Hva skolen kan gjøre annerledes. On request.

Mitt forrige innlegg om den vulgariserte formen for foreldresamarbeid som brer om seg i landets grunnskoler oppnådde, i denne sammenhengen, kolossal popularitet (mange leste den) og respons (to lesere kommenterte). Nød lærer naken kvinne å spinne, og da den siste kommentatoren utfordret meg til å skrive noe om hva jeg mener skolen bør gjøre, spinner jeg videre i dette innlegget. Jeg må ile til og innrømme at jeg, på tross av mitt engasjement, min pedagogiske utdanning, min erfaring som lærer og forelder, aldri har hatt skoleleder- skoene på, og at det følgende bør leses som et innspill fra pedagogen og mammaen (- pedagoger skal man jo høre på, det sier både Erna og Kristin. De som ikke hører på mora si, får høl i tenna. Det har Egner allerede vist i sitt pedagogiske mesterverk om tannhygiene). Sånn. Når dette er avklart, fyrer jeg bare løs:

Det er gode grunner til at lærerutdanninga består av komponentene "fag", "pedagogikk" og "didaktikk". Innsikt i faget en underviser i er viktig ("fag"). Innsikt i hva som fremmer læring hos den enkelte er viktig ("pedagogikk"). Innsikt i ulike måter å teknisk bygge opp undervisningsøkter er viktig ("didaktikk"). Den siste tiden har vi sett en (politisk?) tendens til at innsikt i faget (antall studiepoeng i undervisningsfag) fremheves som lærerens viktigste våpen i den daglige kampen for elevenes læring. En slik ensidig konsentrasjon om én av de tre faktorene, mener jeg er både uheldig og irrelevant. En hver som har erfaring med skole (praktisk talt alle, enten som elev eller lærer), vet at både organisering, faglig innsikt og innsikt i psykologiske og sosiale mekanismer i ei gruppe og hos den enkelte, er like viktige dersom læring skal oppstå. 

Å være en god pedagog, er å alltid spørre seg: hva lærte elevene mine nå? Hva hadde jeg tenkt at de skulle lære? Hvordan kan jeg bruke den pedagogiske innsikten min i min egen praksis? Hva skjer med Per og Lise hvis jeg organiserer undervisninga slik eller sånn? Blir de trygge? Blir de glade? Blir de klokere? Får de lyst til å lære mer? Utvikler de selvstendighet og selvtillit, eller var denne timen med på å bygge dem ned? Skulle jeg tatt mer varsomt i Ola? Skulle jeg vært tøffere med Inger? Skulle jeg stilt høyere krav til enkelte elever, fordi de er trygge nok. Hva kan jeg gjøre for å få den enkelte elev til å våge å gå inn i den læringsprosessen jeg vil at hun skal gå inn i? 

Å være lærer er en vanskelig oppgave. Altså. Bare det faktum at du skal, hver dag, time etter time, stå overfor fulle klasserom og gjennomføre undervisningsopplegg. Den oppgaven er så kompleks, og krever så mye av læreren rent personlig, at jeg av og til (særlig etter mange uker ferie) lurer på hvordan i all verden det går til. Hvordan det er mulig, rent fysisk. Hver eneste time er en premiére, og du har ikke hatt generalprøve, annet enn i ditt eget hode, bare sjelden får du applaus, og forestillingen er full av tekniske problemer som du må løse underveis. I tillegg skal du vite hva du driver med. Jeg blir helt rørt av å tenke på hvor mange lærere vi er, som står i denne i og for seg umulige oppgaven hver dag. For ikke å snakke om at de aller fleste av oss er skikkelig glad i jobben vår. 

