Nei, hva med en god, gammaldags fredagspost?

Jeg sier ja. Kjør på. God, gammaldags fredagspost.

1. Det er stille i huset mitt. Av to grunner. Den ene er at treåringen som i morges mente det var verdens undergang å dra i barnehagen, sovnet i bilen på vei hjem, og fremdeles sover på sofaen (det kan bli en interessant natt). Den andre er at min bedre halvdel tok med niåringen ut for å stå på skateboard. Hvilket gjør huset stille, siden jeg selv ikke bråker, annet enn med tastaturet. Og for mennesker som meg, som omgir seg med lyd døgnet rundt, kan stille være veldig bra. Nå: bra.

2. Forrige uke mottok jeg, i kraft av min funksjon som verneombud (jepps) en epost med invitasjon til avdukning av grunnsten (skolen jeg jobber på skal få ny skole, og byggingen er i gang). Siden kollegene jeg omgås med til daglig er over snittet opptatt av språk, ble denne begrepsbruken gjenstand for en hel del morsomheter og diskusjon. Skal en grunnsten avdukes? Spurte vi oss. Noen mente den skulle nedlegges, mens jeg selv trodde dét var slikt menn gjorde med damer dersom/når/i fall de fikk anledning (og tiltrekningen var et faktum). På denne innsigelsen ble jeg motsagt (og parkert) på det sterkeste, noe jeg måtte finne meg i. Jeg ble tross alt ikke mer enn åtteogtredve år denne uka, og i denne sammenhengen (språkbruk ved nedleggelse av grunnstein) er det det samme som å være en novise.

3. Da vi hadde fått hjelmene på, og ble geleidet av rektor (hvis noen skulle være i tvil, hadde han refleksvest med teksten "rektor" (i  versaler) på ryggen) inn på byggeplassen, viste det seg at "avdukning" var det som skulle foregå. Oppå steinen lå et rødt laken, og lakenet var festet i en krok, som igjen ble festet i en krok, som var festet til et tau (tau???) som var festet i en heisekran (den vanlige gule typen som jeg er så glad i). Da fylkesordføreren med fylkesordførerkjedet og rektor og entreprenøren hadde sagt sitt, ble lakenet heist opp, til applaus fra de tilstedeværende. På steinen, som lot til å være tre steiner, sto det "yrker for fremtiden". Ja.

4. God helg, sa jeg til elevene mine i går. Du mener vel god ferie, sa de. Ja. Eh. Ja. Det er ferie, ja. Mm. Flotte greier (tiden mellom sommer- og høstferie går så fort, at jeg ikke har sjans til å vite hvilken uke vi er i til en hver tid). Det var kanskje ikke så rart. Det rare (eller urovekkende) er at jeg sa det samme til en annen klasse i dag. God helg, sa jeg. Du mener vel god ferie, sa de. Ja. Sa jeg. Og lurte på om jeg hadde mistet oversikt/ bakkekontakt.

5. Når jeg får tid skal jeg studere historie. Herregud, det er lite jeg kan. Svartedauden, liksom. Pffff!

6. Jeg har blitt gjort oppmerksom på at jeg har fødselsdag mellom storheter som Antonioni og Faulkner. Det er selvsagt stas for ei enkel dame fra landet (pfff) som ellers trodde det bare var Jahn Teigen (samme dag). Ikke et vondt ord om Teigen. Bevares. Men det var ikke dét som var poenget. Poenget, i disse facebooktider, er at jeg forstår vi er mange som deler fødselsdag den syvogtyvende september. Av mine venner på face har over én prosent (jeg har regnet det ut, og det var ikke så vanskelig) bursdag på samme dag som jeg. I et forsøk på å forstå hvorfor, begynte jeg å telle uker. Et svangerskap er i gjennomsnitt førti uker. Vi går nå inn i uke førti. Når dere har regnet det ut, er det bare å sette i gang fyrverkeriet. Mange lange nyttårsklemmer, later det til.

7. I høstferien skal jeg verken til Frankrike eller Italia eller noe. Jeg skal imidlertid på jobb. Det er på mandag. Til Oslo på jobb. Til Oslo på pleasure. Ellers drikke mye morgenkaffe og se ut av vinduet og se på ansiktene til ungene mine, så jeg ikke glemmer hvordan de så ut da de var tre, ni og tretten år. Det blir fint.

God helg, alle. Ja. Eller ferie, da.