Filterløs junifredag

Juni er måneden. For opptelling, opprydding, oppsummering, oppretting. Det er slutten på mye: skoleår for skolebarn (som plutselig blir femte- og niendeklassinger, og hei hvor åra flyr, og nei og nei og nei og nei hvor du er stor!), barnehageår for barnehagebarn (forrige parentes gjentatt), skoleår for elever (som skal studere eller jobbe neste år, eller bare begynne i vg2 og bruke sommeren til å glede seg til islendingesagaer), arbeidsår for læreren (det er meg).

1. For to uker siden pussa vi ut det siste halvårets planer fra tavla på arbeidsrommet, og skrev idéer for det neste. Det som er sikkert, er at vi starter med Kafka. -Derfra kan det vel bare gå oppover.

2. Juni er måneden for fest. Jeg har vært på en fest der folk skreik "passære?!" (passer det?) hver gang de, stadig hyppigere, skålte i akevitt. De var blide og varme i ansiktene sine. Jeg spiste noen reker og holdt en kort tale for en truende pensjonist (øynene åpne denne gangen). Jeg gikk barbeint hjem. Dessuten var jeg på en fest I Aschehougs villahage i Drammensveien, og drakk øl med begge henda (det var varmt) og hjalp hjelpeløse unge menn med vannpumpe på ute- toalettanlegg. Og spiste for mye ost og drakk hvitvin med begge henda, for det var så varmt, og vimset nedover bygdøy allé klokka åtte og syntes livet var vakkert og fullt av rododendron (det skal sikkert være en "h" inni der, men blei i stuss, så lot det være).

3. I kveld blir det sommerfest for alle ansatte, og jeg skal ikke være toastmaster selv om noen prøvde seg, og det er helt greit (helt perfekt), etter to dager muntlig eksamen. Der blir det levende musikk (lurer på hvordan død musikk høres ut (kan det være dødmetall?)), og jeg pleier å hoppe opp og ned i ukomfortable sko, siden uten sko, så det blir stas.

4. Skoleavslutninger for fjerdeklassing og for egen klasse i kulturhuset der jeg bare ikke må grine, men smile og gi klønete klemmer for nå er det alvor, og jeg kommer til å savne dem sånn.

Rar måned, juni. Og fin.

Gratification. Instant.

Thomas Glahns og Elias Ruklas utenforskap illustrert ved hhv deres plassering i kanten av skogen og i utkanten av den løpende samtalen. Eva Linde og Edvarda. Smedens Eva. Naturmetaforikk. Peer Gynt som er Askeladden på vranga. Å være seg selv nok. Formyndermennesket. Anarkiets begrensninger. Norrøne og kristne verdier. Unionsoppløsning. Livsløgnen hos Hjalmar Ekdal og Elias Rukla og alle mennesker. Ivar Aasens ville språkprosjekt. Wergelands utrettelige arbeid for demokratiske rettigheter. Vinjes Ferdaminni. Virginia Woolfs tankestrømsteknikk. Jon Fosse- novellenes repetisjoner. Samnorskprosjektets fiasko. Noras spill overfor ektemannen i dukkehjemmet som en truende livsløgnsbombe. Doktor Relling. Doktor Rank. Morsmetaforen i Fedrelandssang. Pushwagners samlebåndssamfunn. Autoritetskritikk. Øverland. Bull. Skram. -Hellemyrsfolket, for pokker!

Etter to dager muntlig eksamen i vg3, skjønner jeg at noe gikk ekstra bra dette skoleåret. De timene jeg får sitte der og høre på og oppleve alt de kan si, er en massiv belønning. En fråtsing i resultater av hundrevis av arbeidstimer det siste skoleåret. Den ekstreme cocktailen av nervøsitet og forventning og mestringsønske som ligger tjukk som røyk i lokalene disse dagene. Lufta er til å skjære i.

Jeg klemmer folk helt ut av det blå. Jeg smiler av meg ansiktet. Noen ganger slutter jeg å konsentrere meg av bare glede. Jeg holder tomlene opp under pulten under eksaminasjonen. Jeg holder pusten. Jeg er redd for å stille feil spørsmål, men når jeg likevel gjør det, står de der og smiler og snakker om "Brand", som om de var Ibseneksperter. Da blunker jeg litt så sikten blir klar igjen. Og smiler.

Takk for vidunderlige muntligdager!

Nå svinger det!

