Tragikomisk paradoks

Jeg er norsklærer. Mange vil mene at et moderne norskfag ikke er så litterært orientert som i de gode, gamle dager (er lik min egen gymnastid på begynnelsen av nittitallet), at least so I´ve heard. The rumor has it. Likevel, da. Vi leser skjønnlitteratur i Kunnskapsløftet- skolen også (skjønt skjønn og skjønn, elevene mine lurer etterhvert på hvorfor all litteratur handler om forferdelige ting (på hvilket læreren svarer at livet er smerte, og vi skal snart dø)).

All den tid en er norsklærer, bør en, i en ideell verden, være litterært oppdatert. En bør ha lest nordisk samtidslitteratur, europeisk samtidslitteratur, ja, kanskje til og med samtidslitteratur fra andre kontinenter. -Tenk det, Hedda (slapp norsklærerhumor)! Vel. Gi meg solen, fløyten, ilden og Bøygen (forsøk på litt strammere norsklærerhumor)! Det er ikke mulig!

Når? Spør jeg meg. Jeg roper i novembermørket, i det jeg gløtter opp fra elevessays og kåserier om frihet. Når? Når leser folk? Før jeg ble norsklærer, leste jeg hele tida. Nå begriper jeg det ikke. Når ungene blir store? Når jeg får rettesekretær? Når jeg får hushjelp?

Jeg har lest et sted (for steder rekker jeg å lese. Små snutter her og der) at mange småbarnsmødre tilbringer ekstra lang tid på badet for å få tid for seg selv. De driver sikkert med smøring og filing og napping og ansiktsmaskering og hva vet jeg. -Er det innafor å låse seg inn på badet i tre timer en onsdag ettermiddag for å lese en dansk forfatter jeg aldri har lest før, for å finne ut om det er bra? Bør jeg kjøre buss mer? Kjøpe et månedskort og bare bli med busser rundt omkring i omegnen?

Når leser du? Og ikke svar på senga, eller du kan svare på senga, men hvis jeg legger meg ned, sovner jeg etter tre minutter, bok eller ikke bok.