Det står til liv.

Hey! Mens jeg har hatt sommerferie og gått på stranda med småjenter og traller fulle med niste, håndklær, termoser med kaffe, baderinger, armringer, strandstoler, penger til is, badedelfiner og en god bok (som om man får lest mer enn to setninger i strekk når man dras på en fryktløs toåring på stranda), har antallet treff på bloggen min rundet 1000.

Det er jo ikke mye, om man jämför, men likevel en slags milepæl. Et vannskille, kan man kanskje si, som jeg har vært helt uvitende om. Når skjedde det? Hvem vet. Hvem leste her den tusende gangen her ble lest? Se, det kan ingen vite. Jeg er i grunnen overrasket over at her fremdeles leses. Så overrasket at jeg tenker, what the ...., hva med å skrive litt igjen?

Jepps. Skoleåret er i gang, og jeg har fått et slags fotfeste i de to klassene jeg underviser i. Det hjelper. Den første uka er alltid verst. Hvis man ser bort fra den første dagen. Da svimer jeg nesten av, så nervøs er jeg. Jeg overdriver ikke.

Jeg innser at dette innlegget ikke kommer til å handle om noe. I morgen skal jeg ut og fly til Trondheim igjen. Til verdens beste Ane, som skal spille komedie.

Fint, altså. Fint at folk fortsatt leser, at skoleåret er i gang, og at jeg skal ut og reise. Hurramegrundt!