Lite skriverier på bloggen den siste tida. -Hva er det med Furumo nå, da? Ikke stort (det er seint, og jeg skal tidlig opp og på jobb og til Oslo og alt). Må bare.

For noen har truffet bloggen min med søket:

"Skrevet på whiteboard med feil tusj".

Løsningen er, som man sikkert har skjønt, ikke vann, klut, sprit eller jif. Løsningen er enkel. Tavle. Kritt. Svamp.

Over og ut.

Vårens rareste eventyr

Da jeg var ung (det er lenge siden elever trakk på smilebåndet av at undertegnede ytret frasen "da jeg var ung"), var det saker. I tredje gym (vg3) kunne man komme opp til muntlig eksamen. Hvis man var uheldig. For muntligkarakteren var ellers ikke så vanskelig å håve inn. Det gjaldt bare å sitte ytterst på stolen og rekke opp hånda og si ting, nesten hva som helst. Da fikk du fem. Hvis du rakk opp hånda og sa hva som helst dobbelt så mye, fikk du seks. Sånn var det, og det var grei skuring, lissom. Sjøl kunne jeg ikke noe for det. Jeg holdt på med håndsopprekning i så stor grad at jeg sikkert var skrekkelig irriterende for medelever. Likevel ble det bare en femmer. Nok om meg. Jeg kom ikke opp til muntlig eksamen. Det var engelsk på ungdomsskolen (det holdt å ha språkøre for å få "S"). Så mellomfaget i teatervitenskap omtrent ti år etter. Herregud, jeg var nervøs. Så nervøs at jeg tok på briller jeg ikke trengte, for liksom å ha en slags vegg mellom meg selv og sensor.

Altså. Det var fint å ikke komme opp i tredje gym, særlig i norsk, for det var liksom bare tre års pensum, og sensor kunne visstnok spørre om alt fra norrøne kasusbøyninger til Olav Duun. Hva mine medelever som var oppe i norsk muntlig husker om Duun og Undset og Akussativformer i dag, kunne jo vært interessant å vite (hallo! det er tjue år siden vi var russ!). Det aner meg at det ikke er stort. Det har lenge også ant skolefolk, og resultert i en annen muntligeksamensform enn "pugg-og-spy" som det heter på folkemunne. Nå skal elevene forberede seg i åtteogførti timer på en innledning om et gitt tema. De skal formulere en problemstilling, og forsøksvis svare på den på en tidsramme på inntil ti minutter. Innledningen skal ta i bruk tekstgrunnlag (litterært eller ikke). En mer "skolsk" utfordring skal en lete lenge etter. Som om ikke dette var nok, skal ikke innledningen vurderes. Altså. Je je. Elevene skal forberede den, de skal holde den, men den skal ikke vurderes. Nei. Det som skal vurderes er "den faglige samtalen" etterpå.

For et par dager siden (i tolvte time) ble vi ved min skole gjort oppmerksom på et skriv som var gått ut fra utdanningsdirektøren i fylket i januar i år. Skrivet beskriver hvordan samtalen mellom faglærer (sensor 1) og ekstern sensor (sensor to) skal gjennomføres. Der står det å lese at i de tilfeller der elevene produserer egne problemstillinger, skal faglærer godkjenne problemstillingene innenfor veiledningstiden på to timer. Kandidaten skal altså, før han eller hun har repetert og satt seg inn i temaet for innledningen, måtte lande en endelig problemstilling, slik at andresensor skal kunne stille forberedt til eksaminajonen. Unnskyld, fagsamtalen.

Å, herregud, det skurrer. Alle som har et snev av akademisk erfaring vet at problemstillinger blir bedre når de er tygget, svelget, tygget, svelget, tygget, svelget og tygget igjen. Likevel krever vi at elever med minimal akademisk erfaring skal kunne produsere brukbare problemstillinger på et par timer. Henger dette på greip? Henger det på greip at elever som ellers, i timene, ikke nøyer seg med å sitte ytterst på stolen, rekke opp hånda og si et eller annet, men drøfter faglige problemstillinger som om de oppdaget dem selv, nå skal måtte produsere korte foredrag der de ikke får vist brøkdelen av kompetansen sin, men må safe for å svare på en allerede godkjent problemstilling? Når det har gått så langt, tenker jeg en like gjerne kan gå tilbake til gammel ordning. Kom inn i eksamenslokalet, trekk et tema, snakk til du stuper, svar på spørsmål til du stuper litt til.

