Han sjølveste "jeg".

 Det var i den Tid jeg gikk omkring og var lærer i klasserom, dette forunderlige Sted som ingen forlater før hun har fått Mærker av det.

Klassen min har lest "Sult". Knut Hamsuns roman (er det en roman, dette?) om et navnløst (han forteller jo navnet sitt til Ylajali, men da går det jo til helvete), sultent (ekstrem mangeltilstand? Er det dét? (ja! hva mangler han?) venner?) "jeg" som drives fra vettet av både sult og ærgjerrighet og stolthet og nedrighet. Ja. Han uten navn.

Jeg hadde laget en oppgave (det er ikke sant. Jeg hadde laget tredve oppgaver). Den lød: “Den stakkars pike var forelsket i meg”, sier han. Hva tror dere om saken?

Nei, det var jo ikke godt å si. Han var jo ikke helt ved sine fulle fem, og han hadde jo nettopp holdt på å stryke med, så det var ikke godt å si, nei. -Nei, sa jeg. Det er sikkert. Likevel, sa jeg. Hun sto jo utafor døra hans tre kvelder på rad, i den sorte kjolen og sløret (er hun prostituert? Er det et dødssymbol?). Hvorfor i all verden gjorde hun dét (forutsatt at hun var virkelig)? Hvem ventet hun på??!! Jeg var engasjert, og stemmen min hevet seg antakelig ikke lite, mens jeg antakelig satte øynene i alle åtteogtjue. Hvem???!!!

-Nei, det var vel han sjølveste "jeg" det, da.

Ja. Takk skal du ha. Nå kan jeg aldri lese denne boka igjen, uten å i mitt indre navngi hovedpersonen som "sjølveste jeg". Og smile.

Tjuefjorten!

Ja, godt nytt år da, sa vi nyttårsaften og skålte i bobler og klemte alle og var glade. Og mette. Nyttårsaften tjuefjorten er den første jeg kan huske der jeg ikke sto ute og frøys. Med snø på strømpebukseanklene. Det var ganske varmt. Tjuefjorten.

Shit, jeg blir førti i år! Tenkte jeg. Eller jeg tenkte vel mer. Jeg blir førti. Det er liksom noe. En alder å skryte av. Nå er jeg moden. Med erfaring, liksom. Nå kan jeg alt, for jeg har gått livets skole. Skolens skole også, naturligvis, men livet. De niogtredve, snart førti års skole. NÅ blir jeg sikker i min sak. Når jeg blir førti. Da kan jeg liksom bare hvile på erfaringens nonsjalanse og belevenhet. Jeg kan seks språk.Da teller jeg med dansk og svensk, altså. Man blir så raus med seg sjøl når man nærmer seg førr. Sju hvis vi teller med at jeg forstår norrønt i skrift, sånn noenlunde. Jeg kan sitte og lese Snorre på originalspråket, og føre samtaler på fransk. De samtalene må antakelig ikke dreie seg om Snorre.Mest må de dreie seg om mat og vin, men det skal man vel ikke kimse av. Mat og vin er jo godt. Selv om jeg får litt spader av sammenkomster der maten og vinen vi spiser og drikker er samtaleemne mens vi spiser og drikker. Det er klart. Det er hyggelig å si at den vinen var god, eller hva har du i sausen, men ikke i timesvis. Fem minutter. Maks.

For det er det ironiske ved å bli førr. Snart. Man har liksom mer å snakke om. Mer på hjertet. For det er hele dette livet og alle disse erfaringene, og man begynner jo å bli ganske sikker i sin sak når det gjelder både dette og hint. Samtidig har folk rundt en nå faste jobber og hus og bil. Og barn. Og penger. Og tid. Alt det folk rundt en har drømt om siden de var tjue. Eller i alle fall siden de var tredve, og det begynte å gå opp for oss at vi ikke kunne leve av luft, kjærlighet, øl og rocknroll. Dette faktum, i kombinasjon med en økende interesse i velstandssamfunnet for matlaging, vinsmaking, mikrobrygging og interiør, avstedkommer ofte uttværende samtaler om, ja. Oppskrifter. Vin. Øl. Designklassikere. Det er så en formelig kjenner dukkehjemmets vegger klemme seg sammen rundt en. Mens en smugspiser de siste kokosmakronene.

Et mildt opprør fant sted til frokost før årets første arbeidsdag. Hey! Sa jeg. Hvem vil ha kokos på havregrøten? Alle ville ha. Vi er så kreative og rebelske i vår familie.

