Filterløs fredag: Lukk øynene.

Det er snart november. I ei matpause på jobben i dag sa en kollega: jeg er glad i november, jeg. Åh, nå er det snart november, hadde jeg sagt, med det mest oppgitte tonefallet i mitt tonefallregister. Jeg er ikke så glad i november. Jeg er ikke så glad i mørke kvelder. Jeg glemmer å tenne stearinlys og lage det lunt og hyggelig. Jeg vil alltid helst sove bort hele jækla november. Men kollegaen: det er så fine farger i november! Hun smilte. Trakk liksom skuldrene opp mot ansiktet og så oppriktig ut som hun gledet seg til november. Dessuten hadde hun halvårsabonnement på ei ukeavis (evt vekeavis), og nå gledet hun seg til å komme hjem i helga og ta fatt på avisa og november. Jah, tenkte jeg. Den kommer vel, november, enten jeg liker den eller ikke. Kommer og går. Jeg kan like gjerne forsøke å legge merke til fargene. Det kan ikke skade. Her siste veka i oktober, i tilfeldig rekkefølge:

1. I går var jeg på fagligpedagogisk dag på Blindern. Blindern er vakker i oktober. Alle de store trærne som er gule. Alle de unge menneskene på Fredrikke. Alle bygningene. Alle årene og oktobrene som har gått siden jeg selv sto på Fredrikkeplassen for aller første gang og var helt sikker på at jeg var kommet på feil klode. Min venninne Siri og jeg var kommet fra Nedre Eiker til Oslo og Blindern. Vi bodde på Grefsen i en leilighet i andre etasje i en ærverdig villa med vegg-til-vegg-tepper og blendende utsikt over fjorden. Jeg sykla langs ring 3 til Ullevål Stadion. Svingte til venstre. Etter hvert fant jeg en litt hyggeligere sykkelvei fra Tåsen, på skrå gjennom villastrøk ned mot Damplassen og Ullevål Hageby. Så fremmed og stort alt var. Så ung og ny jeg var. Så mange år. Jeg sang i et kor på HF. Jeg husker ikke hva vi sang.

2. Jeg fikk høre om kvinnelige dramatikere jeg hadde glemt, og noen jeg ikke hadde glemt -og hvilke kvinnebilder de tegnet i arven etter Nora Helmer. Jeg fikk høre om feminisme og frihet. Om engelsk renessansediktning. Om "den kunnskapstørste Odin". Etter at Odin- foreleseren snakket om det norrøne synet (sic!) på kunnskap, og om hvordan fravær av syn (lukke øynene, evt legge seg under en skinnfell) kunne gi innsikt, har jeg ikke kunnet slutte å tenke på Ødipus, som blinder seg idet han oppnår den tragiske innsikten. Eller på hvorfor jeg selv ofte lukker øynene hvis jeg forsøker å få fatt i ord mens jeg skriver, eller fullføre et krevende resonnement. At dersom man skjermer seg mot det faktisk synlige, kan en annen slags innsikt oppstå. Så, ja. Det ble litt nerding. And it goes on.

3. Jobb: det er ikke grenser. For hvor mye man kan lese om sin egen yrkesgruppe, eller sitt eget virke, om man er lærer. Det er delvis min egen skyld, selvsagt. Jeg kan jo la være å klikke på lenker som sier noe om skole og lekser og testing, eller om dropouts og stressfaktor og skoleledelse. Om den tilsynelatende umulige oppgaven det skal være å skaffe til veie gode nok lærere, å produsere nok kunnskap for fremtiden. Noen ganger kan slik lesing tenne en slags gnist. Den kan oppildne meg til å gi jernet, til å vise meg selv og elevene og verden at nå skal det bli vei i vellinga. Men noen ganger, typ i slutten av oktober, kan jeg bli halt grå og matt av vekten av meninger om det jeg driver med. Jeg vil skjerme meg. Jeg vil skjerme elevene. Jeg vil skjerme det skjøre som pågår når jeg skal forsøke å få unge mennesker til å kjenne seg i slekt med Peer Gynt. -La meg være, tenker jeg. Ikke fortell meg noe mer. La det bli fred rundt oss, så det kan bli mulig å høre seg sjøl og elevene tenke på hva i helsike som menes med "om jeg hamrer eller hamres". Ikke send eposter, ikke kall meg inn til møter, ikke gnål så forferdelig i alle kanaler. Hold fred.

4. Odin- foreleseren sa, med lune øyne over brillekanten: Det er jo litt interessant. I vår tid snakker vi om "kunnskapsproduksjon". I norrøn mytologi er det ikke spor av idéer om at kunnskap kan produseres. Kunnskapen er der, bare. For alle å finne. 

5. Bare lukk øynene.Slapp av litt. Det er snart november og vakre farger.

Hvordan skulle det gå om ikke folk kjeda seg over fredagstacoen? -Livet ER kjedelig. Get used to it! Om lekser og satire. Og litt om tante Sofie.