Skolepolitikere og skolelederes viktigste oppgave er å legge til rette for at lærerne skal være så gode pedagoger som mulig. Det betyr at de må få tid og rom til å reflektere over pedagogiske problemstillinger, til å snakke sammen om den timen som gikk til helvete, til å spørre hverandre om råd, til å tre støttende til i hverandres undervisning og planlegging. Skoleledere og -politikere må huske at pedagogikk er et fag som krever kontinuerlig refleksjon, og de må vite at lærerens daglige arbeid er så fullt av forberedelser og etterarbeid og møter, at dersom man som leder ikke tar det pedagogiske arbeidet på alvor, suges det opp av alle praktiske gjøremål. Nei, jeg har ikke tid til å tenke over om det jeg gjør nå har noen positiv effekt på læring, for jeg må kopiere og skrive om halvårsplanen og produsere vurderingskriterier og legge det på its og onenote, og jeg må sende varsler og forberede meg. Til den timen jeg ikke har fått tid til å tenke over om kommer til å ha noen som helst effekt.

 Folk som driver skole må vite at lærerjobben er så krevende at de viktige pedagogiske spørsmålene fort slipes vekk fra lærerhverdagen, og en står igjen med en autopilot, som tilfeldigvis kan være slett eller god.

Hva har dette med foreldresamarbeid å gjøre? Med ukeplaner og gloseprøver og uketester og underskrifter og markeringspenner og påstander om oppnådde læringsmål som skal krysses av i ukeplanen? Alt. Et lærerkollegium som stimuleres til å videreutvikle pedagogisk tankegods gjennom egen praksis, vil aldri slutte å spørre seg: hvor formyndersk er det klokt å være overfor foreldre? Hvordan kan vi best få til god læring i samarbeid med hjemmet? Er det sikkert at denne avkryssings- trenden fungerer etter hensikten? Hvordan fungerer kravet om underskrift på elevene? Bekreftende? Skremmende? Bør vi revurdere hvordan vi formulerer oss i ukeplanene, både med tanke på elevene og foreldrene? Hvis vi ønsker at foreldrene skal være positive, kan det hende vi må velge en annen strategi? Hvis rektor sier at jeg skal gjøre slik eller sånn, må jeg alltid godta det? Har ikke jeg, i kraft av min pedagogiske utdanning, en stemme som er verdt å lytte til når nye rutiner skal innføres ved skolen?

Hva skolen kan gjøre annerledes: i stedet for å opptre som kontrollører av lærerne: let etter, og finn, måter å dyrke frem den gode pedagogikken. Gjør lærerne stolte over å være pedagoger, og lytt til dem. Da tror jeg elevene vil oppleve det samme i klasserommet: raushet, tillit og rom for refleksjon og læring. -Kan det være så vanskelig, da? 

Med utropstegn (, markeringspenn og underskrift) skal landet bygges!

Det er klart. Hun ringer hjem. Min datter på ti år ringer hjem. Jeg er hjemme fra jobb i dag, det vet hun, så når hun vil være med noen hjem fra skolen, ringer hun meg. Hei, sier hun. Det er meg. Er det greit at jeg blir med den og den hjem fra skolen i dag? Det er selvfølgelig greit. Det er timer til middagen står på bordet, og hun har byttet skole og jeg ligger jo bare her og glaner, men uansett. Det er klart det er greit. Så det sier jeg. -Det er klart det er greit, sier jeg. Så slenger jeg på en bisetning. -Har du mye lekser, sier jeg. Så hører jeg ikke svaret hennes helt, for jeg blir sittende med den vemmelige bisetningen rungende i ørene. -Har du mye lekser???!!! Som om det ville endre noe. Som om jeg ville sagt, hvis hun hadde mye lekser, at da fikk hun nok komme hjem og gjøre leksene først. 

Som forelder til barn i grunnskolen kan jeg føle meg ganske alene om en slik holdning til lekser, og til skolearbeid generelt. Når jeg legger til at jeg er lærer selv, virker det hele kanskje enda rarere. Av hensyn til barna mine (det er et kjent privilegium for et barn å pålegge foreldrene å ikke stikke seg ut), er jeg som regel taus i fora der skolens praksis og skolens samarbeid med hjemmet er tema. Jeg har ikke tall på hvor mange foreldremøter jeg har deltatt i, sittende på hendene for at de ikke skal fare opp annethvert minutt, litt rød i ansiktet av opphisselse og innestengt frustrasjon. Som regel har jeg hvesende hvisket noe til sidemannen/ kvinnen under kaffepausen, som kan ha virket uforståelig, men som har lettet på trykket. 

