"Skriver om litteratur og skole"

Det var elever som gjorde meg oppmerksom på det åpenbare: "Hun har hatt egen blogg i ti år, og skriver om litteratur og skole".

I uka etter påskeferien har jeg vist boka mi til alle klasser jeg har vært lærer for. Det er tre klasser. Jeg er medforfatter på et læreverk i norsk for påbyggingskurset. Det tilsvarer norsk for vg2 og 3 studieforberedende. Vi har holdt på med boka i tre år. Det er det første læreverket jeg har vært med på å skrive. Derfor er jeg skrekkelig stolt. Jeg skryter ikke så ofte av det jeg har laget selv, bortsett fra ungene mine, har jeg sagt i klasserommet denne uka. -Men denne! Så har jeg holdt boka/ babyen opp mot elevene og sagt at denne tingen jeg har laget selv, er jeg skrekkelig stolt av.

Påbyggingskurset er ettårig. Dermed har de tre siste klassene jeg har hatt på dette kurset, vært med i prosessen. De har påvirket utforminga av verket, både gjennom sin blotte eksistens, og i kraft av å være gjenstand for norskdidaktiske forsøk i timene mine (ja, det har vært mye elevsamarbeid og mange rare oppgaver om litteratur). Noen har lest deler av de første utkastene for meg, slik at jeg skulle være sikker på at stoffet ble fremstilt i et så lettfattelig språk som jeg ønsket. Nå er den ferdig. Hurra!

I tillegg til å være lærer på påbygging, har jeg de siste snart tre åra fulgt en studieforberedende klasse. De har vært med meg i hele denne prosessen. Da noen av dem leste bak på boka denne uka, utbrøt de: har du egen blogg? Skriver du om litteratur og skole? Jepp. Ja. E. Ikke så mye. Men det står altså bak på boka, ved siden av et bilde av meg i duse gråtoner som får meg til å se ut som jeg ikke er en dag over 15:

Jo, altså. Jepp. Ja. Jeg har skrevet om dere, sa jeg. Husker dere da vi holdt på med barokken, sa jeg. Og noen av dere mente det ikke var noen reell forskjell på tights og stillongs? De så på meg. Litt spørrende i blikket. -Jo, sa jeg. Vi diskuterte forskjellen på tights og stillongs (og nei, det var ikke ledd i en litteraturdidaktisk masterplan). Det må ha vært du, sa jeg, og pekte på en ung mann som er kjent for å stille de viktige, tilsynelatende irrelevante, spørsmålene.

Så var det en av dere som kom på at dere skulle bruke dette som inspirasjon til essayet dere skulle skrive. Kan det ha vært deg, sa jeg, og pekte på en annen ung mann som svarte med et spørrende blikk og hoderisting. -Nei vel, sa jeg. Da må det ha vært deg, sa jeg til en på første rad, som nå var villig til å vedgå hva som helst for å få læreren til å slutte å snakke om stillongs. Ja! Ropte jeg. Essayet ditt skulle hete "Fra barokk til stillongs!" lo jeg. Tydelig underholdt av min egen mimring. Han trakk på skuldrene og smilte. Vel. Sa jeg. Ja, Jeg har blogg.

Det er selvsagt forskjell på å ha- og skrive- blogg. Det er enkelt, og krever ingen tid eller innsats å ha blogg. Nå har jeg heller aldri siktet mot å skrive blogg på et nivå som har stilt krav til enorm tidsbruk. Poenget mitt er: jeg skriver sjeldnere på nett nå enn tidligere. Da jeg begynte i jobben min som norsklærer for åtte år siden, måtte jeg naturlig nok bruke tid jeg tidligere hadde brukt på å skrive blogginnlegg (stort sett om litteratur og livet) på å vurdere elevtekster og forberede timer. Slik er det fremdeles (nei. En bruker ikke mindre tid på å forberede seg etter åtte år i yrket.). Da jeg begynte å skrive bok for tre år siden, måtte jeg stjele noe av etterarbeidstiden og mye av den gjenværende fritiden for å få det til. Ironisk nok: den boka som på baksiden forteller at en av forfatterne har en blogg der hun skriver om litteratur og skole, er det som har hindret meg fra å skrive så mye om litteratur og skole som jeg under andre omstendigheter ville gjort. Men, tross alt: det er stilig å ha egen blogg. Om litteratur og skole. Når en har skrevet nesten hele litteraturhistorien i ei skolebok.

Nå skal det bli andre boller. Følgelig- som en oppvarming- to mikroposter i denne posten. Èn om litteratur, én om skole.

Litteratur

Leser for tida (nei, har ikke lest den før) Fernando Pessoas Uroens bok. Jeg ble først gjort oppmerksom på den i fjor, da jeg leste om uroens bokhandel, et initiativ som i et kort tidsrom (tror det var ei uke) skulle åpne en bokhandel der kun denne boka skulle selges. Det var jo veldig stilig. "Verdens beste bok" skulle det være. Og det er virkelig en bemerkelsesverdig bok. Satt sammen av notater og lapper og bruddstykker til et bokverk om lengselens og drømmenes betydning i et prosaisk menneskeliv. I denne leseren- som ikke makter å lese så mye i boka om gangen- vekker den en nesten ubehagelig resonans. Jeg gleder meg til å aldri slutte å lese den.

Skole

For et par uker siden deltok lederne i fylkeskommunen der jeg jobber på et kurs i regi av KS. Den canadiske skoleforskeren Beverly Freedman var invitert for å holde kurs i observasjon av praksis. Vi var varslet om at en dag denne uka ville om lag 20 skoleledere i fylket vandre fra klasserom til klasserom i grupper på fem. De skulle være inne i klasserommet i omtrent fem minutter av gangen. Vi skulle late som om de ikke var til stede. Etter at seansen var over var lederne våre lutter smil. De hadde sett så mye bra. Jeg er usikker på hva dette skal tjene til i det lange løp. Stas for meg, selvsagt, å motta ros fra mange hold. Det er verdt å merke seg at det offentlige bidrar med nærmere 10 000 kroner per kursdeltaker (mange kommuner og fylkeskommuner har deltatt). Jeg er svært usikker på hvordan skolelederorganisasjonen ønsker å utnytte det de har lært til fordel for elevene våre. Man venter i spenning.

Glad lørdag fra Furumo. "Om litteratur og skole".