Fredag. Filterløs, sort of.

Dere tror kanskje at jeg bare sitter og rasker sammen skit fra toppen av hodet når jeg skriver fredagsposter. At jeg ikke vurderer nøye hvordan setningene skal henge sammen. At jeg ser stort på valg av emner og liksom ikke bryr meg om det treffer leseren eller om jeg får likes (kommentarer i bloggen forekommer så sjelden at jeg har sluttet å anse det som et kvalitetskriterium). Hvis dere tror noe slikt, tror dere rett. Ikke at jeg ikke bryr meg om dere som leser, som en annen Espedal eller ja, hvem som helst. De fleste av betydning som skriver noe viktig, sier jo at de ikke kan bry seg om leseren, for da blir det bare crap, men jeg har ikke all verdens betydning, og jeg innser at herværende blogg heller ikke er av enorm viktighet. Verken for den enkelte leser (selv om mange sier det er fint), for lokalsamfunnet, nasjonen Norge eller verden. Likevel er det fint at folk leser, så det er ikke det at jeg ikke bryr meg. Jeg har det ikke i meg å ikke bry meg. Derfor har hodet mitt den siste tiden vært brydd med så mange forskjellige problemstillinger, at det som tidligere gikk lekende lett (å raske sammen skit fra toppen av hodet en fredag), nå virker som en umulig oppgave (fordi toppen av hodet ikke lenger har en definerbar topografi, men nå, i økende grad, har slått røtter langt ned i noe masete materie, slik at det lette, liksom det overflatiske og artige, alltid får følge av besværlige, alvorlige elementer som kan virke forstyrrende på underholdningsverdien). Likevel.

1. I et møte fikk jeg høre at en av deltakerne følte seg energiløs etter å ha mottatt kritikk. Da følte jeg meg energiløs. Det kan ha preget hodet.

2. Jeg har blitt medlem av en kvinnegruppe. Jeg føler meg moden. Det er nesten som en lesesirkel, bare bedre. Jeg vet ikke om den er hemmelig, derfor skriver jeg ikke mer om den. Bare at det var bra kvinner, og at jeg ikke ante at jeg trengte en kvinnegruppe før jeg var der.

3. Det er noe rart med skole- Norge. Eller meg. Eller begge deler. Jeg, for eksempel, kan tro at slik og sånn må skolen være, eller slik og sånn foregår læring. Jeg har kanskje ikke noe med å mene noe om det, siden jeg er pedagog, men jeg gjør det likevel. Jeg mener så mye at jeg ikke slutter å bli forskrekka. I det siste har jeg blitt veldig mye forskrekka. Det kan ha preget hodet.

4. Kroppen min har oppført seg merkelig den siste uka.Jeg kan for eksempel ikke gå opp trappa i huset mitt uten å bli andpusten. Det kan ha preget hodet.

5. Noen skal arrangere forfatter- Idol. Jeg leste det i går. Jeg ble så forskrekka, ja rent ut sagt paff, at jeg ble sittende og stirre ut av vinduet i en halv time og klemme på ei kvise jeg har under venstre øyenbryn. Det kan ha preget hodet.

6. Jeg tok med noen fine bilder så dette innlegget ikke skulle prege hodene deres i alt for paff eller forskrekka eller alvorlig retning. Fordi dere fortjener det.

Glad
Forskrekka
Energiløs
Forbanna
Paff

Fredag! (stryk det som ikke passer)

Furumo letter på klasseromsdøra: "Fra barokk til stillongs".