Jeg har tre barn som jeg er mammaen til. Mitt oppdrag overfor dem er å gi dem et trygt hjem, mat, varme, kjærlighet, omsorg, god selvfølelse og selvtillit, glede, overskudd og innsikt i det samfunnet de er en del av. I Norge har alle barn rett til skolegang, og skolen er her for å være et faglig og sosialt supplement til oppdragerrollen. I mine døtres barndomshjem har begge foreldrene høyere utdanning, de har faste jobber med gode inntekter. Når vi legger til at mor og far i huset ofte leser bøker, at det føres samtaler ved det daglige middagsbordet, og at barna vet de blir lest høyt og sunget for hver eneste kveld, kan skolen slutte at dette er et ressurssterkt hjem. Her er ikke grenser for hvor langt disse barna kan nå. Hvis foreldrene er samarbeidsvillige, vel og merke.

Foreldresamarbeid, altså samarbeid mellom skole og hjem, er lovfestet i opplæringsloven. Noe av bakgrunnen for dette, er at forskning viser at (sorry) foreldrenes holdning til skole og skolearbeid er et viktig kriterium for elevens faglige utvikling tidlig i skoleløpet. Et slikt utgangspunkt virker fornuftig på meg. Det virker fornuftig, og det er hensiktsmessig, å snakke med ungene om skoledagen. Å vise interesse for det som skjer på skolen. Å tre støttende til over leksene, til og med. Problemet oppstår, mistenker jeg, når skoleledere og lærere har vært på kurs, og sett eksempler på hvordan foreldresamarbeidet kan gjøres målbart, kvalitetssikres og dokumenteres. Mange av tiltakene ser ut til å være så utbredte, og gjennomført med en slik iver fra skolelederes side, at det kanskje ikke er merkelig at foreldre tror det må være sånn. Jeg veit nesten ikke hvor jeg skal starte.

La meg starte med høstens foreldremøte. Ny skole. Førti foreldre jeg aldri hadde sett før. To lærere. De ønsket velkommen og sa at det var fint å jobbe med ungene våre, og at det var litt av hvert gøye ting tiåringer kunne si og spørre om i løpet av en skoledag. Så var vi i gang. Organisering av skoledagen og elever i grupper. De og de har engelsk der og der. Matte der og der. Norsk med den og den. Gym. Helt greit. Så er det uketester. Matematikkprøver. Gloseprøver. Diktat. Jeg ville spørre om de fikk tid til noe mer enn å pugge gloser og skrive ukas ord penere. For det skulle skrives pent, og hvis det ikke var pent, måtte de skrive om igjen. Jeg ville spørre om de hadde tester hver uke. Men alle mødrene og fedrene satt der og smilte. Noterte litt. Virket fornøyde. Jeg så i høyden litt forundret ut. Dette var altså foreldresamarbeid, eller?

Så var turen kommet til forventninger til hjemmet. For det første var det uhyre viktig at foreldrene var positive. Deres holdninger smitter over på ungene deres (og hvis dere ikke gleder dere til å pugge gangetabell med tiåringen deres, kommer hun til å bli en skoletaper). Så, ja. Da var vi vel positive, da. Ingen grunn til å stå fram som moren til hun som sannsynligvis kommer til å gå dukken fordi jeg synes det er bedre å gå en tur med termos og lese høyt på ei brygge i nabolaget, enn å se tårene sprette fram når jeg sier "sju ganger seks" så vennlig jeg kan. Positiv der, altså. Jeg elsker ukeplanen! Det beste jeg veit er å se henne stryke over lekse for lekse med en oransje markeringspenn. Hu der, tenker jeg. Er framtida!

