Filterløs fredag: slagg og kjærlighet.

Glad fredag, alle!

Det er jo helt sinnssykt med våren. Eller det som er sinnssykt er antakelig at jeg fra (v)år til (v)år glemmer hvor gjennomgripende fint det er med varme og morell- og epleblomster, og i år bor jeg for første vår i et epleblomsteldorado. Sånn. Da sier jeg meg ferdig med lovprisningen. Etter dette:

Hvis du er mest glad i eksalterte utbrudd om vår og blomster og heggeduft og unge piker som har tynne tøier i mellem sig og den [fine/ hvite/ milde] luft, kan du stoppe å lese. Her kommer slagget.

1. Folk uttrykker ofte at de synes jeg er blid. At jeg alltid er blid. Denne uka hørte jeg dessuten at jeg var veldig rolig. Antakelig det roligste mennesket noen kjente, og at jeg derfor kunne gi sindige råd. Ja. Her om dagen gikk voksne menn på tå rundt meg, i en radius på omtrent en meter, etter en utblåsning på morgenkvisten. Av hensyn til alle involverte, skal jeg ikke gå i detalj, men når undertegnede blir forbanna, er det sjelden på vegne av seg selv. Åkei, da. Elev kommer til skrivedag i sidemål. Han er fortvila, for han har, av alle ting, glemt datamaskinen hjemme akkurat denne dagen. Jeg mener det er irrelevant, men for ordens skyld vil jeg nevne at dette er en ung mann med stor sans for plikt og orden, som alltid er til stede og klar, og som aldri krever noe ut over den kvadratmeteren han har i klasserommet. Har du vært på kontoret og hørt om du kan låne? Spurte jeg. Ja, men. Sa han. Jeg ordner det, sa jeg. Bare vent litt. Kontoret: alle som glemmer pc må skrive på papir. Det er beskjeden. Javel, sa jeg. Men finnes det låne- pc-er her? Alle som glemmer skal skrive på papir. Det er beskjeden. Javel. Jeg gir opp å få svar på spørsmålet (og som leseren vil registrere, forholder jeg meg overhodet ikke til beskjeden), og går inn i personalrommet. Der finner jeg en gjeng lærere med kaffe og det sedvanlige morgensludderet, som jeg ofte deltar i med stor glede, men jeg er på et hellig oppdrag (skaffe eleven som i dag skal skrive sin viktigste nynorsk- tekst ever, et verktøy til å få jobben gjort). Hei, er nn her? Sier jeg. Nei, sier de. Smiler. Nei vel, sier jeg, men du er jo her, og du (menn (esker)) som har med pc- er å gjøre. Noen flirer. Det er ikke tid for fliring. Det er fem minutter til oppgavene deles ut. Noen rister på hodet (mens de flirer) og sier: svaret er nei. Det koker i meg. Noen andre sier hvis de ikke kan huske den ene tingen de skal ha med seg, må de ta konsekvensene. Jeg kjenner en usigelig harme velle opp i hodet, og setter pekefingeren og det onde øyet i både den ene og den andre. Hold kjeft, sier jeg kanskje, men jeg husker ikke helt. Dette veit dere ikke en dritt om. Jeg spør om det finnes låne- pc-er her. Folk skvetter, og det er litt sånn spredt, svak latter. En nikker, og sier joda, men beskjeden er at de skal skrive for hånd. Er det låne- pc eller ikke, nesten brøler jeg (pekefingeren har hevet seg, og utpekt ett menneske til å være svar skyldig). Ja. Javel, hvor? Hos nn. Han kommer klokka åtte. Takk, sier jeg. Idet jeg går for å følge eleven til stedet pc- en kan lånes klokka åtte, hører jeg noe om å sy puter under armene og hvordan skal det gå med disse folka i arbeidslivet hvis de ikke en gang kan huske og nei, alt var bedre før. 