Kåseriet er en sjanger jeg får problemer med å plassere i en nyttekontekst i klasser med elever som skal bli ingeniører. Jeg sier sånn: dere får jo lekt litt med språket, og tulla med ting og kanskje til og med formidlet meningene deres med snert og spenst. I en samtale om emner for elevkåseri, etter konsentrert arbeid med barokken som stilart, kom vi i dag inn på begreper vi oppfatter som "Smør på flesk". Iskaldt, sa en elev. -Er ikke "is" i det sammensatte ordet noe som skal beskrive hvor kaldt det er? Sa læreren. Jo, ok, sa elevene. -Men tights! Sa en. Hva er egentlig forskjellen på tights og stillongs? Ja, hva er egentlig forskjellen på tights og stillongs. De unge menn mente forskjellen kun lå i ordet. Det vil si: det er samme plagg, men hvis det heter tights er det ok å bruke det uten bukser eller skjørt. Hvis det heter stillongs, derimot, må man bruke bukse over. Hva med strømpebukser? sa jeg. Jeg ante at vi var kommet helt ut på viddene. Gutta så litt uforstående på meg. Ja, vi kan jo ikke bare gå rundt i strømpebukser, sa jeg, selv om det i realiteten er en stillongs, ja, eller tights da, med sokker. En foreslo at alle i klassen skulle gå i stillongs en dag, for å demonstrere hvor teit (tight) det er at det er lov å gå i bare tights og ikke stillongs. Eller leopardtights. Selv jeg hadde ikke gått i leopardtights på jobb, sa jeg. Og lo høyt ved tanken på å se alle disse søttenåringene med leopardtights. Og kom på at en liten gutt en gang spurte meg hvorfor jeg hadde kledd meg ut som en løve da jeg hadde på leopardmønstret bluse (på jobb (det var barnebarnet til en kollega)), og jeg svarte at jeg likte å kle meg ut. Det gjorde han også.Altså. Relativt på viddene. Bortsett fra at en av elevene sa: nå veit jeg hva kåseriet mitt skal hete. Det skal hete Fra barokk til stillongs. Jeg gleder meg til å lese det, merker jeg.

Listepost

Noen ganger når hodet koker, tenker jeg, uvisst av hvilken grunn (det er kanskje noe jeg har snappet opp i odiøse chick- filmer) at det er lurt å skrive lister. Det hender til og med at jeg setter meg ned med et blankt ark og en penn, og skriver lister. Helt vilkårlig, ofte, og en usalig blanding av ulike gjøremål i nær fremtid (som skal få hodet til å koke mindre, fortrinnsvis) og mer vidløftige visjoner for en hverdag i balanse og harmoni. Jeg veit ikke hvor jeg har den fra, forestillingen om at tilværelsen helst bør være balansert og harmonisk, ja omtrent sømløs. Listene blir som regel liggende og flyte, helt ubalansert i forhold til resten av interiøret i heimen, oppå bøker i bokhyllene, i skuffer på kjøkkenet, på nattbord, under senga, i vesker eller sekker. Noen av listene ser jeg umiddelbart at er noe forbanna søppel, og jeg river dem i tusen biter og kaster dem med en gang. En del dukker opp mellom notater om klassisismen og romantikken, eller raser ut midt i rettebunker. Jeg er imidlertid glad jeg ikke har samlet dem på ett sted og systematisert dem. Da ville galskapen og absurditeten blitt så synlig at det ville blitt åpenbart for meg hvilken tåpelig aktivitet listeskrivingen er. De fleste som deler denne lidelsen med meg kan vel også på et hvilket som helst tidspunkt i livet ta et generaloppgjør, og innse det åpenbare: listeskrivingen har ikke gjort meg til et mer strukturert, harmonisk, balansert og målrettet individ. Hvis jeg skulle skrevet ei liste i dag, hadde den sett slik ut:

1. Hvit tights og topp, samt sort genser og tights (danseforestilling)

2. Finne ut hvordan jeg kan få frem på en ordentlig måte hvorfor jeg mener jeg bør bruke arbeidsdagen min til for- og etterarbeid i stedet for å prøvesitte møbler.

3. Skrive ferdig tilbakemelding til elever. Er jeg sikker på at det fungerer?

4. Finne ut om vi må fjerne platene, eller om det er like greit med sparkel og maling.

5. Trenger jeg ny vinterjakke, eller har jeg noe på loftet? Jeg har sikkert noe på loftet.

6. Det er greit at ikke alt i livet går på skinner.Hallo!

7. Refleks! Vest og bånd.

8. Formulere innspill til utviklingsplan.

9. Husk å ta med bøker hjem.

10. Skrive ut disposisjon til romantikken.

11. Skriv mer!

Det bør gå frem av dette at listeskriving i mitt tilfelle er meningsløst. I høyden en slags mental selvstimulering. Knapt nok dét. Listene har kanskje en viss interesse som vitnesbyrd på et ustrukturert indre. Jeg mistenker at det finnes listeskrivere der ute som forholder seg til listene også etter at de er skrevet. Det er mildt urovekkende for hoder som mitt. Nå: punkt to på lista.