Neste dag sa jeg til elevene mine, som satt der og kunne ikke annet. Ja, folkens! Tror dere jeg klarer å hoppe like høyt i tjuefjorten? Jeg må alltid hoppe når jeg skal dra ned lerretet. Dere veit, jeg blir førti i år! Joda. De hadde trua. Jeg hoppa først én gang. Nei. Èn gang til. Nei, du må nok ha høyere hæler, sa de. Høyere enn disse, sa jeg og løftet beinet så alle skulle se. Spredt latter. På tredje forsøk, som var det regissert, klarte jeg det endelig. Yes! ropte jeg, og holdt armene over hodet og tok en liten dans. Yes! Yes! Yes! -Som om hopping skulle være verdens og niogtredveogetthalvtåringens frelse.

Til middag hadde jeg ovnsbakt laks med lime, salt og pepper, samt ris og en grønn salat. Jeg laget en rømmebasert dressing med thaibasilikum og mynte. Dessverre rakk jeg ikke å fotografere den før fireåringen hadde gaflet i seg det hele.

Filterløs fredag. Med banning.

Det er fredag igjen, etter ei uke jeg nesten har glemt. Den har vært ganske vanlig, tror jeg. Jeg har vært glad og rørt og sinna med lokk, og sinna uten lokk. Jeg har vært lærer og mamma og jeg har lest og skrevet, og som et slags trassig svar på eget frustrert innlegg om lite boklesing, er jeg i gang med å gjenlese På sporet av den tapte tid. Ikke helt malapropos. Arbeidsrommet er forlatt, her er bare jeg. Og Kari Bremnes, som jeg plutselig hadde lyst til å høre igjen forrige helg, og nå har stemmen hennes fulgt meg hele uka. Stilig å sitte på arbeidsrom med Kari Bremnes, da. Selv om hun er langt mørkere og langt mer mystisk enn jeg (som i ung alder syntes jeg burde bli det, og slutte å le så høyt og bli så rød i fjeset). Nok om meg. Jeg tenkte jeg skulle brøle litt om noen saker i media.

1. Det er ikke ei dame i undertøy som er skyld i unge jenters idé om at det er kroppen som er identiteten deres. Det er mødrene som slanker seg før julebordsesongen og  synes de er for tjukke. Det er all responsen små jenter får på utseende, og all respons de ikke får på bare å være bra.Det er den massive mediepåvirkninga som pågår kontinuerlig, fra små jentebarn kommer til verden, via småbarnsårene, inn i skolealder og over i pubertetsåra. Det er mangel på motvekt. Det er alle overflatene vi ser hverandre i, og så mange vi ser, og så selvbevisste vi blir, og så forfengelige. Det er ikke ei dame som fikk barn for fire dager siden, som har fått flat mage nå. Det er så mye, og det er aldri fri å få. For jenter som ikke er sikre på om de er verdt noe hvis de ikke ser ut som. Ja. Noen få. Det er dritt.

2. Jeg kjenner at jeg blir søvnig av å tenke på merkepress i Asker og Bærum og alle andre steder. Det er greit med kvalitet, altså, men treåringer vokser skikkelig fort. Bare nevner det. Her skriver Inger Merete Hobbelstad om det.

3. Jeg skal på julebord. Så da er vi vel i gang. Tenkte jeg skulle starte med å slå hjul inn i lokalet, følge opp med et stev og krone verket med noen akrobatiske øvelser på dansegulvet. Ånei! Det er julebord på arbeidsplassen til mannen, ja. Da får jeg vel nøye meg med vanlig konversasjon og en og annen prat med damer i dokø (det kan være interessant nok. Sist jeg var i dokø på et hotellarrangement fikk jeg kjenne på silikonpupper på vei inn, og fikk forespørsel om jeg ville kline med ei dame på tjue på vei ut). 

4. I morges våknet jeg til et barn med mageknip. Det ble verre etter havregrøt. Jeg tenkte jeg kanskje måtte bli hjemme fra jobb. Så kom jeg på at hun hadde sagt noe om leksene, så jeg spurte, da. Er det noe med leksene? Det var det selvsagt ikke. Neida. Kan jeg se litt, eller? Sa jeg etter femten minutter med like vondt i magen. Ok, sa hun. Skal du ha foredrag om dyr i skogen i dag? Sa jeg. Ja, sa hun. Så bra, hvilke dyr skal du fortelle om? Beveren, spurvehauken og måren. Å, de tre der, sa jeg. Ja, sa hun, men det er ikke noe bra! Hvorfor det? Jeg veit ikke. Skal jeg hjelpe deg? Har du tid? Ja. Så gikk det over, gitt. Det med magen. Er vi klar over hva vi driver med, når vi overlater så mye av læringsarbeidet til hjemmet? Hvordan går det med de ungene som ikke har mødre som kan gå på jobb en halvtime seinere enn planlagt? Hvordan har de det? Faen. I helvete (det er tross alt filterløs fredag). Les mer om lekser og lovhjemmel her.