Jeg spiser aldri taco på fredager. Det har likevel kommet meg for øre at taco er det folk flest spiser på fredager. Derfor denne vennlige, folkelige gesten i tittelen (nope. Jeg spiser ikke langstekt, kortreist kjøtt på en seng av granbar. Jeg spiser pizza. So, I can relate. To taco.).

Hvorom alt er. Pizzaen sto på bordet, og en matt glede oppsto i mitt indre da vi registrerte at Ivar Dyrhaug var på skjermen med Beat for beat (siden jeg ruler i sangtekster og elsker å knuse familien min ved å gjette sangene før deltakerne er ferdige med å kokettere over hvilket nummer de skal velge). Jess! Sang det inni meg. Da skal jeg jaggu gi "Nytt på nytt" en sjanse, også. Selv om Nærum er borte.

"Nytt på nytt" er altså NRKs underholdningsavdelings nyhetsmagasin. I en satirisk form. Relatert til ukens nyhetsbilde. Jon Almaas har ledet programmet i en årrekke. Programmets dominerende stil har vært ironisering over saker og personer i nyhetsbildet foregående uke. Denne stilen har vist seg å være en vinner. Folk i det ganske land har benket seg med nevnte taco (eller pizza) uke etter uke. Folk har irritert seg, men likevel vendt tilbake. De har irritert seg på samme måte som man kan irritere seg over at familiemedlemmer ikke setter skoene pent på plass i gangen. Det går over. Folk setter skoene på plass, eventuelt mens de roper "er det mulig å sette skoene på plass her?!" ("nytt på nytt var utrolig døllt denne uka!"), men de fortsetter likevel å kjøpe nye sko, å irritere seg og å sette på plass (skru på fjernsynet, riste oppgitt på hodet, skrive "døllt" på twitter, benke seg igjen neste fredag). Denne fredagen ble det imidlertid klart: dersom "Nytt på nytt" kjeder befolkningen, gjør de det i det godes tjeneste. Livet ER nemlig kjedelig. Derfor er det åpenbart rikskringkastingens plikt å kjede seerne. Slik at de ikke skal komme til å tro at underholdning skal være morsomt.

Denne innsikten ble ironisert frem under et innslag om lekser. Gjesp. Selvsagt. De fleste er enige om at dersom de skal finne på noe morsomt, er ikke lekser den aktiviteten som først rinner dem i hu. Lage en fest, kanskje. Se en komedie på kino. DET er morsomt. Lekser? Ikke morsomt. Likevel, altså, mente nytt på nytt- veteranen Almaas, hans kumpaner og gjester, at med en dose ironi kan alt bli morsomt. Også lekser.

Morsomt ble det. Jeg imidlertid usikker på om komikken var tilsiktet. Dersom den var tilsiktet (noe jeg tross alt må gå ut fra, siden vi her snakker om svært morsomme mennesker med lange merittlister i underholdningsbransjen), har jeg noen forslag til forbedringer. Noen forslag som ville få den dryppende ironien over folkemeininga om leksenes velsignelser til å komme langt tydeligere frem. Forslagene presenteres med utgangspunkt i de noe slappe formuleringene som ble kringkastet.

Jon Almaas' replikker gjengis etter initialene J.A, Pernille Sørensens etter T.S. (jeg vet at initialene hennes egentlig er P.S., men likhetene mellom henne og Tante Sofie i fredagens program, var så store at det ikke ville yte henne rettferdighet ikke å henvise til Egners store oppdragerheltinne)  Johan Golden deltok i liten grad i samtalen om lekser, antakelig fordi han ikke forsto ironikonseptet (det virket som han mente lekser ikke hadde noe for seg, men hvis man er ironisk må jo poenget være å gi seg ut for at det motsatte er sant). Hans replikker vil derfor i liten grad gjengis, men med hans egne initialer, J.G. Gjestene Mona Levin og Jens Johan Hjorth gjengis som P.A. ("plankeadelen") og S.M.L ("Slutta med lekser").