Videre skal foreldrene høre ungene lese høyt. Side 19- 25. Der har jeg valget. Jeg kan høre henne lese side 19- 25 høyt, uten avbrudd eller forklaringer. Det tar en halv time. Hun er sulten, så jeg ber henne lese videre mens jeg henter ei brødskive. Så skal en voksen (jeg) snakke med henne om det hun har lest etterpå. Ja, hva synes du om de katakombene? sier jeg for eksempel. De var fine, sier hun. Så forteller jeg kanskje om noen gravplasser under en kirke jeg besøkte i Roma en gang. Ikke noe merkverdig med det. Det merkverdige er at skolens syn på foreldresamarbeid er å fortelle foreldrene hva de skal snakke med ungene om. La gå. Nema problema, som de sier i katakombenes hjemland.

Til onsdag skal hun øve på hele gangetabellen, for det er multiplikasjonsprøve etter høstferien. Utropstegn. Til torsdag skal hun lære hele gangetabellen utenat, samt de matematiske ordene for regneartene. Utropstegn. Da vi holdt på med seks- gangen, sa hun: jeg synes det er så vanskelig å lære seg alt til i morra. Ja, men nå kan vi øve litt, sa jeg, så synker det inn etterhvert. Ta det med ro, sa jeg. Hun, derimot, kunne ikke ta det med ro, for det sto jo der! I ukeplanen! At kun måtte lære seg seks- gangen utenat til torsdag. Utropstegn, utropstegn. Det var vel omtrent der jeg slutta å være positiv. For ingen, ikke en gang lærere (når jeg tenker etter, kanskje særlig ikke lærere) kan bestemme, eller vedta, at noen skal lære noe som helst innen en viss frist. 

Den mest harmløse leksa i ukeplanen er formulert slik denne uka: "Jeg har hørt/ sett værmeldingen og vet hva slags klær/ skotøy som passer best denne dagen! (utropstegn). At jeg deltar i dette hjemmearbeidet, og er positivt innstilt, skal altså være et tegn på at skolen oppfyller kravet om foreldresamarbeid. Ja, i tillegg til signaturen min. Signaturen min skal inn i alt hun gjør. Arbeidsbøker, gloseprøver, mattetester, diktater. Alt. Underskrift er liksom selve tegnet på det samarbeidsvillige, ressurssterke hjemmet. Allerede da hun begynte på andre trinn (en annen skole), begynte dette kravet om foreldrenes navnetrekk. Men det er jo din lekse, sa jeg. Skriv under sjøl. Nei, men mamma, da. Sa hun. Ok, da. Sa jeg, innimellom. Men vi holder på. Ved de tusen kjøkkenbord ramses gangetabeller opp, leses det høyt fra siden 19-25, snakkes det om katakomber, desimaltall og brøk. Det felles tårer, det brøles, sikkert, det innføres forbud mot lek og skjerm. Og for guds (eller skolens) skyld: det underskrives.

Foreldre er jo så forskjellige. Sikkert like forskjellige som barn. Derfor har jeg de siste åtte åra, da jeg har vært forelder til barn i grunnskole, i større og større grad undret meg over det stilltiende samtykket som brer seg over foreldregruppa i foreldremøter. Jeg er jo like stille selv. Jeg skulle ønske at i alle fall jeg turte å si at, hey! Det er jeg som har ansvar for oppdragelsen av barnet mitt. Derfor mener jeg at jeg også må få være med på å bestemme, om ikke gjennomføringa av skoledagen, så i alle fall hva vi legger i foreldresamarbeid. Det er som om skolen går ut fra at foreldrene er en gjeng tomsinger som ikke vet at det er fint for ungene å få snakke, om skolen og annet. Som ikke vet deres egne barns beste, og at det derfor er best at skolen bare bestemmer hvordan de skal forholde seg til ungene, også de få, dyrebare timene mellom hjemkomst og leggetid. Jeg skulle ønske jeg turte å si at utdanning er viktig, men at det er greit å drite i leksene, og at ungene nok kommer til å bli bra folk, og at kontrollbehovet har overtatt for pedagogikken i så stor grad at jeg innimellom lurer på om jeg bør vurdere alternative skoleslag. 

