Jaja. Som man reder, ligger man. For noe som synes som en evighet siden, leste jeg om det Elisabethanske teater og Shakespeare som student på grunnfag i teatervitenskap. Hvis jeg ikke husker feil, tror jeg forsyne meg jeg skrev om det til eksamen, også (en skoleeksamen jeg møtte til etter desperat siste-liten-lesing på Blindern, etter å ha meldt meg av eksamen på Universitetet i Bergen et semester tidligere ), Det gikk helt ok. -Jeg leste Hamlet som pensumstoff, og pugga noen sentrale lesninger og ja. Det holdt. Siden gikk det vinter og vår (og neste sommer med, som det heter i sangen), nærmere bestemt omtrent 22 år, før jeg leste det igjen. Det var i fjor vinter, da jeg skulle se en teateroppsetning, og ikke ville være bekjent av å ikke ha gjenlest skuespillet om den unge (eller kanskje ikke fullt så unge?) prinsen av Danmark.
Gjenlesningen etterlot meg nokså mørbanka i huet, og med langt flere spørsmål enn svar. Det kan kanskje synes som en gåte for de som ikke kjenner meg, at jeg da umiddelbart tenkte: dette skal jeg lese med elever! -Det tenkte jeg altså, og siden jeg dette skoleåret underviser i vg2, og siden Hamlet kan sies å tilhøre kategorien "noen utvalgte tekster fra middelalderen til og med romantikken" (som det heter i læreplanen, mind you), sto jeg allerede første skoledag og sa til klassen min at vi skulle lese det. Vi skal lese Hamlet! sa jeg. Jeg vet ikke hva den gjengen er laget av, men mange smilte, noen ropte jess! og noen få ropte jess mens de holdt hendene over hodet. Så, ja. Jess! Ay!
I dag var dagen da startskuddet for dette arbeidet skulle fyres av. Med brask og bram, tenkte jeg. Det ble nok litt brask og bram, også, men den altoverskyggende følelsen jeg hadde da jeg troppet opp i klasserommet i ettermiddag, reflekteres best i min kollegas noe ironiske; "Lykke til, Furumo". Etterfulgt av en kommentar i nærheten av "du er jo ikke helt rektig". Eller noe i den duren. Neida, sa jeg kjekt og blidt (det gjelder å holde moralen oppe, i alle fall i startgropa). -Det har jeg vel aldri sagt heller (at jeg er helt rektig).
For det skal jeg bare ha sagt: jeg synes Hamlet er en skikkelig krevende tekst. Når jeg leser, synker jeg liksom inn i versemålet, og glemmer helt å følge med på hva i all verden folk egentlig sier til hverandre. Jeg veit det jo, sånn overflatisk. Det skal godt gjøres av et over snittet litteraturinteressert menneske å ikke ha fått med seg hovedplotet i tragedien. Eller de vanligste lesningene av Hamlet- figuren. Det er jo bare det, at hvis vi først skal lese det i klasserommet, må vi jo lese skikkelig. Vi må tenke over hva dette betyr, for oss, og komme i gang og diskutere det. Da holder det liksom ikke å si at Hamlet må hevne sin døde far, men det er litt vanskelig for ham, for han er et renessansemenneske, og han tviler og nøler sånn. -Da kunne vi jo bare sagt det, og gått videre.
Foreløpig har jeg løst det på følgende måte (for det er altså ikke lenger noe spørsmål om vi skal lese dette stykket. Spørsmålet er mer hvor (som i i hvilken grad) på trynet kommer dette til å gå, for eksempel på en skala fra en til ti):
1. Noen elever er inne i klasserommet allerede, når jeg kommer. Noen kommer de påfølgende to minuttene. Noen spør om jeg skal lese for dem, eller om vi skal lese høyt, og om vi kan fortsette å ha det mørkt, for det er ganske koselig, noe jeg smiler til.
2. Jeg sier god dag, og at det er meninga at det skal være mørkt, for når Hamlet starter, er det midt på natta og kaldt og ganske uhyggelig og noen vakter snakker sammen på skanseverket rundt slottet, for de holder vakt. Jeg forteller om kongen som er død (som forvirrende nok også heter Hamlet), og om enkedronningen som har giftet seg med hans mor. Om gamle Hamlets seier i kampen mot Norges kong Fortinbras, og om redselen for at Norge skal slå tilbake. Dessuten sier jeg at jeg etter å ha forberedt dette for klassen, bare skjønner mindre og mindre. Og at det får gå som det går.
3. Det kommer noen spørsmål og synspunkter på arverekkefølgen. Elevene blir bedt om å svare på tre spørsmål, som går omtrent sånn:
-Hvor lenge er det rimelig at en sønn skal sørge over sin fars død?
-Tenk deg at din far døde, og at din mor etter noen uker inviterte til et stort bryllup der hun skulle gifte seg med din fars bror (din onkel, altså). Noen tanker?
-Og: din mor og din nye stefar vil at du skal slutte å henge med hodet og være så stille og vanskelig, og heller glede deg over deres giftermål. Hva synes du om dem?
4. Disse spørsmålene var det, som ventelig kan være, mange synspunkter på. Til slutt måtte jeg avslutte diskusjonen. Det var tid for å lese. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å lese den første scenen høyt selv, I utgangspunktet. Det finnes imidlertid ikke noe kjipere å høre på (joda, sikkert, men det er i alle fall ganske så kjipt) enn ett menneske som leser opp replikker i et skuespill. Så jeg sa det som det var: det er jo litt kårni at ett menneske leser alle disse rollene. Kunstpause.
5. Det var åpenbart stikkordet for tilstrekkelig mange elever, til at jeg fikk de med-leserne jeg trengte. Vi leste scene 1 og scene 2 i sin helhet, kun avbrutt av spørsmål om hva "hellebarden" var. Og noen kommentarer til gjenferdets spøking på skanseverket (Han har ikke fått ro, han får ikke komme til himmelen, han har noe uppgjort, sa noen. Han er blitt drept og vil at Hamlet skal hevne ham, sa en annen. Jada, sa jeg. Det kunne vel ikke holdes hemmelig, akkurat, sa jeg. Vi veit hva det handler om, sa noen. Bra, sa jeg).
Sånn ble det i dag. Ikke så verst, synes jeg. Selv om det er tidlig å synes noe som helst om hele dette prosjektet, som fremdeles virker noe -ehm- overmodig på meg.
Da jeg til slutt tipset om et intervju med Benedict Cumberbatch, der han snakker om sin tolkning av Hamlet, samt viste et par minutter fra det, gikk det helt rundt for noen. -Kan vi se det? Sa de. E, Sa jeg. Det er dessverre over. Det var over for to år siden. -Men kan ikke du ringe ham og be ham komme hit til oss? -Jo. Jøss.
-Mye kan tyde på at de superkreftene jeg bebreider meg selv for å innbille meg at jeg har, er høyst virkelige i elevers øyne. Så får vi se om det holder de neste tre ukene.