Filterløs fredag (Omtrent midt i oktober).

Mye kan tyde på at det er fredag: det var pølse og quiz i lønsjen på jobben, jeg føler meg relativt oppbrukt, rent mentalt, og jeg har ennå ikke begynt å lage middag. Når jeg går til og fra jobb (nå, ja. "Går" og "går", fru Blom. Det begynner å likne en slags kappgang. Det skulle vise seg at også jeg har et relativt utviklet konkurranseinstinkt. Jeg satt personlig rekord på 39 minutter i går morges. I striregn.) har jeg så mange kloke tanker. Omtrent som når jeg er (litt) full. Jeg kan noen ganger tenke tanker som jeg synes er så kloke, eller få idéer som jeg synes er så lure, at jeg nesten er litt høy (på meg sjæl?) når jeg kommer frem. Av ulike grunner, forsvinner de som dugg for solen når jeg stopper å gå. Ha derfor helt passe forventninger til dagens bloggpost. Kanskje er den bare et utløp for undertegnedes uttrykksbehov. Men, det er klart: har du lest så langt, leser du sannsynligvis videre. La meg starte med det jeg skammer meg over (to ting):

1. Mandag var første dag etter høstferien, og en fin dag å starte med sidemålsopplæring. Jeg jobber med elever som går påbyggingskurs til studiekompetanse, noe som betyr at de ikke har holdt på med sidemål siden ungdomsskolen. For de eldste i klasserommet mitt kan det bety nesten ti år. For de fleste fire- fem. Så jeg pleier å starte litt mjukt. For eksempel ved å spørre klassen om de vet hvorfor bittelille Norge har to skriftspråk (overraskende mange elever (de seks åra jeg har vært lærer) responderer med: "Ivar Aasen"!, hvorpå jeg sier: ja, men han er jo bare én. Han er vel bare ansvarlig for ett av dem (Knud Knudsen sitter alltid lenger inne)?). Så kan jeg komme til å si at jeg er forelska i Ivar Aasen, noe som må betraktes som en enorm overdrivelse, men i alle fall. At jeg beundrer arbeidet hans, og han var jo en liten mann som gikk og gikk fordi han trodde på prosjektet sitt, og at det fins for få av sånne folk, og at. Ja. Så snakker vi litt om hvordan jeg mener det er lurt å jobbe med sidemål (hyppig skriving), og noen slipper til med spørsmål. Jeg holder en tale om vrangforestillingen om at en blir bedre i noe (hovedmål) ved å slippe å lære noe annet (sidemål). Tenk hvor gode dere kunne blitt i hovedmål, sier jeg, hvis dere hadde sluppet sidemål og engelsk og matematikk og gym og sløyd (eller hva det heter nå) og naturfag og andre fremmedspråk (kanskje ramser jeg helt til jeg er sikker på at poenget er tatt). Jeg avslutter alltid med å si at jeg ikke kan se en eneste god grunn til at det ville være klokt å kutte ut sidemålet. Det gjorde jeg denne gangen også. Så så jeg ut over klassen. Jeg fikk plutselig øye på dem. Tre dyslektikere og seks elever med andre morsmål enn norsk. Derfor tilføyde jeg: Det gjelder selvsagt ikke elever med dysleksidiagnose, eller elever med et annet morsmål enn norsk. Dere skal slippe å bale med sidemålet. Da kan det fort gå i ball for dere. -So far, so good. Det var finalen i denne monologen som fikk meg til å ønske meg en rewind- funksjon. Jeg fulgte nemlig opp med følgende idiotiske ytring: men for vanlig oppegående folk, er sidemålsopplæring kun en fordel. Jeg tror nesten ikke elevene rakk å reagere før jeg brølte at det var det mest idiotiske jeg hadde sagt noen gang, og at jeg selvsagt ikke mente at de elevgruppene jeg hadde omtalt var mindre oppegående enn andre, snarere tvert imot, hadde læreren nær sagt, og rødmet og ville forsvinne. 

