Tirsdag kveld. Minneord.

Tirsdag kveld døde en mann på en T- banestasjon i Oslo.

Tirsdag kveld satt ei jente i ei t- banevogn på vei hjem. Hun satt der bare, jeg vet ikke hva hun gjorde nøyaktig, men hun gjorde vel slikt man gjør på t- banen. Så på andre passasjerer, kanskje i ei bok, kanskje ut på stasjonene ettersom de åpenbarte seg fortløpende. Stortinget. Jernbanetorget.

Tirsdag kveld lå en mann, et menneske, av grunner jeg ikke kjenner til, på gulvet på perrongen på en t- banestasjon i Oslo sentrum, øst. Hvor lenge han lå der, vet jeg ikke. Lenge nok til at mennesker gikk forbi. Noen så ham kanskje ikke, en gang. De gikk forbi. De skulle kanskje hjem eller møte noen eller ut og ta en øl.

Tirsdag kveld stoppet Mortensrud- banen på Grønland stasjon. Ei ung jente på vei hjem satt og gjorde slikt man gjør på t- banen. Da toget stoppet så hun ut av vinduet at en mann, et menneske, lå urørlig på gulvet på perrongen. Hun så mennesker gå forbi. Hun skulle hjem, for hun skulle på skolen neste morgen. Hun så ham ligge der, og alle menneskene som skulle hjem eller møte noen eller ta en øl.

Tirsdag kveld lå en mann, en sliten mann, livløs på en perrong i Oslos t- baneverden.

Tirsdag kveld reiste ei ung, bekymra jente seg fra setet sitt og gikk ut av t- banevogna på Grønland. Det lå en mann der, på gulvet, og ingen stoppet. Hun reiste seg. Hun skulle til Bøler, men hun reiste seg. For det lå en mann der, et menneske, og han så ikke ut som han hadde det så bra.

Tirsdag kveld var det noen som ville hjelpe en mann som lå livløs på Grønland T- banestasjon. Det var ei ung jente på vei hjem. Hun så at han  ikke hadde det bra. Hun så at andre så at han ikke hadde det bra. Hun kunne ikke begripe at folk kunne tenke på andre ting. På å komme hjem eller tidsnok til en avtale. Eller bare unna.

Tirsdag kveld ble noe vakter på T- banestasjonen tilkalt av ei ung jente som sa at det lå en mann på perrongen. Tirsdag kveld ble politiet oppringt av noen vakter som sa at det lå en mann på golvet på Grønland stasjon. Tirsdag kveld sto ei ung jente og så på at en mann lå på perrongen, at folk gikk forbi, at noen til og med lo da de så ham. Den samme kvelden, etter at politiet kom til stedet, så hun en mann, et menneske, dø. På perrongen. På Grønland T- banestasjon.

Tirsdag kveld lå en mann, et menneske, kanskje i smerter, kanskje i en døs, og registrerte at, visste kanskje at, han skulle dø. Og at ingen ville bry seg. At folk ville gå forbi. Gå utenom. Engstelige. Kanskje til og med lett irriterte. Over at han lå der. For han hadde kanskje ligget slik mange ganger, mange steder, før. Hva vet vi? Hva visste hun? Bare at et menneske trengte hjelp. Jeg er så stolt av å kjenne henne.

Hvis du skulle hjem en tirsdag kveld. Og så en sliten mann ligge på en T- banestasjon du passerte. -Ville du reist deg? Ville du gått ut? Ville jeg?

Fredagsbabbel om solkrem og fugler og Solstad og Ibsen og fandens oldemor og merra den blinde. Og kritt.

Ja, det er vår og sola skinner og naboen har bytta ut snøskuffa med en kost han uavlatelig koster trappa med. Ja, det er vår, og hver vår synes jeg det måtte være en god idé å begynne å røyke igjen, for det er tross alt veldig koselig når det lukter tørka grus på asfalt og du står der og er litt kald på fingrene og varm på nesa sammen med de andre synderne og føler deg glad og avslappa og litt sånn jeg driter i at jeg skal dø, jeg røyker likevel. Ja, det er vår og meisen synger tidlig om morgenen, eller jeg tror i alle fall det er meisen, for da jeg spurte mora mi sa hun at det var en meis, og det hender jeg hører på henne, i alle fall når det gjelder fugler. Bortsett fra hakkespett. Der er hun genetisk belasta med å innbille seg at det er en gjøk. Ja, det er vår, og jeg har tatt på meg et par tøysko.