J.A: Hvem skal ut? Kronprins Haakon, Alta, Rasmus Hansson eller ....lekser?
T.S.: Bildet av en lekseskrivende jente! Denne uka er det noen foreldre i Osloskolen som har gått ut i mediene med en aksjon. De mener åpenbart at de har rett til å mene noe om sine egne barns fritid. Fritid! Hva skal unger med fritid? Huffameg! Disse foreldrene burde røve meg slik at jeg kan lære dem en lekse eller to om å vaske seg bak ørene og henge i stroppen. Fritid! Vel. Huff. De tillater seg å kalle familien sin for en leksefri familie, og å skrive eposter til skolene om at deres barn ikke skal gjøre lekser. Sånt går jo ikke an. Jeg blir så sint. Som fy. Av slike unnasluntrere. Vi kan jo ikke ha det sånn i samfunnet, at folk skal gå rundt og mene noe om skolen ungene deres går på, eller hvordan tiden etter skolen skal organiseres. Det skulle tatt seg ut! -Tenk om en mor skulle si at mitt barn skal ikke spise sukker i barnebursdag, for vi kommer fra en sukkerfri familie!
LATTER
S.M.L: Ja, det er jo slik at skolen i Norge har et markert lavere kunnskapsnivå enn land vi liker å sammenlikne oss med. -Det viser resultater på internasjonale undersøkelser. Og disse undersøkelsene er jo kjent for å måle alt det vi i Norge mener at skolen skal inneholde. Undersøkelsene er helt spesielle i sitt slag, siden de overhodet ikke er omdiskuterte i skole-Norge. Disse undersøkelsene forteller rett og slett sannheten om hvor dårlig den norske skolen virker. Dette rekordlave nivået på undersøkelser som uten tvil sier sannheten om skolen, kan løses på følgende måte: kutte ut leksene. I løpet av et år eller to vil vi være best i klassen på å være leksefri. Og akterutseilt. Vi kommer til å bli et utdanningens u-land dersom ungene våre ikke får brynt seg like mye som politikerne på angsten for  å komme dårlig ut i undersøkelser.
P.A: -Er dette noe nytt? Min sønn hadde aldri lekser (red. anm. denne kommentaren var så god at den får stå uredigert)
T.S: Eh. Hvis hovedargumentet er at de svake faller utenfor, altså. Hallo! Det er ikke noe morsomt å være god hvis det ikke er noen du kan være god i forhold til. Skal vi skape vinnere, må noen være tapere, det sier jo seg selv. Det hjelper ikke taperne at de andre blir tapere heller, liksom. -For å bruke et annet eksempel: tenk hvis jeg skulle si til Kamomilla at hun ikke skulle øve på pianoet hjemme? Det er jo denne øvingen og terpingen som setter henne i stand til å bygge landet når vi andre blir gamle. Det har de ikke tenkt på, disse foreldrene som prioriterer fritid og samvær på sine egne premisser.
J.A.: Nei, det beste er vel om ingen kan noe, ser det ut til. Og at alle heller gjør hyggelige ting sammen på ettermiddagen og dropper grininga over middagsbordet.  -Enig, Johan?
J.G.: Men altså: "land vi liker å sammenlikne oss med". -Noen som liker å sammenlikne seg med Korea?
Alle: Ja!
J.G.: Hva er de gode på?
Alle: De har veldig god skole!!!
T.S: Men vi kan jo ikke lære elevene våre at de kan slippe unna alt som er ubehagelig mens de skal lære noe. Den beste måten å lære noe på, er jo som kjent å ha det vondt. Å være redd for å ikke lykkes er det som skal til for å lykkes. Det skjønner jo alle som har levd en stund. Det går jo ikke! Tenk om elevene skal ha det bra!!?? Hva slags arbeidsliv skal det bli??!! Skal folk drive og ha forventninger om å ha det bra her i  livet?
P.A: Altså. Jeg, da, jeg har vært en sånn som har måttet pugge. Jeg har pugget og pugget og pugget og pugget og pugget og pugget og pugget. Ja, dere skjønner. Og da. Ja, da ble jeg jo ganske flink etter hvert. Jeg, da. Så. Det funka for meg, kan du si.
T.S (roper): ja! Og det man har pugget, det husker man jo fortsatt, og det man husker, har man lært da, på en måte. Det gjelder å huske!
P.A: Ja! Jeg husker det jo fremdeles. Jeg gjør det. Jeg da, jeg husker for eksempel at de i Sarpsborg hadde noe som het "plankeadelen". Det sitter jo her (peker på hodet sitt gjentatte ganger). Ja, også kom jeg opp i muntlig historie, da, og da ble det noen spørsmål om tømmerfløting og lågen eller Glomma eller noe, jeg pugget ikke nok geografi, da.
J.G: Hvor hadde du vært i dag, om du ikke hadde visst?
LATTER
J.A: (Brøler og veiver med armene)Det er slutt på prøver, slutt på pugging, det er slutt på å lære gangetabellen!!!
T.S: Ja! Og (hiver etter pusten) det er lov å ha med (tar seg til hjertet) jukselapp!!!!
P.A: Ja, også vil jeg si noe! Det er lov å ha med app! App! (river seg i håret)
J.A: (reiser seg, går opp på bordet, tordner) og det er lov å ha med formelark! Lov  ha med kalkulator! De får prøven de ikke har lenger dagen før! Snart er det vel lov å ta med foreldrene inn for å løse prøvene de ikke har lenger fordi verden har gått av hengslene!
LATTER
... Så det er slutt på alt som er kjedelig og kjipt! Alle får en mac! Også utdannes de til å bli (spytter ordet ut) prosjektledere!!! (Pause). Det er det de skal bli. Hvordan skal dette gå? Jeg frykter for Norges fremtid!
T.S: Ja! Ungene i byen her får altfor lite ris, de bare spiser kaker og får sukkertøy og is. Barna må lære å kjede seg. Og vaske seg. For (banker i bordet) livet er kjedelig! Jeg kjeder meg i alle fall ihjel i dette meningstomme livet! -Og det er dritt! Livet er kjedelig og dritt, og unger skal pryles, kjede seg og vaske seg. Først vaske seg, så gjøre lekser og kjede seg og krangle litt med mor og far og gråte en skvett over gangetabellen og egenvurderingen. Slik har vi alltid gjort det her i byen. Kort sagt: alle gjør som jeg har sagt, for det bestemmer jeg!