Hvem eier eksamen? Eleven. Hvem stjæler den?

"Den vanskelige klassesamtalen"

Elev 1: hvem er sjefen for internett?
Lærern: jeg tror ikke noen er sjefen for internett? Hallo! NN spør om det er en sjef for internett? Er det dét?
Elev 1: ja, for noen må jo ha funnet det opp!
Lærern: ja, men det er vel mange servere, og idéen med...
Elev 1: for da kunne han jo bare stengt ned hele greia.
Lærern: men hvorfor det?
Elev 1: jo, for. Men det må jo være en som er sjefen?
Lærern: Hallo! NN lurer på om det er noen som er sjef for internett!
Elev 2: Nei, men det er mange hovedservere
Elev 1: ja, men noen må jo bestemme over det?
Elev 3: det er mange servere, og de er overalt, og ingen veit hvor de er
Elev 4: ja, noen svever kanskje ute i verdensrommet!
Elev 5: Hæ?
Elev 4: ja, kanskje. Hvem veit?
Lærern: ikke jeg, i alle fall. Jeg trodde ikke det var sånn.
Elev 6: jo, de serverne er på hemmelige steder overalt.
Lærern: overalt?
Elev 6: ja.
Lærern: javel.
Elev 1: ja, men hvis noen kutter dem ut, tenk hva som skjer da, da!
Elev 7: herregud! Ikke facebook og youtube!

Jada, så... (Lykke til med orgasmen)

Neste uke starter eksamen for avgangsklassen min. Mandag skal noen ha matematikkeksamen. Tirsdag skal alle ha eksamen i norsk hovedmål. Fredag skal noen ha eksamen i norsk sidemål.

Det starta helt greit. Jeg hadde tenkt at jeg skulle bruke økta til å snakke med elevene om standpunktvurdering, samt (aller mest) få dem til å skjønne at jeg mente de var gode, og til å tro på seg selv. For å være litt fiffig og fjong og lur, starta jeg der vi begynte i høst, men Bjørneboe. Ti bud til en ung mann som skal frem i verden. Vi snakka om å tørre å si og skrive det vi mener, selv om det ikke alltid er så populært. Om å være uenig med flertallet. Om faren for å miste venner hvis man gir uttrykk for meningene sine.

Etter samtaler kom jeg tilbake til klasserommet igjen. I bakhodet duvet vissheten om at dette kanskje var den siste vanlige norsktimen jeg skulle ha med denne klassen dette året, og det gjør meg alltid både litt trist og litt rådvill. Hva er det lurt å si? Når jeg blir rådvill hender det iblant at jeg snakker over meg. Eller snakker meg ut. Av det jeg hadde planlagt å snakke meg inn i. Som man kan forstå av tittelen på dette innlegget, var ikke denne timen noe unntak.

Altså. Jeg sa husk å lese oppgaven og å lese korrektur og husk å tørre å ta sjanser og tro på deres egne huer og husk å tenke. Husk å tenke stort! Jeg sa at det viktigste jeg kunne gi dem som norsklærer var troen på at de kunne ytre seg. At det var viktigere enn språkstriden på 1800- tallet. En ikke altfor kontroversiell påstand, vil jeg mene. Så fortalte jeg om at jeg alltid grudde meg til muntlig fordi jeg visste at jeg kom til å skjelve i stemmen selv om jeg kunne alt (altså egne eksamener, ikke som eksaminator. Det skulle tatt seg ut.).

Så fortalte jeg om min første universitetseksamen, og om hvor skummelt det var (nå ser jeg at all denne praten om farlige eksamener kan ha virket mot sin hensikt), men at jeg var dritgod i logikk, sånn plutselig, og ikke så god i filosofihistorie som jeg innbilte meg på forhånd. Og at jeg satt i eksamenslokalet ved siden av Øystein Greni, som jeg syntes var så søt. Nå er han i tillegg en flink musiker, men det visste jeg jo ikke da. Jeg syntes bare han var søt. -Hvor jeg ville med dette babbelet, aner jeg ikke. I alle fall sa jeg: hva skal jeg si nå?

"Du skal si lykke til", sa ei dame på bakerste rad. Ja, sa jeg, men nå må du ikke være så utålmodig, jeg må jo si noe først (ja, måtte du egentlig det, Furumo?).