2. Det må være deilig å være helt perfekt og aldri glemme noe. Det må være deilig å ikke skulle sitte i fem timer og skrive en kreativ tekst på sidemål med utgangspunkt i tekster av Hamsun og Jacobsen og Solstad, om hvordan livet i byen er, eller ei retorisk analyse av en artikkel om talemål. Så fint det må være å sitte på en sofa blant likesinnede og skinne, gjennom å vrenge ut av seg enstavelsesord om veibygging og klimabløff og ikke ha glemt noe, for det er ikke noe å huske. Så vidunderlig det må være å kjenne at jo, nå har jeg kommet dit i livet at alle feil alle andre gjør, kan jeg heve meg over og rette pekefingeren mot. Å le overbærende av sånne som meg for deres naive tillit til lat og ondskapsfull ungdom som tar hele handa hvis vi gir dem lillefingeren. Ah! Denne episoden er eksemplarisk, og tegner et (rett nok karikert) bilde av et av skolens største paradokser. Vi vil at elever skal utvikle selvstendighet og autonomi, men hever regelverk og pekefinger mot dem dersom de feiler. Det er så grunnleggende imot alt jeg står for, at det er i slike øyeblikk jeg tenker: det er ikke håp. Disse unge menneskene hadde blitt mer selvstendige, klokere, lært mer og kunnet mer selv, om de hadde holdt seg langt unna skolen og bare studert på egen hånd. 

3. Mens jeg er i gang: alle lærere som mener at databruk i klasserommet er et problem, og at nå må vi ta tak så ikke elevene forsvinner ut i facebook og youtube og whatnot, kan ta seg ei bolle. Eventuelt sette seg sammen med gode kolleger og ta oppgaven på alvor og utforme timene slik at pc- en blir en ressurs, slik den er ment å være. Og overvåkning er ikke pent. 

4. Siden dette er en pauseaktivitet fra arbeid jeg egentlig holder på med nå, og siden jeg i det arbeidet har en del bøker liggende strødd på bordet, og siden jeg har tømt slagget over intetanende, fredagsglade folk, kan jeg gjøre bot ved å gjengi et dikt jeg nettopp leste, som kanskje vil sette leseren i en litt mildere stemning før helgen faller på. Hamsun. Fra Det vilde kor og andre dikte. 1959.

HVAD KJÆRLIGHET ER - ?

En Blomst, et Kors, en Egenskap, en Maate?

Aa Gud, det største Under som kan ske:

den faar min bitre Mismot til at le

og faar mig glædesdrukken til at graate.

En blomst, et Kors, en egenskap, en Maate?

Mit Øre trodser Verdens spot og Spe,

mit Øie aapnes men kan intet se -

Et hvirvelverk av Ve og lystig Gaate.

5. Vær grei mot folk!

Å sprenge skalaen

En gang skrev en veileder om meg i en vurdering: "det blir viktig at ikke veileders begrensninger står i veien for at kandidaten utvikler potensialet sitt". Noe sånt. Det var skrekkelig fint skrevet, antakelig noe av det fineste jeg har lest om meg sjøl på trykk, og hvis jeg ikke hadde skam i livet (eller estetisk sans) ville jeg rammet det inn og hengt det på veggen i stua (på veggen over det pianoet vi ikke har). Nok om det.

Det er vår, og det flagges over en lav sko, og epleblomstene spretter. Det eneste som ødelegger idyllen er at mai måned er måneden for oppgjør, måling, veiing. Vurdering med karakter. Standpunkt. Snitt. Jeg vil inn på sjukepleien og tenk om jeg stryker. Jeg skal bli politi og må ha tre (eller var det fire) i snitt. Norskfaget har tre karakterer, og representerer et tungt argument i gjennomsnittet.

Tidlig denne uka gjennomførte jeg muntlige vurderingssamtaler med elevene mine. Det er antakelig ikke uvanlig for læreren å bli litt rørt over hva elevene kan og får til. På påbyggkurset er norsklæreren sammen med klassen ti timer i uka, og hun kan ikke nekte for en viss følelse av ansvar og tilknytning selv overfor unge voksne med fagbrev og alt.

Dag to kom en dyktig elev inn til samtale. Læreren forsøkte å skjule de høye forventningene, for en vet jo ikke alltid hva som kan skje med folk når de trenges opp i et hjørne.Hun var liketil, og sa ja, kan du ikke bare begynne å snakke litt om modernisme? Joda. Det skulle visst ikke stå på det. Kunnskapen vellet ut. Dostojevskij. Flerstemmighet. Gud er død. Rett? Galt? Meningstap. Motstand mot materialisme og realisme, Woolf. Kafka, Hamsuns nittitallsbøker, blodets hvisken, benpipenes bønn. Jacobsen, krigene og hva kan man skrive etter holocaust og Hiroshima. Her skvatt læreren. For kandidaten fortsatte.

