En gang i en ikke for fjern fortid hadde fylkeskommunen jeg var tilsatt i kjøpt en slags kurspakke som skulle bidra til bedre undervisning – og læringstrykk. Opplegget gikk ut på at ledere skulle observere undervisning i klasserommene våre i korte sekvenser (fem til ti minutter), utstyrt med noen av kurspakken definerte parametre for god praksis. Det handlet blant annet om visualisering av «læring» (for eksempel plansjer, illustrasjoner, elevarbeider på veggene), og elevers bevissthet om hva som var målet for undervisningen. Jeg husker ikke alt. Etter disse observasjonene, var intensjonen at lærere som hadde blitt observert, og lederne som hadde vært observatører, skulle møtes og snakke sammen om undervisningen. Jeg tror også disse møtene skulle følge noen forhåndsdefinerte prinsipper som skulle virke utviklende for lærerne det gjaldt.
Undervisningen min var et par ganger gjenstand for slik
observasjon. Én gang det skjedde, ble vi observert i fem minutter av de tjue
jeg brukte på å lese Jonas Lies novelle «Jorden drar» høyt for elevene. Lederne
fikk høre min malmfulle (skulle jeg tro) røst lese om den fortvila kjøpmannen
som ikke klarte å la være å henge med ei stygg trollkjerring ute i skjærgården uansett hvor mye han skamma seg etterpå,
og de fikk se mine vantro elever lytte til denne galskapen og i varierende grad
forsøke å forstå hvorfor i all verden jeg ville utsette dem for dette.
Jeg kom på dette nå (fire-fem år etter), fordi jeg sitter og
grunner over begreper som ‘engasjement’ og ‘motivasjon’. Bak kursopplegget sto
KS, og noen kolleger og jeg ble invitert på en middag med kursets opphavskvinne
Beverly Freedman, sammen med KS’ representant. Det var jo raust, og vi ble
invitert fordi vi hadde stilt klasserommene våre til rådighet da lederne i
fylket skulle kurses i angjeldende observasjonsteknikk. Etter et par glass vin og fire
retter fra fusion-kjøkkenet, tok KS-kvinnen ordet og rettet det mot meg: «Vi
skal lage noen undervisningsfilmer i dette prosjektet, og jeg tenker at når
dere har blitt observert og har reflektert mye over over praksis, og dette begynner å
virke – når elevene i klasserommet ditt blir røde i kinnene av å jobbe med
norskfaget – da kunne vi kanskje filme hos deg?» Snakk om tro på observerbar
effekt. Jeg sa nei.
Kursopplegget «Learning Walks» er antakelig avviklet i
fylkeskommunen nå. Enten har alle elever i videregående opplæring nå veldig
ivrige og røde kinn av alt engasjementet og læringstrykket, eller så har fylkeskommunen kastet
millioner av kroner inn på Freedmans bankkonto (hun viste meg dessuten bilde av
en veldig fet Porshe hun hadde kjøpt). Enten eller.
Det var bare dét.