1. Denne uka har vært kort, siden jeg, som mange andre i dette landet, hadde fri mandag. Sett bort fra en seig nynorskbunke jeg bakset med. Likevel opplever jeg at arbeidsuka har vært spekket med begivenheter. Det startet med kritt, tror jeg. Alt starter med kritt. Eller to tomme hender. Det er to sider av samme sak.

2. I alle fall fant jeg ei ny krittpakke på kateteret onsdag. Da jeg skulle ta dem i bruk, fikk jeg meg litt av et sjokk, som dem sier. For det første hadde krittet form som en tykk, noe elliptisk søyle. Det lå overhodet ikke godt i hånda. Da jeg skrev løkkeskriftromaner på tavla, inntraff tre uforutsette ting a) krittet hadde for stor motstand mot underlaget, hvilket resulterte i b) skrikende lyd som av kniv mot porøst porselen, samt c) for tjukk skrift. Dette irriterte meg ikke lite, og jeg kunne ikke unnvære å bruke for mye av elevenes tid (sikkert i alle fall fem minutter) på å uttrykke min frustrasjon over denne elendige skriveredskapen.

3. Neste dag opprant med vår og meisekvitter, og jeg hadde helt glemt det ulykksalige krittet, kanskje først og fremst fordi jeg hadde forberedt en time der jeg skulle spille ut første kapittel i Solstads Genanse og verdighet. For lesere som ikke kjenner den boka, kan jeg tilby en kort oppsummering: lektor i femtiårsalderen innser, etter en for ham intellektuelt opphissende norsk- økt der han gjennomgår Ibsens Vildanden, etter at han har kverka en paraply mot en vannfontene i elevers påsyn (og også ropt ord som fitte! og flesketryne! og spis matpakka di!) at livet hans har vært bygget på noen idealer samfunnet rundt ham ikke deler. Eller noe. I alle fall starter boka med å skildre noen norsktimer der lektor Elias Rukla oppdager noe nytt i Ibsens Vildanden, og forsøker å uttrykke dette til en gjeng døsige attenåringer. Det går ikke så verst, men det går ikke så bra heller, for å si det rett ut. I alle fall hadde jeg tatt første del av boka og laget en Elias Rukla- monolog. Jeg hadde hentet et klassesett av Vildanden, og jeg hadde sagt slå opp midt i fjerde akt der fru Sørbye sier at hun skal gifte seg med grosserer Werle. Siden jeg skulle gjøre dette stuntet tenkte jeg overhodet ikke på kritt. Bare på at jeg måtte forsøke å ikke ta hensyn til elevenes noe forundrede reaksjon på min underlige adferd. Og på at jeg måtte svare fort på egne pedagogiske spørsmål, slik Rukla gjør.

4. Det var jo vel, tenker du kanskje. At jeg ikke tenkte mer på det udugelige krittet. Joda. Det var bare det, at i en kaffepause kom elevenes matematikklærer inn på personalrommet og uttrykte eksakt samme frustrasjon. Elevenes historielærer lo og ristet på hodet og sa herregud, det er krig i halve Afrika, og så snakker dere om kritt! Ja, gå opp og prøv sjæl, da! Sa vi. Det gjorde han. Vi ville gå og si hva var det vi sa, men han mente at dette krittet var helt utmerket, og at det var vi som var helt koko i huet. En elev som satt der tok et bilde av det. 