Jeg håper jeg blir tøffere når minstejenta begynner i første. Så vidt jeg forstår, vil jeg da bli oppfordret til å gå på foreldreskole. Etter, la meg se, seksten år i bransjen. Det skal bli flott. 

Filterløs fredag? Er det ikke slutt på slikt?

Neida. Det kan ikke være slutt på slikt. Slikt må fortsette.

1. Det er valg, og jeg er forbanna.

2. Jeg er ikke forbanna generelt. Jeg er forbanna på det varslede regjeringsskiftet. Så forbanna at jeg ved dette stortingsvalget sannsynligvis kommer til å stemme rødere enn ellers, og håper flere tenker som meg. Hvis ikke, kan de ta seg ei bolle og glede seg til at Siv og Erna skal gi dem personlig frihet til alt mellom himmel og jord. Å velge bort samvær med ungene, for eksempel.

3. Siden sist har det nye skoleåret startet, den nye klassen har inntatt klasserommet, vi har lest Kafka og sett Munch og nasjonalromantikk og modernisme på Nasjonalgalleriet, og "Forvandlingen" på Nationaltheateret. Jeg registrerte at jeg ikke var den eneste som grein under avslutningsscenen. Glimrende, altså.

4. Siden sist har jeg dessuten bytta øy. Jeg har flytta. Fra ei lita øy til ei stor øy. Veldig stor. Fra andre etasje kan jeg se vann, men ikke Færder fyr. Det er litt annerledes.

5. Siden jeg har flytta, kan jeg sykle til jobben. Jeg kan dessuten gå til jobben, noe jeg har gjort et par ganger. Det er nesten det fineste med å ha flytta. Å gå til jobben. Når jeg går, tenker jeg på så mange ting, at når jeg kommer frem, er jeg liksom helt klar for dagen.

6. I august føler jeg meg ofte som en skikkelig bedriten lærer. Jeg er nervøs og utrygg og ser meg selv utenfra med cordfløyelsjakke og støv dryssende ut av ører og øyne mens jeg leser høyt fra Soga om Gunnlaug Ormstunge. Bøkene er støvete, jeg er støvete, krittet støver. Rundt meg. Det er nesten patetisk.

7. Jeg tok en løpetur på den nye øya her om dagen. Jeg ble sjokkert over hvor mange som tar løpeturer på den nye øya. Det var nesten kø i skauen, og det var bare lov å løpe i en retning. Dessuten var det så mange oppoverbakker at jeg følte jeg var med i et fjernsynsprogram om trening, og hørte for meg stemmen til han brune, lange vestlendingen på "Puls" mens jeg slet meg oppover. "Kom igjen!" sa han.

8. Etter løpeturen gikk jeg hjem til det nye huset med musikk på øret.

9. Det var sol og sen ettermiddag, og det var nye villahager. I en port sto to fedre med treåringene sine. Den ene (treåringen) var naken. Faren løftet henne høyt opp i lufta. Jeg hørte musikk, men så at hun lo. I en annen hage var halve plenen klippet. Den andre halvdelen var vokst høy som et lite menneske. En mann la stein i gårdsplassen. Musikken var vakker og verden var filmatisk og jeg ble helt rørt og begynte å grine litt. Det var fint.

Det var vel det. 

Glad fredag og helg!

Filterløs ferie

1. Overskriften er misvisende. I år bør begrepet `ferie`rammes inn av anførselstegn. Slik: "feire". Evt bare ledsages av et foranstilt `såkalt`.Jeg beklager inpresisjonen.