2. Hvis noen av mine lesere kjenner til teknikker som motvirker at talen kommer ut av munnen før tanken er ferdigtenkt, feel free to enlighten me.

3. Under en elevsamtale, der jeg spurte vedkommende om hvordan h*n hadde det på skolen, og om påbyggkurset sto til forventningene, fikk jeg vite at h*n hadde vært på byen i helga og møtt bekjente og snakket om Peer Gynt. Da, tenker jeg, er halve jobben gjort. 

4. I forberedelser til dagens undervisning leste jeg om Montaigne at han ønsket å leve et klassisk liv. Javel, tenkte jeg. Herregud, idéhistoriske fremstillinger er noen ganger litt påståelige.Likevel. Videre sto det nemlig å lese at det klassiske livet hans dreide seg om å trekke seg tilbake for å lese (klassisk litteratur, mind you), tenke (tenk det, Hedda!) og skrive. Dermed var essaysjangeren skapt. Omtrent. Det skulle jeg også klart. Lett.

5. Den andre tingen jeg skammer meg over? Fortrengt.

6. Livet er likevel skikkelig fint. 

Glad fredag!

Hva skolen kan gjøre annerledes. On request.

Mitt forrige innlegg om den vulgariserte formen for foreldresamarbeid som brer om seg i landets grunnskoler oppnådde, i denne sammenhengen, kolossal popularitet (mange leste den) og respons (to lesere kommenterte). Nød lærer naken kvinne å spinne, og da den siste kommentatoren utfordret meg til å skrive noe om hva jeg mener skolen bør gjøre, spinner jeg videre i dette innlegget. Jeg må ile til og innrømme at jeg, på tross av mitt engasjement, min pedagogiske utdanning, min erfaring som lærer og forelder, aldri har hatt skoleleder- skoene på, og at det følgende bør leses som et innspill fra pedagogen og mammaen (- pedagoger skal man jo høre på, det sier både Erna og Kristin. De som ikke hører på mora si, får høl i tenna. Det har Egner allerede vist i sitt pedagogiske mesterverk om tannhygiene). Sånn. Når dette er avklart, fyrer jeg bare løs:

Det er gode grunner til at lærerutdanninga består av komponentene "fag", "pedagogikk" og "didaktikk". Innsikt i faget en underviser i er viktig ("fag"). Innsikt i hva som fremmer læring hos den enkelte er viktig ("pedagogikk"). Innsikt i ulike måter å teknisk bygge opp undervisningsøkter er viktig ("didaktikk"). Den siste tiden har vi sett en (politisk?) tendens til at innsikt i faget (antall studiepoeng i undervisningsfag) fremheves som lærerens viktigste våpen i den daglige kampen for elevenes læring. En slik ensidig konsentrasjon om én av de tre faktorene, mener jeg er både uheldig og irrelevant. En hver som har erfaring med skole (praktisk talt alle, enten som elev eller lærer), vet at både organisering, faglig innsikt og innsikt i psykologiske og sosiale mekanismer i ei gruppe og hos den enkelte, er like viktige dersom læring skal oppstå. 

Å være en god pedagog, er å alltid spørre seg: hva lærte elevene mine nå? Hva hadde jeg tenkt at de skulle lære? Hvordan kan jeg bruke den pedagogiske innsikten min i min egen praksis? Hva skjer med Per og Lise hvis jeg organiserer undervisninga slik eller sånn? Blir de trygge? Blir de glade? Blir de klokere? Får de lyst til å lære mer? Utvikler de selvstendighet og selvtillit, eller var denne timen med på å bygge dem ned? Skulle jeg tatt mer varsomt i Ola? Skulle jeg vært tøffere med Inger? Skulle jeg stilt høyere krav til enkelte elever, fordi de er trygge nok. Hva kan jeg gjøre for å få den enkelte elev til å våge å gå inn i den læringsprosessen jeg vil at hun skal gå inn i? 