(det er meg i midten)

5. Som om ikke dette var nok, klarte jeg å ruinere en middag da jeg kom hjem. Det hadde kanskje vært forståelig hvis jeg skulle lage bernaise fra bunnen eller noe matskum eller sufflé eller smultringer (skjønt, hvem ved sine fulle fem har smultringer til middag? Ikke jeg.). Jeg skulle ikke ha sufflé (hvem ved sine fulle fem lager sufflé en hverdag mellom fem og seks? Ikke jeg.). Jeg skulle ha toro ertesuppe og steke noen halvstekte rundstykker. I prinsippet dreide middagsforberedelsene seg om å sette fire dype tallerkener, fire skjeer, fire glass, en mugge vann, en smørekniv og smør på bordet. Mye kan tyde på at dét var nok til å få meg til å glemme å røre i suppa, samt å ta rundstykkene ut av ovnen før de var sorte som kull på toppen. Heldigvis ble det bare noen brune flekker i suppa, og rundstykkene var gode inni.

6. Noen jeg kjenner påpekte etter å ha blitt gjort oppmerksom på middagsfadesen, at det gir høyt etos (retorikkspråk for tillit og respekt og at man i det hele tatt er et solid menneske) for akademikerkvinner å ikke være gode på kjøkkenet. Jeg vet ikke om familien min er så opptatt av mitt akademiske etos, men det er klart at for sånne som meg kommer denne informasjonen som en kjærkommen trøst. Nød lærer naken kvinne å spinne, som kjent. Det er dessuten nesten alltid jækla rotete hjemme hos meg, og selv om det slett ikke er bare jeg som roter, føler jeg at det kan være med på å høyne dette etoset ytterligere. Særlig med tanke på alle bøkene som ligger og slenger, som jeg ofte leser i for å sjekke ulike akademiske teorier. Nå merker jeg at jeg ikke har kontroll på egen ironi. Uansett. Dette beviser at jeg egentlig er lektor. Minst. Eventuelt professor (det aner meg at bevisførselen her kan synes noe uakademisk. Det er selvsagt bare for å snobbe nedover.).

7. Egentlig var han en litt fordrukken lektor i femtiårsalderen, med en kone som hadde est litt for mye ut, og som han spiste frokost med hver morgen. Slik starter boka om Elias Rukla. Jeg ville be elevene ta utgangspunkt i denne setningen, der "egentlig" er et nøkkelord, og bytte ut Ruklas karakteristikk med Hjalmar Ekdals. Det gjorde jeg også, eller de, da. Elevene. Skrev om Ekdal. Men før de gjorde det, ville jeg forsikre meg om at de visste hva ordene i setningen betød. Derfor sa jeg: veit dere hva en lektor er? Ja, en sånn som deg, sa de. Nei, sa jeg. Så foreslo de en del andre lærere, og jeg forklarte hva som skulle til for å få lektortittel, og at jeg også hadde til hensikt å skaffe meg den, og at når jeg fikk den, ville jeg gå i lektorfrakk og ha penner i brystlomma. Egentlig er jeg allerede lektor, sa jeg. I huet. Eventuelt Egentlig var hun en litt oppblåst adjunkt, med en koloni hybelkaniner som hadde est litt for mye ut, og som hun irriterte seg over hver ettermiddag.

Ja, det er vår, og det er sol, og mange synes det er fint, for da kan de tøffe seg med solbriller. Det de glemmer er solkremen. Nei, nå kan dere gå ut i sola sa jeg onsdag ettermiddag. Husk solkrem, sa jeg. Hvorpå en av elevene sendte meg en lenke til denne:

 

Ja. Husk solkrem da, folkens. 

Pause i rettinga- post om drømmer og klesstativ

Jeg klager ikke over retting. Det er påskeferie og jeg kan sove lenge(r) og drikke kaffe og smøre nugattiskiver og gjøre mye jeg ikke ellers gjør. Unger vaser ut og inn med gjørme på skoene. Hvis jeg gidder, støvsuger jeg litt i ny og ne. Jeg lar humla suse. Da gjør det ikke noe å rette litt innimellom. Noen ganger må jeg likevel heve blikket og tanken fra drøftende artikler om samnorsk. Som nå. For å skrive litt om en drøm, og om noe som hendte meg en morgen i forrige uke.