2. Jeg vet ikke om "inpresisjon" er et ord, men jeg tror det. Dere skjønner hva jeg mener, som dem sier.

3. Ad punkt 1: min familie og jeg skal flytte oss selv og alle tingene våre fra ett hus til et annet. Avstanden er ikke all verden i kilometer, men i gjenstander som skal sorteres i esker med påskrift av typen: "glass, kopper, kjeler, og div. utstyr. -KJØKKEN" (som om man ikke vet at glass og kopper skal plasseres på kjøkkenet, men man kan aldri vite hvor fraværende man er i gjerningsøyeblikket, så en viss orden må opprettholdes, i det minste i merkingen. I alle fall. En helsikes mye jobb.

4. Vi skulle bare male et kjellerrom. Jeg sier det bare: sett av minst ei uke til å male rom med furupanel. Det er et helvete, selv med radioresepsjonen på radio. Ja. Selv da. Et helvete (viktig å bruke kraftuttrykk, jeg vet aldri når jeg får bruk for det igjen).

5. Ad 4: videre ville noen male soverommet. Det fikk en gråfarge. Den het dis eller morgengry eller noe annet poetisk. Noen malte det. Mens jeg skrev glass og kopper og div utstyr KJØKKEN på ti tusen pappesker (det gjelder å overdrive). Dessuten gikk jeg på stranda. Mens noen omgjorde soverommet mitt til dis eller blomstereng eller morgendugg. Eller -gry. Det skal ha gått fint.

6: Ad 4 (forts.): videre ville noen dessuten male stua, som hadde en gulnet beigeaktig teint etter, la meg anta, ti- tolv år med hard fyring i peis (noe som er koselig). Noen brukte samme maling i stua som på soverommet. Der ble det etter sigende ikke grått, som på soverommet, men mer blå- aktig. Ja, nærmest turkis. Det skal bli fint. Jeg sa kan det være så nøye, men niåringen (som hadde vært maleassistent) mente det var stygt. Jeg tror hun overdriver. Det er, som kjent, det indre som teller. Og i ei stue betyr det de folka som til en hver tid er der. -Det gjelder bare å oppføre seg skikkelig pent i stua, så blir nok stua pen den også. Det tror jeg.

7. Ad stue: de forrige eierne hadde et piano i stua. Nå er det jo ikke slik at vi må ha piano i stua bare fordi de hadde det. Det skulle tatt seg ut. Man er da selvstendige folk. Men all den tid stua er utrustet med innebygde bokhyller, i hvilke det er en stor åpning, i hvilken et piano passer perfekt, er det ikke annet å gjøre enn å skaffe et piano.

8. Ad 7: jeg har alltid ønsket å lære å spille piano.

9. Ad 8: enkelte familiemedlemmer mener man bør begrense famlende pianospilling, og er engstelige for vedvarende hodepine/ tinnitus. De skal være glad det ikke akkurat var plass til ei sekkepipe i de innebygde bokhyllene. Jeg bare nevner det. Dessuten skal jeg synge mens jeg spiller. Det blir så fint, atte.

10. Jeg er usikker på om det er normalt å flytte mat når man skal flytte. Foreløpig har jeg pakket ned noen tørrvarer og hermetikk, men det virker liksom litt overdrevent og sparsommelig og protestantisk. Det får stå sin prøve. Men rødkål? Å ta med seg rødkål? Ja. En veit jo aldri når en får bruk for en pose rødkål. Vi har jo plutselig gjeld og alt.

11. I pakkinga har jeg kommet over veldig mye rart. Blant annet ei dagbok fra jeg var 17. Mye tyder på at den samme eksistensielle halv- melankolske problematikken en baler med var like aktuell da jeg var halvparten så gammel som nå. Det er både litt trygt og relativt skremmende. Jeg som trodde jeg skulle bli klok og tilbakelent (og gjerne litt mystisk).

12: Ad 11: dette skal selvsagt ikke leses som at jeg er dum og fremoverlent.