Jeg hvisker i mørket: livet er en liten dings.

Oktober. Det er to måneder siden jeg på dette nettstedet forsøkte å peppe opp meg selv og andre lærere ei uke før skolestart høsten tjuefemten. Det er fremdeles høsten tjuefemten, og skal jeg si det som det er, tror jeg at jeg for første gang siden jeg trådte over terskelen til et klasserom, har entret et slags ullent mørke. 

Jeg leser ofte om folk som møter veggen eller går på en smell eller brenner lys i alle ender og ender opp som utmattede vrak uten fnugg av arbeidslyst. Slik har jeg det ikke. Jeg har ikke møtt noen vegg. Jeg er ikke utmattet eller demotivert. Tvert imot! Jeg gleder meg til å gå på jobb og ta fatt på elever og fag og tekster og undervisningsidéer. Slik jeg alltid har gjort.Hver dag gleder jeg meg. Jeg blir så glad når jeg vel er innenfor klasseromsdøra med språkhistorien eller nasjonalromantikken i blodbanen, at jeg begynner å lure på om denne gleden er automatisert på en eller annen måte. I den grad slik glede kan automatiseres. 

Denne høsten har denne grunnlegende gleden et annet bakteppe. Plutselig er oppgavene vanskeligere å gjennomføre. De blir utført i en slags dunkel sirup der tankene flyter seigt og langsomt gjennom bevisstheten. Den praktiske fornuft har aldri vært min største styrke, men denne terminen er det som om jeg glemmer mer. Jeg glemmer å gjøre ting jeg skulle gjort, og jeg glemmer at jeg allerede har gjort ting, slik at jeg kan finne på å gjøre det samme to ganger. I ettermiddag gikk jeg forbi et rom på arbeidsplassen. Det var fylt av kolleger som så ut til å være samlet til et møte. Jeg skvatt til, stakk hodet engstelig inn, og var sikker på at dette var et møte jeg skulle vært på, som jeg bare hadde glemt. Slik var det heldigvis ikke, men det kunne like gjerne vært slik. 

Jeg ser rundt meg på kolleger og elever og tenker tanker som: hva får disse menneskene til å se så selvfølgelige ut? Hva får dem til å virke som at de ser dagene innenfor skolestuas fire (eller ti, det er et fancy, nytt bygg) vegger som det mest selvfølgelige og innlysende i verden? Jeg kan tenke på måter å anskueliggjøre faglige fenomener på, og brått komme i kjetterske tanker om at det hele er tåpelig og idiotisk. Hvorfor skal jeg tegne Charles og Emma Bovary på et whiteboard med tusj, lese høyt fra boka og peke på figurene mens jeg stiller retoriske spørsmål om hvordan den eller den må føle seg nå? Mens jeg sperrer øynene opp og nesten går ned i knestående. Hvor virkelighetsfjernt må det ikke virke på de tenåringene som sitter der som gisler og tenker sitt, og som har mer enn nok med sine egne følelsesliv?

Disse tankene er ikke nye. De dukker opp med ujevne mellomrom, og gir en viktig dimensjon til refleksjonen over arbeidet mitt. Jeg har alltid omfavnet dem og sett dem som et tegn på friskhet og en viss bakkekontakt. Likevel. Denne høsten er tyngdekraften ekstra dragende. Bakkekontakten nær absolutt. Det forklarende lys (om jeg får være så svulstig) som har vært en følgesvenn for virket mitt så lenge jeg har virket i det, har veket tilbake for et stadig tiltakende mørke. Fra dette mørket virker jeg i en oktober. Hvisker jeg: det går over. Det blir lysere tider. Og tenker at slik må det antakelig være. Og at slik må jeg antakelig tenke. Og at livet innimellom faktisk er en liten dings. Og en stor (mørk, ullen) klump. 

Pepp til meg selv -og de tusener av andre som møter nye elever i morgen*

Jeg er helt elendig på skolestart. Alt svikter. Hodet (tenker ikke klart), kroppen (rister helt av seg selv), stemmen (skjelver og sprekker, og antar -som en konsekvens- et skingrende toneleie) og dømmekraften (filteret, som ellers heller ikke er noe å skryte av, opphører fullstendig å eksistere). Folk rundt meg tror kanskje jeg overdriver, men de fleste (elever) som har sett meg i et klasserom den dagen, vil kunne bære vitnesbyrd om at jeg ikke akkurat er på mitt høyeste. For å si det mildt. 

