Motivasjon, røde elevkinn og eksterne kommersielle aktører i skole. Og litt Jonas Lie.

 En gang i en ikke for fjern fortid hadde fylkeskommunen jeg var tilsatt i kjøpt en slags kurspakke som skulle bidra til bedre undervisning – og læringstrykk. Opplegget gikk ut på at ledere skulle observere undervisning i klasserommene våre i korte sekvenser (fem til ti minutter), utstyrt med noen av kurspakken definerte parametre for god praksis. Det handlet blant annet om visualisering av «læring» (for eksempel plansjer, illustrasjoner, elevarbeider på veggene), og elevers bevissthet om hva som var målet for undervisningen. Jeg husker ikke alt. Etter disse observasjonene, var intensjonen at lærere som hadde blitt observert, og lederne som hadde vært observatører, skulle møtes og snakke sammen om undervisningen. Jeg tror også disse møtene skulle følge noen forhåndsdefinerte prinsipper som skulle virke utviklende for lærerne det gjaldt.

Undervisningen min var et par ganger gjenstand for slik observasjon. Én gang det skjedde, ble vi observert i fem minutter av de tjue jeg brukte på å lese Jonas Lies novelle «Jorden drar» høyt for elevene. Lederne fikk høre min malmfulle (skulle jeg tro) røst lese om den fortvila kjøpmannen som ikke klarte å la være å henge med ei stygg trollkjerring ute i skjærgården uansett hvor mye han skamma seg etterpå, og de fikk se mine vantro elever lytte til denne galskapen og i varierende grad forsøke å forstå hvorfor i all verden jeg ville utsette dem for dette.

Jeg kom på dette nå (fire-fem år etter), fordi jeg sitter og grunner over begreper som ‘engasjement’ og ‘motivasjon’. Bak kursopplegget sto KS, og noen kolleger og jeg ble invitert på en middag med kursets opphavskvinne Beverly Freedman, sammen med KS’ representant. Det var jo raust, og vi ble invitert fordi vi hadde stilt klasserommene våre til rådighet da lederne i fylket skulle kurses i angjeldende observasjonsteknikk. Etter et par glass vin og fire retter fra fusion-kjøkkenet, tok KS-kvinnen ordet og rettet det mot meg: «Vi skal lage noen undervisningsfilmer i dette prosjektet, og jeg tenker at når dere har blitt observert og har reflektert mye over over praksis, og dette begynner å virke – når elevene i klasserommet ditt blir røde i kinnene av å jobbe med norskfaget – da kunne vi kanskje filme hos deg?» Snakk om tro på observerbar effekt. Jeg sa nei.

Kursopplegget «Learning Walks» er antakelig avviklet i fylkeskommunen nå. Enten har alle elever i videregående opplæring nå veldig ivrige og røde kinn av alt engasjementet og læringstrykket, eller så har fylkeskommunen kastet millioner av kroner inn på Freedmans bankkonto (hun viste meg dessuten bilde av en veldig fet Porshe hun hadde kjøpt). Enten eller. 

Det var bare dét.

Om avskjed med elever, uro og kjærlighet

De siste dagene har jeg vært urolig. På papiret, eller i det praktiske liv, har alt gått på skinner: Jeg har lest og vurdert 170 sidemålstekster, jeg har gjennomført to muntlige eksamener med to grupper i vg3- klassen min, jeg er nesten til bunns i skittentøyskurven (det ligger et par belter, en skopose, en bh-pad og en hullete ullsokk der nede, som antakelig bare skal få bli der). I går brukte jeg hele dagen på å få den meterhøye enga som sto i full blomst utenfor kjøkkenvinduet til å se ut som en plen. Jeg har startet opprydding på arbeidsplassen. Vært på skoleavslutning for tiåringen. Betalt noen for å fikse sykler. Jeg har i det hele tatt vært (i sammenlikning med normaltilstanden) en handlingens kvinne. Den uroen som ter seg som en blanding av sommerfugler i magen og små-kvalme, må med andre ord dreie seg om noe annet enn angst og beven overfor praktiske oppgaver.

I går, mens jeg satt der i enga og rev opp ugress med rot, kom jeg til å tenke på hvorvidt elevene mine skulle på skolen i morgen. For min del ville det ikke hatt noen betydning, siden norsktimene er på torsdag og fredag, men jeg tenkte at kanskje noen av dem lurte på om det skulle være undervisning, og på at dette var noe jeg burde gitt beskjed om for lenge siden. Videre tenkte jeg at jeg kanskje hadde gitt beskjed, og at det bare var noe jeg hadde glemt (for det hender ikke så sjelden at jeg glemmer, og verken teknologiske eller analoge hjelpemidler (som kalender i telefon eller lister på kjøleskapet) ser ut til å hjelpe). Jeg tok en pause fra enga, gikk inn og åpnet datamaskinen, og sjekket om noen hadde sendt meg en melding for å spørre. Det hadde ingen. Så ble jeg sittende der og glane, og liksom- tenke, ikke egentlige tanker, mer en slags halvbevisst virksomhet. I morgen skal jeg stå på en scene i et kulturhus og skjelve på hendene når jeg deler ut et ark til elever. Det markerer avslutningen på tre år i videregående skole. Det er denne markeringen, eller det den markerer, som gjør meg urolig.

For snart tre år siden var elevene mine 15-16 år, og jeg var 41 (snart 42). Så det er jo klart, det er jo tiden. Nå er elevene myndige, og jeg er 44 (om noen måneder 45). Likevel er det ikke det, at tiden går, som gjør meg urolig (selv om det selvsagt kan gjøre noen og hver urolig gitt den rette stemningen, men slik er det ikke denne gangen, ikke med dette). Det er mer det at denne tiden, disse tre årene, har gitt livet mitt et bestemt innhold og en bestemt form, som etter den kommende uka vil være borte. Det er avskjeden med 15- åringene som har blitt 18- åringer, eller avskjeden med det de har betydd i 41-44- åringens tilværelse, som fyller meg med en slags halvbevisst uro. En kunne kanskje tenke at slike følelser er noe sentimentalt tullball. Et langt lærerliv er fullt av slike avskjeder, og en proff bør ha rutiner for slikt. -Like gjerne kunne en tenke at det er som det skal være. Det samværet, eller samlivet, som oppstår mellom læreren og elevene, er så verdifullt at det ville være umenneskelig å ikke tenke på avskjeden med en viss engstelse og sorg.

Her om dagen hørte jeg et radioprogram der en forfatter og en filosof (Geir Gulliksen og Unn Irene Aasdalen) samtalte om begrepet kjærlighet. De snakket om den unge kjærligheten, den erotiske kjærligheten, kjærligheten som en guddommelig kraft som holder verden sammen, og i den forbindelse, om hvilken enorm kapasitet mennesker har til kjærlighet. Da de snakket om denne kapasiteten, tenkte jeg på den engstelsen jeg hadde da jeg var gravid for andre gang. Jeg hadde jo allerede et barn som jeg elsket over alt i verden, og jeg var oppriktig engstelig for at jeg ikke skulle ha kapasitet til å elske nummer to like mye. Da jeg ventet nummer tre, var denne engstelsen borte, fordi jeg hadde lært etter nummer to at kapasiteten var uuttømmelig.

I radioprogrammet snakket Aasdalen om relasjonen mellom elev og lærer. Jeg husker ikke helt nøyaktig, men jeg mener hun henviste til Platon da hun nevnte forestillingen om at det må være en grunnleggende kjærlighet mellom elev og lærer. Et slags nærvær som gjør det mulig for eleven å utvikle seg som en følge av lærerens anstrengelser. Å ta i bruk kapasiteten vi har til å knytte oss til andre mennesker, eller kapasiteten for kjærlighet, er kanskje helt nødvendig for lærere. Vi elsker ikke elevene våre som vi elsker kjæresten, foreldrene, søsknene eller barna våre. Men vi elsker dem. Som vi elsker elever. Det er denne kjærligheten mellom meg og elevene mine som gjør dagene før avskjeden urolige og rastløse.

I tre år har de sittet der med sine hoder og kropper, tanker og følelser hver gang jeg har gått inn i klasserommet. De har sittet der og bare vært en del av livet mitt, slik jeg har kommet der med hodet mitt og kroppen min og tankene og følelsene, og vært en del av deres. Sammen har vi utformet både norsktimene og livet utenom norsktimene til noe som på bestemte måter har vevd livene og tankene våre inn i hverandre. Nøyaktig hvordan dette har sett ut for hver enkelt av elevene, kan jeg ikke vite. Å overskue hvilken innvirkning de har hatt på meg, er heller ikke lett. Det er mer sånn at jeg tenker på ansiktene deres, smilene, spørsmålene, innspillene, diskusjonene. På latteren og tårene, på alle de dagene og timene vi har vært en del av den store samtalen sammen. Og den lille: Kan vi gå fem over, så vi rekker å toaste (ja, ok, da)?  Kan vi ikke bare sitte her i stedet for å gå i grupper (nei)? Kan du lage en liste med litterære verk jeg burde lese (ja)? Får vi gjort noe med den døra som knirker (?)? Jeg må gå halv, for jeg skal til tannlegen (notert). Vi vet vi ofte bruker norsktimene, men er det greit at vi bruker en halvtime på klassens time før elevråd i dag (ja)?  Kan jeg snakke med deg litt i pausen (ja)?

I morgen står vi der i finstasen og forbereder oss på livet uten hverandre. Det er som det skal være. Om en liten sommer er disse unge menneskene i gang med andre ting, og jeg, jeg står i et klasserom med nye ansikter, nye blikk, nye stemmer og nye tanker. Og tar i bruk den kapasiteten jeg har for å interessere meg for nye mennesker. Med en helt fersk uro og usikkerhet.

Tusen takk til elever i 3KDA for alt dere har gitt, og alt jeg har fått gi.

Post masteroppgave syndrom*

Våren 2016 fikk jeg den lykkelige beskjed at jeg var innvilget 75% permisjon med lønn i to hele år, for å heve kompetansen min. To år er gått, og jeg er blitt grundig lærerløftet. For ei drøy uke siden leverte jeg masteroppgaven min som handler om hvilke begrunnelser som gis for at elever skal lese skjønnlitteratur i den norske skolen, og om hvilke begrunnelser jeg tenker meg bør gis, for at ikke det litterære innholdet skal miste sin legitimitet i skolestua helt og holdent.

Nå er tilværelsen et vakuum. Om et par uker sitter jeg etter planen og myser i Paris, men nå, i mellomtiden, hva gjør jeg? Jeg leser litt, da. Først, dagen etter at jeg hadde levert, tenkte jeg at jeg måtte lese noe veldig lett, som ikke brydde hodet mitt unødig. Noe jeg bare elsker å lese, som jeg har lest mange ganger før. Jeg skulle reise til Stockholm og se Peer Gynt på Dramaten (en forestilling som bare vokser på meg jo lengre jeg tenker på den), og måtte, tenkte jeg, ha noe å lese på tog og fly. Valget falt på Zadie Smiths "On beauty", ei bok jeg eier et pocketeksemplar av, og som jeg har lest så mange ganger at veldig mange av sidene i den er løse, og ligger brettet sammen inne i den bakerste permen.

Problemet med denne planen var bare (i tillegg til at jeg sovnet straks jeg begynte å lese på flyet, samt at togturen hjem bød på nydelige mennesker jeg måtte lytte til da jeg satt i spisevogna (de hadde vært på Iron Maiden- konsert, og snakket høyt, cowboybestøvlet og vindrukne, om sine opplevelser)) at denne romanen nå mest av alt fortonte seg som en refleksjon over estetisk filosofi, noe jeg jo må si at jeg har vært rimelig opptatt av det siste året. Dermed ble hver scene i boka en anledning til enten å glede eller gremme meg over grep i min egen masteroppgave. Jeg mistenker at jeg har mistet evnen til "bare" å lese og kose meg, noe som jo er bittert ironisk, all den tid oppgaven min forfekter elevers behov for, rett til, og ønske om, å lese litteratur slik vanlige mennesker leser den. Når jeg nå (forhåpentligvis forbigående) ikke lenger er et slikt menneske, faller deler av resonnementet på sin egen urimelighet, i alle fall hvis mine måter å lese på skal ligge til grunn.

Det er sensurfrist på oppgaven min den 13. juli. Det er i min sammenheng så lenge til at det ikke vil være mulig å leve et noenlunde normalt liv hvis jeg skal gå rundt og tenke på det hele tiden. Kloke mennesker har sagt til meg at jeg ikke må finne på å lese oppgaven før sensuren. Jeg har lest den i sin helhet ca 10 ganger den siste uka, og brokker av den sikkert 20. De kloke menneskene sier at det vil gjøre meg stressa. De har rett. Det gjør meg stressa, for eksempel, at det står en "E" helt ensom mellom to fullstendige setninger i oppgavens siste avsnitt. Hva gjør den der? E? Seriøst? Den er umulig å overse, selv for den slitneste, mest sommerferieklare sensor. E. Jeg aner ikke lenger hvilken setning den opprinnelig innledet. Den bare står der og gir ingen som helst forklaring på sin tilstedeværelse, mellom ellers noenlunde meningsfylte ord og setninger. Moralen må bli: lytt til kloke mennesker.