Modus anormalus vulgaris

Her en kort sommerrapport:

Sand i fugene mellom flisene på badet
Sand mellom dolokk og skål
Sand i solkremen
(Noe som gir gratis peeling, hvilket resulterer i ekstremt glatt hud, noe som må karakteriseres som positivt, selv om man må innrømme at karakteristikker og dømmekraft generelt er noe redusert, to og ei halv uke ut i ferien)

Kaffe ad infinitum
Kaffe mens jeg registrerer at løvtrærne vaier på en helt spesiell måte her ute ved havet.
Kaffe mens jeg lurer på om jeg kommer til å savne den løv- vaiinga når vi flytter til innlandet (folk fra Nøtterøy vil kanskje motsette seg at de bor i innlandet, men likevel).
Kaffe mens jeg leser vanskelig engelsk.
Kaffe i pausene fra pakking.
Kaffe på stranda (som om mora til en fireåring kan sitte stille på stranda og drikke kaffe).
Sand i kaffen.

Sølv på vannet.
Sølv på vannet i Vrengensundet en bussmorgen.
Sølv på vannet i Røssesundet en bussettermiddag.
Sølv på vannet. Hele tida. For sola skinner. Faktisk.
Vannet, altså.

Sanda, altså.
Sand i håndklær, truser og vaskemaskin.
Sand i boka.
Sand i senga.

Sang til frokost.
Sang etter frokost.
Sang: lillebror synes det er så trist, Bolla pinnsvin, jeg er en liten spurvelurv som heter pipipola, nå sitter jeg på taket ditt og kikker ned på jorda.
Sang når spurven kommer for å tigge softis- kjeks.
Sang. Alle. Vers. Fireåringer tar sang og vers på alvor.

Havet.
Himmelen over sommeren.

Som alltid: tvil om hvorvidt jeg virker til skolestart.

Spenning eller spenning:

På en reise forleden, falt min eldste datter og jeg inn i en samtale om litterær kvalitet. Hun hadde lest ut Harry Potter- bok nummer tre, og var litt fortvilet over å ikke ha fireren de neste dagene på stranda. Hun har slukt bøker så lenge jeg kan huske. Særlig bøker som byr på spenning og etiske problemstillinger. Som Harry Potter. Jeg er ikke så begeistret for spennings- og eventyrbøker, sa jeg. Hvorfor ikke? sa hun. Jeg vet ikke, sa jeg, jeg liker at bøker overrasker meg, sa jeg. Ja, men da er det jo spennende, sa hun. Ja, sa jeg, men ikke på samme måte. Hun stilte seg tvilende til resonnementet. Som strengt tatt ikke var noe resonnement, men en tynn, tynn forklaring.

Siden vi skal flytte i sommer, pakker jeg alt mulig rart. Det er ikke sant hvilke gjenstander min familie og jeg har klart å samle oss de siste ti årene. Det er vilt. Nærmest eventyrlig. Jeg sitter nettopp nå og stirrer på en pappmaske med fjeset til Angelina Jolie, for eksempel. Hvilken eske skal en slik maske pakkes i? "Moro- saker"? Sammen med Justin Bieber- maska og kaninkostymet og bjørnekostymet og den rosa, prikkete ballkjolen jeg fikk da jeg var femten? Jeg vet ikke. Dessuten pakker jeg bøker. Foreløpig har jeg kategorisert dem slik i esker:

Esker for skjønnlitteratur for voksne, esker for småbarnslitteratur, esker for barne- og ungdomslitteratur, esker for alskens sakprosa, esker for faglitteratur (teknisk/ litterær/ pedagogisk). Jeg har vurdert å tilegne en eske for bøker jeg har kjøpt på loppemarked fordi de har pastellfargede omslag, bøker jeg har kjøpt på loppemarked fordi de har fornavn i tittelen (og det kunne jo hende jeg ville bruke dem som gave til en Anne eller Hanne eller Kjell eller Gro (som i følge tittelen "er real)). Jeg lot det være, og heiv dem i eskene med skjønnlitteratur. Så er det kokebøker. Og de teite, men morsomme bøkene ("Kom i form med Krystle" og "Jane Fondas treningsbok" og "Slank med Demis Roussos"). Hva med dem? -Som man vil forstå, har undertegnede mange vanskelige avgjørelser å fatte. Her trengs det kaffe!

