Fredagspost/feriepost

Jejeje, da var det blitt juleferie, noe som for mange innebærer utstrakt kontakt med mennesker man deler gener med, men ellers sjelden rekker å omgås i hverdagen, noe som (ja, jeg vet jeg burde variere leddsetningsåpninger (ikke minst for å presisere hva "noe som" viser tilbake til), noe som ville virke mer profft, men som dere vet, jeg er ikke ute etter å virke proff) er synd, men som i mange tilfeller dessverre er et resultat av fysisk avstand. Jeg, for eksempel, får besøk av nære slektninger som jeg ellers, i hverdagen, ikke får være så mye sammen med som jeg kunne tenke meg. Noe som (å få besøk, altså) er fint. Nok underordnede leddsetninger og grammatikk. Her er uka i tilfeldig rekkefølge:

1. Sekstenåringer er ødelagt av grunnskolen. Eventuelt godt oppdratt. Eventuelt skarpe. Jeg prøvde meg med følgende manøver: på spørsmål om vi skulle ha "tentamen" (hermetegn intended), svarte jeg nei. Men, sa jeg. I dag skal dere skrive i norsktimene. Diktanalyse. På nynorsk. Får vi karakter? sa elevene. Ja, sa jeg. Dere får underveisvurdering med karakter, sa jeg. Vi bruker norsktimene, sa jeg, og skriver. Javel, sa de. Teller det på første termin, sa de. Ja, sa jeg. Javel, sa de. Da ER det jo tentamen, da. NEI! ropte jeg. Det er ikke noe som heter tentamen, ropte jeg. De tror meg fremdeles ikke.

2. Retorikk har en relativt sentral plass i norskplanen for vg3, og allmenn påbygging, som jeg holder på med. Jeg mener retorikken tilbyr redskaper for god argumenterende skriving og snakking. Derfor jobber jeg mye med å få elevene mine til å tenke ulike typer argumentasjon når de skal presentere påstander, både skriftlig og muntlig. Denne uka opplevde vi en tale i klasserommet. Slikt skjer rundt juletider, da mange ønsker å ønske elevene god jul. Etter en slik tale, der undertegnede satt stiv som en stokk for å se ut som folk (under talen), sa en elev (taleren hadde gått ut av rommet): "der var det ikke mye etos, gitt". *hjerte*

3. Jeg har en veldig rar nisse i kjøkkenvinduet. Han er av plast, har lua over øynene, har magen utenfor jakka , og har mista en arm. Jeg har den der fordi jeg synes det er finest med ting (og folk) som ikke er perfekte. Jeg synes ikke bare det er finest. Jeg synes det er meninga med å være til. Det er like før jeg starter en u- perfekt interiørblogg. Herregud, jeg fant ut at jeg har mugne julekaker i et norgesglass. Sånt. Sånn. Er det å være til. Når man ikke er til, er det ikke mulig å være u-perfekt. Bare som en eksistensiell betraktning.

4. Til alle som aldri får julekort fra meg med bilder av ungene mine på fænsi gallerier eller på fjelltur eller på stranda: det hender jeg tar med ungene på gallerier eller på stranda. Jeg elsker å motta julekort. Jeg er bare så elendig på gjennomføring av praktiske oppgaver. God jul til dere alle. Ungene mine er fine og har blitt større og er blide mange timer i døgnet og har hatt fine opplevelser det siste året (dere må nesten bare lukke øynene og se det for dere).

5. Verden gikk ikke under i dag. Det er fint. For i går drakk jeg to øl og en whisky, sånn i tilfelle. Så får jeg likevel oppleve jula og et glass fredagsrødvin og resten av livet og verden og alt jeg kommer til å oppleve de neste (estimat) førti åra. Det er grande!

6. Hvor starter og slutter "den realistiske tradisjonen i norsk og europeisk litteratur"? Hilsen lærebokforfatter-Marianne.

7. Jeg mangler en pose. I den lå en julepresang (til meg). Og en pose med undertøy (til meg). Og to minnimus-leppepomader (til de ungene som er blide mange timer i døgnet). Jeg håper den står på jobben sammen med julegaven fra sjefen(e), som i år var gledelig: sjokolade, marsipan og syltetøy. Mmmm. Dritt med posen, da.