Drømmer er rare. Særlig mine. Særlig alles, kanskje, men jeg kjenner mine egne best. Hvorom alt er, drømte jeg natt til torsdag at jeg var på flukt fra noen skumle typer (sannsynligvis zombier, siden jeg piner meg gjennom "The living dead" for tiden). Det fine var at jeg hadde en slags superkraft. Jeg kunne omformes til alle slags vesener og gjenstander. Det eneste som skulle til, var at noen kastet et tilsvarende vesen eller en tilsvarende gjenstand på meg. -Og vips! Så ble jeg til en sånn.

Nå er det jo mange vesener og gjenstander det kunne være kult å teste å være. For eksempel en fugl (siden den kan fly), eller en katt (siden den er så vakker og selvstendig og myk). Eller en slange (siden den er så farlig). Ja. Men nei, da. Jeg drømte at jeg ville omskapes til en smørekniv sånn midt i flukten. Det var lurt, tenkte jeg, og fikk noen til å kaste den på meg. Vel. Ingenting skjedde. -Hvorfor i helsike blir jeg ikke til en smørekniv nå når det virkelig gjelder, i flukten fra blodtørste zombies??!! Tenkte jeg. Å!! Tenkte jeg. Fortvila og forbanna. Så gikk det opp for meg at den måtte komme i kontakt med huden min. Det virka ikke omformende å kaste den på klærne. Hud. Ja. Så jeg åpnet noen skjorteknapper og fikk noen til å kaste den igjen, rett på huden.

Og, vips! Jeg ble til en smørekniv, helt uten interesse for zombies. -Gudskjelov, tenkte jeg. I drømmen.

Da jeg gikk inn i klasserommet torsdag morgen var jeg fortsatt så opprørt av denne drømmen at jeg sa til klassen min: veit dere hva jeg drømte i natt? Nei, sa de, for det kunne de jo ikke vite. Jeg drømte at jeg kunne omforme meg til hva som helst noen kastet på meg, sa jeg. Hva ble du, da? Sa et høflig kvinnemenneske på bakerste rad (det er som kjent ikke spes spennende å høre om andres drømmer). Jeg ble til en smørekniv. Ok.

Da jeg skulle ta av meg et strikka skjerf etter å ha blitt litt varm av å fortelle om drømmen, hang skjerfet seg fast i øreringen min. Et relativt stort skjerf hang ned fra ørehøyde, og jeg hadde et hællans strev for å få det løs. Mens jeg fikla med skiten sa en av elevene: har noen kasta et klesstativ på deg?

Fredagsfilterløs

Det er fredag. Uka har forløpt. Uten at jeg kan sette fingeren på den.

1. Torsdag formiddag. Vi hadde samlet femogfemti elever i et klasserom for å se en fjernsynsteaterklassiker fra nittensøtti, "Vildanden" med Anne Marit Jacobsen som Hedvig og Espen Skjønberg som Gregers W. To og en halv time der jeg måtte sitte på hendene for ikke å etter hver bidige replikk stoppe fremvisningen for å skyte inn tullete pedagogiske forklaringer. Det gikk bra. Å sitte på hendene. I alle fall. Torsdag formiddag, under disse omstendighetene i en time i en videregående skole i Vestfold, der noen elever halvveis hang, halvveis lå over pultene sine under førte akt av "Vildanden", der tilskuerene får vite hvordan Ekdals har falt sosialt fordi Werle senior (iflg junior) har utpekt gamle Ekdal som syndebukk for ulovlig hugst i en skau. Denne torsdag formiddagen en vårdag med utsikt til is på fjorden, banket det på klasseromsdøra. Vi måtte stoppe forestillingen rett før kammerherrene leker blindebukk med fru Sørbye. For to representanter fra elevrådet banket på døra og sa at de ville gi oss boller. At vi kunne velge mellom med rosin og uten rosin. Jeg valgte uten rosin.