I tillegg til, eller som resultat av dårlig erfaring med, lesing, rydder jeg for å få tiden til å gå. Det er heller ikke enkelt. Planen var at jeg skulle starte på loftet og arbeide meg nedover, og slik, gjennom systematisk bretting, kasting og sortering, oppnå et slags ryddighetens nirvana. Foreløpig har det begrenset seg til litt støvsuging. Samt at skittentøyet har krympa noe i volum. That's about it. Loftet står fremdeles urørt, og garasjen er stappfull av gjenstander jeg ikke aner hvor jeg skal gjøre av. Jeg står mest sånn apatisk og stirrer inn der og føler meg utilstrekkelig på en merkelig måte, selv om jeg ikke en gang har forsøkt å ta tak i noe. Hverken tro eller stirring flytter fjell. Heller ikke allehånde gjenstander fra garasjen. Der står alt: vinterdekk, biljekk, ei spisestue, en bokreol, diverse sykler, lamper, pappesker med ting. Tomflasker. Alt bare står der. Avlagte leker, akebrett, et par staver uten ski (størrelse ca tre år).

*Jeg var usikker på om det skrives postmasteroppgavesyndrom eller post- masteroppgavesyndrom eller post-masteroppgave-syndrom. E. Stryk det som ikke passer.

Løksuppe og masterinnspurt

Det er nøyaktig femten dager til jeg leverer masteroppgaven min. Arbeidet har lenge vært en thriller der jeg liksom er helten, da, og skurken er kalenderen. Eller klokka. Småskurkene er alle velmenende mennesker som sier; hvordan går det? eller er du i rute? eller det kommer til å gå bra. Verstingen blant småskurkene i dette mitt relativt selvsentrerte univers er: Du har vel levert oppgaven din, du (eller ekvivalenter til denne)? Svaret er nei. Svaret på de andre er: [blankt]. Spørsmålet om jeg er ferdig og hvor lenge jeg har holdt på, minner meg relativt mye om spørsmål stilt meg (i økende hyppighet) de siste to månedene av graviditeter: Har ikke du fått ut den ungen enda? Jeg synes du har vært enorm i månedsvis! -Neida. Ungen er her, den. Kommer vel ut en gang, får jeg håpe. Sånn. Med andre ord: ikke nok med at jeg kjemper med kardinalskurken Tid. Jeg må i tillegg finte unna alle småskurkene. Sommer er det også blitt.

Well. Å skrive en masteroppgave er en ganske solo affære. Man får tildelt en veileder, men veilederen, som er vitenskapelig ansatt, har selvsagt flere gjøremål enn å følge med på hva for spik undertegnede skal finne på under tiden mellom veiledningsavtaler. Forrige studieår var en av fire eksamener en skriftlig prosjektoppgave, og vi hadde alle fått tildelt en veileder, og sendt vedkommende en skriftlig skisse over prosjektet. Det første møtet med veilederen var preget av hans enorme tiltro til mitt prosjekt. Yay! Neste gang vi møttes, hadde jeg endret retning på prosjektet, og mye av det forrige var helt eller delvis forkastet. Vedkommende mente fremdeles dette var bra saker, og at det skulle gå fint. Etterhvert som Tiden jobba mot meg, ble jeg mindre og mindre sikker på hva jeg egentlig holdt på med, og på det siste veiledningsmøtet var det jeg som måtte berolige den bekymrede veilederen: dette går fint, sa jeg. Jeg har kontroll og er god når det gjelder. -Jeg hadde overhodet ikke kontroll, men var god da det gjaldt, så det gikk fint.

Jeg er ikke sikker på hva jeg skal sammenlikne arbeidsmetodene mine med. De kaster seg snart hit, snart dit, og synes likt og ulikt kan være relevant å trekke inn i arbeidet. Lesinga og skrivinga eser ut over alle rimelige bredder, og store deler av arbeidet består i å beskjære noe som minner om et ugresskratt på kunstgjødsel (og jeg er ingen gartner, for å si det pent). De siste dagene har jeg innsett at for folk rundt meg kan det like gjerne være meg som er skurken, eller ugresskrattet, og at de har sitt svare strev med å beskjære meg og minimere skadene. Forleden kom jeg til å skrive til veileder i en bisetning at det beste hadde vært om han hadde sittet ved siden av meg med et elektrisk støt-instrument og stukket det borti meg hver gang jeg la på noe nytt i teksten min. Vedkommende kjenner meg jo ikke særlig godt, så sjansen for at jeg fremstår skrullete er selvsagt tilstede.

Bæskjæringens verste fiender er natta og landeveien. Når jeg legger meg, rett før jeg sovner, dukker det opp det som for meg fortoner seg som svært lyse ideer om hva jeg kan gjøre for å forbedre oppgaven min. Dessverre skriver jeg ofte disse ned, og tester dem ut neste morgen. Det har for eksempel resultert i at de to kapitlene der jeg drøfter problemstillingen min, nå må redigeres for tredje gang. Da jeg hadde lagt meg i går fikk jeg en så lys ide at jeg måtte stå opp igjen og skrive om fire sider i det siste kapitlet. I dag har jeg ikke tort å se på det. For alt jeg vet kan det være en lang fortelling om en dag jeg gikk tur i skauen. Jeg husker virkelig ikke.

Landeveien (som jeg også kaller veien mellom heimen og jobben, eller heimen og matbutikken), er et riktig farefullt sted å ferdes dersom man ikke vil tenke nye tanker mens man går. Det er lite av interesse å se på der, så en er liksom helt alene med hodet sitt. Det er ikke bra i denne fasen. Det er 17. mai i morgen (dette til orientering. Neida (uansett: nasjonaldagen har aldri før fortont seg som like mye av en tidstyv)!). Jeg måtte gå en tur til butikken i formiddag for å kjøpe is og egg og laks. Og strømpebukser. Før jeg var kommet så langt, hadde jeg kommet på at jeg måtte kutte ut starten på innledningskapitlet, og skrive om løk. Nærmere bestemt løkscenen i Peer Gynt, og at han leter etter kjernen i løken og ikke finner den. Dette tenkte jeg var så fint, for Peers problem er jo på en måte at han ikke nøyer seg med å bare spise løken som den er, men tror han skal finne noe skikkelig godt eller smart eller sant eller seg selv helt innerst. -Så begynte jeg å tenke på hvor løken vokser, og hvordan den vokser, og forestilte meg å skrive ut en enorm løkmetafor da, ser dere, i dette kapitlet, der jeg på en måte la opp til at løken jo vokser tett i tett med annen løk, men den metaforen stranda liksom der (vurderte et tiendels sekund å flette inn Hagerups dikt om løken og tomaten, men så kom jeg på at det tross alt ikke skal handle om tomater dette, så den ideen ble fort forkastet).

Videre tenkte jeg at jeg måtte få fram poenget med løk overhodet. Altså spising av løk. Først kom jeg bare på en rett med løk i; løksuppe. Jeg klarte ikke å vrenge hodet rundt hvilken plass jeg skulle gi loffen og den smelta osten i en slik metafor, så jeg forsøkte å tenke mer på hva vi bruker løk i. Du har jo liksom løk-pai og ja, men stort sett er løken blanda med andre ingredienser, og fungerer som krydder. Så tenkte jeg å  bruke det på en eller annen måte, men da kom jeg inn i butikken og måtte vurdere hva slags brød jeg skulle kjøpe, så det ble den foreløpige enden på den visa. Nå stoler jeg ikke helt på meg sjøl hva ender på viser gjelder, så om jeg i kveld/natt sitter og tester ut dette, blir jeg ikke overraska (note to self: ikke sitt så lenge, for du skal gå i toget sammen med tredjeklassinger og synge og rope (of all things)).

Så ja. Om femten dager har jeg i alle fall levert dette. Med eller uten løk, tomater og andre fødevarer. Det skal tross alt handle om, ikke poenget med løken, men poenget med å lese skjønnlitteratur med elever i norsk skole. Og litt om Peer Gynt. Og litt om filosofi. Og norskfagets kjerne. Litt sånt. 

Isvind, grus, stein (og gull. Mye gull)

Det er surt og kaldt og glatt ute. Det blåser ikke sjelden isvind, og ikke sjelden må jeg gå ut og få små- og storstein i skoa (for noen har strødd og det som strøs ligger bare oppå isen og spretter opp i glippa mellom skoa og leggen når jeg går (kanskje det har noe med ganglaget mitt å gjøre, men hva kan man gjøre med ganglaget sitt, sånn egentlig?)) og de (steinene eller grusen) ligger langs anklene og under føttene og gnager mens isvinden og kulda gnager langs kinn og ører og i åpningen mellom vantene og jakkeermene. Nei. Jeg elsker ikke vinter. Eller mørke. Eller kulde. Eller grus. 

Jeg tror det er Kjell Askildsen som et sted i Thomas F's siste nedtegnelser til allmennheten bruker uttrykket "grus og stein" om hovedpersonens hode, eller tanker. Hvis det er noen andre som bruker det, vil jeg med dette unnskylde både overfor denne andre, og Askildsen selv. Siden dette ikke skal være noen analyse eller tolkning av Askildsen, men snarere av mitt eget hode og dets innhold, lar jeg det likevel stå. Jeg er ikke helt sikker, men likevel rimelig sikker. Så jeg lar det stå. Så får heller allmennheten selv, eller de som føler seg kallet, eventuelt bekrefte eller avkle denne påstanden om Thomas F's hode. Det er uansett en såpass talende beskrivelse av en mental tilstand, at jeg finner det på sin plass å nevne den her. Hodet er fullt av grus og stein. Grus og stein.

Litt apropos, må jeg vel si, driver jeg for tiden og leser om lesing. Om forskning på lesing og lesere. I dag kom jeg over en liste. Det er, kanskje ikke overraskende, ikke sjelden at forskere og forskningsformidlere formidler forskningen sin i lister. Lister er oversiktlige, og gir inntrykk av en slags endelighet, også i den uendeligheten som forskning på lesing og leseforståelse og lesere og lesninger og ja, alt. Er. I dag leste jeg ei sånn liste. Den gjengir en bestemte ferdigheter som gode lesere av skjønnlitteratur har (hvis jeg vil regne meg som en god skjønnlitterær leser, bør jeg altså gjenkjenne disse ferdighetene i meg selv). Jeg gjengir her lista i løpende tekst, siden jeg har så kompetente lesere; en god litterær leser har evnen til å opprettholde fokus og oppmerksomhet (det har jeg noen ganger, men slett ikke alltid). Hun er villig til å utsette en følelse av fullføring (det er jeg alltid), og villig til å ta sjanser (jess!). Hun har en toleranse for nederlag (det vet jeg ikke helt om jeg har), og toleranse for tvetydighet, paradokser og usikkerhet (det har jeg veldig høy toleranse for. Nesten for høy). Hun har intellektuell sjenerøsitet og feilbarlighet (det vil jeg jo gjerne si at jeg har, men jeg skjønner ikke helt hva det betyr), og en metakognitiv bevissthet (dette har jeg lest mye om, og det skal visst være veldig viktig i alle læringssammenhenger, men jeg må innrømme at jeg ikke vet om jeg har det, eller hvordan det skal være mulig å finne ut om andre har det, og på hvilke måter (noe en åpenbart bør finne ut, dersom man er litteraturlærer). 

Jeg skal ikke skrive om å være litteraturlærer (jeg holder på å skrive en masteroppgave om det, og dette forumet bruker jeg til å slappe av med skriving, og å skrive den masteroppgaven er alt annet enn å slappe av med skriving, for å si det forsiktig). Jeg skal skrive om å være lærer. Denne lista som jeg leste, og som er en listing av Sheridan Blaus forståelse av "performativ literacy" (don't ask. Please don't ask.), framstår for meg som en like presis liste over hvilke egenskaper som kreves for å være lærer. I et hvilket som helst fag. Med et hvilket som helst emne. Det er i grunnen en slags eureka-opplevelse for meg at forskning på skjønnlitterær leseferdighet ser ut til å si noe vesentlig om ferdigheter gode lærere bør ha. Det betyr kanskje at jeg er inne på noe når jeg tenker at å lese skjønnlitteratur kan liknes med å møte andre mennesker, men den menneskelige risikoen det alltid innebærer. Jeg hopper over det med fokus og oppmerksomhet. Jeg tror det er en beskrivelse som dekker så mange områder i samfunnet (en kirurg bør også ha fokus og oppmerksomhet. En tannlege. En bilmekaniker. Så, ja. That goes without saying) at det ville være en fornærmelse å mene det er noe som er spesielt for lærere, eller noe som lærere i noen spesiell grad må oppøve. En lærer uten fokus og oppmerksomhet er ferdig ved terskelen til klasseromsdøra. 

Læreren er villig til å utsette en følelse av fullføring. Det er helt nødvendig. Hvis hun ikke er villig til det, for hun møter jo mennesker med sitt stoff og med sin væremåte og med sitt opplegg, så hvis hun ikke er villig til det, vil hun føle seg fullstendig mislykka. Det hører til sjeldenhetene (om det i det hele tatt noensinne skjer uten en enorm grad av å føre seg selv bak lyset) at læreren etter endte timer klapper seg selv på skuldra og sier; ja, nå er vi ferdige med det. Nå har elevene lært alt jeg hadde planlagt for denne økta, alle som en, og vi kan gå trøstig videre i planen, forvisset om at ingen nå er i mørket om fotosyntesen eller anaerob trening eller ohms lov eller Knud Knudsens innsats for 1800-tallets skoleelever. Nei. Regelen er at arbeidet aldri er fullført. Det pågår alltid, til det formelt slutter når skolegangen er slutt. Selv da er det ikke fullført. Er ikke læreren villig til å utsette følelsen av at noe er fullført, får hun et skikkelig vanskelig yrkesliv.