8. God jul.

9. Heter det "Godt nyttår" eller "Godt nytt år"? Hilsen niåring (og norsklærermamman).

10. I alle fall: i dag sa jeg til en kollega: vi sees i 2014" (glemte 2013), hvorpå min studierektor sa: har du søkt permisjon? Hvorpå jeg sa: ja, med lønn. Hvorpå jeg tenkte: så fett det hadde vært med permisjon med lønn, for da kunne jeg tatt master eller skrevet lærebok eller lest idéhistorie eller kunsthistorie eller bare historie eller sosiologi eller psykologi eller. Helvete. Det ble sju år. Sju år permisjon med lønn. Såpass må det være.

Uansett: fint at verden ikke gikk under i dag. God jul, engere leserkrets. *love*

Lørdagsposten? Nei nå, altså.

Jeg beklager, men fredagen ble ikke helt som planlagt, grunnet utagerende pinnekjøttspising torsdag. Mer om det senere. Vi nøyer oss med lørdagspost. Lørdag er tross alt det nye fredag. -Eller var det det gamle. Anyways.

1. Torsdag var jeg en tur i EU. Eller Strømstad, for å være presis. Det var fint nok der. Jeg rakk å tenne en mafia- sigarillo, samt å overtale flere ikkerøykere i min umiddelbare nærhet til å teste en. Den sikreste måten å få meg til å kjøpe noe jeg ikke har bruk for (sigarillos, for eksempel), er at innpakningen ser ut som noe fra tredve- førtitallet. Slik var det med "Al Capone"- sigarillosene. De smakte dritt, slik alle sigaretter og -illos gjør, når man ikke har røkt på over fire år.

2. Turen var slik tur- retur Sandefjord- Strømstad, og selv om det var så fullt i matkøen at jeg ga opp alle planer om å få tak i lutefisk, hjalp det selvsagt med selvbetjening på vin og øl. Akevitt hadde de også, men den måtte man betale femti kroner for. På hjemturen spilte bandet Smirnoff til dans, og vi var minst fire på dansegulvet til enhver tid. Jeg unngikk rosa drinker, noe som må betraktes som en seier. Mellom øl og øl rakk jeg å kjøpe et par bukser til dagen etter, siden jeg skulle på jobb fredag morgen klokka åtte.

3. Det gikk ikke så bra, for når en har skrudd av vekkeklokka i søvne eller negativ affekt, og våkner en halv time etter at norsktimene skulle startet, er det ikke mye som er greit. Heldigvis sov jeg hos en gjestfri kollega femhundre meter fra arbeidsplassen, og selv om en løpetur var det siste jeg trengte, var jeg på plass i klasserommet kvart på ni, flau og jævlig, uten at det så ut som de hadde savnet meg nevneverdig. Je hentet et Hamsun- klassesett og leste høyt resten av tiden. Og sa sånn: ajajaj! Nå er det noe på gang her!!! Dette som et tips til kollegaer i liknende situasjoner.

4. Jeg er offisielt i verdens dårligste form. Onsdag rullet jeg ut et gråpapir i klasserommet, for å skrive ned sitater fra tekster elevene hadde funnet. Det medførte noe som liknet dype knebøy, i omtrent førti minutter til ende. Jeg er fremdeles støl i rumpe og lår. Noen i min nærhet lo og mente jeg oppførte meg som en barneskolelærer. Jeg ser ikke noe galt med det. Jeg fikk i alle fall trent.

5. Jeg leser alt på én gang for tiden, noe som betyr at jeg ikke blir ferdig med noe som helst. Det er litt dumt.

6. Det er advent. Foreløpig har jeg klart å holde nissene unna, men julestjerna i vinduet, og julegardinene, og adventsstaken, er hentet ned fra en eske på loftet. Jeg har av uvisse grunner motforestillinger mot julepynt før jul, noe enkelte familiemedlemmer mener er et problem. Trikset er å holde henne opptatt med andre ting enn å hente kuler og glitter fra annen etasje. Kanskje jeg skal skaffe hengelås.

7. Julemusikk, derimot:

Glad lørdag!

Fredagspost: hodestående hukommelsesøvelse.