2. I dag kom det meg for øre at veien til å skaffe disse bollene til veie var brolagt med ekstreme hindre. Noe som gjør at jeg angrer på at jeg ikke var mer takknemlig overfor den offervilje som ble utvist under anskaffelsesprosessen. Det var nemlig slik at bakeriet ikke uten videre kunne skaffe åtte hundre boller på en dags varsel, men at de likevel gikk med på å hive sammen en deig. Og så. Ja. Så viste det seg at det ikke var dagen etter (men dagen etter der, nemlig torsdag) vi trengte bollene. Så noen måtte ringe og si hei, vi trenger ikke bollene før i overimorgen. Men vi har jo laget deig, sa bakermester Snipp. Ja, men. Eh. Det er visst ikke i morgen likevel, skal budbringeren ha sagt. Sorry, lissom. Jamen, nå har vi jo laget deig til åtte hundre boller, sa bakermester Harepus. Jamen. Plis, sa budbringeren. Ok da fryser vi deigen. Ok, takk. Ja. Så ble det boller torsdag. Og lang nok pause i "Vildanden" til å snakke om retrospektiv teknikk mens elevene spiste boller. Og drakk kaffe. Aldri så galt, som det heter.

3. Den våkne leser vil allerede ha forstått at jeg i punkt en på litt slapt vis forsøkte å alludere til den nå så alkoholiserte (ifølge pressen, as if I care) forfatter Dag Solstads "Genanse og verdighet". Den skal elevene våre lese etter påske. Derav dette arbeidet med "Vildanden". Vi har vurdert å innlede arbeidet med boka ved å oppføre oss som hovedpersonen Elias Rukla i noen innledende timer. Jeg tror kanskje ikke det vil ha den pedagogiske effekten vi er ute etter. Dessverre. For det skulle vært morsomt å sitte bak kateteret og dosere over doktor Relling i fire økter. For meg. Men det blir gøy. Å lese den med elever. Jeg har til og med skrevet en mellomfagsoppgave om Nathionalteaterets oppsetning av den i totusen eller noe deromkring. Så ja. Det blir fint. Med etterhvert svært litterært kompetente elever. Yay.

4. Gyllent øyeblikk: klassen har fått i oppgave å skrive ei analyse av ei novelle av Jon Fosse. Onsdag sa to elever til meg: vi synes den er litt vanskelig, kunne du tenke deg å lese den for oss? Ja, selvfølgelig, sa jeg. Ta med kopien og en penn, så kan dere notere underveis. Da vi gikk for å finne rom var det plutselig ti elever som ville ha novella opplest. Så fikk vi låne et rom, og jeg leste og de stilte spørsmål og jeg stilte spørsmål og vi snakka om språkets begrensninger og hva som betyr noe i livet og hvordan Fosse skriver lag på lag. Og noen sa at er det ikke litt som Virginia Woolf. Å.

5. Vurdering for læring. Sier skolen min. Vi skal satse på vurdering for læring. Ulne greier for mange lærere. Omtrent like ullent som tilpassa opplæring. Klasseledelse. Og det er dumt at det er ullent fordi det er en forutsetning for læreprosesser. Også er det ikke så rart at det er ullent. Fordi det ofte fremstilles som noe annet enn det vi allerede gjør. I alle fall. For meg handler vurdering for læring om et læringssyn som setter elevens læring i sentrum for opplæringa. Lærerens rolle må nødvendigvis utspille seg mer mellom pulteradene enn fremme ved tavla. Likevel bygges nye skoler med auditorieliknende klasserom. Der det er nærmest umulig for læreren å sette seg ned ved siden av den enkelte elev og si hva fikk du til nå? Der smartboards er et tegn på fremskritt. Når det i virkeligheten (bastant- alert) hemmer kommunikasjonen mellom eleven og veilederen. Når det i virkeligheten oppfordrer læreren til å lage fikse presentasjoner som til syvende og sist passiviserer eleven. Det provoserer meg at denne selvmotsigelsen ikke er åpenbar for de fleste skolefolk. Skikkelig.

6. Det er påske. Og mellom rettebunkene planlegger jeg å arrangere familieliv. Å drikke kaffe i fire timer hver formiddag. Å være kald på henda og varm i fjeset når jeg på trass sitter i hagen i stiv kuling og myser mot sola.

