Vi har forelest om Sigrid Undset i dag. Om tradisjonalisme. Om hvordan friheten fremdeles begrenses av samfunnets og omgangskretsens normer. Om at den som velger å tråkke over grensene for det sosialt aksepterte, vil komme til å lide under kollektivets dom. Selv i vår tid. Kanskje særlig i vår tid. Eller kanskje ikke særlig. Min kollega og medforeleser (som ellers fremstår noenlunde fornuftig og avbalansert) kunne ikke få understreket nok i hvilken grad han avskydde Sigrid Undsets antimoderne prosjekt. Selv ble jeg en litt vantro tilskuer til det hele, og forsøkte innimellom å skyte inn -til enkelte elevers lettelse- at det nå tross alt ikke var uten grunn at Undset advarte mot den absolutte individualisme, og at det tross alt ikke gikk helt veien for Hamsuns individualister, heller. For å si det forsiktig. -Selv om løsningen ikke nødvendigvis trenger å være å gå i kloster (jeg ser den).
Et Undset- sitat jeg har hatt med meg siden første gang jeg leste henne, er dette:
sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker anderledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.
Det er selvsagt et svært påståelig utsagn. Hva kan vi vite om dette? Om menneskenes hjerter til alle tider? Ikke stort annet enn det vi vet fra naturfagsrommet. Hvilke følelser og lengsler menneskekroppen historisk har båret med seg, kan vi ikke vite noe sikkert om. Likevel. Ut fra det faktum at vi vet en del om samfunnets organisering, om myter og diktning og ritualer, kan vi kanskje slutte oss til en universell egenskap ved mennesket: dets behov for tilhørighet. For et sted eller en gjeng å kalle "hjem".
Jeg liker å tenke at jeg er oppdatert på min egen profesjon (lærerprofesjonen) og mitt eget fag (norskfaget). Jeg bruker ikke lite av min våkne tid på å engasjere meg i pedagogisk og fagdidaktisk debatt. Et gode ved å jobbe i skolen er at samfunnsdebatten ofte dreier seg om det jeg driver med til daglig. De siste årene har debatten rundt skolen, skolens hensikt og skolens metoder tiltatt. Det er spalte opp og spalte ned om styringsdokumenter, kompetansemål, ferdigheter og verktøy for læring. Om klasseledelse, frafall og om å være "tett på". Om å fullføre og bestå. Om motivasjon.
Det gleder meg at motivasjon anerkjennes som en viktig faktor for læring, og at mange nå er enige om at læreren spiller en viktig rolle i arbeidet for å øke elevens motivasjon. Likevel: både tradisjonen og språkbruken om motivasjon har lenge gitt inntrykk av at motivasjon er en egenskap ved mennesket. I vårt tilfelle eleven. Elever selv bruker ofte begrepet i negative vendinger: "jeg er ikke motivert, men nå har jeg bestemt meg for å skjerpe meg". Som påstand er dette selvsagt vel og bra. -Etter noen år i bransjen vet jeg imidlertid at den språklige ytringen "nå skal jeg skjerpe meg", overhodet ikke har noen effekt på motivasjon.
For noen år tilbake deltok jeg på et kurs der en foredragsholder var opptatt av lærerens ansvar for å bygge elevenes motivasjon. Det hørtes skikkelig lett ut. En kunne for eksempel starte timen med en sang. Eller med å fortelle en god historie. Eller med å stille spørsmål eleven kunne relatere til sitt eget liv, og som hadde med timens emne å gjøre. I kaffepausen sa noen kursdeltakere noe slikt som at særlig at de ville starte timen med en sang eller stå på hodet eller sluke flammer eller fortelle vitser. De var nå først og fremst ansatt for å undervise, og det var det de skulle gjøre. Kom ikke her.
Det er lett å avfeie slike reaksjoner som (sic!) reaksjonære. Ikke vær så sidrumpa, liksom. Kom igjen. Ta en sang, da. Lær deg munnharpe eller noe, hvis det er det som skal til for å vekke ungdommen. Problemet med slike gode tips og vink om motiverende praksis, er at de hopper bukk over det jeg mener er den virkelige kilden til motivasjon: følelsen av å høre til. Opplevelsen av et sted (skolen) eller en gjeng (klassen) å kalle "hjem".
Når tre (!) av mine tredve elever med dårlig skjult entusiasme snakker om en passasje i Hamsuns Sult eller engasjerer seg i et dilemma der valget står mellom å redde sitt eget skinn eller ofre seg for fellesskapet, er det ikke Hamsuns eller Duuns tekst i seg selv som motiverer dem. Det er noe mer grunnleggende. Det er deres dypt menneskelige behov for å koble sine egne erfaringer med å være menneske på lærerens og medelevenes erfaringer med å være menneske. Det er et behov for å bli sett og hørt og forstått som ligger til grunn for at eleven engasjerer seg. -I hva det måtte være. Det hender en gang hvert jubelår at jeg møter en elev som på egen hånd, uten mine anbefalinger, griper til fagstoff og litteratur. Selv det, mener jeg, bunner i et behov for å finne fellesskap.
Det finnes ingen mennesker (heller ikke elever) som ikke "gidder" å delta. Det finnes imidlertid mange mennesker som av ulike grunner opplever det som skremmende å delta. Å forsøke å finne en vei inn i et fellesskap, enten det er faglig eller ikke. En lærer som fører seg selv og eleven bak lyset ved å anta at noen ikke "gidder", er en lærer som har tapt i arbeidet med å motivere. Dette er lærerens viktigste arbeid: å ikke oppgi troen på at en dag, for eksempel en onsdag morgen, kommer eleven til å oppleve at fellesskapet er så tilgjengelig at det kan være mulig å prøve å hekte seg på. Det er ikke menneskenes hoder det kommer an på. Det er menneskenes hjerter. At hjerter skal åpne seg, som det heter. Litt, i alle fall. På gløtt. Slik at det blir mulig å i det hele tatt løfte blikket mot den verdenen av ferdigheter og kompetanser som skolen kan tilby. Enten det er gjennom munnharpespill, allsang, støttende skrive- og leseopplæring, forelesninger eller prosjektarbeid.
-Menneskenes hjerter, altså. Glemmer vi dem, kan vi like gjerne legge hele skolen død.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar