Akklimatisert!

Feriefreden har senket seg. Det får bare blåse frisk bris eller hva det nå er, og skyene får bare samle seg ved middagstider, når vi akkurat har dekket bordet ute på verandaen eller i hagen, slik at vi blir sittende og hutre mens vi inntar middagen. Fluene får bare sette seg på halve syltetøyskiver, slik at toåringen hopper over alle nyanser av engstelse og går rett i panikklås. Vi får bade i sand fra gangen via badet til soverommet. Det får heller flyte med papirklipp og våte fingermalerier på kjøkkenbenken. Hjernen får heller tørke sakte inn til en søt rosin. Det får heller være.

For vi fant markjordbær i dag, og veslejenta sover til etter åtte, og jeg kan drikke kaffe til jeg spyr om morgenene. Ingen busser skal rekkes. Ingen unger avleveres eller vinkes til gjennom bussvinduer. Sommeren er et hav av dager og uker, og vi skal ingen verdens ting. Bortsett fra å sande, klippe, male, spise, drikke og plukke bær. Og stikke tærne, kanskje hele kroppen -hvem vet? -i vannet.

Forsommerens festligheter. En nøktern rapport fra en voksen dame.

Tidligere, da jeg fremdeles var ung og lovende, og jobbet i elektrobutikk og var superdeltidsstudent og heltidsblogger på forfatterbloggen, pleide jeg å rapportere fra festlige anledninger. Så vidt jeg husker, var det en slik rapport som fikk fart i besøkstallet mitt på bloodymarybloggen. Det har vært lite slikt i det siste. Det er ikke fordi jeg ikke deltar i festligheter lenger, men det kan, jeg sier kan, ha sammenheng med at jeg har sluttet å kalle det fest, og gått over til det mer gammelmodige festligheter. La meg komme ut av skapet: jeg føler meg eldre. En slags gammelmodig.

Hvorom alt er (sic!), har jeg likevel deltatt i et par slike den siste måneden. Slik er det. Og da regner jeg ikke med to skoleavslutninger for åtteåringen, eller sommerfest i barnehagen. Jeg gjør ikke det. Så gammelmodig har jeg ikke blitt. Men jeg har en god venninne som har giftet seg. Slikt blir det festligheter av. Dessuten har skoleåret tatt slutt. Slikt blir det også festligheter av. La meg bare si:

1. Jeg gikk ikke ned i bro (Av akrobatiske øvelser kan nevnes heftig swingdansing (djeezzz) med dertil hørende piruetter og nesten- bro i kavalerens relativt stødige armer, samt ved én av anledningene heftig trippelstep som gav blodsmak i munnen (dansepartneren var bortimot dobbelt så gammel som meg, men Birken- blodtrent (til mitt forsvar)). Dessuten hoppet jeg opp og ned på dustete høye hæler mens livebandet spilte "Splitter pine". Det er da noget. Skjønt, akrobatikk?).

2. Jeg puttet ikke biljardkuler i munnen (i bryllupet skrøt jeg imidlertid av at jeg kunne, og damen ved min side stappet hånda i munnen og lurte på om jeg kunne det. Det kunne jeg).

3. Jeg holdt ikke taler (verken her eller der, likevel må det nevnes at jeg gjorde en hederlig innsats i anledning en allsang i bryllupet, da selv forfatteren av sangen (brudens tante) ga opp mot slutten, og gikk over på resitering. Mannen min forsøkte å stikke kjepper i sanghjulene ved å le så tårene trillet, men jeg, allsangersken, lot meg ikke stoppe. Dette vet jeg. Jeg har sett videodokumentasjon).

4. Jeg klemte ikke folk jeg ikke kjenner (i alle fall ikke altfor hjertelig, slik at jeg følte meg pinlig berørt etterpå).
5. Jeg ga ikke komplimenter jeg følte var malplasserte (likevel responderte en av mine beste kolleger, en kar i femtiåra som er skikkelig god på det han driver med, på min påstand om at han sannsynligvis er en svært karismatisk og samvittighetsfull lærer, med at han aldri skjønte noe av den ironien min. Ironi??? Utakk er verdens lønn...).

6. Jeg måtte ikke dytte mannen opp en bakke da vi skulle hjem (lett å si, for vi tok taxi fra nachspiel etter bryllupet sammen med brudeparet. Jeg ante likevel uråd da han med tårer i øynene, pekende på brudeparet i taxien, utbrøt: "se på dem! -se hvor fine de er!". Hvis han ikke allerede hadde fridd til meg, vedder jeg på at han hadde gjort det den morgenkvisten).

7. Jeg kom meg i seng før det var for sent (ikke nødvendigvis min egen fortjeneste. Hjem fra jobbavslutningsfest måtte jeg, for jeg skulle opp med unger kl. 0600 neste morgen. Etter bryllupet insisterte jeg imidlertid på en øl i soloppgangen da vi kom frem dit vi skulle sove. Det ble brått kaldt, og vi ble brått trøtte. Hvis man kan kalle kl 0600, etter å ha vært på fest siden kl 1400 forrige dag, for "brått".

Takk for oppmerksomheten!

Med vennlig hilsen,

Marianne. Litt brått skikkelig.