Glad påsk, folk.

"Utsettelsen" -en enakter

Aktører: 
Norsklæreren (en middelaldrende, ordinært utseende kvinne med et åpent, blidt ansikt, ikledd avslappet, nokså pent arbeidstøy)
Gruppe på fire elever (unge menn i slutten av tenårene, begynnelsen av tyveårene, renslige, blide, pene i tøyet)

Scene:
Kantine i  en vanlig videregående skole i Norge. Til høyre noen kjøleskap med drikke- og meierivarer, samt en kjøledisk med assorterte påsmurte brødvarer. Til venstre for disse bord og stoler organisert i grupper. På bakveggen et lerret, helt til venstre en talerstol. Lyder av oppvaskmaskin høres. En ung mann løfter små sjokomelkkartonger inn i et av kjøleskapene.Til venstre, midt i rommets lengderetning, en gruppe elever med bøker oppslått på bordene.

Norsklæreren (kommer gående inn i rommet, tilsynelatende i sin egen verden. Bråstopper, utbryter noe forvirret): Heeei!

Gruppe på fire elever: Hei, Marianne!

Norsklæreren: Sitter dere her?

Gruppe på fire elever, representert ved elev a: Ja. Det var litt rart at det ikke var du som kom inn i klasserommet på morran i dag, for å si det sånn. (elev a smiler. De andre nikker og ser på norsklæreren). Det var mange som kommenterte dét i dag.

Norsklæreren (ler litt): Ja, det var jo litt rart for meg og, det.

Gruppe på fire elever representert ved elev a (smiler, legger hodet litt på skakke): Du? Får du egentlig retta de nynorsktekstene før vi skal levere den andre på mandag?

Norsklæreren (skjønner ikke spørsmålet og ser forvirret ut i lufta): Eh, mener du den novelleanalysa?

Gruppe på fire elever representert ved elev a (smiler fremdeles): nei, vi mener de om Hamsun og Virginia Woolf.

Norsklæreren (forstår, men ser litt unnvikende ut): Å, dere mener de korte tekstene?

Gruppe på fire elever representert ved elev a: Nei, den var vel ikke kort?

Norsklæreren: Nei, men du mener de avsnittene dere skrev ut fra påstander?

Gruppe på fire elever representert ved elev a: Ja.

Norsklæreren: Å, de, ja. Nei. Asså (smiler. legger hodet på skakke. merker at det ikke hjelper). Nei. Men dere får jo to runder på den novelleanalysa dere skal levere på mandag.

Gruppe på fire elever representert ved elev a (rynker brynene): Jo, men kunne vi fått litt mer tid på den, tror du?  Det er noe med å levere på mandag som er litt (ler megetsigende). Ja.

Norsklæreren (kaster hodet bakover, gaper, sukker, slår ut med armene, smiler): Ja.

Gruppe på fire elever (ser litt overrasket ut, smiler): Ok?

Norsklæreren (skakker demonstrativt på hele kroppen): Ja, dere tok meg i et heldig øyeblikk. Jeg er litt trøtt i dag (samler seg, retter seg opp). Dessuten rekker jeg ikke å rette i helga.

Gruppe på fire elever (smiler): Nei, nemlig.

Norsklæreren (virrer med hodet): Ja, men da sier vi det sånn, da. (Gjør en uforståelig gest med armene) Jeg skal gi en formell beskjed til hele klassen.

Gruppe på fire elever: Flotte greier!

Ikke akkurat fredag, men:

-Når jeg stirrer på statuslinja på face som spør meg kva eg tenkjer på, og jeg får lyst til å skrive fem avsnitt om at jeg brygger på ei svær kvise på  overleppa, kan jeg like gjerne kapitulere og skrive en bloggpost. For eksempel om livet og sånt. Særlig livet.

