Trim for eldre og selvfølelse

Jeg har blitt gammal nok til å huske programmet "trim for eldre" på nrk. Det ble gjerne sendt tidlig om morgenen, og dette var før SKY Channel og Pat Sharp og "Inspector Gadget". Dette var i en tid da programmets tittel sa noe direkte om hva programmet handlet om (trim. for eldre.).

Konseptet var enkelt. Ei dame (bemerkelsesverdig rett i ryggen) spilte noe relativt taktfast på piano. Et annet menneske (mann eller dame, her var det rullering på oppgaven, men felles for dem var at de var "eldre". Alle i programmet var "eldre".) gjorde knebøy eller viftet med armene eller flekset og strakk føttene vekselvis på stol og stående, mens en gjeng andre eldre mennesker gjorde det samme. Omtrent som en skikkelig rolig aerobictime (uten den kjipe musikken (nittitallspop) og de minimale treningsklærne).

Vel. Man har altså blitt så gammal at man husker dette, og mer til, hadde jeg nær sagt. En av elevene mine spurte meg for eksempel hva hun skulle ha på seg på åttitallsparty, og jeg (min idiot) klarte ikke å la være å poengtere at jeg EGENTLIG var veldig liten på åttitallet. Vel. Jeg hentet meg inn og tegnet og forklarte om hår og sjokkfarger og skulderputer og opprevne bukser. Og en rosa ballkjole jeg kranglet meg til. Med taft og tyll og ei diger sløyfe på brystet. Så gammal var jeg altså.

Jeg er dessuten så gammal at jeg har begynt å få vondter. I nakken og skuldrene og sånt. Det er så kjedelig. Og vondt. Så vi (mannen og jeg) bestemte oss for at nå. Fikk det være nok. Han har nemlig også fått vondter.) Vi tok en stol, et par vekter, en pute og ei stue. Så og så mange knebøy og armhevninger (åtte på knærne. Så gammal er jeg.) og strekk og tøy og situps og gudvetikkehva. Skikkelig ufænsy trim for eldre. Det er ikke bare vondt i musklene dagen etterpå. Det er relativt vondt i selvfølelsen.