Å være lærer er en vanskelig oppgave. Altså. Bare det faktum at du skal, hver dag, time etter time, stå overfor fulle klasserom og gjennomføre undervisningsopplegg. Den oppgaven er så kompleks, og krever så mye av læreren rent personlig, at jeg av og til (særlig etter mange uker ferie) lurer på hvordan i all verden det går til. Hvordan det er mulig, rent fysisk. Hver eneste time er en premiére, og du har ikke hatt generalprøve, annet enn i ditt eget hode, bare sjelden får du applaus, og forestillingen er full av tekniske problemer som du må løse underveis. I tillegg skal du vite hva du driver med. Jeg blir helt rørt av å tenke på hvor mange lærere vi er, som står i denne i og for seg umulige oppgaven hver dag. For ikke å snakke om at de aller fleste av oss er skikkelig glad i jobben vår. 

Skolepolitikere og skolelederes viktigste oppgave er å legge til rette for at lærerne skal være så gode pedagoger som mulig. Det betyr at de må få tid og rom til å reflektere over pedagogiske problemstillinger, til å snakke sammen om den timen som gikk til helvete, til å spørre hverandre om råd, til å tre støttende til i hverandres undervisning og planlegging. Skoleledere og -politikere må huske at pedagogikk er et fag som krever kontinuerlig refleksjon, og de må vite at lærerens daglige arbeid er så fullt av forberedelser og etterarbeid og møter, at dersom man som leder ikke tar det pedagogiske arbeidet på alvor, suges det opp av alle praktiske gjøremål. Nei, jeg har ikke tid til å tenke over om det jeg gjør nå har noen positiv effekt på læring, for jeg må kopiere og skrive om halvårsplanen og produsere vurderingskriterier og legge det på its og onenote, og jeg må sende varsler og forberede meg. Til den timen jeg ikke har fått tid til å tenke over om kommer til å ha noen som helst effekt.

 Folk som driver skole må vite at lærerjobben er så krevende at de viktige pedagogiske spørsmålene fort slipes vekk fra lærerhverdagen, og en står igjen med en autopilot, som tilfeldigvis kan være slett eller god.

Hva har dette med foreldresamarbeid å gjøre? Med ukeplaner og gloseprøver og uketester og underskrifter og markeringspenner og påstander om oppnådde læringsmål som skal krysses av i ukeplanen? Alt. Et lærerkollegium som stimuleres til å videreutvikle pedagogisk tankegods gjennom egen praksis, vil aldri slutte å spørre seg: hvor formyndersk er det klokt å være overfor foreldre? Hvordan kan vi best få til god læring i samarbeid med hjemmet? Er det sikkert at denne avkryssings- trenden fungerer etter hensikten? Hvordan fungerer kravet om underskrift på elevene? Bekreftende? Skremmende? Bør vi revurdere hvordan vi formulerer oss i ukeplanene, både med tanke på elevene og foreldrene? Hvis vi ønsker at foreldrene skal være positive, kan det hende vi må velge en annen strategi? Hvis rektor sier at jeg skal gjøre slik eller sånn, må jeg alltid godta det? Har ikke jeg, i kraft av min pedagogiske utdanning, en stemme som er verdt å lytte til når nye rutiner skal innføres ved skolen?

Hva skolen kan gjøre annerledes: i stedet for å opptre som kontrollører av lærerne: let etter, og finn, måter å dyrke frem den gode pedagogikken. Gjør lærerne stolte over å være pedagoger, og lytt til dem. Da tror jeg elevene vil oppleve det samme i klasserommet: raushet, tillit og rom for refleksjon og læring. -Kan det være så vanskelig, da? 

Med utropstegn (, markeringspenn og underskrift) skal landet bygges!