Jeg har sittet hjemme i dag fordi jeg holder på med et skriveprosjekt. Jeg skal skrive om noe jeg kan en del om, litteraturhistorie for eksempel. Likevel blir det jeg har sett for meg skal bli en skrivedag en eneste lang lesedag. For eksempel leste jeg tre artikler om madame Bovary. De var jo fine, men jeg fikk ikke skrevet stort mer enn at jaggu skreiv han skikkelig realistisk han Flaubert i den boka, bare se her, og jaggu gikk det ikke dritt med den dama som forleste seg, omtrent som Don Quijote. Og jaggu var gresset like brunt på den andre sida, om ikke brunere, og hvilke samfunnsendringer måtte til for at sånne som unge Gustave skulle kunne finne på å skrive slikt. Spørsmålstegn, utropstegn.

Da jeg sjøl var elev, irriterte det meg ikke lite at jeg måtte lese om juli og februar (revolusjoner) Thrane og arbeiderbevegelsen, Marx og Smith og Adams og Darwin og determinisme og positivisme. Ikke generelt, altså. Jeg var et politisk interessert ungt menneske. Det var ikke dét. -Men i norsktimene ville jeg holde på med litteratur, ikke med alt det andre fjaset. Jeg vet det er en estetiserende holdning, men den var min, og når jeg sitter og tenker ut hvordan det litterære stoffet bør formidles til ungdommer, kommer jeg ikke bort fra ønsket om å skrelle inn til beinet. Hadde det vært opp til meg, hadde litteraturhistorien i skolen vært kun litteratur. Det er vel for mye å be om. Alt henger, som kjent, sammen med alt. Velkommen til gonzofilosofisk hjørne.

Torsdag forrige uke hadde vi besøk av ei dame som gjennomførte et langdistanseforedrag (sju timer) for alle pedagoger på arbeidsplassen min. På forhånd hadde mange av kollegene mine brukt krefter på å hisse seg måtelig opp over tidligere erfaring med folk som er flinke og kommer og øser av egne erfaringer. Noen kunne berette om ukulelespill, andre om bamsekasting. Et cetera. Samtlige med relativt nedsettende, for ikke å si latterliggjørende kommentarer til forsøk på formidling av pedagogisk kompetanse. "Kompetanse"? Høh! Særlig. Kom ikke her. Med eksempler fra sveiseverkstedet. Bare. Underveisvurdering du, lissom.

Ellers registrerer jeg at cupcakefeminismen vinner terreng. Barnetegningforsida på VG her om dagen gjorde meg så forbanna at jeg ble kvalm. Hva folk får seg til å si. Da kan jeg ikke en gang forestille meg i mine villeste drømmer (og de ER ville), hva de folka tenker. Joda. Det kan jeg. Men jeg nekter å være talerør for dem (hva er et talerør?). Og mens vi er inne på drømmer.

I går hadde jeg seks timer norsk i klassen min (selv om vi avslutta et kvarter før tida fordi elevene (mange, i alle fall) hadde fått dette glassaktige over blikkene sine, som forteller læreren at det er nok Fosse no. Det er nok. Fortel det  læraren når elevane, dei som sit der med dei unge kroppane, har fått dette blikket, dette glassaktige over blikka sine, der dei sit attmed vindauga og ser sola kaste seg over det landskapet dei sjølve, dei som sit der med blikka og dei urolege kroppane sine, ikkje kan ta del i. ) Ja. Det var nok. Men først hadde vi jo noen timer sammen da det ikke var nok. Og da, i et muntert øyeblikk, var det en av elevene sa at en av de andre elevene syntes en av de andre lærerne (enn meg, altså) var søt. Han var søt, svarte hun. Og lavere (fra første rad): "jeg skal ikke si hva jeg drømte om han". Ok. Tenkte jeg. Det er ok. Resten av klassen ville selvsagt høre det. Det var vanskelig (egentlig umulig) å være alvorlig.