Læreren er villig til å ta sjanser. Det er i det hele tatt, helt grunnleggende og enkelt, en enorm sjanse å ta å gå ut fra at 30 unge mennesker vil gjøre akkurat det du har planlagt at du skal gjøre i, la oss si 90 minutter i strekk. Det slår meg ikke sjelden som absurd hvor innarbeidet skoleinstitusjonen eller klasseromssjangeren er, når jeg får elever til å rett og slett bare gjøre som jeg sier. Her er vi jo godt hjulpet av de sosiale rollene vi spiller som elev og lærer. Likevel er det ofte forbundet med personlig risiko for læreren å planlegge undervisning. Den tiden og de kreftene vi nedlegger i planleggingsarbeidet er ganske ofte akkompagnert av en personlig, menneskelig investering som virkeligheten i klasserommet like gjerne kan avkle oss med det samme vi forsøker, som den kan honorere oss med en følelse av å ha truffet noe i elevene. Den sjansen må vi ta hver gang. 

Toleransen for nederlag er i slekt med viljen til å ta sjanser. Jeg antydet at jeg ikke hadde særlig høy toleranse for nederlag generelt, men jeg har lært at nederlagsfølelsen er en del av lærergjerningen. Hvis læreren ikke av og til kjenner på den, er det ikke fordi nederlag ikke forekommer, men fordi nederlagssensorene er nedbrutt. Hvilke nederlag kan det være snakk om? Av hvilket slag? Å, det er så mangt. Faglig nederlag, selvsagt. Didaktisk nederlag. Pedagogisk nederlag. Det er et nederlag at det heller ikke denne gangen var mulig å engasjere Kari. At du ikke ser at Truls nederst i hjørnet har en dårlig dag før det er for sent å trekke ham inn i samtalen som foregår. At du presset Ola akkurat litt over streken for hva han tålte akkurat i dag. At du ikke skjønte at akkurat denne teksten, som du starta timen med å lese høyt, kanskje var årsak til at Lise ble fjern og tilbaketrukket. Alt dette bare fordi du hele tida tar sjanser, og fordi skole alltid foregår i sanntid, der mye av arbeidet til en lærer handler om å fange opp potensielle nederlag i tide. Det er ikke menneskelig mulig å gjøre det. Derfor lønner det seg å være svært tolerant overfor nederlag av ethvert slag. -I morgen er en ny dag. 

Tvetydighet, paradokser og usikkerhet. Snakk til meg om tvetydighet, paradokser og usikkerhet, og vi snakker om alt som har med skolestua å gjøre. Elever som er tøffest i trynet er de mest sårbare. Elever som smiler kan være triste. Elever som tøyser kan være deprimerte. Elever som er flinke kan være de som mest trenger hvile. Elever, eller mennesker, da, kan være det mest tvetydige og paradoksale vi står overfor her i verden. Vi sier en ting og tenker noe annet. Eleven som spør om hun kan gå hjem fordi hun er dårlig. Kanskje er hun skikkelig sjuk, og trenger at du sier det selvfølgelige; gå hjem og bli frisk! Kanskje tester hun deg og vil du skal si at du ville satt pris på om hun holdt ut fordi du tror hun har noe viktig å bidra med akkurat i dag, når de skal snakke om og diskutere og skrive om den novella dere leste sist. Du veit ikke. Du må leve med tvetydigheten. Kanskje må du artikulere usikkerheten din. 

Intellektuell sjenerøsitet og feilbarlighet? Hva betyr det? Det samme som å ville ta sjanser (på å ha forstått noe) og å være tolerant for (intellektuelt) nederlag? Kanskje. En lærer skal stadig snakke med elever om det de produserer, enten det er tekst eller matematiske løsningsforslag. Kanskje verdsetter du elevens forsøk, og viser intellektuell sjenerøsitet, selv om du selv ville løst det på andre måter. Det er kanskje best. Men du tenker på at eleven skal opp til eksamen om noen måneder, og at den som skal lese eksamensbesvarelsen kanskje ikke har (tid til) den samme intellektuelle generøsiteten. Du begynner å lure på om det kanskje hadde vært best om du ikke hadde introdusert elevene for noen vurderingskriterier slik at hun kunne forstå hvorfor dette ikke er helt topp, selv om du vet at det ville knuse henne i forsøket. Så du holdet kanskje på med sjenerøsiteten din, selv om du vet at den er feilbarlig rent formelt i den andre enden. Eller ikke. Med den sosiale risikoen det medfører. For du veit aldri helt sikkert hvordan du skal agere. Du gjør det. Du er feilbarlig. Det er lærerens daglige dont. 

Så er det kanskje isvind, grus, stein, paradokser og usikkerhet. Oftere enn vi merker. For det er gull i dette landskapet. Det er elever som plutselig, nesten overraskende, åpner seg for å ta sjanser eller for å dvele ved usikkerheten sin. Det hender. Og det som er med slike hendelser, er at man merker dem ikke nødvendigvis, hvis man ikke er følsom for dem, eller åpner seg for dem, eller ser dem. Men når man ser dem, er de verdt all famling og usikkerhet og tvetydighet, alle nederlag og risiki som er tatt og svelget underveis. Jeg heier på alle lærere i verden. For at de er der, for at de holder ut usikkerheten, og for at de ikke gir opp å ta sjanser. Og på alle elever. Som er grunnen til at vi vil være lærere. 

Filterløs fredag: et slags sorgarbeid. Et slags minneord.

Det er ikke lett å samle seg til å skrive. Livet har budt meg mange praktiske oppgaver de siste ukene.

I august døde min farfar. Plutselig. Han sto og sagde. Så falt han om. På sykehuset sto ikke livet hans til å redde.

Midt i juni var jeg på vei til Aschehougs sommerfest for lærebokforfattere. Jeg hadde pynta meg, og gikk sammen med noen inn på Tønsberg jernbanestasjon. Vi gikk gjennom ventehallen for å gå ut på perrongen. I sideblikket så jeg en mann på en benk. Jeg var engasjert i en samtale, så jeg gikk videre. Så tok jeg reisefølget mitt i armen, og sa. -Jeg tror jeg så farfaren min sitte der borte. Jeg må gå tilbake, sa jeg. Jeg har ikke snakket med ham på sju år, sa jeg. Jeg må sitte med ham på toget, sa jeg. Vi sees i Oslo.

Jeg snudde og så meg tilbake. Han satt på benken. Tynnere enn jeg husket ham. Eldre enn jeg husket ham. Klærne ett nummer for store, kanskje to. Han satt, jeg kom gående. På høye hæler. Jeg følte meg så stor. Så imot alle naturlover stor i forhold til ham. Og dum. Og litt redd. Like dum og like redd som jeg alltid har følt meg de gangene jeg har plukka opp dørstokkmiltelefonen for å ringe ham og si hei, det er Marianne, og han, neimen hei, er det deg, det var koselig, og jeg ja, jeg tenkte kanskje jeg kunne ta meg en tur, og han ja, du kan da skjønne det. Like forbanna engstelig.

Jeg stoppet foran ham. Smilte, sikkert. Så på ham. Han så opp på meg. Først med spørsmål i blikket. Det gikk ett sekund, to sekunder, fire timer, førti dager, sju år. Hei, sa jeg. Hei, sa han. Han smilte, men smilet rakk ikke å skjule sorgen over alle årene han hadde ventet på at jeg skulle ringe. Ikke helt. Ikke med en gang. Han sa han ikke hadde kjent meg igjen. -Men at det var noe kjent med tennene. Ja, sa jeg. Jeg lo. Med tennene som han kjente igjen. Da toget kom på perrongen, gikk vi inn. Han gikk sakte. Jeg gikk saktere. Tenkte på hva vi skulle si til hverandre. Hvordan jeg skulle komme meg gjennom den neste timen uten å skamme meg ihjel.

Vi kom gjennom den. Den gikk for fort. Vi snakka om. Jeg husker ikke helt. Litt om at jeg skulle til Oslo. -Du må jo være veldig flink, da, hvis du har skrivi ei bok, sa han. Ja, sa jeg. Vi sa mange ting. Noen husker jeg ikke. Noen klarer jeg ikke å gjengi uten at det blir feil. Dette var fint, sa han. Dette var veldig fint, sa han. Nå ble jeg glad, sa han. Tenk at vi skulle møtes sånn. Det var fint. -Han var en mann av få, milde ord. En mann av enorm omsorgsevne overfor meg. Sånn husker jeg ham. Skal vi lese eventyret en gang til? Skal du ikke spise mer? Skal jeg kjøre deg jorda rundt og tilbake? Vil du ha mer? Det var aldri nei. Alltid mer. Mer stillhet, flere brødskiver, flere pledd, mer tid. Da han gikk av toget ble han stående på perrongen og se på meg til han var en liten prikk i sidesynet igjen. Til jeg ikke lenger syntes for ham gjennom togets vinduer.

To måneder senere, da sommerferien var over, og jeg ville reise og besøke ham som vi avtalte, fikk jeg en telefon. Da var han død. Da hadde han reist for å jobbe på et dugnadsprosjekt. Han hadde skullet fikse et tak. Han hadde vært sammen med venner og skullet sage noe til taket. Så sagde han ikke mer. Plutselig var det ikke mer saging. Ikke mer noe. Og jeg. Jeg var for seint ute.

Nå sitter jeg her omgitt av et ukjent antall fotografier. De fleste viser farmora mi poserende, overraskende ofte i bikini, overraskende ofte med en katt, alltid som bildet sentrale motiv. Denne skjøre, lille dama min farfar tilbrakte hele 60-70 og 80-tallet med, og som døde fra ham i 1991. Da jeg var 17. Vi rydder i boet. Jeg kan forestille meg at å rydde i boet etter noen man har hatt nær og jevnlig kontakt med, er ille nok. Denne ryddingen er for meg en gjennomborende påminnelse om alle de dagene, månedene og årene vi ikke var sammen. Alle de dagene, månedene og årene han tenkte, idet telefonen ringte, at det kanskje kunne være jeg. Så var det noen andre.

Hva var dette livet som nå er over. Hva er det nå. Hvem skal huske det. -Søsteren hans som savner ham hver formiddag. Hele tida, men særlig hver formiddag da han henta avisa og gikk innom henne. Tok en kopp kaffe. Snakka kanskje om meg. Eller ikke. Kanskje om at han skulle kjøpe gressklipper, at han skulle reise og besøke kjæresten sin. Kanskje inviterte han henne ned til kvelds. Kanskje foreslo han en kjøretur til kirkegården på Hole, der svigerforeldrene hans lå begravet. Hva gjorde han? Hva fylte dagene? Hva er alle de dagene nå? Hadde jeg tenkt annerledes om dette om han hadde fått hilse på de to yngste barna mine? Hadde jeg vært mindre tynget, ikke av sorg, men av skam. Antakelig, men jeg vet ikke.

Samtidig med at vi nå rydder og tømmer og sorterer, rydder, tømmer og sorterer jeg i meg sjøl. Ikke av prinsipp eller overbevisning, men av nødvendighet. Det er et arbeid som pågår uten at jeg har villet eller initiert det. Det bare er. Foreløpig dreier det seg om å forsone seg med at slik var det, og slik ble det. At det jeg alle disse årene har fryktet, nå har skjedd. At jeg kan skamme meg over det så mye jeg orker, men at den skammen ikke kan gjøre den jobben som må gjøres for meg. Jeg må gjøre et arbeid. Akkurat nå er det fint at det er et praktisk arbeid. At jeg ikke får hvile fra å plukke opp tingene hans, sortere dem i esker og sekker, tenke på at dette. Har han omgitt seg med. Slik er et liv.

Blant alle tingene vi sorterer, har jeg funnet flere almanakker. Det viser seg at han har drevet minutiøs loggføring av det meste. Sorgen over sin kones død. Alle besøkene på hennes og min fars grav i månedene og årene etter. Den første tiden opp til tre ganger om dagen. Hva han har spist til middag, og hvem han har spist den sammen med. Destinasjonen for bilturer. Kontantuttak. Prisen på et par bukser han har kjøpt. Steder han har kjørt meg til. Pengesummer han har gitt meg. Turer til campingplasser, bandykamper, fotballkamper, høyfjellshotell. -Marianne ringte. -Marianne var her. Vi spiste sammen. -Marianne var her. Hun er så koselig. -Spiste alene i kveld. Koteletter.

Jeg fortsetter arbeidet, glad for at han satt der og venta på et tog. Et tog jeg også skulle med.

To read or not to read. That is (åpenbart) no longer the question.