Det er klart. Hun ringer hjem. Min datter på ti år ringer hjem. Jeg er hjemme fra jobb i dag, det vet hun, så når hun vil være med noen hjem fra skolen, ringer hun meg. Hei, sier hun. Det er meg. Er det greit at jeg blir med den og den hjem fra skolen i dag? Det er selvfølgelig greit. Det er timer til middagen står på bordet, og hun har byttet skole og jeg ligger jo bare her og glaner, men uansett. Det er klart det er greit. Så det sier jeg. -Det er klart det er greit, sier jeg. Så slenger jeg på en bisetning. -Har du mye lekser, sier jeg. Så hører jeg ikke svaret hennes helt, for jeg blir sittende med den vemmelige bisetningen rungende i ørene. -Har du mye lekser???!!! Som om det ville endre noe. Som om jeg ville sagt, hvis hun hadde mye lekser, at da fikk hun nok komme hjem og gjøre leksene først. 

Som forelder til barn i grunnskolen kan jeg føle meg ganske alene om en slik holdning til lekser, og til skolearbeid generelt. Når jeg legger til at jeg er lærer selv, virker det hele kanskje enda rarere. Av hensyn til barna mine (det er et kjent privilegium for et barn å pålegge foreldrene å ikke stikke seg ut), er jeg som regel taus i fora der skolens praksis og skolens samarbeid med hjemmet er tema. Jeg har ikke tall på hvor mange foreldremøter jeg har deltatt i, sittende på hendene for at de ikke skal fare opp annethvert minutt, litt rød i ansiktet av opphisselse og innestengt frustrasjon. Som regel har jeg hvesende hvisket noe til sidemannen/ kvinnen under kaffepausen, som kan ha virket uforståelig, men som har lettet på trykket. 

Jeg har tre barn som jeg er mammaen til. Mitt oppdrag overfor dem er å gi dem et trygt hjem, mat, varme, kjærlighet, omsorg, god selvfølelse og selvtillit, glede, overskudd og innsikt i det samfunnet de er en del av. I Norge har alle barn rett til skolegang, og skolen er her for å være et faglig og sosialt supplement til oppdragerrollen. I mine døtres barndomshjem har begge foreldrene høyere utdanning, de har faste jobber med gode inntekter. Når vi legger til at mor og far i huset ofte leser bøker, at det føres samtaler ved det daglige middagsbordet, og at barna vet de blir lest høyt og sunget for hver eneste kveld, kan skolen slutte at dette er et ressurssterkt hjem. Her er ikke grenser for hvor langt disse barna kan nå. Hvis foreldrene er samarbeidsvillige, vel og merke.

Foreldresamarbeid, altså samarbeid mellom skole og hjem, er lovfestet i opplæringsloven. Noe av bakgrunnen for dette, er at forskning viser at (sorry) foreldrenes holdning til skole og skolearbeid er et viktig kriterium for elevens faglige utvikling tidlig i skoleløpet. Et slikt utgangspunkt virker fornuftig på meg. Det virker fornuftig, og det er hensiktsmessig, å snakke med ungene om skoledagen. Å vise interesse for det som skjer på skolen. Å tre støttende til over leksene, til og med. Problemet oppstår, mistenker jeg, når skoleledere og lærere har vært på kurs, og sett eksempler på hvordan foreldresamarbeidet kan gjøres målbart, kvalitetssikres og dokumenteres. Mange av tiltakene ser ut til å være så utbredte, og gjennomført med en slik iver fra skolelederes side, at det kanskje ikke er merkelig at foreldre tror det må være sånn. Jeg veit nesten ikke hvor jeg skal starte.

La meg starte med høstens foreldremøte. Ny skole. Førti foreldre jeg aldri hadde sett før. To lærere. De ønsket velkommen og sa at det var fint å jobbe med ungene våre, og at det var litt av hvert gøye ting tiåringer kunne si og spørre om i løpet av en skoledag. Så var vi i gang. Organisering av skoledagen og elever i grupper. De og de har engelsk der og der. Matte der og der. Norsk med den og den. Gym. Helt greit. Så er det uketester. Matematikkprøver. Gloseprøver. Diktat. Jeg ville spørre om de fikk tid til noe mer enn å pugge gloser og skrive ukas ord penere. For det skulle skrives pent, og hvis det ikke var pent, måtte de skrive om igjen. Jeg ville spørre om de hadde tester hver uke. Men alle mødrene og fedrene satt der og smilte. Noterte litt. Virket fornøyde. Jeg så i høyden litt forundret ut. Dette var altså foreldresamarbeid, eller?