Dersom du er lærer og bærer på noen ambivalente erfaringer rundt skolestart, kan det sikkert være uklokt å dvele for mye ved fortida. Hvis du klarer det, forsøk å tenke på noe annet enn at du (helt hypotetisk) har gått inn i klasserommet til ditt første møte med elever og...

... glemt å si hva du heter før alle har forlatt skolen, og du ikke ser dem før neste dag

... vært så svimmel og uvel at en elev trodde du kom til å gå i bakken med et brak, og satt klar til å ringe 113 (for det fortalte han deg i en elevsamtale i mai)

... vært så svimmel og uvel at du har fortalt om hvor svimmel og uvel du var, og hvor glad du er for at flere i rommet har helsefaglig bakgrunn, hvorpå damene fra helse og sosiallinja har sett forvirret på hverandre og lurt på hva i helsike de skulle gjøre dersom læreren gikk i bakken. Med et brak.

... hatt så lav impulskontroll at du for eksempel spør om piercingen den ene av de to tvillingene har, er i ansiktet

... hatt så lav impulskontroll at du for eksempel forteller en for elevene rimelig usammenhengende historie om en løgn om leopardtights

... sagt at du skal gjennomføre samtlige elevsamtaler i løpet av de to første ukene (Furumo, du lyver!)

Tenk for eksempel heller på at det meste går seg til. Når du tenker deg om, har du hatt noen elendige lærere i din skoletid. Du kan trøste deg med at du (helt hypotetisk, all likhet med virkelige forhold er en tilfeldighet)...

... etter all sannsynlighet ikke kommer til å gjennomføre samtlige timer ved å lese høyt fra læreverket i faget 

... etter all sannsynlighet ikke kommer til å tilbringe alle timene i faget sittende ved kateteret, bare sporadisk avbrutt av at du reiser deg og kaster kritt eller svamp på elever som forsøker å samtale om faget

... etter all sannsynlighet ikke kommer til å bli så forbanna på en enkeltelev at du tar et grep om nakken til vedkommende, holder hodet hans ut av det åpne vinduet og griner mens du roper at du har lyst til å lukke vinduet mens hodet hans er utenfor.

Når du har klart å bygge deg sånn noenlunde opp gjennom metoden "det kunne vært verre", kan du forsøke å komme på de gangene du har opplevd at noe har vært fint i klasserommet. Her er alt som ikke er direkte fælt eller pinlig, av interesse. Tenk for eksempel på...

... de gangene de sure damene på dørrekka glemte å se mistenksomme ut da du kom inn i klasserommet.

... de morgenene der alt gikk på tverke med frokost og påkledning av unger og levering i barnehage, og minst tre elever smiler og hilser på deg som om du er et helt vanlig, hyggelig menneske, og ikke et monster som har for vane å brøle "nå ser du til helsike å ta på deg de skoa!" før klokka sju om morgenen

... de utallige gangene du har gått inn i klasserom med undervisningsopplegg du aldri har forsøkt før, og oppgaver du selv ikke aner svaret på, og at akkurat de gangene ofte fungerer bra, fordi du har avslørt at du selv er interessert i å lære noe i faget

... de gangene du for hundrede gang setter deg ned sammen med en elev som ber om ekstra oppfølging i arbeidet, og du innser at hver eneste gang stoler eleven i økende grad på deg -og på seg selv.

... de gangene du tar med deg et for deg kjent, nesten forslitt, fagstoff inn i klasserommet, og det viser seg at elever kan lære deg noe du aldri hadde tenkt på.

... de gangene elever blir hengende igjen i klasserommet etter timen, og du skjønner at det kanskje ikke er noe spesielt de lurer på, de bare synes det er litt fint å være sammen med deg, selv om du er læreren deres, og de har en helt gjennomsnittlig interesse for faget ditt.

... de gangene du skjønner at du  gikk på en smell dagen før, enten didaktisk eller pedagogisk, og elevene neste dag oppfører seg helt normalt og smiler og er blide, fordi du er tilgitt. 

*Noen av de lærerne som møter nye elever i morgen er lærerne til de to førsteklassingene mine. Håper de er minst like spente som seksten- og seksåringen. Og meg. 

Feriens siste fase! Fugler i magen! Innmari store fugler! Og leopardtights*

Det er lørdag. Folk er antakelig ute og bader eller noe, for temperaturen er over tjue grader utenfor vinduet, og ingen med vettet i behold sitter inne og skriver på årets eneste sommerdag. Nei. De er ute sammen med venner eller familie og nyter solens helende varme mot sin bleke drittsommerhud. De suger den inn. Sommerdagen. De drikker kalde øl og har føttene i vann eller noe. De sitter under en parasoll eller ligger i ei hengekøye og leser bøker. Det er herved bevist: vettet har fløyet.

