Vi må snakke om det (norskfaglig nøtt, uke 2)!

Fredag førte jeg 200 karakterer. 30 av disse skulle ene og alene fortelle noe om elevers grad av måloppnåelse i norsk muntlig.

Etter mitt innlegg den 9. januar, der jeg gikk langt i å innrømme store mangler i vurderingskompetanse, kunne leseren kanskje forledes til å tro at jeg tar lett på slikt. Det er ikke så nøye, liksom. En kommer langt med et smil og en klapp på skuldra (noe jeg gjorde, men det er en annen sak. (For interesserte kan jeg nevne at eleven det gjaldt var i ilden onsdag denne uka, og at mine forestillinger om vedkommendes muntlige kompetanse langt på vei holdt stikk. Det var selvsagt bare flaks)).

Hvorom alt er: jeg tar ikke lett på slikt. Jeg er tvert imot svært opptatt av at når jeg først skal vurdere elever med karakter, skal de vurderes på områder og i ferdigheter de har fått opplæring i. Det kan høres som en selvfølge, men jeg er overbevist om at vurdering i norsk muntlig i mange tilfeller (også mitt) langt på vei er en vurdering av elevens evne til å reprodusere norskfaglige fakta og sammenhenger på en noenlunde presis og oversiktlig måte, uten at tilstrekkelig eksplisitt opplæring er gitt. Jeg er ikke tilfreds med tingenes tilstand.

Jeg har grublet en del over denne nøtta de siste ukene, og har foreløpig kommet fram til noen faktorer som kan være medvirkende til at norskfagets omgang med muntlig kompetanse i større grad er preget av tilfeldigheter enn i skriftlig:

- Alle avgangselever på studieforberedende programmer skal opp til minst en skriftlig eksamen i faget, der deres skriftlige kompetanse settes på prøve. Mange norsklærere (meg selv inkludert) oppfatter resultatene til skriftlig eksamen i hovedmål som en refleksjon av deres egen dyktighet som norsklærere. På mange videregående skoler er elevresultater til skriftlig eksamen også gjenstand for skoleledelsens oppmerksomhet, og kan ha konsekvenser for lærerens omdømme og fremtidige arbeidsvilkår. Dette (forhåpentligvis sammen med høy arbeidsmoral) resulterer i at de fleste norsklærere bruker mye tid og ressurser på skriveopplæring.

- Muntlig eksamen i norsk er langt på vei en seanse der eleven får betalt for å på en noenlunde presis måte legge frem fakta og sammenhenger i faget. Ordningen der eleven selv innleder med en norskfaglig presentasjon har vært omdiskutert, og mange lærere (sensorer) uttrykker at denne ordningen gjør eksamen urettferdig (onkel Per kan ha hjulpet til med presentasjonen), og at det beste ville være å gå tilbake til gammel ordning (evt grilling). Norsklæreres erfaring med muntlig eksamen kan kanskje føre til at vi ikke legger så stor vekt på muntlig-opplæringa som læreplanen legger opp til. Det er tross alt kanskje bare et knippe av elevene som kommer opp i faget, og en skal vel alltids klare å niforberede dem i siste sekund, slik at de kan klare seg ok. Bare de får sagt noe riktig (sic!) om realismen og nasjonalromantikken og språksituasjonen i Norge på 1800-tallet, kan det liksom ikke bære helt galt avsted. Derfor vil mange norsklærere se på opplæringen i muntlig som noe man gjør for å 1)produsere karakterer i faget 2)sette elevene i noenlunde stand til å gjennomføre en muntlig eksamen.

- Tid og rom. Skriftlige tekster finnes. Også etter at de er produsert. Muntlige tekster er historiske. Det vil si at når de er ytret, er de vekk. Dette gir selvsagt store utfordringer hva gjelder tid til veiledning. Læreren må, dersom eleven skal ha utbytte av underveisvurderinga, være tilgjengelig for eleven idet hun legger frem et norskfaglig emne og eventuelt drøfter det. Å få til hensiktsmessig underveisvurdering i muntlige sjangre er derfor en stor norskdidaktisk nøtt som krever gjennomtenkt planlegging.

