onsdag 18. mars 2015

Metaperspektiv på lærergjerningen: Rukla vs Furumo

Det er nesten 20 år siden jeg første gang leste Dag Solstads roman Genanse og Verdighet. Jeg leste den i en periode i livet der jeg trodde jeg forsto det meste. I alle fall det meste av litteratur og kultur og sånt. Jeg var en sånn som visste alt. Eller i alle fall var jeg en sånn som mente at jeg visste alt,og som mente at det faktum at et litterært verk var vanskelig eller uforståelig eller utilgjengelig for meg, måtte bety at det enten var: a)verdiløst som litterært verk, og dermed ikke verdt å bruke tid på, b) så verdifullt at en måtte være enda klokere enn meg for å få noe ut av det (og det skulle salte meg godt gjøres), og at jeg dermed måtte bruke alle krefter på å late som om jeg forsto det meste. Jeg var i begynnelsen av tjueåra. Akkurat som de fireogtjue elevene som sitter i klasserommet mitt i dag og strever med å strekke tankene sine rundt verk som Peer Gynt, Vildanden, Sult, Pan - og nå: Genanse og Verdighet. 

Romanen åpner med en tilsynelatende tilfeldig dag i norsklektoren Elias Ruklas liv. Det vil si norsklektoren Elias Ruklas arbeidsliv: i klasserommet med en avgangsklasse på Fagerborg videregående skole. Vi får delta i det som foregår i norsktimen (unnskyld: dobbelttimen) en mandag morgen da himmelen truer med å servere regn ("Det skulle ikke forundre meg om det ble regn, tenkte han, og hentet sin sammenleggbare paraply (hvilken paraply er ikke sammenleggbar, kunne en kanskje tenke, men la gå)"). Rukla våkner i bakrus ("litt for mye akkevitt, akkurat passe med øl"), til en dag han "ennå ikke visste skulle bli den avgjørende dagen i hans liv".

Det er det tredje skoleåret på rad at jeg leser denne romanen med mine avgangsklasser ved Færder videregående skole. Tre klasser- opp mot nitti nye lesere- og opp mot nitti nye lesninger. Av dette har jeg lært tre ting (sikkert mer, men jeg sier som regel "tre ting" av pedagogiske og retoriske hensyn, mens jeg forsøker å samtidig holde tre fingre opp mot klassen på en relativt bydende måte, til alle har fått med seg at jeg nå skal si tre ting): 1) Furumo for 20 år siden tok feil. Hun skjønte ingenting. Det vil si, hun skjønte det hun ville skjønne, og kunne ramse opp svarene for seg selv (og eventuelt andre interesserte). Men det var svarene på feil spørsmål. 2) Ruklas lærergjerning slik den fremstilles i romanen skiller seg ikke nevneverdig fra undertegnedes (bortsett fra de kjetterske tankene om elevenes utilstrekkelighet, kviser og bollekinn). 3) Elevenes tanker om litteraturen (de Rukla omtaler som umodne) er kilder til stadig nye tanker- også for læreren.

Det er kontrasten mellom Ruklas kjærlighet til Ibsens skuespill (i dette tilfellet Vildanden) og elevenes demonstrative kjedsomhet, som resulterer i at det rakner for Rukla. Denne mandag morgenen har han kommet på sporet av noe nytt i dette stykket samtidig som han leser det med elevene. Bipersonen doktor Relling (han med "tar du livsløgnen fra et gjennomsnitts menneske, tar du lykken fra ham med det samme") er nok likevel ikke "Ibsens talerør", skjønner Rukla med seg selv. -For han "dirrer i stemmen". Han er et menneske med følelser! Han er også ei skadeskutt villand! Hallo! -Tenker Rukla, og blir med det samme selv et menneske med følelser, og ikke en hvilken som helst funksjonær i opplæringens tjeneste. -Dermed stiller han seg åpen og sårbar, og når en av elevene sukker ("innett"), er det gjort. Han forlater klasserommet uforløst (for han har bare nesten forstått sin egen -nye- lesning av doktor Relling), og når han går ut i skolegården og vil slå opp paraplyen sin ("-En regndråpe!") og den ikke vil lystre ham, går han løs på den (slår den mot drikkefontena og tramper på den), mens han roper skjellsord til noen av elevene som har samlet seg rundt ham. -Rellings dirrende øyeblikk (når han skjønner at fru Sørbye skal gifte seg med grosserer Werle) har blitt Ruklas eget dirrende øyeblikk (når han skjønner at hans tid som lektor på Fagerborg er over). Resten av romanen er hans forsøk på å analysere sitt eget liv. -Hvordan havnet han her? Hva skjedde?

