Filterløs fredag: slagg og kjærlighet.

Glad fredag, alle!

Det er jo helt sinnssykt med våren. Eller det som er sinnssykt er antakelig at jeg fra (v)år til (v)år glemmer hvor gjennomgripende fint det er med varme og morell- og epleblomster, og i år bor jeg for første vår i et epleblomsteldorado. Sånn. Da sier jeg meg ferdig med lovprisningen. Etter dette:

Hvis du er mest glad i eksalterte utbrudd om vår og blomster og heggeduft og unge piker som har tynne tøier i mellem sig og den [fine/ hvite/ milde] luft, kan du stoppe å lese. Her kommer slagget.

1. Folk uttrykker ofte at de synes jeg er blid. At jeg alltid er blid. Denne uka hørte jeg dessuten at jeg var veldig rolig. Antakelig det roligste mennesket noen kjente, og at jeg derfor kunne gi sindige råd. Ja. Her om dagen gikk voksne menn på tå rundt meg, i en radius på omtrent en meter, etter en utblåsning på morgenkvisten. Av hensyn til alle involverte, skal jeg ikke gå i detalj, men når undertegnede blir forbanna, er det sjelden på vegne av seg selv. Åkei, da. Elev kommer til skrivedag i sidemål. Han er fortvila, for han har, av alle ting, glemt datamaskinen hjemme akkurat denne dagen. Jeg mener det er irrelevant, men for ordens skyld vil jeg nevne at dette er en ung mann med stor sans for plikt og orden, som alltid er til stede og klar, og som aldri krever noe ut over den kvadratmeteren han har i klasserommet. Har du vært på kontoret og hørt om du kan låne? Spurte jeg. Ja, men. Sa han. Jeg ordner det, sa jeg. Bare vent litt. Kontoret: alle som glemmer pc må skrive på papir. Det er beskjeden. Javel, sa jeg. Men finnes det låne- pc-er her? Alle som glemmer skal skrive på papir. Det er beskjeden. Javel. Jeg gir opp å få svar på spørsmålet (og som leseren vil registrere, forholder jeg meg overhodet ikke til beskjeden), og går inn i personalrommet. Der finner jeg en gjeng lærere med kaffe og det sedvanlige morgensludderet, som jeg ofte deltar i med stor glede, men jeg er på et hellig oppdrag (skaffe eleven som i dag skal skrive sin viktigste nynorsk- tekst ever, et verktøy til å få jobben gjort). Hei, er nn her? Sier jeg. Nei, sier de. Smiler. Nei vel, sier jeg, men du er jo her, og du (menn (esker)) som har med pc- er å gjøre. Noen flirer. Det er ikke tid for fliring. Det er fem minutter til oppgavene deles ut. Noen rister på hodet (mens de flirer) og sier: svaret er nei. Det koker i meg. Noen andre sier hvis de ikke kan huske den ene tingen de skal ha med seg, må de ta konsekvensene. Jeg kjenner en usigelig harme velle opp i hodet, og setter pekefingeren og det onde øyet i både den ene og den andre. Hold kjeft, sier jeg kanskje, men jeg husker ikke helt. Dette veit dere ikke en dritt om. Jeg spør om det finnes låne- pc-er her. Folk skvetter, og det er litt sånn spredt, svak latter. En nikker, og sier joda, men beskjeden er at de skal skrive for hånd. Er det låne- pc eller ikke, nesten brøler jeg (pekefingeren har hevet seg, og utpekt ett menneske til å være svar skyldig). Ja. Javel, hvor? Hos nn. Han kommer klokka åtte. Takk, sier jeg. Idet jeg går for å følge eleven til stedet pc- en kan lånes klokka åtte, hører jeg noe om å sy puter under armene og hvordan skal det gå med disse folka i arbeidslivet hvis de ikke en gang kan huske og nei, alt var bedre før. 

2. Det må være deilig å være helt perfekt og aldri glemme noe. Det må være deilig å ikke skulle sitte i fem timer og skrive en kreativ tekst på sidemål med utgangspunkt i tekster av Hamsun og Jacobsen og Solstad, om hvordan livet i byen er, eller ei retorisk analyse av en artikkel om talemål. Så fint det må være å sitte på en sofa blant likesinnede og skinne, gjennom å vrenge ut av seg enstavelsesord om veibygging og klimabløff og ikke ha glemt noe, for det er ikke noe å huske. Så vidunderlig det må være å kjenne at jo, nå har jeg kommet dit i livet at alle feil alle andre gjør, kan jeg heve meg over og rette pekefingeren mot. Å le overbærende av sånne som meg for deres naive tillit til lat og ondskapsfull ungdom som tar hele handa hvis vi gir dem lillefingeren. Ah! Denne episoden er eksemplarisk, og tegner et (rett nok karikert) bilde av et av skolens største paradokser. Vi vil at elever skal utvikle selvstendighet og autonomi, men hever regelverk og pekefinger mot dem dersom de feiler. Det er så grunnleggende imot alt jeg står for, at det er i slike øyeblikk jeg tenker: det er ikke håp. Disse unge menneskene hadde blitt mer selvstendige, klokere, lært mer og kunnet mer selv, om de hadde holdt seg langt unna skolen og bare studert på egen hånd. 

3. Mens jeg er i gang: alle lærere som mener at databruk i klasserommet er et problem, og at nå må vi ta tak så ikke elevene forsvinner ut i facebook og youtube og whatnot, kan ta seg ei bolle. Eventuelt sette seg sammen med gode kolleger og ta oppgaven på alvor og utforme timene slik at pc- en blir en ressurs, slik den er ment å være. Og overvåkning er ikke pent. 

4. Siden dette er en pauseaktivitet fra arbeid jeg egentlig holder på med nå, og siden jeg i det arbeidet har en del bøker liggende strødd på bordet, og siden jeg har tømt slagget over intetanende, fredagsglade folk, kan jeg gjøre bot ved å gjengi et dikt jeg nettopp leste, som kanskje vil sette leseren i en litt mildere stemning før helgen faller på. Hamsun. Fra Det vilde kor og andre dikte. 1959.

HVAD KJÆRLIGHET ER - ?

En Blomst, et Kors, en Egenskap, en Maate?

Aa Gud, det største Under som kan ske:

den faar min bitre Mismot til at le

og faar mig glædesdrukken til at graate.

En blomst, et Kors, en egenskap, en Maate?

Mit Øre trodser Verdens spot og Spe,

mit Øie aapnes men kan intet se -

Et hvirvelverk av Ve og lystig Gaate.

5. Vær grei mot folk!