I magen min flyr imidlertid noe andre ville karakterisere som sommerfugler, men som jeg ikke nøler med å kalle, enkelt og greit, fugler. Noen skikkelig svære beist. De liker seg ikke der inne. Det er antakelig hele fugleboka: gjøk, sisik, trost og stær, linerler, ender og andre sjøfugler. Alt. Svaner og hauker. Vettskremte duer. De vil ut.

Det er veldig ubehagelig. Derfor sitter jeg her, uten vett, med fugler, og veit at jeg begynner på jobb i overimorra, og at om ei drøy uke treffer jeg tre nye klasser. Tre klasserom med et inventar jeg frykter som en tulling hver bidige august, og som jeg elsker som en enda større tulling hver bidige juni: elever.

Jeg håper de er like spente som meg. Minst. Jeg skal stille med krampesmil og klamme hender og skjelvende stemme. Og leopardtights. Ingenting kan gå galt med leopardtights. Ingenting.

 På vei til arbeidsplassen i leotights

På seiltur i leotights

*Første skoledag i fjor, fortalte jeg klassen min at jeg en gang hadde løyet til en gammel kjæreste. Det var en skikkelig teit løgn, fortalte jeg. Det hadde seg sånn at jeg hadde en veldig søt og kul venninne som hadde leopardtights. Hun hadde veldig mye annet kult, også. Blå doctor Martens, for eksempel. Men det var den leopardtightsen. En sommer jeg jobba på en folkehøyskole i Bergen, kom kjæresten min på besøk til meg. Vi gikk en tur til den lokale puben, som lå en drøy halvtimes gange fra skolen. På den turen sa jeg til ham at jeg egentlig hadde leopardtights. Jeg hadde leopardtights, men nå hade jeg mista dem, sa jeg, og det var noe dritt, for det var noen skikkelig flotte tights. Som jeg elsket, sa jeg. Ja, sa han. Det var jo dumt. Da vi nærmet oss puben, sa jeg: du, eh, det der med tightsen... Ja, sa han. Det var løgn, sa jeg. Ja vel, sa han (han kunne vel ikke brydd seg mindre om leopardtights). Så. Den historien fortalte jeg til elevene mine før vi skulle gå i gang med å lese Peer Gynt (dere veit, han som juger og skrøner så veldig). Så. De kjente jo ikke meg, de elevene. De hadde knapt hilst på meg. Så jeg fremsto antakelig som ei skrulle. -Hvorom alt var, fikk jeg leopardtights (og tavle, men det er en annen historie) i avskjedsgave av dem da vi slutta i juni. Så da endte det godt likevel, med den løgnen.

Feriens fem faser. Og en fugl.*

I åtte år har jeg vært lærer. Åtte somre har det samme mentale forløpet inntruffet i det som på folkemunne kalles lærerferien.

1. Fra sankthans til 1. juli: jeg imiterer ferieadferd som lange frokoster, lesing, mysing mot sol, av og til, om været tillater det, strandliv. I heimen kommer jeg til bunns i skittentøyskurven, og klesskapene er igjen steder som ser ut som de oppbevarer ulike klesplagg, ikke bare en uidentifiserbar masse tekstiler. Jeg rydder i papirer og bokhyller. Mentalt er jeg fremdeles til stede i klasserom, i faglige samtaler med elever, i samarbeidsmøter eller diskusjoner med kolleger, i lærerrollen. **

2. De tre første ukene i juli inntrer det mange vil kalle "feriemodus". Jeg tenker ikke lenger på opplegg for timer eller engasjerende faglige diskusjoner. Internettbruken avtar betraktelig, og jeg er for eksempel tilbøyelig til å hoppe over å lese Ludvigsenrapporten en gang til. Det kan du vente med til august, tenker jeg. Det er lenge til, tenker jeg. Jeg gjentar ferieadferden fra punkt 1, uavhengig om jeg er bortreist eller ikke. Jeg kan ligge lenge til sengs og lese, drikke kaffe i timevis om morgenen, klippe plenen, rive opp ugress mellom steiner i hagen, litt sånn på måfå. Jeg lager mat og er sammen med familie og venner, og det viser seg at jeg finnes- også utenfor lærerrollen.