Jaja. Som man reder, ligger man. For noe som synes som en evighet siden, leste jeg om det Elisabethanske teater og Shakespeare som student på grunnfag i teatervitenskap. Hvis jeg ikke husker feil, tror jeg forsyne meg jeg skrev om det til eksamen, også (en skoleeksamen jeg møtte til etter desperat siste-liten-lesing på Blindern, etter å ha meldt meg av eksamen på Universitetet i Bergen et semester tidligere ), Det gikk helt ok. -Jeg leste Hamlet som pensumstoff, og pugga noen sentrale lesninger og ja. Det holdt. Siden gikk det vinter og vår (og neste sommer med, som det heter i sangen), nærmere bestemt omtrent 22 år, før jeg leste det igjen. Det var i fjor vinter, da jeg skulle se en teateroppsetning, og ikke ville være bekjent av å ikke ha gjenlest skuespillet om den unge (eller kanskje ikke fullt så unge?) prinsen av Danmark.

Gjenlesningen etterlot meg nokså mørbanka i huet, og med langt flere spørsmål enn svar. Det kan kanskje synes som en gåte for de som ikke kjenner meg, at jeg da umiddelbart tenkte: dette skal jeg lese med elever! -Det tenkte jeg altså, og siden jeg dette skoleåret underviser i vg2, og siden Hamlet kan sies å tilhøre kategorien "noen utvalgte tekster fra middelalderen til og med romantikken" (som det heter i læreplanen, mind you), sto jeg allerede første skoledag og sa til klassen min at vi skulle lese det. Vi skal lese Hamlet! sa jeg. Jeg vet ikke hva den gjengen er laget av, men mange smilte, noen ropte jess! og noen få ropte jess mens de holdt hendene over hodet. Så, ja. Jess! Ay!

I dag var dagen da startskuddet for dette arbeidet skulle fyres av. Med brask og bram, tenkte jeg. Det ble nok litt brask og bram, også, men den altoverskyggende følelsen jeg hadde da jeg troppet opp i klasserommet i ettermiddag, reflekteres best i min kollegas noe ironiske; "Lykke til, Furumo". Etterfulgt av en kommentar i nærheten av "du er jo ikke helt rektig". Eller noe i den duren. Neida, sa jeg kjekt og blidt (det gjelder å holde moralen oppe, i alle fall i startgropa). -Det har jeg vel aldri sagt heller (at jeg er helt rektig).

For det skal jeg bare ha sagt: jeg synes Hamlet er en skikkelig krevende tekst. Når jeg leser, synker jeg liksom inn i versemålet, og glemmer helt å følge med på hva i all verden folk egentlig sier til hverandre. Jeg veit det jo, sånn overflatisk. Det skal godt gjøres av et over snittet litteraturinteressert menneske å ikke ha fått med seg hovedplotet i tragedien. Eller de vanligste lesningene av Hamlet- figuren. Det er jo bare det, at hvis vi først skal lese det i klasserommet, må vi jo lese skikkelig. Vi må tenke over hva dette betyr, for oss, og komme i gang og diskutere det. Da holder det liksom ikke å si at Hamlet må hevne sin døde far, men det er litt vanskelig for ham, for han er et renessansemenneske, og han tviler og nøler sånn. -Da kunne vi jo bare sagt det, og gått videre.

Foreløpig har jeg løst det på følgende måte (for det er altså ikke lenger noe spørsmål om vi skal lese dette stykket. Spørsmålet er mer hvor (som i i hvilken grad) på trynet kommer dette til å gå, for eksempel på en skala fra en til ti):

1. Noen elever er inne i klasserommet allerede, når jeg kommer. Noen kommer de påfølgende to minuttene. Noen spør om jeg skal lese for dem, eller om vi skal lese høyt, og om vi kan fortsette å ha det mørkt, for det er ganske koselig, noe jeg smiler til.

2. Jeg sier god dag, og at det er meninga at det skal være mørkt, for når Hamlet starter, er det midt på natta og kaldt og ganske uhyggelig og noen vakter snakker sammen på skanseverket rundt slottet, for de holder vakt. Jeg forteller om kongen som er død (som forvirrende nok også heter Hamlet), og om enkedronningen som har giftet seg med hans mor. Om gamle Hamlets seier i kampen mot Norges kong Fortinbras, og om redselen for at Norge skal slå tilbake. Dessuten sier jeg at jeg etter å ha forberedt dette for klassen, bare skjønner mindre og mindre. Og at det får gå som det går.

3. Det kommer noen spørsmål og synspunkter på arverekkefølgen. Elevene blir bedt om å svare på tre spørsmål, som går omtrent sånn:
 -Hvor lenge er det rimelig at en sønn skal sørge over sin fars død?
 -Tenk deg at din far døde, og at din mor etter noen uker inviterte til et stort bryllup der hun skulle gifte seg med din fars bror (din onkel, altså). Noen tanker?
-Og: din mor og din nye stefar vil at du skal slutte å henge med hodet og være så stille og vanskelig, og heller glede deg over deres giftermål. Hva synes du om dem?

4. Disse spørsmålene var det, som ventelig kan være, mange synspunkter på. Til slutt måtte jeg avslutte diskusjonen. Det var tid for å lese. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å lese den første scenen høyt selv, I utgangspunktet. Det finnes imidlertid ikke noe kjipere å høre på (joda, sikkert, men det er i alle fall ganske så kjipt) enn ett menneske som leser opp replikker i et skuespill. Så jeg sa det som det var: det er jo litt kårni at ett menneske leser alle disse rollene. Kunstpause.

5. Det var åpenbart stikkordet for tilstrekkelig mange elever, til at jeg fikk de med-leserne jeg trengte. Vi leste scene 1 og scene 2 i sin helhet, kun avbrutt av spørsmål om hva "hellebarden" var. Og noen kommentarer til gjenferdets spøking på skanseverket (Han har ikke fått ro, han får ikke komme til himmelen, han har noe uppgjort, sa noen. Han er blitt drept og vil at Hamlet skal hevne ham, sa en annen. Jada, sa jeg. Det kunne vel ikke holdes hemmelig, akkurat, sa jeg. Vi veit hva det handler om, sa noen. Bra, sa jeg).

Sånn ble det i dag. Ikke så verst, synes jeg. Selv om det er tidlig å synes noe som helst om hele dette prosjektet, som fremdeles virker noe -ehm- overmodig på meg.

Da jeg til slutt tipset om et intervju med Benedict Cumberbatch, der han snakker om sin tolkning av Hamlet, samt viste et par minutter fra det, gikk det helt rundt for noen. -Kan vi se det? Sa de. E, Sa jeg. Det er dessverre over. Det var over for to år siden. -Men kan ikke du ringe ham og be ham komme hit til oss? -Jo. Jøss.

-Mye kan tyde på at de superkreftene jeg bebreider meg selv for å innbille meg at jeg har, er høyst virkelige i elevers øyne. Så får vi se om det holder de neste tre ukene.

Om skjelvende hender, hevn og litteraturundervisning. Pluss litt (for mye) om truser.

Første norskøkt i vg2 har herved gått av stabelen. Jeg brukte fire timer før denne økta på å forestille meg at det ikke skulle gå bra. Akkurat hva som skulle gå galt, hadde jeg ikke helt klart for meg, men at omtrent alt som kunne gå galt, ville gå galt, var jeg relativt overbevist om. Dette på tross av at jeg allerede kjenner elevene, siden jeg var norsklæreren deres i fjor også. Det er antakelig ikke nødvendig å nevne at min uttalte nervøsitet over kaffen på pauserommet ikke vakte nevneverdig sympati hos kolleger som har tatt imot både en, to, tre og fire for dem helt nye elevgrupper. Derfor forsøkte jeg å late som ingenting. Det gikk sånn passe. Heldigvis har jeg to nye realfagslærerkolleger på arbeidsrommet som foreløpig er høflige nok til å nikke medfølende over min angst for å lese en islendingesaga med elevene. Det slår meg nå at det kanskje var elevene mine de først og fremst følte med.

Det skulle altså handle om norrøn litteratur og kultur. Nærmere bestemt om Soga om Ramnkjell Frøysgode. Og om hevn. Etter å ha demonstrert mine skjelvende, nervøse hender for et fullt klasserom (strekker frem hendene og sier -se! -Er du nervøs? -Ja! -Men du kjenner jo oss! -Ja, men det hjelper ikke. Det går snart over.), skred vi til verket. Det vil si; elevene skred til verket, og snakket sammen om spørsmål som; forsøk å gi en definisjon av begrepet 'hevn', hva er forskjellen på 'hevn' og 'straff', mener dere?, hva tror dere kan være årsak til menneskers behov for å hevne seg? Ogsåvidere. Jeg skal ikke referere diskusjonen som fulgte. Bare dette, som en oppsummering (og til orientering for dere som kanskje ikke har tenkt på forholdet mellom straff og hevn på en stund):

Hvis du er ute i offentligheten, og noen drar ned buksa di, sånn at alle kan se trusa di, er det ikke straffeverdig. -Det står verken i lovverk eller regler at dette ikke er lov (dersom en skulle skrive ned alt som kan virke krenkende som regler, ville en ikke kunne gjøre annet ). Men det kan være hevnverdig. Det vil si, det kan hende at den fornærmede/krenkede får tanker om, evt gjennomfører en hevnaksjon. Derfor er 'hevn' mer knyttet til personlige følelser av å tape ansikt/ miste status/ bli gjort til latter, enn det mer samfunnsmessige begrepet 'straff', sa elevene mine. Noen mente at hevn og hevntanker var knyttet til tap av sosial status, mens andre insinuerte at hevntanker var et resultat av en svakhet ved mennesket, nemlig at vi styres av følelser mer enn fornuft. -At ingen ville ha behov for å hevne seg dersom deres selvfølelse ikke var så viktig. Dem om det. Noen mente dessuten at dersom et menneske oppførte seg dårlig mot et annet, ville til slutt rettferdighet skje fyldest på en eller annen måte. The shit will hit the fan, liksom. Karma, sa noen. Ok, sa jeg. Og tenkte litt på alle de gangene jeg har ønsket å hevne meg, og på mennesker som kunne tenkt seg å hevne seg på meg. Denne samtalen tok relativt lang tid (som vanlig, jeg hadde bare glemt denne gjengen), og inneholdt dessuten en referanse til en Friends- episode der Chandler Bing blir utsatt for en hevnaksjon tjue år etter at han dro opp skjørtet til ei klassevenninne foran en fullsatt sal med foreldre og venner. Her er et klipp, for de som ønsker å se hevn enacted. Det er Julia Roberts som spiller hevnersken. Og, ja. The shit hits the fan.

Underbukse-humor er jo gøy, men til slutt måtte vi sette strek for alle mulige og umulige eksempler på hevnlyst, ære og skam, med eller uten bukser. Det var tid for å lese om Ramnkjell. Den starter slik: "Her byrjar soga om Ramnkjell". Ikkeno vissvass. Hva ER dette? Sa ei av damene. Heldigvis. For det ga meg anledning til å si følgende om litteraturundervisning til hele klassen:

-Før vi starter: NN spurte meg om hva dette er. Det kan jeg svare på. Det er en islendingesaga, også kalt ættesaga. Så vil jeg ikke si mer. Dere har fått ei norskbok. Det er ikke forbud mot å åpne kapitlet om norrøn litteratur og kultur i den, og lese det som står der. Det er ikke et verst kapittel, om jeg skal si det sjøl (jeg har skrevet det). Det er også en ganske vanlig måte å gjøre det på. Elevene leser om norrøn litteratur, og så leser vi eksempler på det vi har lest om. Eller læreren foreleser om norrøn litteratur, og så leser vi eksempler på det læreren har forelest om. Problemene med den framgangsmåten, er mange. For det første vil det læreren forteller dere, eller det boka forteller dere, styre lesingen deres. Det vil få dere til å lete etter bestemte ting i teksten, og utelukke andre lesemåter eller andre forståelser. Noe av det viktigste dere skal lære i litteraturundervisningen, er å tenke selv. Det er det ene. Det andre, som er minst like viktig, er at verken dere eller jeg kan bli klokere enn meg (eller boka). Hvis dere finner det jeg vil dere skal finne, og svarer det boka vil dere skal svare, -stiller dere de spørsmålene jeg legger opp til, sier det seg selv at selv om jeg antakelig er skikkelig klok, er jeg ikke klokere enn alle oss til sammen. -Dere skal bli skarpere tenkere av tekstene dere leser, og jeg skal bli en skarpere leser av måtene dere tenker på. Ok?

Ok.

Og her byrjar soga om Ramnkjell:

Filterløs fredag: divergent tenking. Og sånt. I rekkefølge.

Å tenke skal visst være så nødvendig. Noen har til og med ment at tankevirksomhet er beviset for at man eksisterer. Dem (ham) om det. Noe slikt bevis skulle ikke være nødvendig en fredag morgen to dager etter skolestart; det er fredag og to dager etter skolestart, og kroppen synes det er unødvendig å hale seg opp fra madrassen, -på skrivebordet ligger allehånde uløste oppgaver, som for eksempel "introduksjon til samfunnsvitenskapelig metode", et uferdig opplegg til Soga om Ramnkjell Freysgode, to (svære) ubetalte regninger, tre doktorgradsavhandlinger jeg skulle ha lest, to hårspenner som åtteåringen har lagt fra seg- Støvsugeren står rein og ubrukt midt på gulvet og gliser. Sommerens tiende Solstad-roman ligger halvlest på stuebordet. Handlelista på kjøkkenbordet. Kjøleskapet nesten tomt (bortsett fra gårsdagens supperester, ei flis av en ost, ei maltraktert smørpakke, og uidentifiserbart bøss samt en irriterende umoden avokado i grønnsaksskuffen). Altså er jeg.

