Bomtur?

Det hender vi drar på loppemarked. Det er ikke grenser for hva man kan finne av skatter på slike steder. Tro meg, jeg vet det.Vi har kjelleren full av gjenstander som samler støv. Typ gamle fotoapparater, filmfremvisere, forsterkere, høyttalere. En gang kom mannen hjem med en proselensgjenstand som skulle forestille et fruktfat. Den var heslig. Jeg kasserte den i et ubevoktet øyeblikk.

Jeg tror ikke jeg er mer nostalgisk av legning enn de fleste andre. Likevel drar jeg på loppemarkeder med en uforholdsmessig forventning om at jeg skal finne noe helt spesielt.  En liten skatt. Vi har jo funnet noen fine lamper opp gjennom årene, men  gud bedre, så mye ræl. Særlig  etter at mellomjenta ble stor nok til å forelske seg i for eksempel potteskjulere i porselen som likner veteranbiler fra 1920- tallet. Ikke bare er det ræl. Det er ræl man aldri blir kvitt. Ræl som alltid må stå fremme og pryde et bord eller en vinduskarm.

Jeg begriper ikke hvordan folk med unger får til å ha et hjem som ser ut som en møbelforretning. Jeg har lenge vært misunnelig på dem, for gudene skal vite at her hjemme flyter det over av gyngeelefanter, barbievogner, kjepphester, gåvogner, plastikkjungeldyr og teipbiter. Blant annet. Jeg vet ikke hva folk gjør. Kanskje de er mer masete enn meg (og maser for eksempel på at gyngeelefanten må i stallen, for nå er det kvelden). Eller kanskje de har  unger med besteforeldre som kun kjøper bursdagspresanger som passer i interiøret.

Jo, det var dette  loppemarkedet. Jeg fant jo en haug med gamle Allers og Norsk Ukeblad som jeg i grunnen kunne tenkt  meg å tatt med meg hjem. Det som hindret meg var tanken  på alle de årgangene av National Geographic og  Vi Menn som har blitt med hjem under liknende omstendigheter. Bladkurven er full, for å si det sånn. Og jeg har en indre stemme som innimellom sier; "herregud, Marianne, hva SKAL du med det?". Jeg kunne ikke svare den, så jeg lot det være. Jeg lot også være å kjøpe billedrammer og en kakespade med vakkert blomstermønster på skaftet, for rett skal være rett, jeg baker ikke ofte kake.

Åtteåringen, derimot, styrte rett mot en liten porselensvase med rosa blomster på kanten, og en matchende lysestake. Det kan sikkert høres litt flott ut, på kitch-måten, men jeg lover at de ikke ser ut. Som noe jeg vil ha i hjemmet mitt.Likevel punget jeg ut med ti kroner for driten, og tenkte jaja. Jaja, tenkte jeg. Hun strålte som tusen strålende soler eller noe slikt.

Det er bare  å innse. Jeg er et menneske  som i ånden er interessert i god design og kunst og arkitektur og slikt.I praksis er jeg. Ja. Bare et helt vanlig menneske som ikke klarer å holde unna.

Forresten, og dette er en advarsel til dere som er fra Vestfold, det er klin umulig å finne veien til Kodal.