3. Den siste uka i juli inneholder alltid mist én drøm der jeg står hjelpeløs i et klasserom. Jeg har drømt at elever har oppført seg som om jeg var usynlig. Jeg har drømt om elever som reiser seg og går ut av klasserommet med en gang jeg kommer inn (samtlige). Jeg har drømt at jeg skulle undervise, men var blitt stum. Natt til lørdag drømte jeg at jeg kom inn i et klasserom der noen av elevene var vendt mot meg, mens det satt åtte unge damer på et gruppebord helt opptatt av seg selv. Da jeg gikk rundt for å hilse på dem, forklarte de meg at de gikk i en annen klasse, men hadde fått bruke et hjørne av mitt klasserom til å jobbe i. Læreren deres skulle også være der, men hun hadde ikke dukket opp. Sånt. Den uka går det opp for meg at jeg ikke lenger er lærer. At jeg må lære meg hele profesjonen på nytt. At jeg har blitt mentalt ute av stand til å planlegge, gjennomføre og evaluere egne timer. Den uka kaller jeg sommerens helvetesuke.

At jeg sitter ved kjøkkenbordet med kaffekoppen (hele huset sover) den 28. juli og er helt blank i hodet, er dermed ikke uvanlig. At jeg hopper på stolen når noe stort og sort treffer vinduet med et brak, er heller ikke usannsynlig, den mentale tilstanden tatt i betraktning. Når jeg har sluttet og skjelve, og går bort til vinduet for å se, og det ligger en stein død trost der, reagerer jeg med sjokk og lammelse, og bruker de neste ti minuttene for å få google til å fortelle meg at det er et skikkelig dårlig tegn. For sikkerhets skyld spytter jeg tre ganger over skuldra, gjør korsets tegn og synger en liten salme (ikke en spurv til jorden,  bytter bare ut spurv med trost). Det rasjonelle hadde selvsagt vært å ta med seg en eske eller noe, ta på gummistøvler (det er vått) og hansker, og gå ut og fjerne fuglen. Det rasjonelle har forlatt meg den siste uka i juli. Selv religiøse uttrykk, som ellers ikke har en spesielt sentral plass i registeret mitt, får åpenbart sine utløp her. Det er nå hevet over enhver tvil at undertegnede ikke uten videre kan fungere i sin profesjon. Det nytter ikke å møte lærerhverdagens utfordringer med angst og salmer.

4. De siste ferieukene imiterer jeg ferieadferd igjen. Jeg treffer, besøker eller får besøk av venner. Det grilles. Kaffekopper fyller formiddagene, og når det er sol tar jeg en øl i sola. Jeg forsøker å høste minst en tidel av den bæra som dukker opp i hagen. Jeg sitter demonstrativt på hendene mine og formaner meg selv: du skal ikke jobbe nå. Du skal vente. Du skal være litt tjukk i huet noen dager til. Hvorvidt jeg er tjukk i huet eller ikke, er ikke relevant, for jeg begynner likevel å lese med interesse alt som dreier seg om skole. Når jeg våkner om morgenen, leser jeg kanskje ikke romaner, men skolesaker. Sakte dreier de nå seige tankene opp til et turtall der det er mulig å vurdere ulike måter å starte skoleåret på- i tre ulike klasser. Det virker uoverkommelig, men jeg tenker på det -riktig nok med en ikke liten dose skrekk og desillusjon. Hvorfor skal jeg kunne gjøre dette? Hva er skole godt for, i grunnen? Virker jeg i det hele tatt, eller er jeg en latterlig figur som fyker omkring i klasserom og tror at jeg legger til rette for læring, når det jeg i virkeligheten gjør er å rote alt til for elevene? Slike kjetterske tanker får enormt spillerom i feriens siste fase.


5. Den siste helga før arbeidsåret starter, er jeg fullstendig blank. Og overbevist om at de første ukene vil fortelle meg -en gang for alle- at jeg ikke har noe som helst i et klasserom å gjøre. Det eneste som får meg til å gå tilbake, er erkjennelsen av at dette antakelig er min eneste mulighet for å delta i yrkeslivet. Det er lærer jeg er -enten jeg kan det eller ikke. Med dette ønsker jeg alle lærere en fortsatt god ferie, og lykke til med den mentale helsa den neste uka!

*En kunne jo håpe at evnen til å komponere allittererende titler kunne tilbakevise frykten for degenerasjon (se punkt 3 og 4), men det er vel like sannsynlig at det er et tegn på kreativ latskap.

**Denne sommeren hadde jeg arbeid å gjøre med nettressursen til Norsk for påbygging fra sankthans til tredje juli, så denne perioden fortonte seg noe annerledes enn normalt, og punkt 1 forskjøv seg til å gjelde en konsentrert uke i begynnelsen av fellesferien.

Tett på (-ish) og åpen (-ish) i et nært samspill (-ish). Etikk og retorikk (og litt erotikk) i skoleforvaltning.