En gang overvar jeg et foredrag om kreativitet. Der framholdt foredragsholderen at en forutsetning for kreativitet skulle være divergent tenking. Divergent tenking er, dessverre for meg, ikke likt med å tenke på veldig mange ting uten å få fingern ut. Divergent tenking handler om det motsatte. Evnen til å tenke på en utfordring på veldig mange måter. Leseren vil kanskje forstå at denne omvendt divergente tanketilstanden som for tiden hjemsøker mitt hode, oppleves relativt uforløsende, for ikke å si lite tilfredsstillende. Hva er vel bedre da, enn ei nummerert liste der tankene flyter fritt, men likevel innenfor rammen av sine nummer og dertil hørende emner? Svært lite. Det måtte eventuelt være å rydde vekk de hårspennene først, men det tør jeg ikke ta sjansen på (for på badet kan det være at jeg må sette på ei vask og brette tøy, også har vi det gående, og sjansen for at jeg får sett på de avhandlingene vil nærme seg faretruende et nullpunkt. Så da:

1. Spørsmålet er: skal jeg begynne å skrive om hvor krøllete de papirene jeg har på skrivebordet er, for så å skildre deres innhold, slik jeg ser det fra stolen, eller skal jeg ta for meg ett og ett papir/ dokument, og heller nevne i en artig bisetning at de er krøllete? Slike spørsmål kan oppta meg lenge. Det sier seg selv at lite (evt dritt) blir skrevet hvis en holder på slik i lengden. At papirene er krøllete, er i seg selv en veldig lite pirrende informasjon for en leser, ja selv for meg, som i grunnen er ganske åpen for at ulike emner kan være både pirrende og interessante, alt ettersom hvordan skriveren behandler dem. Jeg merker på meg at jeg i skrivende stund ikke er i stand til å gjøre emnet "krøllete papirer" spesielt interessant. Det er heller ikke så viktig for meg å klare det, at jeg vil sette meg og tygge på en blyant en time for å tenke det ut. Dette er tross alt ikke noen obligatorisk øvelse. Så nei.

2. Det øverste papiret er en utskrift av en eksamensbesvarelse jeg leverte i emnet litteraturdidaktikk før sommeren. Jeg ble ganske fornøyd med den. Enda mer fornøyd ble jeg over at jeg kom over et langt litteraturessay av en fyr som heter Ben Lerner, og over diktet av Marianne Moore, som jeg syntes det var verdt å innlede hele sulamitten med. Sånn går det: POETRY/I too, dislike it./Reading it, however, with a perfect/contempt for it, one discovers in/it after all, a place for the genuine. -Jeg tror jeg må henge det opp et sted, og ikke bare ha det på toppen av et stadig mer, som dagene og ukene går, krøllete papirhefte.

3. Enda mer krøllete er en utskrift av noen diskusjonsoppgaver om hevn, som vi har laga til elevene våre. Vi skal lese Soga om Ramnkjell Frøysgode(en fyr som er obskønt glad i hesten sin, og som dreper en fyr for å ha ridd på den, og som sjøl blir hengt opp etter akillesscenen i tau sammen med noen av soldatene sine, blir lyst fredløs, stikker fra gård, grunn og hest, bygger seg opp i ei ny bygd, blir egga til strid av ei kjerring som vasker tøy, dreper broren til han som tok over gården, tar gården tilbake, og enden på visa er at han er enda rikere, men uten hesten over alle hester (eller "gromgutten" som han kaller den), for den har fienden drukna forlengst. Noe sånt.). Og Hamlet. Så det er klart. Det blir en del spørsmål om hevn denne terminen. Ei av oppgavene lyder: På hvilke måter kan et ønske om å hevne seg være forbundet med skam- eller æresfølelse, mener dere (for Ramnkjell? For Hamlet? For oss? Grei ut og drøft. Tenker jeg at jeg kan hekte på den oppgaven sånn oppunder juletider.)

4. Jeg er ikke i stand til å skrive noe annet om masteroppgaven jeg er i ferd med å starte på, enn at jeg er i ferd med å starte på den, og at den skal handle om litteraturundervisning, og at jeg, som privatperson, er Røe Isaksen og hans kvinner og menn i en relativt uspiselig regjering, evig takknemlig for at han sponser dette opplegget gjennom lærerløftet (noe som antakelig er tungt, for jeg har ikke spist bare grønn salat i sommer, for å si det mildt). Om skolen som sådan, eller elevene mine, kommer til å bli veldig mye bedre av det, er jeg heller usikker på. Men jeg får nerde og bli klokere og drive med noe jeg synes er fint. Det er fint.

5. Som et resultat av denne statens elleville sponsing av min permisjon, er det altså slik at jeg også dette skoleåret kun underviser i en eneste klasse. Dette er dessuten det aller første året jeg ikke skal bli kjent med nye elever. Det er den samme klassen som jeg hadde i fjor, og det er vg2, og de kjenner meg og jeg kjenner dem. Det er en overdådig luksus. -Og så glade de så ut for å komme på skolen! Jeg gleder meg som en tulling til å være sammen med dem ett år til, og lese, skrive og snakke om alt det norskfaget lar oss lese, skrive og snakke om (og det er slett ikke lite, skal jeg si dere.).

6. Jeg veit ikke om jeg er i stand til å skrive noe om sommerens lesebonanza, heller, annet enn at det har vært helt drøyt fantastisk å både førstegangslese og gjenlese Solstad. For en forfatter! Disse bøkene har jeg lest, i tillegg til Van der Hagens Dag Solstad. Uskrevne Memoarer:
1. T. Singer
2. Professor Andersens natt
3. Armand V.
4. Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige
5. Ellevte roman, bok atten.
6. 17. roman
7. Roman 1987
8. 16.07.41
9. Det uoppløselige episke element i Telemark...
10. Arild Asnes (halvlest)
-Det er en svir og en lise og en lykke i å lese dette for meg. Det må jeg bare ha sagt. Irr! Grønt! står for tur, om ikke Introduksjon til samfunnsvitenskapelig metode eter meg med hud og hår.

Glad fredag!

Furumo gjør ting hun ikke kan: masteroppgaveprosjektskisseskriving*. Her: søppeltømming.

De siste ukene har elevene mine skrevet en del. Det skal settes terminkarakterer i både hovedmål og sidemål, så slikt skal jo bare gjøres. En hører og leser en del om ungdommer som i angst, blod, svette og tårer ankommer skolens vurderingssituasjoner med fem hundre i puls, engstelige overfor muligheten for at de ikke skal klare å produsere bevis på høy (eventuelt høyeste) grad av måloppnåelse i det avgjørende øyeblikk (for eksempel tirsdag morgen, når de skal skrive om enten talemål eller dikt i nitti minutter). Med slike har jeg den største sympati (jeg har selv nylig avlagt en muntlig eksamen). 

Tirsdag etter skrivingen ble jeg sittende og snakke med en elev. Den samtalen ga meg et slags håp for summen av de senkede skuldre i norske klasserom. Hva synes du om oppgavene i dag? spurte jeg.     -Jeg fant på min egen oppgave, svarte vedkommende. -Jeg gjør ofte det hvis jeg skal skrive. Jeg leser oppgaven og tenker en del på den, og så dukker det opp ganske mange ideer. -Det er jo et luksus utgangspunkt, sa jeg. -Ja, sa eleven. -Problemet er at jeg forkaster de ideene som har direkte med oppgaven å gjøre, fordi det er mye morsommere å skrive hvis jeg kan finne på min egen oppgave. Og når det er gøy å skrive, blir det jo ofte mye bedre enn hvis jeg skal presse ut et eller annet jeg tenker er 'riktig'. -Ja, det kan nok stemme, sa jeg. -Jeg ser jo ofte at du har originale innfallsvinkler, og at du er faglig likevel. -Ja, sa vedkommende. -Uansett synes jeg det er verdt det. -Hva da? -Å ha det gøy mens jeg skriver, og heller ofre den femmeren eller hva nå jeg hadde fått om jeg ikke hadde valgt min egen måte. 

Jeg måtte konsentrere meg nøye så jeg ikke skulle kaste meg over vedkommende med voldsom og utilbørlig klemming. I stedet sa jeg, med så dempet entusiasme jeg klarte å oppdrive (svært lite dempet, dessuten med begge armene hevet over hodet); jess! Det er jo nettopp det! Å, nå ble jeg glad!

Sannheten er at jeg ble ikke glad bare på elevens vegne. Jeg ble liksom glad på egne vegne, fordi det vedkommende sa er identisk med mitt eget syn på ethvert faglig prosjekt jeg måtte ta fatt på. -Uten en viss risiko for å gape for høyt eller støte på egen inkompetanse, klarer jeg ikke å oppdrive nok engasjement til å fullføre. I disse dager holder jeg på med å produsere en prosjektskisse til masteroppgaven min. Det skulle jo være greit. Jeg veit at jeg skal jobbe med litteraturundervisning. Jeg veit hvorfor jeg skal gjøre det (fordi jeg mener det er viktig, og fordi jeg er redd for at for få gjør det, og at norskfaget sakte, men sikkert skal transformeres til et rom for kommunikasjon, ferdigheter og lesestrategier i dertil egnede systemer, under hvilke store deler av skjønnlitteraturens potensiale vil framstå impotent (eller irrelevant)), og jeg er ganske sikker på hvordan jeg skal gjøre det, og hvorfor jeg mener det er mest hensiktsmessig for mitt prosjekt å gjøre det slik. Jeg har også en viss, om ikke full, oversikt over hvilket arbeid som er gjort på dette feltet tidligere. 

Så. Hva er problemet? Eller problemene? Hovedsakelig to. -Det ene har med avgrensing å gjøre (dette er et problem jeg er vant til å dras med i mindre arbeider, og jeg har ingen forestillinger om å bli helt kvitt det, men det hadde vært fint om jeg kunne klare å, for denne ene gangens skyld, begrense meg litt i startgropa, så jeg slipper et uoverskuelig lukearbeid gjennom hele neste skoleår).  -Det andre har med følgende krav stilt i rammene for utarbeidelse av prosjektskissa: "Formuler en arbeidstittel". Det er mulig jeg bare må se bort fra dette kravet, slik at jeg bare kan komme i gang med selve teksten, for hvis noen ber meg produsere titler, er det ikke grenser for hvilke kaskader av helt ubrukelige idéer som raser gjennom hodet på meg, og som setter meg i fare for aldri å komme lenger enn til den forbanna arbeidstittelen. Her følger et utvalg av forkastede arbeidstittelideer, i håp om at gjennom å bruke denne nettpublikasjonen (og sakesløse lesere) som søppelkasse, vil det bli mer plass på disken til idéer som faktisk kan brukes. -Her i vilkårlig rekkefølge (jeg er ikke i stand til å rangere dem etter grad av elendighet, dessverre). Og for all del: det er bare å forsyne seg, hvis du selv skulle komme i en situasjon der du skulle trenge en av disse titlene (i så fall er det på eget ansvar).

1. Til helvede med Gladstone! (mulig undertittel: -en kampsang mot godtbefinnende i norskfaget (det sier seg selv at en masteroppgave ikke kan være en kampsang))

2. Jeg skal gi dere nytte, jeg! (mulig undertittel: -et forsvar for det unyttige, det uutsigelige og det underlige i norskfaget (ikke ulikt tittel nr. 1, litt for aggressiv inngang)

3. Hjelper norskfaget seg virkelig med Stortingsmeldinger og Luthersk ukeskrift? (Retoriske spørsmål er teite som titler. Hvem gidder å lese noe der svaret allerede er gitt ("nei")?)

4. Jeg skjønner ikke en dritt! -Bra! (Inspirert av dialog mellom et utall elever og undertegnede, henspillende på viktigheten av å arbeide med tekster uten gitte svar. -Igjen; too much lavstil)

5. Å spenne en himmel over det prosaiske: om litteraturarbeidets rolle i skolen (Som man vil skjønne av de tidligere forkastede idéene, er denne formuleringen langt utenfor min komfortsone. Det eneste som taler for den, er at den er et omtrent ordrett sitat fra en elevpresentasjon av en lyrisk tekst i klasserommet mitt, og at jeg registrerer at slike elevsitater er gangbar tittelmynt i didaktiske artikler )

6. Å, kom igjen, da! Vi slår et slag for skjønnlitteraturens egenverdi! 

Sånn. Da anser jeg søppeltømminga for gjennomført, og starter på ny frisk, som det heter. Dere andre kan jo for eksempel bare nyte våren og lese ei bok. 

   

*Ting hun kan: konstruere lange, sammensatte ord.

Ti bud til unge menn og kvinner i alle aldre som vurderer å uttale seg offentlig om norskfaget.