Altså. Sa jeg. Når dere kommer til eksamen, må dere la det stå til. Sa jeg. Det er nesten som, sa jeg, men tok meg i det, for jeg har tre småbarnsmødre i klasserommet (og to gravide). Det er nesten som å føde. -Når det først er i gang, er det ingen vei tilbake, liksom (beroligende lærer der, altså). Spredt latter. -Å, veit dere hva! Ropte jeg. Nei, det kan jeg ikke si, sa jeg. Jooo, sa de. Javel, sa jeg, og fortalte om teite gravidefora jeg leste på da jeg sist var gravid, og om ei lenke jeg kom over der, til en demonstrasjonsvideo for orgasme (jeg sa "seksuell nytelse" -det er liksom litt mer nøytralt) under fødsel. Altså. Sa jeg. Så kunne småbarnsmødrene supplere med informasjon om emnet. Akkurat, sa jeg. Jeg trodde dette var helt koko, sa jeg, men det er altså en del damer som får orgasme når de føder? Ja, nikket de, men det er nok ikke så vanlig. Det vanlige er at det er ganske vondt, sa de.

Så så jeg på de to vordende mødrene, og skjønte brått at dette på ingen måte virket beroligende.

Jaja, sa jeg. Det siste norsklæreren deres sier til dere, er at noen kvinner kan få orgasme under fødsel.

Ehem. Ja, lykke til på eksamen, da!

Eget bryst

Tittelen på innlegget er muligens løfterik, men jeg kan allerede forsikre/ skuffe leserne om/med at det selvsagt ikke har noe med mitt bryst å gjøre. Vel deler jeg mye rart med internettet, men jeg tilhører ikke den kategorien mennesker som mener det er nødvendig/ modig/ interessant/ kontroversielt (og derfor nødvendig) å dele verken den ene eller andre eller tredje kroppsdel. Med internettet, altså. Eller andre tilfeldig forbipasserende, for den saks skyld. Ja. Det var en digresjon. Eller en avgrensing.

Nå til saken:

I dag har jeg sittet ved en pult i et klasserom sammen med en håndfull kolleger. Ved slike anledninger er det som regel noen som tar på seg å snakke til forsamlingen om tema som kan være aktuelle å diskutere. Som for eksempel, i dette tilfellet (blant annet), vurdering for læring, og verdien av samarbeid.

Som regel når jeg befinner meg i klasserom, er det jeg selv som, i kraft av å være lærer, tar på meg (eller er satt til) å snakke til forsamlingen. Selv om jeg alltid har en plan, hender det at ytringer kommer ut, så å si uten å ha vært innom hjernen. Det vil si sensuren. Dermed har jeg forståelse for at dette også skjer med andre mennesker som er satt til å snakke foran forsamlinger.

I en slags innledning om kollegiets fremtidige samarbeidsformer sa møtelederen: "dette har jeg ikke suget av eget bryst". Dét er i seg selv ikke særlig oppsiktsvekkende. At folk videreformidler andres tanker, noe som må kunne sies å være kjernen i brystmelk- metaforen. Likevel skvatt jeg litt da han fortsatte: "eh, og ja, siden det er Marianne jeg har snakket med om dette, kan jeg vel ikke fullføre den metaforen". -Nei!! ropte jeg.

Etterpå slo det meg at jeg burde innlede hvert nye skoleår med å gi elevene fullmakt til å rope "nei!" når jeg sier ting som åpenbart er tullete eller fjåsete eller ubetenksomme eller bare klumsete. Eller når jeg ikke klarer å slutte å vimse med ord. Som:

- Å, -hva "eggende" betyr? Jo, dét skal jeg fortelle dere, kjære elever (etterfulgt av noen underlige hoftebevegelser som sannsynligvis, helt objektivt sett, er alt annet enn "eggende").

- Å, -hvor gammel den og den læreren er? Sikkert akkurat passe gammel for deg (etterfulgt av først "neida, jeg tulla"! Siden, samme kveld, vill gremmelse)!

- Å! -hvorfor trur dere Adam gadd å spise av det eplet? Herregud, dette var jo før syndefallet, før de derre fikenbladene, og når Eva kommer, naken, og sier (overdrevet innsmigrende stemme, overdrevet kroppsspråk (jamfør "eggende")) "hey, Adam, ikke vær så kjip,a, ta en bit da, vel!

Ja. Da må det være lov å rope -Nei!!!