Det var fullt, så jeg måtte føde i en stall. Neida. Det var fullt, så jeg ble lagt på et akutt-rom. Der kom verdens første mirakel til verden, en knapp time etter. Klokka 05.01 den 15.01.1999. I morgen er dette mennesket 18 år. Det hadde jeg aldri trodd, der jeg lå med dette nye mennesket i armene og var like deler lykkelig og angstridd. Hva gjør jeg med dette lille barnet, tenkte jeg. Tenk hvis jeg ikke klarer å være mammaen hennes, tenkte jeg. Tenk hvis jeg mister henne. Tenk hvis hun mister meg. Jeg må ikke dø før hun blir voksen, tenkte jeg. Jeg må være veldig forsiktig, tenkte jeg. Veldig. Jeg klarte det. Jeg klarte det!*

*One down, two to go.


Motivasjon, røde elevkinn og eksterne kommersielle aktører i skole. Og litt Jonas Lie.

 En gang i en ikke for fjern fortid hadde fylkeskommunen jeg var tilsatt i kjøpt en slags kurspakke som skulle bidra til bedre undervisning ...