Dersom du, mot formodning, skulle ha dumpet over denne bloggposten uten å ha fått med deg at undertegnede er en norsklærer i videregående skole med et varmt, bankende hjerte for elever fra alle samfunnslag og for å lese skjønnlitteratur med disse, er dette herved nevnt. Denne fredagsposten er i sin helhet viet til en pågående debatt om litteraturdidaktikkens hva (hva skal elevene lese?) og hvordan (hvordan skal de lese det de leser?) i skolen. Siden dette er en fredagspost, og fredagspostene mine har som eneste felles multiplum at de er organisert etter nummer (noen ganger i vilkårlig rekkefølge), vil jeg forsøke å holde meg til denne organiseringen. Når sant skal sies, er det ikke lett, for å sortere i dette landskapet er mildest talt en utfordring (om en ikke vil tråkke landets norsklærerkolleger, lærebokforfatterkolleger, eller skoleforskere man har respekt for, på tærne). Nå er det imidlertid nok, kjenner jeg, så jeg tar den (utfordringen (ja, det er vanlig her at jeg holder på med parenteser og parenteser i parentesene, og hvis du nå, kjære leser, ikke er helt med, kan jeg forsikre deg at du er ikke alene (jeg mister som regel oversikten selv, og sper på med et par ekstra 'parentes slutt,' just in case)). Hvorom alt er (og alt er ganske mye, skal jeg si dere), er dette det jeg aller mest trenger å skrive om i dag, så da gjør jeg bare det. 

 La oss bare si at du er norsklærer. Eller at jeg er norsklærer (du kan være hva som helst, det er i grunnen det samme). Jeg er norsklærer i videregående skole. Det har jeg vært i ti år. Det kan sikkert synes lenge, men for meg er det nytt og rart nesten hver dag. Det som ikke er nytt, og som jeg etterhvert har begynt å ta for gitt, er at å lese skjønnlitterære tekster med elever er noe av det fineste vi kan gjøre sammen. Nei, elevene mine er ikke over gjennomsnittet middelklasse. Nei, de fleste elevene mine kommer ikke fra bokhyllehjem med trening i "grei ut og drøft" over lange, harmoniske middager. De fleste elever jeg har vært lærer for på allmenn påbygging kommer fra ganske brokete bakgrunner. En del har norsk som andrespråk. En del har lavt selvbilde. En hel del har trøbbel med det ene eller det andre (eller både det ene og det andre, gjerne det). De har tenkt seg å jobbe i praktiske yrker, men har av ymse årsaker likevel havnet på et ti-timers kurs i norsk (i uka), der det er min jobb å få dem til å tenke, snakke, diskutere, skrive, drøfte og reflektere. Med disse elevene har jeg de siste fem årene i større og større grad lest hele litterære verk. En islendingesaga, en gresk tragedie, to (eller tre) Ibsen- stykker, to Hamsun-romaner, (tidligere Sult og Pan, i år Sult og Mysterier), en Solstad-roman. Og, jada: "Faderen" og "Karen" og "En middag" og "Karens jul" og en haug med svensk modernistisk lyrikk og Kafka og Virginia Woolf. Blant annet. I det hele tatt. Så da må jeg innrømme at det fortoner seg underlig for meg at det står å lese i det siste Morgenbladet at Knut Hoems kritikk mot læreverks betoning av metaspråk er klasseløst. Derfor har jeg, etter inspirasjon av en kanonforfatter, forfattet noen råd til bruk for folk som kunne tenkes å ville uttale seg om ting de bare helt perifert har greie på:

Ti bud til unge menn og kvinner i alle aldre som vurderer å uttale seg offentlig om norskfaget

1. Det første bud er ganske lett, de som er massive definisjonsutøvere i skolen (lærere, forlag, lærebokforfattere, leseforskere, tekstforskere, PISA), får alltid rett.

2. Tenk alltid på hva landslaget for norskundervisning vil si, og ta (uten forbehold eller unødig opphold) deres parti (om du har nattesøvnen kjær).

3. Og tviler du, har du antakelig god grunn til det, for du har ikke snøring, selv om du måtte ha barn som kjeder seg i timen, eller om du skulle komme til å steile over språket som er anvendt i læreverket de bruker, for det språket er nemlig nødvendig, dessuten er det belagt i læreplanen, som ikke er et hvilket som helst sammenrasket dokument, for den er belagt i forskning på leseferdighet, blant annet, og uten leseferdighet kan man ikke lese, det forstår selv du, så du bør holde deg taus og tenke deg godt om, for du vil nødig ha tusenvis av sinte norsklærerdamer (og et hundretalls sinte norsklærermenn) på nakken.

4. Tenk nøye ut hva du bør mene. Bruker du argumenter som ‘dannelse’, ‘intuisjon’, ‘bli sugd inn i litteraturen’, ‘felles referanserammer’, eller -om du skulle ha et så ubevisst tankeliv; ‘benpipenes bønn’, må du være forberedt på å stå alene.

5. Still ingen altfor høye krav. Å innbille seg at den oppvoksende slekt uten videre kunnskap om lesingens hvordan skulle kunne dra nytte av å lese Collett eller Ibsen eller Hamsun eller Skram eller Solstad eller Fosse, er respektløst. Å tro at ungdommer uten videre kan ‘ta inn’ slikt, er for det første å ta lett på det lærere ‘står i’, for det andre å leve i den villfarelse at unge mennesker i dag er leseføre folk. Noe de ikke uten videre er. Dette vet norsklæreren. -Si heller hva du har fordel av (for eksempel at vi ikke må glemme sakprosaen, selv om den (for en gangs skyld) ikke er en del av debatten, og at ferdighet tross alt alltid trumfer innhold, som i sitt vesen er essensialistisk og romantisk, og er det noe man ikke skal drive med i 2017, i verdens rikeste land, er det essensialisme og romantikk. Det er elitisme av verste sort)!

6. Si alle hva de gjerne hører (unnskyld, jeg har jo ikke så god greie på dette, men jeg synes her er litt underlig med dette metaspråket, det er sikkert bare jeg som ikke henger med, altså.), gå stille gjennom alle dører (nei, jeg tror nok ikke jeg kan stille opp i debatt mot kunnskapsministeren og norsklæreren og skoleforskeren om skjønnlitteratur i norskfaget. Jeg er jo bare litteraturviter, og ingen pedagog).

(For sannhet er, som vi alle vet, ikke sannhet, selv om litteraten tror han ser at keiseren er litt sånn halvnaken. -Tar man livsløgnen fra osv. -tar man det daglige brødet fra henne med det samme)

7. Gå ikke altfor oppreist. Undre deg ikke for mye hva du får å se over de høye fjelle (evt under birkerot eller bortved lynget. Ingen moderne ungdommer vet hva en rev er, eller hva lyng er, så kom ikke her!). Det er her nede, på grasrota, blant oss lærere -som slett ikke bruker vanskelige ord, og slett ikke holder kjedelige timer, og alltid vet (best) hvilke tekster vi skal velge for elevene våre, det skjer. Sniker du deg frem her i lavlandet, skal vi nok stryke deg med hårene og invitere deg til å snakke til oss på konferanser. Kanskje lese noe høyt for oss, til og med. For vi liker jo litterater (og litteratur), bare de ikke hever seg over forskningen. Eller oss.

8. Husk: ingen norsklærer kan roses nok (her snakker jeg av erfaring). Hvis du vil ha innflytelse på norskfaget, bør du satse på å bygge en norsklærervenneflokk (vi er ganske greie, og i sosiale lag snakker vi gjerne om litteratur uten å spørre deg hvilke strategier du bruker.).

9. Av sladder (som at du for eksempel hørte om en forsker eller lærer som ikke var like interessert i lesingens hvordan, som i lesingens hva eller hvor mye («du vil ikke tro det, men hun trodde at mengde kunne erstatte hvordan!») husker du hvert ord, til bruk på et dertil egnet kontor (her kan du gå bananas med skjellsord som ‘romantisk’, ‘elitistisk’, ‘klasseløs’ osv. Folk vil himle med øynene (evt slenge med håret)og elske deg litt).

10.  Hvis siste bud blir respektert, da er din fremtid i læreplanutvalg garantert: følg dristig med i kamp mot troll, (evt vær deg selv –nok! (dvs vis fornuft og måtehold)) –Skrid tappert frem i norskfagets strid, sånn ca én litterær periode forut for senmodernismen (for samtidslitteraturen handler tross alt om samtiden, og det er samtiden ungdommene lever i, og det er fremtidens norskfag det dreier seg om, og da kan man aldri bli for moderne. Du bør egentlig foreslå at de leser litterære verk som ennå ikke er skrevet. Selvsagt etter at de først (la oss si de ti første årene av skolegangen) har lært seg hvordan de skal komme i posisjon til å lese det.).    

Jeg klarte det!

Torsdag 14. januar. 1999.

Jeg bodde på Grünerløkka, i Rathkes gate 11, i en toroms, sammen med kjæresten min. Denne morgenen skulle jeg til Blindern. Studielånet hadde kommet, og jeg måtte hente det. Det må ha vært en mild januardag, for jeg bestemte meg for å gå hele veien, og jeg liker ikke å gå i kulde. Jeg gikk gjennom Sofienbergparken. Krysset Toftes gate, Thorvald Meyers gate. Gikk opp Markveien, over til Alexander Kiellands plass via ringveien. Så veit jeg ikke helt. Antakelig gikk jeg til Ullevål, ned Kirkeveien og opp ved Colletts, forbi teologi og teatervitenskap. Ja. Jeg gikk nok den veien. Det virker sannsynlig.

Studielånet. Jeg husker ikke helt hvor mye det var, men det ble utdelt en gang i semesteret, så ja. Kanskje rundt tredve tusen. Jeg gikk på posten og fikk det overført til kontoen min, før jeg forlot Blindern og gikk ned forbi Marienlyst mot Majorstua. I Bogstadveien kjøpte jeg noen barneklær. Jeg ventet barn. Det var to uker til termin. Jeg husker ikke hva jeg kjøpte. Antakelig hadde jeg det jeg trengte allerede, men studielånet var jo kommet, og jeg hadde penger, og syntes vel at å kjøpe barneklær virket som en fornuftig prioritering. Kanskje en body og en pysj eller noe. Kanskje sokker. Jeg husker ikke. Det irriterer meg at jeg ikke husker det. At jeg ikke noterte det noe sted. Eller tok vare på en kvittering.

Jeg gikk ned i bunnen av Bogstadveien. Ned Hegdehaugsveien, gjennom slottsparken, ned slottsbakken. Jeg tenkte å ta trikken fra Nationaltheateret, men enten var det studielånet som gjorde det, eller den fine vinterdagen, eller bare kroppen min. Jeg tok ikke til høyre ned mot trikkeskinnene, men fortsatte opp Karl Johan, tok til venstre mot Stortorget, gikk hjemover. Over eventyrbrua. Antakelig opp Markveien, innom min gamle arbeidsplass (Sofies Café på Olaf Ryes plass (sydvestre hjørne)). Tok en kopp kaffe. Så tilbake, forbi Sofienbergparken og ned Rathkes gate. Hjemme.

Om jeg lagde eller spiste middag, husker jeg ikke. Om jeg var alene, eller om kjæresten min var hjemme mellom prøver på jobben husker jeg ikke. Det jeg husker, er at det var torsdag, og at jeg var på kor-øving i Paulus kirke. Jeg sang. Jeg husker ikke hva vi sang akkurat da, men det var etter jul, så det var sikkert noe nytt vi var i gang med å øve inn. Etter øvingene pleide vi å gå på en pub som lå to tverrgater over kirken. Jeg husker ikke hva den het nå. Trivelig sted. Jeg tror kanskje den ligger der ennå, inntil en matvarebutikk, overfor en kaffebar. Jeg satt der. Mange drakk øl. Jeg drakk te. Jeg satt der ganske lenge. Så gikk jeg hjem og la meg.

15. Januar 1999

Jeg våknet om natta. Klokka to, omtrent. Jeg fikk ikke sove. Jeg har alltid hatt et godt sovehjerte, men nå fikk jeg ikke sove. Jeg lå kanskje litt og vred meg. Det husker jeg ikke så godt. Til slutt sto jeg opp. Kokte vann. Satt meg ved kjøkkenbordet. Drakk te. Fra kjøkkenbordet kunne jeg se ut i bakgården. Det var en koselig, liten bakgård. Det lå en liten bygning der som hadde vært stall da bygården ble bygget en gang på slutten av 1800-tallet. Nå var den omgjort til et lite bolighus. Jeg hadde vært der inne og sett en gang, og ønsket at det var vi som bodde der. Jeg satt der og drakk te og så på den gamle stallen. Det hadde begynt å snø. Jeg vurderte å legge meg igjen, men jeg var lys våken, så jeg bare satt der. Hva jeg tenkte, aner jeg ikke. Kanskje jeg tenkte på hvor mange hester det hadde vært plass til i den stallen, eller hva jeg skulle finne på når morgenen kom og dagen begynte.

I tre- tida begynte jeg å bli utålmodig. Jeg pusset tennene igjen, for jeg hadde hatt sukker i teen, og jeg tenkte at det sikkert ville være sunt om jeg fikk sove litt mer mens det var natt. Det snødde tettere. Jeg var uforståelig urolig. Så orket jeg ikke mer. Jeg vekket mannen som lå og sov. Du må våkne, sa jeg kanskje. Det er noe rart med meg. Jeg kledde på meg, og sa at jeg har aldri født barn før, men nå, sa jeg. Nå tror jeg vi må dra. En halvtime etter dro vi. Jeg holdt meg fast i noen søppelkasser i bakgården. Mannen bestilte taxi. Jeg skal kjøre forsiktig, sa taxisjåføren. Ikke kjør forsiktig, sa mannen. Kjør fort.

