Våren 2016 fikk jeg den lykkelige beskjed at jeg var innvilget 75% permisjon med lønn i to hele år, for å heve kompetansen min. To år er gått, og jeg er blitt grundig lærerløftet. For ei drøy uke siden leverte jeg masteroppgaven min som handler om hvilke begrunnelser som gis for at elever skal lese skjønnlitteratur i den norske skolen, og om hvilke begrunnelser jeg tenker meg bør gis, for at ikke det litterære innholdet skal miste sin legitimitet i skolestua helt og holdent.
Nå er tilværelsen et vakuum. Om et par uker sitter jeg etter planen og myser i Paris, men nå, i mellomtiden, hva gjør jeg? Jeg leser litt, da. Først, dagen etter at jeg hadde levert, tenkte jeg at jeg måtte lese noe veldig lett, som ikke brydde hodet mitt unødig. Noe jeg bare elsker å lese, som jeg har lest mange ganger før. Jeg skulle reise til Stockholm og se Peer Gynt på Dramaten (en forestilling som bare vokser på meg jo lengre jeg tenker på den), og måtte, tenkte jeg, ha noe å lese på tog og fly. Valget falt på Zadie Smiths "On beauty", ei bok jeg eier et pocketeksemplar av, og som jeg har lest så mange ganger at veldig mange av sidene i den er løse, og ligger brettet sammen inne i den bakerste permen.
Problemet med denne planen var bare (i tillegg til at jeg sovnet straks jeg begynte å lese på flyet, samt at togturen hjem bød på nydelige mennesker jeg måtte lytte til da jeg satt i spisevogna (de hadde vært på Iron Maiden- konsert, og snakket høyt, cowboybestøvlet og vindrukne, om sine opplevelser)) at denne romanen nå mest av alt fortonte seg som en refleksjon over estetisk filosofi, noe jeg jo må si at jeg har vært rimelig opptatt av det siste året. Dermed ble hver scene i boka en anledning til enten å glede eller gremme meg over grep i min egen masteroppgave. Jeg mistenker at jeg har mistet evnen til "bare" å lese og kose meg, noe som jo er bittert ironisk, all den tid oppgaven min forfekter elevers behov for, rett til, og ønske om, å lese litteratur slik vanlige mennesker leser den. Når jeg nå (forhåpentligvis forbigående) ikke lenger er et slikt menneske, faller deler av resonnementet på sin egen urimelighet, i alle fall hvis mine måter å lese på skal ligge til grunn.
Det er sensurfrist på oppgaven min den 13. juli. Det er i min sammenheng så lenge til at det ikke vil være mulig å leve et noenlunde normalt liv hvis jeg skal gå rundt og tenke på det hele tiden. Kloke mennesker har sagt til meg at jeg ikke må finne på å lese oppgaven før sensuren. Jeg har lest den i sin helhet ca 10 ganger den siste uka, og brokker av den sikkert 20. De kloke menneskene sier at det vil gjøre meg stressa. De har rett. Det gjør meg stressa, for eksempel, at det står en "E" helt ensom mellom to fullstendige setninger i oppgavens siste avsnitt. Hva gjør den der? E? Seriøst? Den er umulig å overse, selv for den slitneste, mest sommerferieklare sensor. E. Jeg aner ikke lenger hvilken setning den opprinnelig innledet. Den bare står der og gir ingen som helst forklaring på sin tilstedeværelse, mellom ellers noenlunde meningsfylte ord og setninger. Moralen må bli: lytt til kloke mennesker.
I tillegg til, eller som resultat av dårlig erfaring med, lesing, rydder jeg for å få tiden til å gå. Det er heller ikke enkelt. Planen var at jeg skulle starte på loftet og arbeide meg nedover, og slik, gjennom systematisk bretting, kasting og sortering, oppnå et slags ryddighetens nirvana. Foreløpig har det begrenset seg til litt støvsuging. Samt at skittentøyet har krympa noe i volum. That's about it. Loftet står fremdeles urørt, og garasjen er stappfull av gjenstander jeg ikke aner hvor jeg skal gjøre av. Jeg står mest sånn apatisk og stirrer inn der og føler meg utilstrekkelig på en merkelig måte, selv om jeg ikke en gang har forsøkt å ta tak i noe. Hverken tro eller stirring flytter fjell. Heller ikke allehånde gjenstander fra garasjen. Der står alt: vinterdekk, biljekk, ei spisestue, en bokreol, diverse sykler, lamper, pappesker med ting. Tomflasker. Alt bare står der. Avlagte leker, akebrett, et par staver uten ski (størrelse ca tre år).
*Jeg var usikker på om det skrives postmasteroppgavesyndrom eller post- masteroppgavesyndrom eller post-masteroppgave-syndrom. E. Stryk det som ikke passer.