Disse faktorene mener jeg er med på  gjøre muntlighet i norskfaget til løsrevne events der en i større grad enn i skriftlig overlater til eleven å føle seg frem til sjangerkravene. Læreplanen har mange gode, antakelig gjennomtenkte muntlig- mål som eleven sjelden eller aldri får eksplisitt opplæring i. Dette semesteret kommer jeg til å forsøke å finne måter å angripe denne nøtta på. Målet mitt er å forsøke å la muntlig- opplæringa likne mer på skriveopplæringa. Elevene skal få anledning til å drøfte og bearbeide muntlighet på samme måte som skriftlighet.

Så får vi se, da.

Muntlig kompetanse i norsk

Da jeg var yngre og gikk på gymnaset og var elev i norsktimer, var det nok å være entusiastisk, blid, ivrig, sitte ytterst på stolen, strekke armene høyt i været og mene noe om Wergeland, Welhaven, Ibsen eller Tarjei Vesaas, nesten uavhengig av hva jeg måtte mene for noe ukvalifisert og ubegrunnet vrøvl. Slik husker jeg det, i alle fall. Det holdt i bøtter og spann til å få en solid femmer i norsk muntlig. De gutta som var enda mer taletrengte enn jeg, fikk seksere. Jeg gikk ut av gymnaset i 1993.

Det er lenge siden jeg gikk på gymnas. Nå heter det ikke gymnas, men videregående skole. Læreplanen jeg jobber etter i den videregående skolen har kompetansemål, og vurderingen i norsk muntlig skal selvsagt (i alle fall på papiret) stå i forhold til målene. Det skal dessuten være tydelig for eleven når hun blir vurdert, hva som vurderes og hvordan hun kan nå målene sine. I disse dager henter jeg en og en elev inn på et rom til en samtale med meg. Samtalen varer i omtrent 15 minutter. Eleven innleder samtalen med å legge frem et forberedt tema.

Skjønt. Samtale og samtale. Hvem har slike samtaler:
Lærer: du nevnte at det foregikk en språkdebatt på 1800-tallet, og at grunnlaget for målformene vi har i dag, ble lagt på denne tiden. -Hva slags språk brukte Ibsen i sine samtidsdramaer?
Elev: han brukte vel dansk?
Lærer: ja...
Elev: eller en fornorsket dansk, da. Ibsen ville bidra til fornorskingen gjennom å skrive skuespill.
Lærer: ja. Kjenner du til noen andre forfattere i siste halvdel av 1800-tallet som engasjerte seg i språkdebatten?
Elev: ja... Bjørnstjerne Bjørnson?
Lærer ja, kjenner du forresten til noen tekster av Bjørnson?
Elev: ja, det var vel han som skrev nasjonalsangen... -og Faderen!
Lærer: ok. Vil du fortelle meg noe om en av de tekstene?
Elev: ja, Faderen handler om en far som er storbonde. Han er veldig opptatt av makt og status, og går til presten for å.....

Ingen har slike samtaler. Hallo! Dette er ikke en samtale! Det er utspørring! Og hva i all verden er det vi vurderer? Om eleven husker innholdet i en tekst av Bjørnson? Om eleven kjenner til språkformen i Ibsens samtidsdramaer? Om eleven husker navnet på Jonas Lie eller klarer å uttale tittelen "Amtmandens døtre" uten å slå krøll på tunga?

I rettferdighetens navn: jeg har også hatt samtaler om frihet og ære i litterære tekster fra ulike litterære perioder, om Aristoteles og Sofokles og Ibsen, om det norrøne synet på kunnskap og fellesskap, om klasseforskjeller og determinisme i det moderne Norge, og om de potensielle ulempene ved den moderne fristillingen fra tradisjon og fellesskap. Om skam- og æresfølelse i vår egen tid. Likevel er jeg aldri så misfornøyd med meg selv som lærer, som når jeg sitter overfor et menneske i utvikling, og hører meg selv ytre dumheter som: hva kaller vi det Ibsen gjør når han lar Nora og Kristine sitte og snakke sammen om fortiden (retrospektiv teknikk)? -Hvilke samfunnsproblemer ble tatt opp til debatt i litteraturen i realismen? Hva mente Welhaven i språkdebatten? -Svarene på disse spørsmålene er ikke i nærheten av kompetansebegrepet. De er hver for seg løsrevne fakta, uten noen som helst verdi utover seg selv. Dette må slutte.