Var det noe mer, da? Ja. Det er alltid mer. Men det viktigste: Tavle! Kritt! Heia, heia, heia!!! Nå er det nysst  før jeg starter en bevegelse. Selv yngre lærere enn meg. Selv yngre, framtidsretta lærere innrømmer at det er skit med whiteboards når de har brukt rød tusj og ikke får pussa ut ordentlig. Selv de. Da er det håp (i dypeste hemmelighet ønsker jeg meg et sånt tavlesystem de har i noen av de små auditoriene på Blindern. Sånne man kan dra opp og ned, sånn at man kan vente med svamp til timen er over. Sånne krittet skjærer litt i øra på. Det skal skjære i øra. Folk skal kjenne på motstand. Selv i klasserom. Særlig i klasserom). Over. Og ut.

Filterløs fredag: jøsses!

Det er fredag, og siden fredag av mange årsaker er en av mine absolutte favorittdager, synes jeg den fortjener en hyllest i form av en slags randomisert liste over ukas begivenheter. Som tross alt ikke er rent få, når sant skal sies.

1. Forrige post var dedisert til mine venner Tavla og Krittet. Jeg var, som mange av dere allerede vet, engstelig for at Tavla skulle ha blitt bortført til nærmeste gjenvinningsstasjon, og at Krittet skulle ligge igjen på kateteret ensomt, forlatt og uten annen funksjon enn å vekke minner i undertegnede om en svunnen tid. På grunn av sendrektig saksbehandling på arbeidsplassen, var dette ikke tilfelle. Da jeg kom tilbake fra vinterferie var både Tavla, Krittet og deres uunnværlige hushjelp, Svampen, latt i fred for fremskrittsorientert vaktmestertjeneste og dess like. Det var, som dere skjønner, en stor lettelse.

2. Forrige helg var jeg turist og såkalt reiseleder for to fjortenåringer i London. Det var veldig fint. Vi gjorde alt det ikke ville falt meg inn å gjøre alene i London, så voksfigurer, musikal og byen fra London Eye. Jeg kjøpe dessuten både en miniatyr telefonboks, en miniatyr taxi og en miniatyr buss, samt en kopp med tube- kart på. Bortsett fra at jeg reiseledet reisefølget inn på feil tog, hadde tatt med feil utskrift av billett til mme Tussauds, samt rotet rundt i gater med kartet opp ned, synes jeg alt gikk etter planen, og vel så det. Da får det være greit at man er litt trøtt i klasserommet mandag morgen. Jeg tror ikke jeg var den eneste.

3. Torsdager og fredager underviser jeg i klasserom med whiteboards. I dag, da jeg skulle notere rekkefølgen av elevpresentasjoner på tavla (eller boardet, da, vi lever jo i den anglifiserte framtida), var det ingen penner tilgjengelig i klasserommet. Jeg gikk tre dører nord i gangen, og inn i et annet klasserom der en gjeng ventet på læreren sin. Hei, sa de. Hei, sa jeg. Hvem er læreren deres, sa jeg. Det er den og den, sa de (de sa ikke "den og den", de sa navnet, men siden han ikke vet at jeg skriver om ham her, er det greit å skrive "den og den"). Javel, sa jeg. Jeg låner denne sorte pennen, sa jeg. Hvis han kommer og leter etter den, sa jeg, kan dere be han komme og konfrontere meg på 302. Det går sikkert bra, sa de. Fint, sa jeg.

4. I pausen sa jeg til vedkommende at jeg hadde vært og lånt pennen, og om han hadde savnet den. Han sa *banneord* at han aldri brukte de dritt- tavlene, for det var aldri fungerende penner, og tavla ble aldri ordentlig rein, og hvis han vasket den med det middelet han skulle bruke (ifølge produsenten), ble overflaten ru og umulig å skrive på. Likevel. Det er jo mye mer moderne med whiteboards. Så da. Må vi ha dem. Det er en naturlov. Omtrent som at man ikke kan ha en lenestol som er god fra sekstitallet i en bolig fra nittitallet. Sånn er det bare.

5. Det er vår, og det er fint, for det blir varmere og snøen smelter og fuglene synger og det er fremdeles lyst klokka seks. Dessuten er det fint fordi jeg hver vår blir like overrasket over hvor våken jeg blir. Omtrent som en gullfisk. Jøss! Så lyst det er! Jøss! Så mye energi jeg har! Jøss!