Frustrert filterløs fredag

Jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne. Jeg begynner med tittelen, like godt.

1. De siste to ukene har elevene i to klasser på skolen jeg jobber, balet med følgende oppgave:

• I ukene 37 og 38 skal dere fordype dere i fire ulike skuespill av Henrik Ibsen, fordelt på grupper. Fordypningsarbeidet skal resultere i en skoletimes presentasjon av skuespillene. Dere skal forholde dere til disse  sentrale målene i læreplanen:
  
  "Eleven skal kunne(...)
  

  • analysere og vurdere sammenhengen mellom innhold, virkemidler og hensikt i muntlige sjangere
  • presentere norskfaglige emner med evne til å problematisere det framlagte stoffet
  • drøfte det moderne prosjektet slik det uttrykkes i tekster av sentrale forfattere fra opplysningstiden via realismen til i dag"

  I presentasjonen av skuespillene må dere vise at dere har reflektert over hvordan temaene ære/ skam og frihet behandles.
  
  Grei skuring, tenker du kanskje, men toogseksti relativt unge mennesker har gitt uttrykk for at her er det mye som verken er greit. Eller skuring. Men knallhard jobbing. I alle fall. Da oppgaven vel var presentert, og elevene fordelt på stykkene Et dukkehjem, Vildanden, Rosmersholm og Fruen fra havet, tok en ung dame ordet, og sa: "men jeg vet ikke hva det moderne prosjekt er!"
  
  Min kollega og jeg (to klasser, to lærere) trakk på skuldrene, satte øynene i henne først, så resten av øynene (de hundreogtjue), og sa "da har du et problem".
  
  En uke senere, da jeg var innom gruppa til dama som først ikke ante hva det moderne prosjekt var for noe, spurte jeg om det var noe de lurte på. Hun satte øynene i meg og sa: vi har bestemt oss for å knytte Noras frihetsønske opp mot det moderne prosjekt. På hvilken måte? spurte jeg. Jo, det moderne prosjekt, sa hun, dreier seg jo om en demokratiserings- og sekulariseringsprosess, der frihet, fornuft og fremskritt, "de tre f-ene", er sentralt. Vi tenkte også å knytte fornuft opp mot Torvald Helmers normer, som, eh, kanskje ikke er så fornuftige. Hans syn på ære og skam, at det er dét som gjør at Nora går.
  
  Det høres ut som en fin plan, sa jeg. De tre f-er, altså. I tittelen. Og er det noe jeg ikke er frustrert over, men derimot filterløst begeistret over, er det elevenes respons på denne oppgaven. Fantastisk!
  
  2. Det moderne prosjekt er et begrep som brukes i norskplanen for vg2 og 3 (i mitt tilfelle påbygging til generell studiekompetanse). Mye tyder på at begrepet er truet i revisjonen av norskplanen. Lærere melder om at elever blir forvirret av likheten mellom dette og det moderne gjennombrudd og modernisme. Det kan være litt frustrerende å tenke på alle midler og krefter som har vært brukt til kompetanseheving av lærere på dette området.
  
  3. Jeg har hatt intet mindre enn to skikkelig underlige konsertopplevelser denne uka. Ikke bare denne uka. To skikkelig underlige konsertopplevelser i går. Du godeste. Vel. Den første var Oslo Ess med elever. Den kulturelle skolesekken. Klokka var tretten null null. Skolen hadde satt inn benker i et ellers kult konsertlokale (Støperiet i Tønsberg), og elevene ble plassert der. Skal vi sitte? spurte jeg kollegene mine. Ja, sa de, for i fjor stakk så mange fra Montée- konserten på Total. På denne måten får vi (total?) oversikt, og vi kommer til å stå her i døra for å passe på at elevene ikke stikker av. -Fra konsert, mind you. Da bandet gikk på, var det musestille i salen. Elevene klappet høflig etter hvert nummer. Jeg sto litt beklemt bakerst i lokalet. Og frøs.
  
  Senere dro jeg på Susanne Sundfør med band i Nøtterøy kulturhus. Det var fantastisk fantastisk fantastisk. Sånn at jeg måtte grine, og helst ville stå med hendene løftet over hodet og smile fårete. Noe som ikke ville tatt seg ut, all den tid vi satt i et enormt amfi, og all den tid om lag åtti prosent av publikum tilhørte en demografi som overhodet ikke ante hva de var i ferd med å oppleve, det vil si folk med abonnement på alt som skjer der. Mange gikk.
  
  De to opplevelsene fikk meg til å tenke på institusjonalisering i kulturen og kulturkjerring- debatten og whatnot, og jeg blir aldri helt enig med meg selv. Likevel et mildt kontekstuelt ubehag i begge opplevelser.
  
  4. Denne uka har jeg vært lærer for toogseksti elever. Det er kanskje ikke så mye å skrive hjem (eller fredagspost) om. Bortsett fra at jeg hadde alle samtidig. Jeg var litt spent på konseptet i forkant, men det viste seg å gå helt fint. Jamfør punkt 1. -NB!! Eventuelle skoleledere som leser dette skal ikke få griller i hodet og dollars i øya. De skal fortsette med å være elevenes advokater, så skal det nok gå fint, dette.
  
  5. Av (for oss) åpenbare grunner, leser vi boligannonser for tida. Eiendomsmeglere eller hvem det er som skriver disse, bør vaske tastaturene sine. Eventuelt lære seg mer enn fem adjektiver. Det kan vel ikke være så forbanna vanskelig!
  
  6. Jeg innser at frustrasjonsnivået i innlegget ikke svarer til tittelen. Bloggersken bør vaske tastaturet sitt. Eventuelt ta et kurs i tekstsammenheng. -Og sånne mennesker skal lære den oppvoksende slekt å skrive! Nei, det er frustrerende.