Så var turen kommet til forventninger til hjemmet. For det første var det uhyre viktig at foreldrene var positive. Deres holdninger smitter over på ungene deres (og hvis dere ikke gleder dere til å pugge gangetabell med tiåringen deres, kommer hun til å bli en skoletaper). Så, ja. Da var vi vel positive, da. Ingen grunn til å stå fram som moren til hun som sannsynligvis kommer til å gå dukken fordi jeg synes det er bedre å gå en tur med termos og lese høyt på ei brygge i nabolaget, enn å se tårene sprette fram når jeg sier "sju ganger seks" så vennlig jeg kan. Positiv der, altså. Jeg elsker ukeplanen! Det beste jeg veit er å se henne stryke over lekse for lekse med en oransje markeringspenn. Hu der, tenker jeg. Er framtida!

Videre skal foreldrene høre ungene lese høyt. Side 19- 25. Der har jeg valget. Jeg kan høre henne lese side 19- 25 høyt, uten avbrudd eller forklaringer. Det tar en halv time. Hun er sulten, så jeg ber henne lese videre mens jeg henter ei brødskive. Så skal en voksen (jeg) snakke med henne om det hun har lest etterpå. Ja, hva synes du om de katakombene? sier jeg for eksempel. De var fine, sier hun. Så forteller jeg kanskje om noen gravplasser under en kirke jeg besøkte i Roma en gang. Ikke noe merkverdig med det. Det merkverdige er at skolens syn på foreldresamarbeid er å fortelle foreldrene hva de skal snakke med ungene om. La gå. Nema problema, som de sier i katakombenes hjemland.

Til onsdag skal hun øve på hele gangetabellen, for det er multiplikasjonsprøve etter høstferien. Utropstegn. Til torsdag skal hun lære hele gangetabellen utenat, samt de matematiske ordene for regneartene. Utropstegn. Da vi holdt på med seks- gangen, sa hun: jeg synes det er så vanskelig å lære seg alt til i morra. Ja, men nå kan vi øve litt, sa jeg, så synker det inn etterhvert. Ta det med ro, sa jeg. Hun, derimot, kunne ikke ta det med ro, for det sto jo der! I ukeplanen! At kun måtte lære seg seks- gangen utenat til torsdag. Utropstegn, utropstegn. Det var vel omtrent der jeg slutta å være positiv. For ingen, ikke en gang lærere (når jeg tenker etter, kanskje særlig ikke lærere) kan bestemme, eller vedta, at noen skal lære noe som helst innen en viss frist. 

Den mest harmløse leksa i ukeplanen er formulert slik denne uka: "Jeg har hørt/ sett værmeldingen og vet hva slags klær/ skotøy som passer best denne dagen! (utropstegn). At jeg deltar i dette hjemmearbeidet, og er positivt innstilt, skal altså være et tegn på at skolen oppfyller kravet om foreldresamarbeid. Ja, i tillegg til signaturen min. Signaturen min skal inn i alt hun gjør. Arbeidsbøker, gloseprøver, mattetester, diktater. Alt. Underskrift er liksom selve tegnet på det samarbeidsvillige, ressurssterke hjemmet. Allerede da hun begynte på andre trinn (en annen skole), begynte dette kravet om foreldrenes navnetrekk. Men det er jo din lekse, sa jeg. Skriv under sjøl. Nei, men mamma, da. Sa hun. Ok, da. Sa jeg, innimellom. Men vi holder på. Ved de tusen kjøkkenbord ramses gangetabeller opp, leses det høyt fra siden 19-25, snakkes det om katakomber, desimaltall og brøk. Det felles tårer, det brøles, sikkert, det innføres forbud mot lek og skjerm. Og for guds (eller skolens) skyld: det underskrives.

