Det er litt sånn som i det eventyret. Ikke husker jeg hva det het, og ikke bryr jeg meg nevneverdig. Poenget er at det er en fyr som bare kan si "vil du være med, så heng på", og så henger folk på da, i hender og bein og de kroppsdeler som er (vel, ikke alle, da, dette er en barnefortelling), og kan ikke komme løs, bare fordi denne fyren (er det mumle gåsegg? dette blir vill gjetning) sier "vil du være med, så heng på".
Vel. Jeg henger på. Sådär. Det er så mange morgener som skal orges, så mange busser som skal nås, så mange gjenstander som skal fjernes, hentes, arkiveres, så mange elever som skal strykes med hårene eller mot hårene, alt etter som, så mange kolleger som himler med øynene, så mange svinger på bussveien mens jeg leser, så mange ord som skal høres og sies og gjentas, gjerne med utestemme. Så mange avgjørelser som skal tas, så mange omveier som skal gås, så mye papir som skal ut i papirsøpla. Bare som et slags tverrsnitt.
De siste årene har jeg alltid hatt den følelsen på denne tiden. At jeg ikke er mange nok. Eller god nok. Eller morsom eller glad nok. Jeg er ikke en gang meg selv nok. Jeg er bare en som henger på, en som ikke kan annet. Så har jeg ovenikjøpet (som det heter, selv om det dukker opp en rød strek under ordet når jeg skriver det, noe som setter meg litt ut, men ikke helt) sagt ja til å sensurere norsk skriftlig eksamen. Den var i dag. Jeg må ikke tenke så mye på det, merker jeg. Jeg må heller ikke gruble for mye over om mine elever klarte brasene. Hva godt skulle det tjene til?
På den annen side har jeg lest en god bok; Heidi Lindes Nu, jävlar! (fantastisk tittel). Anbefales!
Slik går nu åran. Men du kommer ut igjen på andre siden. Banna bein. Litt sommerbrun, en øl i solen, besøk utenfra ... *hint*
SvarSlettOg forresten; Nu, jävlar har stått på ønskelisten lenge. Og jeg har akkurat bestilt den. Kosmisk bølgelengde og så videre.
Klem på deg.
Det er den tida på året...
SvarSlettJeg tror livet hadde vært en langt bedre tilstand dersom rettebunker (eller mer politisk korrekt: "elevarbeider som skal vurderes") ikke hadde eksistert. Enten det er eksamener eller andre tekster. I alle fall har mine 5 år feire fra slike bunker (orker ikke gjenta det lange navnet) vært en liten velsignelse i seg selv. Og jeg har faktisk greid å huske på hvor deilig fraværet av de tidligere nevnte bunkene (med det lange navnet) har vært. Når jeg har vært sliten og stressa, har jeg for eksempel sagt til meg selv: "men rettebunker, Tarjei, det har du i hvertfall ikke!"
Men så er det nå engang slik, da, at det muligens er vanskelig for en del mennesker, for eksempel oss som driver innenfor utdanningsfeltet, å unngå disse bunkene. Og fem år ferie fra undervisning har gitt meg et like aktivt savn etter utdanningssektoren som gleden over bunkefraværet. Og det fine med en bunke, er at den blir mindre for hver time du jobber med den. Så bli ved din lest du, skomaker, og brett opp ermene. Snart er det sommer på ånkli!
Lykke til! Det er snart over :-)
tarjei
Og alt det der andre, med morgener og busser (og barnehagehenting, middagslaging og hårbørsting om jeg må få legge til) det er vel bare snakk om å komme seg gjennom de nærmeste 15 åra eller sånn...?
og du. Hva er en daglig dont?
SvarSlettJeg har en følelse av at jeg kanskje skal føle meg dum som ikke vet det, men da kan jeg jo like gjerne kompensere ved å hyle min uvitenhet ut på verdensveven...
Først det siste: uttrykket "den daglige dont" betyr noe slikt som hverdag, eller det man driver med til daglig. Tror jeg. En av favorittbøkene mine i åtteårsalderen var A Lindgrens "Marikken". Jeg husker det, men jeg vet det også, for den er fremdeles fillete etter utallige gjennomlesninger. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg likte den så godt, men det lar jeg ligge. Et av kapitlene i den boka hadde tittelen "den daglige dont". Tror jeg. Det er derfra jeg har det, er begrep som har festet seg et sted der inne i skoddeheimen (det jeg til vanlig kaller "hodet").
SvarSlettDet er godt å høre at du savner utdanningssektoren. Vi trenger skikkelige folk til å jobbe med den oppvoksende slekt. Det er som regel (utenom når jeg er sensor (seksti besvarelser på pulten min as I write)). I dag har jeg for eksempel lurt åtte unge damer til å brøle av sine lungers fulle kraft (slik at de ikke skal snakke for lavt på muntlig eksamen). Det er moro.
Og jo, takk. De nærmeste 15 åra. Da er vi over femti, og kan nyte fruktene av vårt hårbørstingsarbeid. Takk for at du minte meg på det;)
Caterina: Hvis du kommer etter 21. juni (fellessensur), lover jeg både sol, øl og kosmisk bølgelengde. Hvis det regner kan du røyke i peisen;-).
Røyke?! Jeg røyker da ikke. Har aldri gjrot det og kommer aldri til å gjøre det. Driver ikke med denslags. *kremt*
SvarSlettNei, det er kanskje bare når du er i dårlig selskap utenfor hotellfoajeer etter glitrende karaokenumre...
SvarSlettHoho! Sånt blir liksom ikke glemt ...
SvarSlettneida. en skatt jeg gjemmer i hjertet mitt ("herregud, jeg røyker egentlig ikke, asså!!!"). Jeg har ikke røykt på snart tre år, jeg, så jeg er jo virkelig en helgen.
SvarSlett*grump* Sånt kalles nå i det siste for luremus.
SvarSlett