I min midlertidige tilværelse som sykepleier for febrilt (feverish) barn, med alle inneværende elevtekster ferdig lest og vurdert, oppstår det et rom for ettertanke- eller det som i skolens styringsdokumenter ofte kalles "refleksjon over egen praksis". I det daglige foregår denne aktiviteten ofte i samtale med kolleger. Her jeg sitter omgitt av tomme kaffekopper og halvspist frukt, har den daglige samtalen utartet til en indre monolog. Først spørrende og utprøvende (man er da ikke bastant), siden frustrert. Da klokka nærmet seg 14.00 i dag, var den vokst til en fullmoden tordentale. Jeg vurderte om jeg skulle formulere den i skrift her, men som man vet, har begrepet "lojalitet" fått en undertone av "servilitet" i skolesammenheng den siste uka, noe som gjør at selv jeg- som sitter her og tordner helt for meg selv og er så tøff at det ryker ut av øra på meg- trekker meg. Nesten. Og velger å skrive om å være tett på, åpen og i et nært samspill i stedet.

Ish.

Disse  begrepene har jeg lånt fra skriftliggjøringen av et kompetansehevingsprogram initiert av KS. Det heter "Den gode skoleeier", og skal sette kommunepolitikere og kommunalt ansatte i utdanningsavdelingene i stand til å bli enda bedre skoleeiere. Da må de være åpne, tett på, i et nært samspill. Gudskjelov har Vestfold fylkeskommune allerede vært gjennom dette programmet, kunne jeg lese, så her er åpenheten allerede på vei til en skole nær meg. I et nært samspill med tett på. Ish. 

For en halv time siden stilte jeg følgende spørsmål til klassen min, som har hatt heldagsprøve i matematikk i dag, på nett: "Har dere overlevd dagen?". "Ish" -svarte én elev. Det har jeg lært fordi jeg har snakket med dem. Ordet, altså. Ordet "ish" tilsvarer det norske suffikset "isk", men det er kanskje lettest å si at det betyr "på en måte". Overlevde på en måte. Overlevde- ish. Å snakke med elever er en måte å være tett på. Ish. I samspill. Åpen for andres verden. Verden er virkelig helt annerledes for en mann på tjue enn for ei dame på førti. Sann mine ord!

Det er noe rørende med systemene som bygges opp rundt skoleforvaltning. Noe naivt. Noe anelsesløst, hadde jeg nær sagt. Nå er kanskje ikke forvaltningen stedet eller tiden for å ane seg frem til løsninger. -Eller hvorfor ikke? Det hviler noe uvitenskapelig og uforskningsmessig over alle powerpointer og programerklæringers "(sentral) forskning viser at" -ergo, benytt dette skjemaet i din virksomhet. Også. Som i Oslo. Eller som i Sogn og Fjordane. Eller som i Finland. Som ved en magisk logikk der Mor Nille plutselig ikke er Mor Nille lenger, men en sten som ovenikjøpet kan fly, skal nå skole- Norge reise seg som dominobrikker i baklengs film. Vi må bare lese noen dokumenter, høre noen foredrag, gjennomleve noen powerpointer først- med de magiske ordene "hoc est corpus filius" (hokus pokus filiokus), nå oversatt til "tett på og åpen i et nært samspill".

Dette trylleformularet er en retorisk fest. Det kan i prinsippet romme semantisk betydning i alle sjatteringer på en skala fra digitale kommunikasjonsplattformer til samleie. Vi kan antakelig utelukke sistnevnte betydning. Likevel. Hva betyr det å være tett på og åpen i et nært samspill med noen i skolesammenheng? Det er dette åpenbare tolkningsrommet som virker oversett når skoleeiere søker å gjøre skolen om fra en helt vanlig skole til en flyvende sten. Det er noe som ikke anes. Det er noe som glipper. Slikt kan skje når tilliten mellom magikeren og magikerens gjenstand (aka skoleeieren og skolen) forvitrer. Når jeg tenker meg om er ikke denne anelsens mangel spesielt rørende. Naiv, kanskje, men: i anelsens mangel har fyren med hoven sin beste angel. Det skal du ane! Sier knappestøperen til Peer Gynt der han fortvilet bakser med identitetsspørsmålet i siste akt. Ane, sier du? Pøh! "Tett på og åpen i nært samspill". -Reine ord for penga!

Ish.

Jeg skulle jo ikke skrive om dette. Jeg skulle skrive om åpenhet på ordentlig. Om den åpenheten som utsetter folk for risiko. Ikke utlagte møtereferater, endeløse delte dokumenter, tilslørende formuleringer i powerpointer. For jeg tror det er en annen åpenhet som fører til utvikling. Hos elever, lærere, skoleledere og skoleeiere. 

Denne uka har jeg lest mange elevtekster. Elevene skriver. Det er åpenhet. Det er å by på alt man er, alt man kan, alt man vil, alt man håper, alt man drømmer, alt man mestrer. -Selv om (og dette er viktig!) man ikke er helt sikker. Selv om det innebærer risiko. Selv om man bare aner konturene av den utviklinga det kan føre til. En slik åpenhet forutsetter full tillit. Å nevne åpenhet og samspill er ikke det samme som å skape det. Den åpenheten en skoleeier eller skoleleder eller lærer er ute etter, skal hun selv by på. Hvis ikke kommer steinen hennes aldri til å fly.