Hva kan man skrive? Det er jo nettopp da man må skrive, for det uutsigelige skal diktet røpe, som Welhaven sier. Og ja. Det er viktig. For. Hvis vi ikke har diktning, har vi bare tomhet. Sorg. Tap. Læreren svelget.
Og var imponert, selvsagt, for det sitter en gjennomgående kompetanse i den kroppen, og at sprangene går så lett, og at eleven virker så innforstått. Alt sånt. Er jo helt. Jess!

Videre var opplegget "læreren spør om hva som helst i læreplanen for øvrig". Det er en dritt- øvelse, for det er fort gjort å føle seg som den store kontrollør: "jada, jeg skjønner at du kan litt, men nå skal vi se om vi ikke kan finne noe du ikke kan svare på. Vel. Detaljene er ikke viktige. Men det kom et moment mot slutten av denne samtalen som overrasket meg. Jeg tror helt sikkert jeg så skikkelig forskrekka ut.

Romantikken, sier du? Sa eleven. Jo, jeg har tenkt på noe. Jeg skjønte ikke Wergelands "Til en gran" før jeg så et program på tv om at det er umulig å knuse et egg mellom to fingre. Sånn (viser med tommel og pekefinger).

Læreren, som verken var forberedt på "Til en gran" eller eggeskall tenkte. Og tenkte. Og tenkte. På "til en gran" (her gjengitt på skakke, men dere skjønner tegninga):

TIL EN GRAN            Bekrandste, høie Ætling af            den Gran, som først de Gother gav                  den djærve Kunstmodel            til Kathedral paa Kathedral,            til Notredamens Høiportal,            til Münstren, til Vestminsterhal,                  til Pisas Taarn paaheld! --
	Her i den skumle Dal forglemt                       Du sørgende i Skyen gjemt                  din stolte Isse har.            Du speider mørkt derovenhen            mod graneformte Taarn af Steen,            og kjender sukkende igjen                  et Billed af din Far.            Dig venter feige Øx ved Rod.            Som Herkules i Drageblod                  du døer i seige Ild.            Dog døe du stolt, min Gran! thi vid:            Europas Kraft ei rækker did            at forme sligen Pyramid,                  som være kan dit Bild.            Klag ei; thi mangtet Hjerte, der            Model for Himmeldomer er,                  ukjendt, i Pjalter slaaer.            Tungsindig sidder paa sit Fjell,            en ledig Helt, en ubrugt Tell;            en Byron tidt, en Platos Sjel                  i Folkets Sværm forgaaer.            Den Tell, i Brist af en Tyran,            kun Spurv og Krage skyder han.                  Og Han, hvis Hjerne Slør            for cherubinske Genius var,            mens en Trompeter Krandsen bar,            en Siljuqvist til Pibe skar                  for gode Folkes Dør.
	-- Min Gran! Du ødsler hen som Dem                       din Høihed i dit skjulte Hjem                  i usel Veddekamp            med lave Kirkespiir i Dal.            -- Det Himlens Skuur! Du heller skal            forgaae, Naturens Kathedral,                  i herostratisk Damp.            Meer herligt Tempel staaer du der.            Blyhvide Dome Skyen er.                  I Pavens Lateran            ei straaler Kjerterad saa reen            og fuld som din bedugg'de Green.            Hvor lød en Messe from som den                  en Fugl sang i min Gran?            Hvo mon i Tempelhvælvet fandt            Tropæer, Sejerherre vandt                  i mere ærlig Strid,            end disse Fenniker forvist            der perleglimre paa din Qvist,            dem Kinglen i langvarig Tvist                  tilkjæmped sig af Flid?            En vellugtopfyldt Dunkelhed,            et Chor du har, et helligt Sted;                  men intet Billed der.            Uskyldige Natur, som har            dig reist, til Gud umiddelbar            tør tale, mens et Sonaltar                  den Faldnes Midler er.
	Af Stormen gjennemorgles Du                       med et Tedeums søde Gru --                   Tedeum!? -- Ak min Sjel,            syng Psalmen med som synges der:            "Naturens Tempel Himlens er;            selv vesle Moseblomme skjær                  et Himmelens Capel".