Torsdag denne uka vil jeg be elevene mine komme med innspill. Jeg vil selv komme med innspill. Jeg må på en eller annen måte, i alt det hektiske lærerhverdagen har å by på, komme på en måte å arbeide med -og vurdere- muntlig kompetanse, som faktisk vurderer kompetanse, ikke bare bruddstykker av kunnskap. Tips mottas. Med stor takk.

Påklagelig forestillingsevne

Man får ha meg unnskyldt for at ukens filterløse ikke hver gang havner på en fredag. Dessuten at den slett ikke hver gang havner i det hele tatt. Denne uka havner den, men først lørdag formiddag. Vi har alle vårt denne første tiden i året. Jeg har i alle fall mitt. Derfor vil jeg denne gangen kun dele en eneste hendelse fra uka som gikk. Jeg deler den først og fremst for å få den ut av systemet, slik at jeg når skoleåret er over, effektivt har fortrengt den, eventuelt at den kan ha krympet til noe håndterlig, et minne jeg kan se tilbake på med et overbærende smil om munnen. Noe jeg kan se tilbake på og tenke nei og nei, Marianne, der hadde du jammen mye å holde styr på! Ikke rart det gikk litt i ball for deg! Foreløpig er jeg ikke der. Ikke i nærheten av "litt i ball":

Det er terminslutt på skolen. Terminslutt innebærer at samtlige elevers kompetanse skal vurderes med karakter (slikt driver jeg kun med i desember/januar og mai). I tre vg1- klasser har elevene presentert et interessefelt muntlig, og jeg har vurdert presentasjonene etter gitte mål, som seg hør og bør. For uinnvidde kan jeg berette at en slik vurdering er ferskvare. Kommer man i skade for å vente med å nedtegne en vurdering til eleven i skriftlig form, er man henvist til å  tyde sine egne hastig nedskriblede notater uten nyhetens interesse, noe som ofte kan bli utfordrende. Bare å tyde sin egen skrift etter at den har notert under ti elevpresentasjoner i strekk, kan være nok til å utløse de mest marerittaktige klisjéer i  tilbakemeldinger til eleven:

Presentasjonen har en ryddig struktur. Du viser interesse og engasjement for emnet ditt. Særlig i det første momentet i hoveddelen fremstår du sikker og kunnskapsrik, noe som styrker etosen din, og gir deg overbevisningskraft. Jeg veit du grudde deg veldig til å snakke foran et publikum. Nå har du bevist for deg selv at du kan. Læreren er imponert. 

Noe slikt. Ikke sjelden noe slikt. I går formiddag satt jeg og skulle gi elever tilbakemeldinger før timene mine. Av en eller annen grunn (noe jeg antok var mitt eget sedvanlige surr og rot) klarte jeg ikke å finne notatene jeg hadde tatt under en presentasjon. Jeg lette og lette (pulten ble veldig, veldig ryddig), men fant dem ikke. Jeg forsøkte å gjenskape elevens prestasjon for mitt indre blikk.

Dessverre (skulle det vise seg) har jeg en relativt upåklagelig (eventuelt påklagelig) forestillingsevne. Jeg så det hele for meg, og ble både rørt, glad og imponert, for det er her snakk om en elev som ikke uten videre og nonchalant tryller muntligheter ut av ermet. Så skrev jeg til eleven. Noe slikt (se over). Og vurderte presentasjonen med karakter og det hele. Og berømmet i mitt stille sinn meg selv for å ha motivert akkurat denne eleven til å holde presentasjon allerede i høstterminen. I riktig godt humør ble jeg, og innvilget meg noe avlagt julesjokolade, ditto pepperkaker og enda en kopp kaffe.