Foreldre er jo så forskjellige. Sikkert like forskjellige som barn. Derfor har jeg de siste åtte åra, da jeg har vært forelder til barn i grunnskole, i større og større grad undret meg over det stilltiende samtykket som brer seg over foreldregruppa i foreldremøter. Jeg er jo like stille selv. Jeg skulle ønske at i alle fall jeg turte å si at, hey! Det er jeg som har ansvar for oppdragelsen av barnet mitt. Derfor mener jeg at jeg også må få være med på å bestemme, om ikke gjennomføringa av skoledagen, så i alle fall hva vi legger i foreldresamarbeid. Det er som om skolen går ut fra at foreldrene er en gjeng tomsinger som ikke vet at det er fint for ungene å få snakke, om skolen og annet. Som ikke vet deres egne barns beste, og at det derfor er best at skolen bare bestemmer hvordan de skal forholde seg til ungene, også de få, dyrebare timene mellom hjemkomst og leggetid. Jeg skulle ønske jeg turte å si at utdanning er viktig, men at det er greit å drite i leksene, og at ungene nok kommer til å bli bra folk, og at kontrollbehovet har overtatt for pedagogikken i så stor grad at jeg innimellom lurer på om jeg bør vurdere alternative skoleslag. 

Jeg håper jeg blir tøffere når minstejenta begynner i første. Så vidt jeg forstår, vil jeg da bli oppfordret til å gå på foreldreskole. Etter, la meg se, seksten år i bransjen. Det skal bli flott. 

Filterløs fredag? Er det ikke slutt på slikt?

Neida. Det kan ikke være slutt på slikt. Slikt må fortsette.

1. Det er valg, og jeg er forbanna.

2. Jeg er ikke forbanna generelt. Jeg er forbanna på det varslede regjeringsskiftet. Så forbanna at jeg ved dette stortingsvalget sannsynligvis kommer til å stemme rødere enn ellers, og håper flere tenker som meg. Hvis ikke, kan de ta seg ei bolle og glede seg til at Siv og Erna skal gi dem personlig frihet til alt mellom himmel og jord. Å velge bort samvær med ungene, for eksempel.

3. Siden sist har det nye skoleåret startet, den nye klassen har inntatt klasserommet, vi har lest Kafka og sett Munch og nasjonalromantikk og modernisme på Nasjonalgalleriet, og "Forvandlingen" på Nationaltheateret. Jeg registrerte at jeg ikke var den eneste som grein under avslutningsscenen. Glimrende, altså.

4. Siden sist har jeg dessuten bytta øy. Jeg har flytta. Fra ei lita øy til ei stor øy. Veldig stor. Fra andre etasje kan jeg se vann, men ikke Færder fyr. Det er litt annerledes.

5. Siden jeg har flytta, kan jeg sykle til jobben. Jeg kan dessuten gå til jobben, noe jeg har gjort et par ganger. Det er nesten det fineste med å ha flytta. Å gå til jobben. Når jeg går, tenker jeg på så mange ting, at når jeg kommer frem, er jeg liksom helt klar for dagen.

6. I august føler jeg meg ofte som en skikkelig bedriten lærer. Jeg er nervøs og utrygg og ser meg selv utenfra med cordfløyelsjakke og støv dryssende ut av ører og øyne mens jeg leser høyt fra Soga om Gunnlaug Ormstunge. Bøkene er støvete, jeg er støvete, krittet støver. Rundt meg. Det er nesten patetisk.

7. Jeg tok en løpetur på den nye øya her om dagen. Jeg ble sjokkert over hvor mange som tar løpeturer på den nye øya. Det var nesten kø i skauen, og det var bare lov å løpe i en retning. Dessuten var det så mange oppoverbakker at jeg følte jeg var med i et fjernsynsprogram om trening, og hørte for meg stemmen til han brune, lange vestlendingen på "Puls" mens jeg slet meg oppover. "Kom igjen!" sa han.

8. Etter løpeturen gikk jeg hjem til det nye huset med musikk på øret.

9. Det var sol og sen ettermiddag, og det var nye villahager. I en port sto to fedre med treåringene sine. Den ene (treåringen) var naken. Faren løftet henne høyt opp i lufta. Jeg hørte musikk, men så at hun lo. I en annen hage var halve plenen klippet. Den andre halvdelen var vokst høy som et lite menneske. En mann la stein i gårdsplassen. Musikken var vakker og verden var filmatisk og jeg ble helt rørt og begynte å grine litt. Det var fint.

Det var vel det. 

Glad fredag og helg!