Og egg:

Jo, for naturen, grana, egget, er byggekunst, er ingeniørkunst. Det er helt magisk, helt totalt ubegripelig. Denne kuppelen som egget utgjør. Mystisk. Fantastisk. Guddommelig.

Vel. Jeg håper ikke denne lærerens begrensninger har stått i veien for denne kandidatens potensiale. 

Til en gran? Shit! Jeg dåner!

Inneklemt filterløs fredag

God kveld, godt folk. Fredagsfølelsen er antakelig ikke helt intakt, all den tid denne fredagen er en inneklemt dag. Mer om det i ett av punktene under. Nå det sedvanlige sludderet:

1. Sedvanlig og sedvanlig. Det er lenge siden forrige fredagspost så dagens lys. Det er likevel ikke usedvanlig på denne tiden av året. Norsklærere har ofte ett og annet å henge fingrene i mot slutten av skoleåret, og kan ikke uten videre sette seg ned og forfatte bloggposter om det de har vært med på den siste uka. Som regel er det heller ikke så mye (de har vært med på). De har for det meste kjent tresmaken sige inn, og fått noe mer rødsprengte øyne. Noen har kanskje også blitt bittelitt mer nærsynte. Det er liksom ikke så mye å skrive om. Men denne uka er det litt av hvert.

2. Tirsdag kom en kollega og leder og sa at nå fikk det være nok, og at han ville takke for seg. Man klandrer ham ikke. I natt drømte jeg at han kom tilbake og sa det var en aprilspøk. Jeg ble så glad. For han er klok, og en å snakke med og spørre om alt fra vedlegg til forskrifter, via obskure språk, til forskjellen på skjebne og forsyn. En som kan skille byråkratiklinten fra -hveten (og gudene skal vite det er en gudbenådet egenskap i skoleverket), og som ser forskjell på klær og keiserens nye. Det blir store sko å fylle, både i bokstavelig og overført betydning. Man ønsker lykke til med å finne etterfølgeren hans.

3. For fem år siden ble min yngste datter født. Det var sol den dagen, og varmt til å være første mai, og epletrær og morelltrær blomstret i nabolaget rundt sykehuset der vi gikk tur noen timer før hun ble født. Lukta av røyk og tennvæske lå tjukk over villahager og spirende spirea, og jeg husker jeg tenkte at jeg heller ville spise et stykke grilla kjøtt enn å føde. Hva jeg ville og ikke ville hadde heldigvis ingen innvirkning på situasjonen, for noen timer senere var hun der og var bare seg. I ettermiddag var hun litt skuffa over det hele: "det føles ikke som jeg er fem år!" -Hvordan trodde du det skulle føles? Spurte jeg. Jeg veit ikke, sa hun.

4. Denne fredagen er en dag mellom to helligdager. En såkalt "inneklemt dag". Jeg er antakelig ikke vel bevart, men hver gang noen bruker begrepet, ser jeg det for meg, helt konkret. En dag. Klemt mellom to dager. Har vi ikke fri? Sa en elev tidligere i år. Nei, sa jeg. Jamen. Det er jo en inneklemt dag! Jeg skal gi deg inneklemt, sa jeg, og stilte meg i døråpningen og klemte igjen døra. Han så litt forundra på meg. I går diskuterte jeg fenomenet med femtenåringen. For det er liksom ingen logikk i at en dag mellom fridager (inneklemt, stakkars, mellom blanke, late dager, en helt vanlig havrelefse- dag) også må bli en fridag. Eller er det et slags gruppepress- opplegg? Altså. Hvis tre er sammen (to fridager og en hverdag), tenderer den ene som skiller seg ut mot å gi etter for presset (bli en fridag). Javel? Hva med den inneklemte (i skolesammenheng) september måned? Inneklemt mellom sommer- og høstferie? Stakkar. Fri hele september! Men da spøker det antakelig for oktober, november og halve desember også. Siden det da vil bli fri i juli, august og  september, samt et par uker i desember. Inneklemt, mørk, guffen høst. Vekk med den! For ikke å snakke om de inneklemte ukene mellom juleferien og vinterferien. Tenk hvordan de må føle seg! Skrekkelig inneklemte. -Og da er det ikke lenge til påske. Nei. Det viser seg, når en tenker etter, at hele forbanna året er inneklemt. La oss legge ned samfunnet.

Glad inneklemt fredag!