Omtrent så lenge var Eva i paradis. Det skulle nemlig vise seg (noe jeg ble gjort oppmerksom på av elevens kontaktlærer) at denne eleven slett ikke hadde holdt noen presentasjon. Det eneste som reddet meg fra total ydmykelse og påfølgende skam i denne situasjonen, var antakelig en uforbeholden unnskyldning, samt en overdreven dose selvironi og raljering over egen forestillingsevne overfor eleven selv, og siden hele klassen. Dette er antakelig (likevel) noe av det flaueste jeg har opplevd i min yrkesutøvelse. -Noen kolleger forsøkte å trøste meg ved å si at det kunne gå litt i ball for de fleste innimellom. En gikk til og med så langt som til å si at han også hadde gjort dette tidligere. Det var da ikke noe å ta sånn på vei for. Man takker for all sympati og vennlighet i sakens anledning, og bruker helgen på å komme til hektene i yrkesstoltheten.

30. desember 2015 (Brev til meg selv i fremtiden)

Synes det er på sin plass nå ved årets slutt, å gjøre opp mental status. Det kan være artig å lese sikkert, om noen år, og tenke tilbake på at jeg satt her ved peisen mens regnet piska mot ruta den 30. desember, på Nøtterøy, og hadde en insisterende hodepine forårsaket av minst ett glass portvin for mye den 29. Så.

Kjære mitt fremtidige jeg:

Den 30. desember 2015 tilbrakte du liggende under dyna. Du så først de resterende to episodene i en svensk serie som du nå har glemt navnet på. men som var litt morsom, om en spillegal sykepleier som blir coach og har en mann som er rørlegger og utro, og en sønn som er en tulling med et godt hjerte innerst inne. Den var helt ok. Så så du alle 11 episodene i en ny, norsk serie som heter "skam", som du lenge har tenkt å se, men ikke hatt tid til. Den var fantastisk. Du lo litt, og grein som en idiot halve tida, av sentimentalitet eller av bakfylla eller bare av hele ditt stadig ustabile sinn. -En skrekkelig god serie var det nå, i alle fall, og du var såpass ute at Dostojevskij og Idioten hans fikk ligge helt i fred ved siden av deg på senga mens du oppløstes i tårer over all tristesse og livsvisdom i serien, og over alle de gode ungdommene og at det tross alt er mulig her i verden og at vennlighet finnes, selv for de mest håpløse tullinger.

Selv om du vet at kombinasjonen øl/rødvin/portvin ikke er spesielt god for hodet dagen derpå. var det denne kombinasjonen du gikk for i går. Du tror for øvrig ikke ølet hadde så mye å si. Derimot: idéen om å toppe kvelden med  portvin og sild (en kombinasjon du for øvrig ikke uten videre anbefaler), samt mengder med aioli og majones, kan ha vært utslagsgivende. Du  vet likevel at neste gang du får anledning til å drikke litt for mange enheter med bra damer, kommer du til å gjøre det igjen. Og du kommer til å krone verket med majones, om det faller seg slik. 

Den 30. desember 2015 får da heller stå som et emblem for den mentale statusen dette året: enkelte lærer aldri. Og snart er det 2016.

Å skrive eller ikke skrive. Å skrive.

Jeg husker ikke at jeg har vært en som ikke skriver. En gang, i ei fjern fortid, var jeg selvsagt det. Det var før jeg kunne kodene for skriving. Jeg vet at det har vært slik en gang, for min mor kan fortelle om bekymring for speilvendtskriving relativt langt inn i barneskolen (jeg er venstrehendt). En gang var jeg altså en som ikke skrev. Da var jeg visst en som snakket. Med (eller til) folk som tilfeldigvis befant seg i min nærhet, eller helst med (eller til) et galleri av fantasivenner. De hadde navn som Laur og Alfe- Monika. Jeg husker dem vagt. De hadde ulike karaktertrekk og bestemte funksjoner i flokken. En het Hans- Petter. Jeg tror at han var oppkalt etter en jeg gikk i musikkbarnehage med, som ikke klarte å stoppe å blåse i blokkfløyta da musikkbarnehagelæreren sa stopp. "Min" Hans- Petter var en ondskapsfull type som gjorde alt for  stikke kjepper i hjulene for Laur, Alfe- Monika og meg. En av mine viktigste oppgaver var  skjerme de to andre mot påfunnene hans. Så en dag var det over. Jeg mistenker at det hadde sammenheng med skriftspråkets inntog i livet mitt.