Litt over klokka fire på morgenen ankom vi Aker sykehus. Det var fullt, så jeg måtte føde i en stall. Neida. Det var fullt, så jeg ble lagt på et akutt-rom. Der kom verdens første mirakel til verden, en knapp time etter. Klokka 05.01 den 15.01.1999. I morgen er dette mennesket 18 år. Det hadde jeg aldri trodd, der jeg lå med dette nye mennesket i armene og var like deler lykkelig og angstridd. Hva gjør jeg med dette lille barnet, tenkte jeg. Tenk hvis jeg ikke klarer å være mammaen hennes, tenkte jeg. Tenk hvis jeg mister henne. Tenk hvis hun mister meg. Jeg må ikke dø før hun blir voksen, tenkte jeg. Jeg må være veldig forsiktig, tenkte jeg. Veldig. Jeg klarte det. Jeg klarte det!*

*One down, two to go.

Det som skjer med meg:

Et lite romjulsinnlegg om det som skjer med meg mens jeg forsøker å skrive akademisk (har den diabolske innleveringsdatoen fjerde januar på en semesteroppgave, og sitter i skrivende stund og klemmer altfor lange passivsetninger ut av hodet (dette har jeg gjort siden klokka halv seks i morges) mens morgenfugljentungen presumptivt ser på julemorgen, mens hun simultant danser og synger rundt ørene (mine), henter mat på kjøkkenet, snakker med undertegnede om trykkfeil i Donald, refererer samtaler på TV. Mens juletreet har drysset en skogbunn på stuegolvet, obskur juleoppvask (fat og boller og sausenebb en ellers ikke bruker) har bredt seg ut over kjøkkenbenken, vaskemaskinen er i stykker, og jeg skulle håndvasket julens alle kjoler, strømpebukser og håndklær. Først og fremst: den evige talestrømmen fra minstejenta kombinert med forsøksvise formuleringer om dialogens enorme pedagogiske potensiale). Nå har jeg gitt opp å ha oversikt over parentesene, så her er et par til, om du skulle savne noen: )))

In order of mental appearence:

1. Selvmedlidenhet. Skikkelig ustilig selvmedlidenhet (med det som er igjen av min rasjonelle mentale kraft, forstår jeg nemlig at det slett ikke er synd på meg, og at denne følelsen er urettmessig, og burde forblitt i dvale et sted mellom selvrettferdigheten, grådigheten, misunnelsen, egoismen og alle andre fornemmelser en kunne forbinde med dødssynder). Det er nemlig skikkelig vanskelig å skrive det jeg vil skrive i en semesteropgave. Antakelig så vanskelig at få har det like vanskelig som meg. Ikke bare det: det er etterhvert (etter å ha produsert tre ganger så mye tekst som rammene for oppgaven tillater, uten å ha kommet til saken) nærmest umulig for meg å forstå hva jeg vil skrive. I en veiledningssamtale før jul sa jeg til veilederen at han ikke trengte å bekymre seg. At jeg hadde kontroll. Det var blank løgn. Og nå synes jeg synd på meg selv. Sånn er det bare. Sorry.

2. Irritasjon. Skikkelig ustilig irritasjon. Jeg irriterer meg over andre menneskers stemmer, gester og mimikk. Andres (for meg irrelevante) spørsmål. Jeg irriterer meg over kosedyrhunden noen har lagt fra seg på spisestuebordet. Over kaffeflekkene på duken. Over at fyren i vedovnen slukker (jeg skjønner jo at det er det som skjer dersom jeg ikke fortsetter å mate den, men bare sitter her og klør meg i hodet og slår den ene setningen ihjel med den andre). Over bråket fra søppelbilen, det metalliske skrammelet når posten leverer post. Over at himmelen nå er lys, og jeg sitter her og skriver tull, og ikke har fått skrevet mer enn ett underkapittel de siste fire timene, når planen var at jeg skulle skrive to. Over at ikke ordene, som for mitt indre står tindrende klare i logiske rekker, folder seg ut på skjermen i den klarhet jeg i en brøkdel av et sekund forsto dem. Over det utrolig irriterende barneprogrammet som nå flimrer foran oss. Hva i helsike er dette? En fyr som roper fornærmelser til barn som deltar. Uansett. Det er lite som unnslipper irritasjonen. Fint lite.

3. Behov for å skrive påståelige setninger uten belegg i verken logiske resonnementer eller forskning. Derav dette.

4. Behov for å lese alt mulig annet enn det som nå skal leses. Det ligger tre romaner og geiper til meg på stuebordet. Det koster meg all overvinnelse jeg kan fostre å la være  sige bort til sofaen, sige ned og åpne en av dem og forsvinne inn. Det ligger et Donald-blad ved siden av dem. Det vil ikke ta så lang tid å lese, i alle fall, og ville være en kjærkommen pause fra pragmatikk, krtisk filosofi, obskure, påståelige russere, klartenkte briter, stringente svensker, læreplanformuleringer og etterrettelige norskfolk. Donald! Med trykkfeil og alt (ifølge datter sto det en spøkelse, og ikke et spøkelse i det aktuelle, nå så forlokkende bladet).

5. Behov for å lage mat som tar lang tid å lage. Mye avansert finkutting og langsteking. Sylting. Tørking. Graving. Brygging. Sette en surdeigskultur, eller noe (jeg vet at det finnes, og jeg har aldri gjort det, men i dag, for eksempel, kunne jeg gjort det). Marinere noe i en kombinasjon av ingredienser som ville kreve ryggsekkekspedisjon til de mest obskure spesialbutikker i området. Så kunne jeg stå der på kjøkkenet og tralle og glemme, i et vidunderlig kaos av matvarer fra alle næringsgrupper, og føle meg selvtilstrekkelig. For eksempel.

Det, omtrent, er det som skjer med meg. Sånn. Nå tilbake til kultivering av menneskeheten. Også kjent som å skrive en semesteroppgave om muntlighet i norskfaget.

En fredelig romjul og et velsignet nytt år ønskes alle, og spesielt mine medstudenter. Den fjerde er det en sensor som får jobben! Moahahahaha!

Tenkepauseskriving

Før jeg gjør rede for det jeg egentlig skal gjøre rede for, vil jeg gjerne føre et par begrepsavklaringer i pennen ("pennen" her brukt i overført betydning. Jeg skriver på tastatur (dette vil enhver edru leser allerede være klar over, da dette er en tekst skrevet i et digitalt medium, med en skrifttype som hevet over enhver tvil er generert digitalt (hevet over enhver tvil fordi enhver begriper at undertegnede aldri i milde helvete hadde klart å skrive disse bokstavene med en finger eller en digital penn på en berøringsfølsom skjerm))), som vil lette lesningen av et i utgangspunktet mangslungent mentalt landskap.

"Skriving" er det sammensatte ordets tredje ledd, og skal her forståes som den aktivitet denne empiriske avsenderen bedriver mens denne teksten blir til. Resten av denne teksten er altså resultatet av referansen til "tenkepauseskriving", da det siste leddet i det sammensatte ordet utgjør ordets referensielle innhold. "Tenkepause" skal her forståes som [skriving[s]] modus. Skriveaktiviteten foregår, kan vi si, i tenkepausens tegn, eller temperament. På samme måte som termen "matpakke" er en pakke i matens tegn, som "snekkerbukse" er ei bukse i snekkerens tegn, som "handleliste" er ei liste i handlingens tegn, og som "sakprosa" er prosa i sakens tegn. Omtrent sånn.

Når det gjelder termen "tenkepause", er den populære bruken av dette allerede preget av en viss ironi som i hverdagsspråket går de fleste hus forbi, og som jeg av den grunn må gå inn på her. Dersom begrepet "tenkepauseskriving" skal gi mening, er det essensielt at vi ser nærmere på de to ordene termen "tenkepause" er satt sammen av, nemlig "tenke" og "pause". Med "tenke" mener vi som regel en kognitiv aktivitet som foregår inne i individet, om ikke uavhengig av konteksten og de sosiale praksisene denne tenkningen inngår i, eller de forhandlingsrom denne sosiale praksisen, eller diskursen, foregår i og virker på. Tenkning er sentralt i menneskers liv, og dermed i samfunnslivet, selv om tenkningen antakelig i mange tilfeller representerer det reneste sludder. Dette er en digresjon. Sludder eller ikke sludder. Å tenke er det mennesker gjør når de i sitt indre forestiller seg en fremtid, eller reflekterer over en fortid. Tenkning er høyt verdsatt i vår kultur, på tross av dens tilhold i det obskure, ofte usammenhengende indre liv.

"Pause" er på den andre siden ikke like verdsatt i den offisielle kulturen. Riktig nok er arbeidslivet gjennom fagforeningers organiserte arbeid, regulert med regelmessige pauser. Noen vil kanskje på bakgrunn av dette påstå at pausen som sådan har høy status. Et slikt syn kan lett imøtegås ved å vise til den dårlige samvittigheten de fleste arbeidstakere kjenner på kroppen dersom kaffe- eller røykepausa overskrider den tidsbruken en i den enkelte arbeidsplass' praksis er enige om er rimelig. Ingen ville for eksempel ta kaffepause i to timer, uten å etter maksimalt tjue minutter omdøpe kaffepausa i sitt indre, til for eksempel "utviklingsarbeid" eller "uformelt møte". En slik omdøping vil sjelden få noen permanent tilslutning i et kollegium, og må som sådan betraktes som en midlertidig suspensjon av de normer som ellers regulerer den diskursen kaffepausa inngår i, nemlig arbeidslivets diskursorden. På den annen side, og viktigere i denne sammenhengen, er de positive konnotasjonene til termen "pause". På samme måte som de færreste ville drikke kaffe i to timer i strekk og kalle det kaffepause, ville de færreste reagere med negativ affekt på en invitasjon fra en kollega om å ta ei kaffepause (forbeholdt at det ikke er en kollega en har sterk antipati mot, men det er så sjelden at slike ville be en om å ta kaffepause, at det må betraktes som et marginalt tilfelle uten vitenskapelig interesse). De fleste liker pauser. Og det er i den forståelsen av begrepet, den pausa vi liker, jeg her vil utvikle en ny forståelse av begrepet "tenkepause".

Den populære forståelsen av "tenkepause" er (jamfør diskusjonen om det siste leddet i sammensatte ord ovenfor) ei pause i tenkningens tegn. At man tar en pause, for eksempel fra manuelt arbeid, for å tenke seg om. Det er ofte lurt. Hvis man for eksempel holder på å sette sammen et Ikea-møbel av en viss størrelse, med et visst antall skruer, plugger og flate sider, blir resultatet sjelden godt dersom man ikke underveis i arbeidet stopper opp for å tenke. Det samme kan sies om mer intellektuelt krevende arbeid, som lesing eller skriving. Skal man få noe til å henge sammen, enten det er Ikeamøbler eller tekster, nytter det ikke å bare jobbe i vei. At en tar pauser for å tenke, har en annen funksjon enn kaffepause. Tenkepausa må begripes som en nødvendig fase i et hvilket som helst forløp med en sosial funksjon. Uten den vil forløpet kunne stå i fare for å bli "unhappy", eller for å si det på en annen måte; et "ikke-forløp". 

Det er likevel ikke den forståelsen av "tenkepause" jeg her legger til grunn. Jeg vil argumentere for at denne termen også kan forståes som en pause [hvile] fra [tenking]. Det er ikke enkelt å komme på andre sammensatte ord som kan forstås på samme måte, rent leksikogrammatikalsk. Den allerede introduserte termen "kaffepause" kan vanskelig utlegges som [hvile] fra [kaffe] uten at det vil skape stort sosialt ubehag i en hvilken som helst sammenheng en kan tenke seg termen brukt. Dette trenger ingen videre forklaring. Antakelig er det avgjørende at termen "pause" er sist i det sammensatte ordet, men ikke minst at det første leddet refererer til en mental prosess. Dermed er det rimelig å anta at dersom en kunne forestille seg andre mentale prosesser i første ledd, koblet med [pause] i andre ledd, kunne samme type semantiske ironi oppstå. Det er også mulig at affektive prosesser kunne fungere på samme måte (smilepause: pause til eller fra å smile. Gråtepause: pause til eller fra å gråte. Her er mulighetene legio.).

Så. Når jeg skriver "tenkepauseskriving" i tittelen, mener jeg skriveaktivitet (denne) som en pause [hvile] fra tenkning. Dette til orientering.

Når jeg nå går tilbake til tenkningen, er det i visshet om at pausen fra den har gjort meg til en litt bedre tenker enn jeg var for tjue minutter siden (da pausen begynte). Helt sikker kan man aldri bli på hva livets pauser avstedkommer av aktivitet, enten mentalt eller fysisk. Likevel er det i vår sammenheng en så innforstått antakelse av at pausen har en produktiv effekt, at jeg har latt den antakelsen styre denne aktiviteten. 