5. Da jeg var elleve år, og gikk på barneskolen og skulle lære om beveren, laget jeg og noen fler i klassen min en modell av ei elv og en beverdemning i pappmasjé. Vi hadde vann i den, til og med. Derfor kunne jeg litt om beveren i morges. Litt av en type, han beveren. Og det bråker skikkelig når han slår med halen, sa en kollega av meg da jeg kom på jobb i dag. Han hadde blitt redd, så mye bråkte det. Det skal jeg si til tiåringen. 

6. Undervisningsuka har forløpt uten halsbrekkende stunts. Jeg har holdt meg på beina, og oppført meg. Og forsøkt å forholde meg rasjonelt til at enkelte av elevene i klassen min har begynt å spille sjakk i timene mine. Ikke spill sjakk nå, da! Sa jeg for eksempel. Jo, men jeg skal slå kompisen hans, han sier han er så god. Javel, da. Magnus Carlsen, ass. Jeg skylder på ham. Og tar helg.

Glad, glad fredag!

Kvisepost

Den observante leser vil ha observert at jeg forrige fredag skrev om ei kvise jeg hadde under venstre øyenbryn. Jeg sitter hjemme og skriver i dag, og tenkte bare å nevne for dere (dere er sikkert spente på utviklinga) at kvisa slett ikke ser ut til å ha planer om å forsvinne. Tvert imot. Den har invitert en større venn. Han sitter nede på venstre kjeveben og er rød i trynet og vinker.

Godt det snart er helg.

Tragikomisk paradoks

Jeg er norsklærer. Mange vil mene at et moderne norskfag ikke er så litterært orientert som i de gode, gamle dager (er lik min egen gymnastid på begynnelsen av nittitallet), at least so I´ve heard. The rumor has it. Likevel, da. Vi leser skjønnlitteratur i Kunnskapsløftet- skolen også (skjønt skjønn og skjønn, elevene mine lurer etterhvert på hvorfor all litteratur handler om forferdelige ting (på hvilket læreren svarer at livet er smerte, og vi skal snart dø)).

All den tid en er norsklærer, bør en, i en ideell verden, være litterært oppdatert. En bør ha lest nordisk samtidslitteratur, europeisk samtidslitteratur, ja, kanskje til og med samtidslitteratur fra andre kontinenter. -Tenk det, Hedda (slapp norsklærerhumor)! Vel. Gi meg solen, fløyten, ilden og Bøygen (forsøk på litt strammere norsklærerhumor)! Det er ikke mulig!

Når? Spør jeg meg. Jeg roper i novembermørket, i det jeg gløtter opp fra elevessays og kåserier om frihet. Når? Når leser folk? Før jeg ble norsklærer, leste jeg hele tida. Nå begriper jeg det ikke. Når ungene blir store? Når jeg får rettesekretær? Når jeg får hushjelp?

Jeg har lest et sted (for steder rekker jeg å lese. Små snutter her og der) at mange småbarnsmødre tilbringer ekstra lang tid på badet for å få tid for seg selv. De driver sikkert med smøring og filing og napping og ansiktsmaskering og hva vet jeg. -Er det innafor å låse seg inn på badet i tre timer en onsdag ettermiddag for å lese en dansk forfatter jeg aldri har lest før, for å finne ut om det er bra? Bør jeg kjøre buss mer? Kjøpe et månedskort og bare bli med busser rundt omkring i omegnen?

Når leser du? Og ikke svar på senga, eller du kan svare på senga, men hvis jeg legger meg ned, sovner jeg etter tre minutter, bok eller ikke bok.

Fredag. Filterløs, sort of.

Dere tror kanskje at jeg bare sitter og rasker sammen skit fra toppen av hodet når jeg skriver fredagsposter. At jeg ikke vurderer nøye hvordan setningene skal henge sammen. At jeg ser stort på valg av emner og liksom ikke bryr meg om det treffer leseren eller om jeg får likes (kommentarer i bloggen forekommer så sjelden at jeg har sluttet å anse det som et kvalitetskriterium). Hvis dere tror noe slikt, tror dere rett. Ikke at jeg ikke bryr meg om dere som leser, som en annen Espedal eller ja, hvem som helst. De fleste av betydning som skriver noe viktig, sier jo at de ikke kan bry seg om leseren, for da blir det bare crap, men jeg har ikke all verdens betydning, og jeg innser at herværende blogg heller ikke er av enorm viktighet. Verken for den enkelte leser (selv om mange sier det er fint), for lokalsamfunnet, nasjonen Norge eller verden. Likevel er det fint at folk leser, så det er ikke det at jeg ikke bryr meg. Jeg har det ikke i meg å ikke bry meg. Derfor har hodet mitt den siste tiden vært brydd med så mange forskjellige problemstillinger, at det som tidligere gikk lekende lett (å raske sammen skit fra toppen av hodet en fredag), nå virker som en umulig oppgave (fordi toppen av hodet ikke lenger har en definerbar topografi, men nå, i økende grad, har slått røtter langt ned i noe masete materie, slik at det lette, liksom det overflatiske og artige, alltid får følge av besværlige, alvorlige elementer som kan virke forstyrrende på underholdningsverdien). Likevel.