Livet består av mandager og fredager. Sier folk. Mange folk sier det, i alle fall. Første gang jeg hørte det reagerte jeg med medfølelse. Ikke for folk som sier det, men for de andre dagene. Stakkars tirsdag, onsdag og torsdag, tenkte jeg (lørdag og søndag klarer seg alltids). Hvordan må ikke de føle seg? Sammenklemte og glemte, uten livets rett, nærmest (jeg har kanskje uforholdsmessig stor sympati for det oversette i tilværelsen). Kanskje er fredagsposten, denne punktvise gjennomgangen av uka, en underbevissthetens forsvarstale for dagene midt imellom. Som jo, når vi skal være ærlige, er selve livet. I allefall bortimot halve livet.

1. Jeg har liten sympati for lærere som klager over elevenes oppførsel eller kompetanse. Likevel hender det at jeg, i mitt stille sinn, skulle ønske enkeltelever var blidere innstilt til undertegnede, eller til fagområdet jeg representerer. Noen elever kommer til klasserommet med følelsen av at det er viktig å protestere. Med ansiktsuttrykk, med kroppsspråk, med (mangel på )  aktivitet. Jeg forsøker å svare med tålmodighet. Når vi er tre måneder inne i skoleåret, og jeg har svart med tålmodighet i tolv uker. Åtteogførti norsktimer. Og han som hele tida har forsøkt å være fiendtlig innstilt til både læreren og faget, endelig smiler og ser sterk og klar ut når jeg kommer inn. Da blir jeg skikkelig glad.

2. Det regner. De aller fleste dager, men sikkert tirsdag, onsdag og torsdag også. Og det er mørkt. Og det er november. Og mange har bart. Jeg vet ikke hvordan det skal hjelpe kreftpasienter at folk har bart. Kanskje er jeg en skikkelig vriompeis, men jeg forstår det ikke.

3. Jeg vil på kurs i retorikk på det norske institutt i Roma i mars. Det koster 3500 kroner. Pluss reise og opphold. Jeg prøvde meg på sjefen, som lo litt i skjegget, noe jeg må anta er et avslag på forespørsel. Nå lurer jeg på hvordan i helsike jeg skal få det til, og irriterer meg over at ikke næringslivet sponser norsklærere. Hvorfor bare idrettsutøvere, liksom? Hvem har glede av at Therese Johaug går jækla fort på ski? Ja, bortsett fra hele den norske befolkning, da.

4. Er det bare meg, eller er det provoserende å åpne avisa og se en annonse for "dame- verktøysett". Give me a break. Rosa hammer???!!! God jul.

5. Jeg lurer på hvorfor jeg synes Salvador Dalis bilder er ekle å se på. Jeg synes de er skikkelig ekle. Torsdag lærte en av elevene mine meg hvordan jeg kunne lese et av bildene hans. Herre min hatt, for ei flink dame.

6. Og alt det andre som jeg ikke kommer på. Mandag, for eksempel. Mandag ettermiddag. Jeg har det på tunga, men vet ikke. Tirsdag. Jo. Jeg kjørte tog. Det er fint. Onsdag. Blank. Torsdag. I tåka. Her trengs skjerpings. Jeg har lært at hvis man står på hodet, strømmer blodet til hjernen, og man blir skikkelig smart. Mer av dét, da. Jeg kan sikkert stå litt i bro også. Og spise vitaminer. Og drikke vann. Masse vann.

-Skål. Og god helg.

Halvparten så gammel. Minst.

I dag, da jeg småløp til bussen, ikke uten en viss glede over at sola valgte å vise sitt kostbare åsyn over horisonten, fant jeg sjåføren stående utenfor bussen med en sigarett i hånda. Jeg er nøye på å hilse blidt på sjåfører. De skal tross alt frakte meg på svingete veier et ganske langt stykke, og jeg tenker dessuten at de sikkert møter mange sure busskunder i løpet av arbeidsdagen, og at neimen om jeg skal være en av dem. Neida. Jeg skal være blid. Dette er et ufravikelig prinsipp, totalt uavhengig av hvor grinete den enkelte sjåfør måtte oppføre seg mot meg. Jeg smiler fra øre til øre og kvitrer Tønsberg. Eller Hvasser. Avhengig av hvilken vei jeg skal. Noen ganger kvitrer jeg kanskje Teie eller Borgheim, men det er ikke viktig. Det viktigste er at jeg kvitrer. Blidt. Kanskje litt påfallende blidt.