Dersom det skulle vise seg at denne pausa har vært kontraproduktiv (det vil vise seg fredag mellom tolv og halv ett, da jeg skal opp til muntlig eksamen), kan jeg selvsagt skylde på meg selv og mine manglende kognitive evner. Mer nærliggende er det å skylde på de i kulturen, og dermed diskursen, rådende antakelser om at pauser er av det gode. 

Filterløs fredag på speed (og litt på nynorsk)

Studenttilværelsen begynner å svinge. Skjønt svinge. Det er vel in the eye of the beholder, som det heter, hvorvidt dette kan karakteriseres som svinging. Får nerde nok, i alle fall. Her er uka i tilfeldig rekkefølge, servert, en klassisk fredagspost verdig, i punkter etter undertegnedes innfallsmetode (ikke ulikt et utkast til en semesteroppgave om skriveopplæring jeg leverte tidligere i uka). Here goes:

1. Jeg manglet nål og tråd hjemme, inntil i ettermiddag. Det er først når et barn har en flenge i et plagg hun må bruke lørdag morgen, at jeg merker at jeg mangler nål og tråd. Nål og tråd er noe man bare har, uten å reflektere over det. Når jeg nå reflekterer (for det hender jeg får reflektert mens jeg skriver (det anbefales)), aner jeg ikke hvor de nålene og trådene jeg har eid de siste drøye tjue åra, egentlig kommer fra. De har bare vært. Som mye annet bare er. Uansett. Jeg ble i stuss, og spurte kjentfolk om hvor man kunne få kjøpt slikt. Nål og tråd, sa kjentfolk. Mot rikare nål og tråd? Sa kjentfolk. Så nå er nål og tråd for resten av livet assosiert med at å leva, det er å elska. Eg kjem til å synge kvar gong eg reparerer ei flenge (eller den vakre dagen minstejentungen får oppfylt ønsket om at eg skal halde sykurs for ho kvar laurdag (kor tek ho det frå? Ikkje frå mora, i alle fall. Eller faren). Eg gjekk inn i ein sy-butikk, og trur de ikkje dei hadde nål og tråd (å leva, det er å leggja...) der? Eg vart, om ikkje direkte overraska, så i alle fall skikkeleg glad.

2. Då eg hadde kjøpt nål og tråd (som eg måtte bere rundt i ein pose med påskrifta "elleville dager", noko eg syntest var ganske komisk, for er det noko som liksom ikkje er ellevilt, er det nål og tråd (sjølv om det følgte med både saks og måleband, og alt var pakka inn i ei lita, fiks veske)), løp eg til bussen. På vegen traff eg ein elev som sa hei, og god helg og der er du (utanfor klasserommet!), og peikte litt vagt og sa at der oppe står nesten resten av klassen, og eg vinka til dei, og dei vinka til meg, og er sa ikkje at dei kunne bruke så mange komma dei ville, men eg sa god helg, og dei sa at dei skulle kjøpe ein presang, og eg spurde kva dei skulle kjøpe, og dei sa dei skulle kjøpe noko som dei trudde at bursdagsbarnet trengte, men som ho ikkje visste at ho ønskte seg. Det var fint, sa eg. God helg igjen, sa eg. Fine folk.

3. No tek eg snart helg. Det er berre det at eg og ein kollega som eg studerer saman med, og som eg skriv ei analyse saman med, har gått på ein word-count smell, så det er ikkje umogleg at eg må bruke noko av fredagskvelden til å kutte og herje litt meir, men vi syns det har blitt bra, og at vi har skjønt greia, og at alt i alt er det ikkje så verst, dette, å vere student og få betalt og alt (sjølv om eg nok aldri klarer å riste av meg kjensla av at det er noko nesten kriminelt ved å motta lønn utan å utføre lønnsarbeid). Sånn er det.

4. No må eg lage ferdig fredagspizzaen. Eg takkar for merksemda på haltande nynorsk, og ja. Alt godt til alle lesarar. Måtte de alle trå(d) mot rikare nål (evt mål) denne helga.

Vi teller ikke antallet komma i elevers setninger, gjør vi vel?

En helt vanlig norsktime. Eller kanskje ikke helt vanlig, for hjemme har jeg et par pjuske unger, og jeg har for tiden innspurt på to delinnleveringer til høyskolen, så, ja, det kan godt hende at jeg akkurat denne mandagen, i lett regn, i oktober, ikke framsto helt vanlig i våre nitti tildelte minutter. Det kan hende. Likevel.

Relativt vanlig var den, hvis jeg ser bort fra at jeg denne økta heiv ut en gjest bare fordi jeg ikke orka å forholde meg til et ansikt til, han satt der bare, og jeg sa hei, og han sa hei, og jeg spurte om han skulle begynne i denne klassen (det ville i så fall ikke vært første gang, og litt sånn malapropos kan man jo stille seg spørsmål om elever som begynner f eks midt i oktober skal ha vurdering med karakter i faget, om man tar fraværsgrensa på alvor).

Så. De sitter der, da, og jeg står der, og så sitter jeg litt, og de står, for de har fått i oppdrag å på bakgrunn av stikkord fra medelever fortelle en historie fra "sin oppvekst". Og de står og forteller og det er høy stemning og vi får høre om støttehjul som er tatt av sykkelen, og om noen som brekker håndleddet på sykkeltur (med vind, men ikke sånn deilig vind, men en kald høstvind, på ryggen), og om årsaken til at noen har arr i leppa. Alt dette får vi høre om, før jeg leser høyt fra noen korte tekster som elevene skal skrive søsknene til på sidemål i morgen. Så, for å stramme opp alle et kvarter før dagen slutter (og gudene skal vite at her er det mange som trenger en oppstrammer), løfter jeg armene i været og, om ikke tordner, så i alle fall med en litt lummer røst sier: synsvinkel? 

Det er første person, og det er ingen tankereferat her, sier noen, ingen tankereferat, nei, sier jeg, nei, sier hun, så noterer jeg det på tavla. Har dere lagt merke til noe annet, sier jeg, og håper med alt jeg er at noen har lagt merke til noe annet, og det har de heldigvis, nemlig at det er en skikkelig, skikkelig lang setning uten punktum i det første avsnittet, og at den følger etter en kort, innledende helsetning, og at dette må vel være et spesielt trekk ved denne forfatterens måte å skrive på i disse tekstene, og jeg sier ja, og de ser på meg, og jeg sier det er så godt sett at jeg må sette meg ned litt, og noen smiler mens noen lurer på hva i all verden, antakelig. 

En arm i været. Ja, sier jeg. Hva kan jeg hjelpe med? Jeg sier det i full klasse, og eleven sier at du, når vi skal prøve å skrive sånn som denne forfatteren, da skal vi prøve å variere setningslengden sånn som ham, ikke sant, sier hun, og jeg sier jo, og hun som spør får et bekymret drag over ansiktet og sier, men når vi skriver vanlige tekster i norsken, sier hun, da er det vel ikke lov å bruke så mye komma, sier hun, og jeg sier hæ, hva mener du, sier jeg, og hun sier nei, for da jeg gikk på ungdomsskolen fikk vi ikke skrive fler enn to komma i en setning, og jeg tenker at dette kan vel ikke stemme, og jeg sier det kan vel ikke stemme, og hun sier jo, vi fikk trekk hvis vi skrev mer enn to komma per setning, og jeg tenker fremdeles at det ikke kan stemme, men jeg klarer ikke å la være å tordne: trekk, sier du, er du rusk, og hun ser på meg med et stadig engsteligere blikk, og jeg sier at det må da for svingende være lov å skrive hvor mange komma man bare vil, hvis det er slik man vil uttrykke seg, og at det ikke er noe som heter trekk, for hvis det var slik, kunne hun jo forsøke å skrive en hel tekst uten komma, eller. Bare. Med. Punktum. Og se hvor godt det fungerte, og hun nikket og flere nikket, men jeg ser det på dem at de sitter der og tror at hvis de skriver mer enn to komma i en setning, så kommer de i høyden til å oppnå middels måloppnåelse, og jeg tenker at jeg skulle ønske det fantes en mute-knapp jeg sjøl styrte, som gjorde at jeg kunne mute alle kolleger som i det hele tatt kunne antyde at antallet komma i en setning, eller antallet setninger i et avsnitt på noen som helst måte kan trekkes fra eller legges til måloppnåelsen i skriving, slik at jeg på en litt mer troverdig måte kunne arbeide med å få elever i posisjon til å skrive uten at de sitter der og engster seg for antallet komma i en setning. 

Sånn omtrent. Heia komma!

Vi teller ikke antallet komma i elevers setninger, gjør vi vel?

En helt vanlig norsktime. Eller kanskje ikke helt vanlig, for hjemme har jeg et par pjuske unger, og jeg har for tiden innspurt på to delinnleveringer til høyskolen, så, ja, det kan godt hende at jeg akkurat denne mandagen, i lett regn, i oktober, ikke framsto helt vanlig i våre nitti tildelte minutter. Det kan hende. Likevel.

Relativt vanlig var den, hvis jeg ser bort fra at jeg denne økta heiv ut en gjest bare fordi jeg ikke orka å forholde meg til et ansikt til, han satt der bare, og jeg sa hei, og han sa hei, og jeg spurte om han skulle begynne i denne klassen (det ville i så fall ikke vært første gang, og litt sånn malapropos kan man jo stille seg spørsmål om elever som begynner f eks midt i oktober skal ha vurdering med karakter i faget, om man tar fraværsgrensa på alvor), men det skulle han ikke, så jeg bare: da må nok du gå ut. Brysk og fæl, antakelig, men jeg står for det. Noen ganger passer det med besøk, andre ganger ikke, denne gangen passet det meg ikke, og som leseren kanskje merker sitter jeg nå her og lurer på om jeg ikke var litt for brysk, men jeg får stå for den. Jeg står for den. 

Så. De sitter der, da, og jeg står der, og så sitter jeg litt, og de står, for de har fått i oppdrag å på bakgrunn av stikkord fra medelever fortelle en historie fra "sin oppvekst". Og de står og forteller og det er høy stemning og vi får høre om støttehjul som er tatt av sykkelen, og om noen som brekker håndleddet på sykkeltur (med vind, men ikke sånn deilig vind, men en kald høstvind, på ryggen), og om årsaken til at noen har arr i leppa. Alt dette får vi høre om, før jeg leser høyt fra noen korte tekster som elevene skal skrive søsknene til på sidemål i morgen. Så, for å stramme opp alle et kvarter før dagen slutter (og gudene skal vite at her er det mange som trenger en oppstrammer), løfter jeg armene i været og, om ikke tordner, så i alle fall med en litt lummer røst sier: synsvinkel? 

Det er første person, og det er ingen tankereferat her, sier noen, ingen tankereferat, nei, sier jeg, nei, sier hun, så noterer jeg det på tavla. Har dere lagt merke til noe annet, sier jeg, og håper med alt jeg er at noen har lagt merke til noe annet, og det har de heldigvis, nemlig at det er en skikkelig, skikkelig lang setning uten punktum i det første avsnittet, og at den følger etter en kort, innledende helsetning, og at dette må vel være et spesielt trekk ved denne forfatterens måte å skrive på i disse tekstene, og jeg sier ja, og de ser på meg, og jeg sier det er så godt sett at jeg må sette meg ned litt, og noen smiler mens noen lurer på hva i all verden, antakelig. 

En arm i været. Ja, sier jeg. Hva kan jeg hjelpe med? Jeg sier det i full klasse, og eleven sier at du, når vi skal prøve å skrive sånn som denne forfatteren, da skal vi prøve å variere setningslengden sånn som ham, ikke sant, sier hun, og jeg sier jo, og hun som spør får et bekymret drag over ansiktet og sier, men når vi skriver vanlige tekster i norsken, sier hun, da er det vel ikke lov å bruke så mye komma, sier hun, og jeg sier hæ, hva mener du, sier jeg, og hun sier nei, for da jeg gikk på ungdomsskolen fikk vi ikke skrive fler enn to komma i en setning, og jeg tenker at dette kan vel ikke stemme, og jeg sier det kan vel ikke stemme, og hun sier jo, vi fikk trekk hvis vi skrev mer enn to komma per setning, og jeg tenker fremdeles at det ikke kan stemme, men jeg klarer ikke å la være å tordne: trekk, sier du, er du rusk, og hun ser på meg med et stadig engsteligere blikk, og jeg sier at det må da for svingende være lov å skrive hvor mange komma man bare vil, hvis det er slik man vil uttrykke seg, og at det ikke er noe som heter trekk, for hvis det var slik, kunne hun jo forsøke å skrive en hel tekst uten komma, eller. Bare. Med. Punktum. Og se hvor godt det fungerte, og hun nikket og flere nikket, men jeg ser det på dem at de sitter der og tror at hvis de skriver mer enn to komma i en setning, så kommer de i høyden til å oppnå middels måloppnåelse, og jeg tenker at jeg skulle ønske det fantes en mute-knapp jeg sjøl styrte, som gjorde at jeg kunne mute alle kolleger som i det hele tatt kunne antyde at antallet komma i en setning, eller antallet setninger i et avsnitt på noen som helst måte kan trekkes fra eller legges til måloppnåelsen i skriving, slik at jeg på en litt mer troverdig måte kunne arbeide med å få elever i posisjon til å skrive uten at de sitter der og engster seg for antallet komma i en setning. 

Sånn omtrent. Heia komma!