1. I et møte fikk jeg høre at en av deltakerne følte seg energiløs etter å ha mottatt kritikk. Da følte jeg meg energiløs. Det kan ha preget hodet.

2. Jeg har blitt medlem av en kvinnegruppe. Jeg føler meg moden. Det er nesten som en lesesirkel, bare bedre. Jeg vet ikke om den er hemmelig, derfor skriver jeg ikke mer om den. Bare at det var bra kvinner, og at jeg ikke ante at jeg trengte en kvinnegruppe før jeg var der.

3. Det er noe rart med skole- Norge. Eller meg. Eller begge deler. Jeg, for eksempel, kan tro at slik og sånn må skolen være, eller slik og sånn foregår læring. Jeg har kanskje ikke noe med å mene noe om det, siden jeg er pedagog, men jeg gjør det likevel. Jeg mener så mye at jeg ikke slutter å bli forskrekka. I det siste har jeg blitt veldig mye forskrekka. Det kan ha preget hodet.

4. Kroppen min har oppført seg merkelig den siste uka.Jeg kan for eksempel ikke gå opp trappa i huset mitt uten å bli andpusten. Det kan ha preget hodet.

5. Noen skal arrangere forfatter- Idol. Jeg leste det i går. Jeg ble så forskrekka, ja rent ut sagt paff, at jeg ble sittende og stirre ut av vinduet i en halv time og klemme på ei kvise jeg har under venstre øyenbryn. Det kan ha preget hodet.

6. Jeg tok med noen fine bilder så dette innlegget ikke skulle prege hodene deres i alt for paff eller forskrekka eller alvorlig retning. Fordi dere fortjener det.

Glad
Forskrekka
Energiløs
Forbanna
Paff

Fredag! (stryk det som ikke passer)

Furumo letter på klasseromsdøra: "Fra barokk til stillongs".

Kåseriet er en sjanger jeg får problemer med å plassere i en nyttekontekst i klasser med elever som skal bli ingeniører. Jeg sier sånn: dere får jo lekt litt med språket, og tulla med ting og kanskje til og med formidlet meningene deres med snert og spenst. I en samtale om emner for elevkåseri, etter konsentrert arbeid med barokken som stilart, kom vi i dag inn på begreper vi oppfatter som "Smør på flesk". Iskaldt, sa en elev. -Er ikke "is" i det sammensatte ordet noe som skal beskrive hvor kaldt det er? Sa læreren. Jo, ok, sa elevene. -Men tights! Sa en. Hva er egentlig forskjellen på tights og stillongs? Ja, hva er egentlig forskjellen på tights og stillongs. De unge menn mente forskjellen kun lå i ordet. Det vil si: det er samme plagg, men hvis det heter tights er det ok å bruke det uten bukser eller skjørt. Hvis det heter stillongs, derimot, må man bruke bukse over. Hva med strømpebukser? sa jeg. Jeg ante at vi var kommet helt ut på viddene. Gutta så litt uforstående på meg. Ja, vi kan jo ikke bare gå rundt i strømpebukser, sa jeg, selv om det i realiteten er en stillongs, ja, eller tights da, med sokker. En foreslo at alle i klassen skulle gå i stillongs en dag, for å demonstrere hvor teit (tight) det er at det er lov å gå i bare tights og ikke stillongs. Eller leopardtights. Selv jeg hadde ikke gått i leopardtights på jobb, sa jeg. Og lo høyt ved tanken på å se alle disse søttenåringene med leopardtights. Og kom på at en liten gutt en gang spurte meg hvorfor jeg hadde kledd meg ut som en løve da jeg hadde på leopardmønstret bluse (på jobb (det var barnebarnet til en kollega)), og jeg svarte at jeg likte å kle meg ut. Det gjorde han også.Altså. Relativt på viddene. Bortsett fra at en av elevene sa: nå veit jeg hva kåseriet mitt skal hete. Det skal hete Fra barokk til stillongs. Jeg gleder meg til å lese det, merker jeg.