Status: vårtegn

Jada. Det er snøklokker. og krokus. Blå- og hvitveis. Feite knopper på trærne. Hud. Mer hud. Og solbriller. Fregner. Vår-røyksug og støvete asfalt. Utepils. Småsko og shorts (ikke på meg, det skulle tatt seg ut, men shorts på alle de unge damene, med strømpis under) og folk sitter på brygga og preiker når jeg går til bussen. Det er bråtabrann i alle nabohagene, menn som mekker og prøvekjører sommerkjøretøyene sine. Unger på sykkel i gata. På tide å fyre opp grillen. Og å rake vekk rådyrbæsj.

Så kom april i år også. På tide å åpne slusene og bli sentimental. For hvert år på denne tida begynner jeg å forberede meg mentalt på å ta avskjed med de unge kollegene mine. De som sitter der ved pultene sine (som oftest), dag ut og dag inn i noe som på høsten virker som et hav av tid. De er så fulle av noe på denne tida. Jeg tror jeg vet hva det er, for noen ganger kan jeg kjenne meg litt sånn halvfull av dette "noe" selv. Det er sikkert noe med kjemiske navn. Hormoner, kanskje, eller forventning eller bobling eller glede eller avmakt. Det er ikke sikkert de er fullere av det nå enn ellers, men det synes bare så inn i helvete godt.

De smiler mer. Stråler, hadde jeg nær sagt, selv om hverdagen deres er full av prøvelser. Som i prøver. Selv om de snart skal opp til en drøss med eksamener. De sitter der og er unge og fulle av noe, og tar på hverandre og ler med hverandre. Selv gutta fniser. Og de skal ta russeknuter og stapper kjeften full av tyggis og sitter under bord og kysser læreren på kinnet. Selv noen som ikke skal være russ, lurer læreren og kysser henne på kinnet. Og de jobber. For harde livet, i alle de fagene de skal ha karakterer i. Leser. Skriver. Tenker. Og kjenner hverandre og meg godt. For det er april.

Om to måneder er det over. Om fire måneder står jeg i kantina og skjelver igjen, mens jeg håndhilser på femogtredve ukjente ungdommer. Tanken på det er det kjipeste vårtegnet jeg vet om.