Dagens sjåfør kan ha vært noen år yngre enn meg. Kanskje så mye som ti år yngre. Kanskje bare fem. Eller to. Det er vanskelig å avgjøre alderen på folk i uniform. Særlig i motlys. Særlig hvis de er innhyllet i sigarettrøyk. Jeg reflekterte ikke egentlig stort over dette før jeg kvitret. Men han sto nå der i formiddagssol og røkte sin sigarett og viste med en elegant arm- gest at jeg kunne bare gå om bord i bussen. Jeg skulle ikke måtte stå der og fryse og/ eller føle meg forpliktet til å konversere. Det gjorde meg ikke så lite lettet. Jeg gikk inn, tok frem boka mi, telefonen, pengene. Ventet til han hadde satt seg. Jeg gikk ikke hvileløst rundt i bussen og ventet. Jeg satt pent på setet mitt. Men da han var klar, gikk jeg frem, rakte ham en femtilapp, og kvitret (sikkert ekstra blidt denne gangen) Tønsberg.

Skal du ha barnebillett, sa han. En bølge av forfengelig glede steg opp i meg. Smilet ble, om mulig, enda bredere, og jeg løftet blikket fra seddelen og opp mot ansiktet hans. Han lo. Du tulla, du, sa jeg. Så lo han enda mer. Og jeg lo enda mer. Og det er klart. Det var jo alt i alt en hyggelig opplevelse i solskinn, om ikke direkte en solskinnshistorie. Og når jeg tenker etter: hvor kult er det å se ut som man er seksten når man egentlig er åtteogtredve? Ikke særlig kult. Men hvis for eksempel det hadde vært en egen takst for de under tredve. Da hadde det vært kult. Da hadde jeg sikkert blitt skuffa av å skjønne at han tulla. Men ikke nå. Når aldersgrensa er seksten år. Det skulle tatt seg ut.

Poetisk alzheimer

I en slags opprydning i notater, da særlig en gjennomgang av notatbøker fra det siste halvåret (noen av dem druknet i kaffe fra en termos i veska en tidlig morgen i september), oppdager jeg noe urovekkende. Det siste halvåret har jeg skrevet notater jeg overhodet ikke gjenkjenner som mine egne. Mye er lister, av typen:

"verksted
skifte sengetøy hos Lea
klesvask
tørke støv
vaske badet
rette
forberede undervisning"

Ja. Jeg aner ikke hvorfor jeg skriver lister. Det er sikkert et diagnostisk kriterium for et eller annet. Det er i grunnen ikke så nøye. Jeg holder på. Det rareste jeg oppdaget var noe som liknet et dikt. Jeg kan ikke huske noe av det. Det kan hende jeg har hørt det på radio og notert, litt åndsfraværende, mens jeg skrev. Det kan hende jeg har notert noe fra en avis eller et nettsted. Hvis jeg har skrevet det selv, har jeg ingen som helst formening om hvorfor eller i hvilken hensikt. Mitt spørsmål er: hvis dette er mitt verk, hvordan i helsike kan jeg glemme det? Hvis ikke, hvem har skrevet det?

Sånn ser det ut i notatboka mi, udatert:

Alt er truet
hele tiden
jeg ruster opp
og ned
opp og
ned opp
og, 
til rustningen 
er veldig tjukk, men
full av svære 
-
sprekker
-
I en sånn sprekk
er det 
bare å
fyre
-
løs og fyre løs. I
blinde.
-
Du trenger ikke være skarpskytter for å treffe nerva.
Du trenger bare nok
ammunisjon.

Jada. Nå også poet. Der, altså.

