BLODETS HVISKEN, BENPIPENES BØNN!

I mangel av struktur ved starten av dagens økt (elever var opptatt med å svare på teorioppgaver i kroppsøving, og generelt sige inn fra femten minutters pause etter historietimene), og i mangel av en viss indre struktur, skrev jeg BLODETS HVISKEN, BENPIPENES BØNN, HELE DET UBEVISSTE SJELELIV på tavla. Veldig stort. Dette er antakelig en yrkesskade/-hemmelighet (som ikke bør avsløres, men la gå. Man kliner til). -Vi lærere tror nemlig at jo større bokstaver vi bruker på tavla, jo høyere er effekten. Jeg tviler på at det finnes en eneste seriøs studie som underbygger denne intuitve kunnskapen i lærerkorpset. For å være mer presis: jeg håper inderlig ikke en slik studie finnes. Det ville være spill av pedagogiske forskeres arbeidstid å gjennomføre et slikt forskningsarbeid. -For: er det noe vi lærere aldri kan avlæres, er det idéen om at størrelse (og volum) teller. Det ironiske i å brøle dette utdraget i abnormt store versaler på tavla, innser jeg ikke før jeg ser det nå. Hvisken du, liksom. Ok.

Da jeg med store geberder hadde oppnådd å tiltrekke meg forsamlingens oppmerksomhet, ble jeg brått i tvil om hva jeg skulle bruke den til. Denne mandagen er en slik dag. Var en slik dag. Jeg mener jeg benyttet anledningen til å si "god morgen og god mandag", men jeg kan for eksempel først ha stått og fektet med armene i retning sitatet på tavla, og nikket forsøksvis megetsigende. Hvorpå jeg kan ha sagt: "Jah. Da var det oss." Og evt "Slapp av. Det skal bli orden".

Ikke at det var sånn voldsom uorden (i alle fall ikke noe utenom det vanlige). Det var bare at forrige gang disse elevene hadde vært samlet til norsktimer, hadde denne læreren vært i Oslo og forberedt fagdag i norsk for lærebokkurs, og hun hadde overlatt hele torsdagøkta til en kollega. Hennes febrile forsøk på å skaffe seg en smule oversikt i løpet av historietimene hadde i og for seg ført frem, men det var likevel litt for mange løse tråder i veven/ baller i lufta, til at hun helt fant roen. Hvorom alt:

De to neste ukene skal elevene lese Sult. Eller Pan. De kan velge. De fleste hadde allerede valgt. De åtte som var borte torsdag måtte fremdeles velge. Dessuten (og dette er ikke uten betydning i sammenhengen (evt usammenhengen)): fire grupper hadde ennå ikke gjennomført en presentasjon om romantikken. Dette skulle også gjøres. -Som dere forstår: læreren gikk inn i klasserommet med allehånde tanker i hodet, og for å bøte på dette kaoset ville hun forsøke å samle menigheten rundt det ikoniske Hamsun- sitatet. Det kunne kanskje fungert, hadde hun valgt å vekke de unge hoder og hjerter til en samtale om benpiper og hvisking. Denne økta kunne med hell startet langt mer poetisk enn det prosaiske:

(setter seg på en stol midt i klasserommet med ei notatbok i fanget) -Rekk opp handa de av dere som har valgt å lese Sult (noterer navnene etter å ha uttalt dem høyt). -Rekk opp handa de av dere som har valgt å lese Pan (ditto). -Dere som ikke har valgt, skal velge nå, etter denne korte introduksjonen (skriver titler og årstall for utgivelse på tavla, forteller kort om bøkenes innhold og form). -Rekk opp handa de av dere som vil lese Sult (noterer) -Pan? (noterer). -Ok! Hvem skal være med meg og snakke om romantikken? (Hender i været) -Ok. Før vi gjør det: alle skal ha lest dit og dit (Sult) og dit og dit (Pan) til i morra. -Da vil halve klassen være sammen med B-klassen (noen spør hvor og hva, læreren aner ikke). Ja, og den andre halve. Altså: Sult- folk sammen, Pan- folk sammen. Lærerne alternerer. Spørsmål?

Det er alltid spørsmål. Når læreren åpner for spørsmål, er det spørsmål. Vi håper i det lengste at det er spørsmål vi har svar på. -Kan vi jobbe på grupperom (ja!)? -Har du flere oppgaveark (ja!)? -Kan jeg være på gruppe med nn (njaaa, nei, jo, la meg komme tilbake til deg)? Ok, sier lærern. Og går avgårde med romantikerne.

Førti minutter (og fire romantikk- presentasjoner) senere: samling i bånn. BLODETS HVISKEN står fremdeles på tavla, sammen med titlene og årstallene for utgivelse. Læreren snakker med elever om bøkene de leser, og hva de synes. -Hva synes du, (elevnavn)? -Eh, jeg veit ikke. Jeg fant ikke boka på bokhylla.no. -Det var rart, sier læreren. Hva søkte du på? Dan. 

Dan. Dan? (Å, svarer læreren. Myser opp mot tavla. Jo. Den P-en kan forveksles med en D. Ok. Det skal være Pan. Hvisker hun.)

-Godt det bare er mandag. Plenty av anledninger til å rette opp i mandagens misforståelser.