Det første året jeg leste denne romanen med en klasse, innledet jeg ved å spille ut den første scenen i boka i mitt eget klasserom. Jeg øvde meg på å være Rukla, og syntes det var vanskelig. Jeg?! Skulle jeg sette meg ved kateteret og lese høyt fra Vildanden, og be elever lese høyt, og holde på med at Relling "dirret i stemmen"? Jeg? Jeg anså meg selv å være så langt fra Rukla som jeg kunne komme. Jeg hadde jo humor og pleide å ha en ledig tone i klasserommet, og mine elever kjedet seg ikke, fordi jeg alltid var så god til å få dem til å engasjere seg i spørsmål som "hva betyr egentlig ", og "hva er et gjennomsnitts menneske ?" Ofte kunne klasserommet mitt koke over av diskusjoner om slike interessante problemstillinger, tenkte jeg. -Og så skulle jeg gå inn og oppføre meg som en Rukla? Ja. Jeg gjorde det. Så avslørte jeg at jeg hadde forsøkt å være Rukla. -Var det ikke litt rart? sa jeg. Jo, litt, sa mange. Èn sa derimot- til min store overraskelse- at det hadde vært en skikkelig bra time om Vildanden. Javel. Akkurat.

De to påfølgende året har jeg latt dette stuntet være. Fordi det tar så lang tid å øve? Fordi jeg bør få elevene i arbeid så raskt som mulig? Nei. Kanskje først og fremst fordi det viste meg den gangen at den praksisen jeg trodde var avgått ved døden i norskklasserommet, fremdeles er gangbar mynt. -Selv i mine egne timer! Er jeg selv en Rukla, har jeg tenkt- en tanke jeg metodisk motarbeider hver gang jeg forbereder meg til timene: nei. Jeg nekter å være Rukla. Med sin doktor Relling og sitt dirrende øyeblikk.

Likevel sitter jeg her nå, midt i et opplegg om Genanse og Verdighet- og er forventningsfull før timene mine. Jeg gleder meg så til å diskutere romanen med elevene mine, at jeg ikke bare dirrer i stemmen. Jeg dirrer i hele meg, ved tanken på hva jeg i år har sett ved denne romanen- som jeg aldri har tenkt på før. -Det er riktig nok elevene mine som har satt meg på nye tanker, men likevel. Det er noe ruklask over å gå inn i et klasserom med avgangselever for å lese en roman som må regnes for å være en klassiker i moderne norsk litteratur. -Hva vil de si om Eva Lindes søvn? Hva vil de mene om Ruklas forhold til stedatteren? Hvordan vil de bedømme Rukla og Lindes ekteskap? Jeg er ikke bare vanlig forberedt og klar. Jeg er spent! -Med god grunn.

Mandag denne uka var viet til sammenlikningen av Halmar Ekdal/ Gregers Werle/ Elias Rukla/ Johan Corneliussen. Det var livsløgner og livsoppgaver og spørsmål om Genanse og Verdighet kan sies å være en tragedie (det er ikke en komedie selv om læreren ler av det): "Han hadde falt, og så ugjenkallelig, at han ikke en gang ønsket å reise seg (som Ødipus), Ruklas arbeidsliv hadde fungert som livsløgn, sa elevene. Og nå hadde han selv tatt livet av den, sa de. Han er selv både Hjalmar og Gregers, sa de. Og læreren ikke bare dirrer innvendig. Hun skjelver av glede. Og er usikker på om det er fint eller patetisk. Men bryr seg ikke egentlig om det. Ikke før etterpå. -Så er det Eva Linde. "Den sovende Eva". Det er tirsdag. Hvem er egentlig Eva, spør læreren. En golddigger? Javel? Offisersdatter. Praktisk anlagt. Nei, hun er som Huldra. Hun trollbinder menn med sin skjønnhet, og er de først i garnet, er de solgt! Javel, ja! Sier læreren. Ja, som den grønnkledde, sier noen. Han kommer ikke løs. -Barn har han også fått. -Et stort barn. -Og Johan Corneliussen går utenom, sier noen.

Og når alt dette skjer, og den dobbelt så gamle Furumo (dobbelt så gammel som den gangen hun mente hun måtte forstå alt) står i klasserommet og rister innvendig av lykke, er hun selv blitt Rukla. En norsklærer i den videregående skolen som er kommet på sporet av noe, og som (kanskje ulikt Rukla) innser at det er dette: å hele tiden være på sporet ("å stange mot tankens ytterste grenser") som gjør lærerlivet til et eventyr.

3 kommentarer:

  1. Dette var herlig lesestoff! Jeg jobber som norsklærer på Fagerborg, men nå har vi jammen blitt ungdomsskole.

    SvarSlett
  2. Denne kommentaren har gått meg hus forbi. Takk for tilbakemelding! -Har dere blitt ungdomsskole, sier du? -Da fikk vel elevene dine bryne seg på litt Ibsen til eksamen, da?

    SvarSlett
  3. Herlig! Ruklask, det ordet skal jeg stjele.

    SvarSlett

Løksuppe og masterinnspurt

Det er nøyaktig femten dager til jeg leverer masteroppgaven min. Arbeidet har lenge vært en thriller der jeg liksom er helten, da, og skurke...