Fredagsfilter

Jeg prøver meg på en ny dedikasjon, da mennesker jeg omgir meg med mente at det ikke var Solveig, men Synne, som fortjente dedikasjon. Ja. Dette blir kanskje vel kryptisk, men jeg har et kryptisk liv, så det får bare være. Altså. Denne dama (Synne) prøvde seg med en "det ække så nøye" Altså. Nå kan det være det samme, lissom. Den går jeg ikke på. Så. Synne: her kommer fredagen til læreren din. Sånn sirka (cirka ca.).(Til min engere krets av lesere (har jeg noen annen krets?) skylder jeg å nevne at noen av mine elever hadde snublet over dette nettstedet på leting etter informasjon om modernitet. Derav denne interne tonen). Det er ikke dét. Jeg kunne dedisert denne bloggposten til øst og vest. Til ungene mine, søstera mi, tanta, fettere og kusiner, alle mennesker jeg er glad i, men som jeg sjelden ser, til kolleger, forbilder av alle slag. Bekjente. Mormødre og farfedre. Jada. Herreminhatt. Jeg skal i grunnen bare sleive litt om uka som har gått. Here goes:

1. Eh. Jeg er litt usikker på om det i det hele tatt har vederfart meg noe av interesse denne uka.

2. Jeg har klart å gjennomføre en trivsels- og læringsundersøkelse med klassen min denne uka. Det var ingen stor jobb, men jeg har en tendens til å bli så oppslukt i faget, at jeg lar formaliteter fare. Derfor er dette noe å skrive om. Om det ikke er noe å skrive hjem om.

3. Å  lese slike undersøkelser er alltid vanskelig. Man henger seg for eksempel opp i de fire prosentene som ikke synes de får nok utfordringer i faget. Her skal det utfordres, med andre ord. Modernisme for viderekomne. Be prepared! Er det drøyt å be elever lese Ulysses?

4. Jeg merker at jeg ikke har noe særlig annet å skrive om enn jobben. Er det alarmerende?

5. Det  er så mørkt i november.

6. Jeg har vært sinna på jobben. Det må betraktes som et fremskritt. Ikke i klasserommet, altså. Der er jeg aldri sinna. Jeg sier bare at nå må folk for eksempel slutte å leke med sånne fingerskateboard. Det sier jeg i en litt streng (likevel lattermild) tone. Og så sier jeg for eksempel at folk med headset må ta dem av. Mens jeg smiler. Så det kan vel ikke betraktes som sinna.

7. Hvis noen kan finne melodien til Bjørnsons "Fedrelandssang" (Der ligger et land mot den evige sne) for meg, får jeg kanskje sove i natt. På forhånd takk.

God helg, da. Jeg skal bruke helgen på å  skrive om Nordahl Brun, Bjørnson, Aasen, Ibsen, Wergeland, Welhaven, Vinje, Asbjørnsen og Moe og fandens oldemor (som vi vet, var hun viktig i etableringen av en nasjonal identitet). -En aktivitet så god som noen, vil jeg anta. Hepps!

Filterløst fredagsfjas

For ei rar uke.

1. Uka har vært preget av tre ting. Når elevene mine skriver "ting" (det er ikke dette uka mi har vært preget av, dette er en metakommentar til eget språkbruk, beware and behold and all that jazzzzz), sier jeg at det hadde vært fint om de kunne forsøke (mind you) å formulere seg mer presist. Nå er ikke jeg eleven min, så jeg forbeholder meg retten. Til å skrive at uka mi har være preget av tre. Ting. Her i prioritert rekkefølge:

a: ha lyst til å stå på hodet:

b: henge med den dama her:

c) nasjonalromantikk

2. Jeg vant ikke i vinlotteriet i dag heller. Det var som tusan!

3. Jeg har en idiotisk angst for å være hjemme fra jobb. Selv om treåringen både har feber og spyr, tenker jeg at det sikkert ikke er bra at jeg ikke er på jobb. Som om verden går under for elever hvis jeg er borte noen timer. Da jeg i tillegg visste at de skulle ha vikar, og at denne vikaren allerede hadde en høy stjerne i klasserommet mitt, ble jeg engstelig for at de skulle tenke at han var bedre enn meg, og at jeg bare var tullete og satt under kateteret eller gikk ut og inn av dører for å illustrere hvilken funksjon dører har i Ibsens samtidsdramatikk. Ah. Vel. Vikaren kunne rapportere at minst to elever i klasserommet uttrykte skuffelse da jeg ikke dukket opp dag nummer to. Man trøster seg og lurer på når man skal slutte å være en så tullete selvopptatt lærer.

4. Så mørkt det er. I går snødde det. Snart er det vinter. Og vår. Det er fint å tenke på.

God helg, alle.