At jeg leste mye som barn, vet jeg. Mange av bøkene jeg leste har jeg fremdeles. De er fillete og fulle av matflekker. Hvor mye jeg skrev, er jeg ikke sikker på. Ikke før jeg begynte å skrive dagbok i ti-årsalderen. Der har jeg samvittighetsfullt oppført klokkeslettet jeg våknet, hvem jeg gikk sammen med til skolen, hvilke fag vi hadde, hva jeg gjorde da jeg kom hjem. Utover i boka står det også en del å lese om konflikter mellom jenter i klassen. Det kunne handle om hvem som skulle leke med hvem, hvem som sa hva om hvem, og hvordan konfliktene ble løst. Det er tydelig at jeg så på meg selv som en slags fredsmegler den gangen. Jeg skriver for eksempel at jeg skulle ønske den og den bare kunne være venner, så kunne vi være sammen alle sammen. Hvorvidt dette er et uttrykk for mine virkelige følelser, eller for de følelsene jeg så for meg at jeg burde ha, er ikke lett å avgjøre. Teksten er holdt i en knapp stil, der følelsesytringer har tatt over for den refererende stilen den første tiden. Videre rapporteres det om romantiske følelser. Jeg må ha brukt timesvis på å tegne hjerter rundt navn, og å finne opp sinnrike koder for navn til bruk på håndbaken, utført i kulepenn.

Jeg holdt opp med å føre dagbok i egentlig forstand i løpet av ungdomsskolen. I stedet førte jeg notater. Og tegnet. Jeg har et titalls bøker fylt av tegninger og sitater og løsrevne notater som i og for seg ikke forteller noe annet enn at jeg alltid har hatt et uttrykksbehov. Dessuten, det ser jeg nå, at mange av de grunnleggende personlige konfliktene jeg kjempet med i tjue-åra, forblir de samme. Slik er alle doodles og skisser og tegninger og notater og fiktive brev et vitnesbyrd om et liv i hvilket de samme grunnleggende motsetningene manifesterer seg år etter år, tiår etter tiår. Det kan selvsagt virke nedstemmende. Å innse at noen konfliktområder i livet er så sammenvevd med ens jeg, ens personlighet, at en antakelig gjør klokest i å forsone seg med dem. Samtidig, i dette tilbakeblikket, gir det en slags trøst til tjueåringen i meg at førtienåringen anerkjenner henne. Forstå det den som kan.

Dette semesteret har jeg fått møte og bli kjent med mange nye ungdommer. Litt for mange av dem bærer med seg så store personlige konflikter at jeg ikke kan begripe hvordan de takler skolehverdagen. Jeg har skrevet et brev, sa en av dem. Jeg vet ikke om jeg klarer å skrive en litterær tolkning, sa en annen. Men jeg har skrevet en del om meg selv det siste halve året, hvis du vil lese det. Så sitter jeg og leser disse tekstene og kjenner meg igjen. Ikke nødvendigvis i deres kamper, deres indre konflikter eller deres utfordringer. Likevel. Jeg kjenner meg igjen i behovet for å uttrykke noe. For å forstå. For å se seg selv på avstand. For å rydde opp i noe. Få klarhet i noe. Selv om det kanskje aldri kommer til å bli klart. Selv om tankene vikler seg om seg selv og gjør de enkleste resonnementer til floker av selvmotsigelser. Selv da. Særlig da.

