Filterløs fredag (Omtrent midt i oktober).

Mye kan tyde på at det er fredag: det var pølse og quiz i lønsjen på jobben, jeg føler meg relativt oppbrukt, rent mentalt, og jeg har ennå ikke begynt å lage middag. Når jeg går til og fra jobb (nå, ja. "Går" og "går", fru Blom. Det begynner å likne en slags kappgang. Det skulle vise seg at også jeg har et relativt utviklet konkurranseinstinkt. Jeg satt personlig rekord på 39 minutter i går morges. I striregn.) har jeg så mange kloke tanker. Omtrent som når jeg er (litt) full. Jeg kan noen ganger tenke tanker som jeg synes er så kloke, eller få idéer som jeg synes er så lure, at jeg nesten er litt høy (på meg sjæl?) når jeg kommer frem. Av ulike grunner, forsvinner de som dugg for solen når jeg stopper å gå. Ha derfor helt passe forventninger til dagens bloggpost. Kanskje er den bare et utløp for undertegnedes uttrykksbehov. Men, det er klart: har du lest så langt, leser du sannsynligvis videre. La meg starte med det jeg skammer meg over (to ting):

1. Mandag var første dag etter høstferien, og en fin dag å starte med sidemålsopplæring. Jeg jobber med elever som går påbyggingskurs til studiekompetanse, noe som betyr at de ikke har holdt på med sidemål siden ungdomsskolen. For de eldste i klasserommet mitt kan det bety nesten ti år. For de fleste fire- fem. Så jeg pleier å starte litt mjukt. For eksempel ved å spørre klassen om de vet hvorfor bittelille Norge har to skriftspråk (overraskende mange elever (de seks åra jeg har vært lærer) responderer med: "Ivar Aasen"!, hvorpå jeg sier: ja, men han er jo bare én. Han er vel bare ansvarlig for ett av dem (Knud Knudsen sitter alltid lenger inne)?). Så kan jeg komme til å si at jeg er forelska i Ivar Aasen, noe som må betraktes som en enorm overdrivelse, men i alle fall. At jeg beundrer arbeidet hans, og han var jo en liten mann som gikk og gikk fordi han trodde på prosjektet sitt, og at det fins for få av sånne folk, og at. Ja. Så snakker vi litt om hvordan jeg mener det er lurt å jobbe med sidemål (hyppig skriving), og noen slipper til med spørsmål. Jeg holder en tale om vrangforestillingen om at en blir bedre i noe (hovedmål) ved å slippe å lære noe annet (sidemål). Tenk hvor gode dere kunne blitt i hovedmål, sier jeg, hvis dere hadde sluppet sidemål og engelsk og matematikk og gym og sløyd (eller hva det heter nå) og naturfag og andre fremmedspråk (kanskje ramser jeg helt til jeg er sikker på at poenget er tatt). Jeg avslutter alltid med å si at jeg ikke kan se en eneste god grunn til at det ville være klokt å kutte ut sidemålet. Det gjorde jeg denne gangen også. Så så jeg ut over klassen. Jeg fikk plutselig øye på dem. Tre dyslektikere og seks elever med andre morsmål enn norsk. Derfor tilføyde jeg: Det gjelder selvsagt ikke elever med dysleksidiagnose, eller elever med et annet morsmål enn norsk. Dere skal slippe å bale med sidemålet. Da kan det fort gå i ball for dere. -So far, so good. Det var finalen i denne monologen som fikk meg til å ønske meg en rewind- funksjon. Jeg fulgte nemlig opp med følgende idiotiske ytring: men for vanlig oppegående folk, er sidemålsopplæring kun en fordel. Jeg tror nesten ikke elevene rakk å reagere før jeg brølte at det var det mest idiotiske jeg hadde sagt noen gang, og at jeg selvsagt ikke mente at de elevgruppene jeg hadde omtalt var mindre oppegående enn andre, snarere tvert imot, hadde læreren nær sagt, og rødmet og ville forsvinne. 

2. Hvis noen av mine lesere kjenner til teknikker som motvirker at talen kommer ut av munnen før tanken er ferdigtenkt, feel free to enlighten me.

3. Under en elevsamtale, der jeg spurte vedkommende om hvordan h*n hadde det på skolen, og om påbyggkurset sto til forventningene, fikk jeg vite at h*n hadde vært på byen i helga og møtt bekjente og snakket om Peer Gynt. Da, tenker jeg, er halve jobben gjort. 

4. I forberedelser til dagens undervisning leste jeg om Montaigne at han ønsket å leve et klassisk liv. Javel, tenkte jeg. Herregud, idéhistoriske fremstillinger er noen ganger litt påståelige.Likevel. Videre sto det nemlig å lese at det klassiske livet hans dreide seg om å trekke seg tilbake for å lese (klassisk litteratur, mind you), tenke (tenk det, Hedda!) og skrive. Dermed var essaysjangeren skapt. Omtrent. Det skulle jeg også klart. Lett.

5. Den andre tingen jeg skammer meg over? Fortrengt.

6. Livet er likevel skikkelig fint. 

Glad fredag!