Og med kaffen, de bøkene jeg ikke har pakket vekk, som utgjør leseplanene for denne sommeren. Noen av dem, som Woody Allens "Complete prose", Sofokles "Antigone" og Erika Simons "The Ancient Theatre", er gjenlesninger. Ellers ruver Knausgårds "Ute av verden", Sæterbakkens "Siamesisk", "Selvbeherskelse" og "Sauermugg", samt (endelig, får jeg vel si), Jorge Luis Borges "Labyrinths". Ja, og Sylvia Plath. "Selected poems". På bussen i går leste jeg ut Linda Boström Knausgårds "Grand Mal" (mer om den senere). Spørsmålet er om denne samlinga sommerbøker vil kunne gjøre min datter klokere på morens litterære preferanser. Eventuelt moren selv:

Edge

The woman is perfected.

Her dead

Body wears the smile of accomplishment,

The illusion of a Greek necessity

Flows in the scrolls of her toga,

Her bare

Feet seem to be saying:

We have come so far, it is over.

(...)

Litteratur som anfall. Les og bli urolig.

I Linda Boström Knausgårds lille novellesamling Grand Mal møter jeg ulike kvinner i gjenkjennelige situasjoner, presentert i et språk og en tone som gir tekstene et truende preg. Virkelig truende. Som om alt, hele livet, hele selvet, stadig står på spill, og det gjelder å redde seg inn i roen. Det enkelte menneskets store ensomhet klinger både i grunntonen og i alle språklige variasjoner. Perspektivet er det lille barnets, den unge kvinnens, småbarnsmorens.

Når jeg leser disse tekstene, er det som om jeg skyves inn i en risikotilstand. Forfatteren minner meg på hvor skjørt alt er, hvor lite som skal til før overflaten slår sprekker, og vi mister oversikt og kontroll. I en av tekstene går hovedpersonen inn i en bruktforretning for å kjøpe et bilde. Når hun finner ut at det ikke er til salgs, at det ikke kan bli hennes, oppløses hun i gråt, og får trøst av den gamle butikkinnehaversken:

Jeg gråter over alt sammen. Ensomheten som jeg ikke orker å vedkjenne meg., drømmene hvor jeg går rundt i mørket og leter etter ting som ligger spredt på motorveien som etter en ulykke. Redselen for alt. For å ta telefonen. For å forsvinne og bli borte. Bildet som skulle bli begynnelsen på noe. Noe bra og sant. Det skulle utgjøre en forskjell. 

Angsten for å forsvinne og bli borte, at de nærmeste skal forsvinne og bli borte, og fascinasjonen over det samme, går igjen i mange av tekstene i boka. Det gir seg ofte uttrykk i at hovedpersonene reiser bort, i skillet mellom bylandskap og skog/ sjø. I novella Broren min møter vi den lille jentas angst for at storebroren skal forsvinne når hun ikke lenger kan se ham:

Han blir mindre og mindre til han nesten bare er en prikk lengst borte på stranden. Mamma drar meg i armen og sier at nå må vi dra før det blir for mye kø på veiene og jeg ser inn i ansiktet hennes og ser kun rolige rynker og det skjeve smilet, ingenting som sier at broren min ikke er der. Hun stryker meg over kinnet og fører meg mot bilen og jeg lukker øynene hardt og ser broren min få feste på stranden og bli større og større. Han løper med en stor gren i hendene og nå ser han i min retning. Så kaster han grenen flere meter ut i havet.

Foreløpig har jeg lest omtrent halve boka, på bussen, leende, rørt, gråtende, urolig. Bøker som gjør meg urolig er verdt en anbefaling. 

(På et pressebilde har forfatteren dessuten på seg en kjole som er identisk med et av mine loppekjøp)