De egne notatene er ikke skrevet for andre enn en selv. Deres hensikt og formål er først og fremst refleksjon. For min egen del manifesterer de først og fremst en tanke i tiden. Et øyeblikks tanker er nedskrevet i ei notatbok jeg skrev i for tre år siden. Leser jeg dem nå, kan det være med gjenkjennelse eller gremmelse. Det er ikke til å komme bort fra at de notatene en skriver for seg selv ofte har den effekten. De er pinlige å lese bare fem minutter etter at de er skrevet. De er ikke presise. De er for påståelige. De tror for mye eller for lite. De bommer så inn i helsike på skiva. Omtrent som jeg. Omtrent som livet. Mennesker bommer på skiva stadig vekk. Vi som skriver om det, er stadig klar over det. Vi klarer ikke å stoppe. Vi skriver og skriver for ikke å miste dette av syne: hvor lite treffsikre vi er. Jeg tror det er det vi skriver for. Vi tror kanskje i gjerningsøyeblikket, idet vi noterer, at vi  forstår noe. Så, når vi leser det igjen, umiddelbart etter eller ti år etter, ser vi hvor lite treffsikre vi var.

Så gjør vi det igjen. Og igjen. Skrivingen er Sisyfosarbeid. Vi holder på. Kanskje gjør det noe lettere. Helt sikkert gjør det ganske mange ting vanskeligere. Men vi klarer ikke å holde opp. Vi holder på.

For omtrent ti år siden begynte jeg å skrive blogg. Det økte hyppigheten av skrivingen min, og skjøv den i en bestemt retning: mot leserne. Jeg fortsatte likevel med notater. Og egen skriving. Etter det har jeg skrevet i skolesammenheng, akademisk, i jobbsammenheng, didaktisk. Jeg har skrevet læreverk i norsk, og jeg skriver stadig på en skjønnlitterær tekst som aldri blir ferdig. Og jeg skriver stadig bloggposter med ujevne mellomrom. Mine bloggtekster ligger i skjæringspunktet mellom alle typer tekst jeg ellers skriver. Derfor kan jeg ikke la være med å skrive dem, selv om jeg ofte opplever at de kunne passet best mellom to permer i ei notatbok jeg har i hylla. Skrevet for fem eller ti eller femten år siden.

Tusen takk til alle som leser, og til alle som forteller meg at de leser. Uten lesere i denne bastardsjangeren hadde jeg helt sikkert ikke vært en som skriver i dag, over 30 år etter at jeg ble introdusert for skriftspråket.

På hodet inn i jula: grunnleggende ferdighet.

Jeg registrerer med mild uro/irritasjon at jula holder på med sitt rundt meg. Rundt husene i nabolaget glitrer det i lys, på torvet i byen står et stort bartre, i butikkvinduene har varene fått selskap av nisser og reinsdyr og granbar. Mennesker på jobb ikler seg i økende grad røde klær (og nisseluer). De snakker et annet språk, der begrepet "ferdig" opptrer hyppig: jeg er ikke ferdig med gaver, jeg er ikke ferdig med baking, mora mi er ferdig med all baking, jeg er ferdig med julekort. Og spørsmålene: er du ferdig med gaver? Er du ferdig med julekort? Er du ferdig til jul?

Ja. Jeg er ferdig til jul. Helt ferdig. Fiks ferdig. De siste ukene har hverdagen handlet om å komme seg gjennom. Kaldt har det også vært. Forferdelig forkjøla har jeg også vært. Klart en blir ferdig av sånt. Nå ser det heldigvis ut til at det blir tøvær. Jeg er ferdig med kulde. Jeg er ferdig. Kaputt. Sjakk matt. Jeg er ferdig med mørke, også. Og reinsdyr.

I morgen skal jeg stupe på hodet inn i jula (nærmere bestemt julebordet). De neste ukene skal jeg bruke på å bli kvitt den grunnleggende ferdigheten.

Storm og stille

De siste ukene før terminslutt i en avgangsklasse er preget av to motstridende stemninger: generell nervøsitet og uro overfor tette vurderingssituasjoner, og en øredøvende ro under de samme situasjonene. Det klasserommet som, da jeg kom inn i formiddag, sydet av spørsmål om tidspunkt for naturfagsprøve, planer for siste skoledag og tilbakemeldinger på skriving, har de siste tre timene vært dørgende stille.

Det er rart at en og samme gjeng kan være så forskjellig.

Det er kanskje unødvendig å nevne at jeg foretrekker klasserommet når det syder.