De siste fjorten åra har jeg hatt pizza til middag hver fredag. Det er greit. En dag i uka der jeg ikke lurer på hva familien skal spise, går innom Rimi og stirrer målløst ned i fiske- eller kjøttdisken og tar et eller annet. Nei. Jeg kjøper først vin. Så kjøper jeg løk og tomater og alt annet jeg ville måtte finne på å legge på pizzaen. Brus og chips. Av og til mel, gjær og olje. Når jeg kommer hjem, rydder jeg frenetisk på kjøkkenet, før jeg går i gang med å lage pizzadeig. Nå skal ikke dette først og fremst handle om pizza. Eller rydding. Eller harmoniske familiemiddager uten overraskelser. Nei.
I ettermiddag fant jeg meg selv stående ved kjøkkenbenken. Jeg hadde forsvunnet inn i deigen. Ikke hele jeg, selvfølgelig. Så mye pizzadeig lager jeg ikke. Det får være grenser (jeg er en meter og fireogsøtti centimeter høy, og veier et sted mellom 65 og 70 kilo (antar jeg, har ikke badevekt)). Likevel. Hendene mine holdt på med deigen, og blikket mitt var festet et sted der ute på greiner med ettermiddagssol. Tankene mine løp. Det kan ha vært ti, tjue eller tredve minutter. Jeg aner ikke. Det er så mye å tenke på her i livet.
1. Jeg mer enn registrerer at politikere er ute etter å fiske velgere på skolesaker. Jeg har lest både Clemets panegyri over Osloskolen og kritikerne hennes. Jeg har lest (og hørt) at alle skolepolitikeres våte forkningsdrøms opphavsmann, Hattie, kommer til Norge for å forkynne det glade budskap (en lettfattelig liste over "ting som virker" i skolesammenheng). Jeg har lest om nasjonale prøver og kvalitet, om skoleledelser og skoleeieres drøm om å finne løsningen. Med stor L. På alle skolens plager: fullført og bestått. Eksamensresultater. Effektiv læring. Målbarhet. Målbarhet. Målbarhet. Hvor lang er en følelse? Hvor mye veier en tanke? Hva er et liv verdt i kvadratmeter. -Jeg nekter.
2. Gudene skal vite at jeg har motstått fristelsen. Det er så lett å gå på limpinnen. Det er så lett å ville motargumentere på justervesenets premisser. Svare på tall med tall. På forskningsargument med forskningsargument. På lister over "ting som virker" med nye lister over ting som virker. Jeg nekter. Det er ikke slik vi skal snakke om skole. Om forvaltningen av framtida. Det er vulgært i ordets rette mening. Det tåkelegger et mangfoldig og kupert landskap. Det skjuler frodige daler. Bekker og elver som går høye av vårsmelting. Det viser ikke hvordan åkrene grønnes, hvordan årets første humler finner fram til tidlige krokus. Juvene av mose og fukt. For det vil opp! Det vil gi oversikt! Handlekraft! Det skolepolitiske paradokset er dette: Clemets kunnskapssamfunn higer etter oversikt. Oversikten hun og hennes kumpaner i skolepolitikken er advokater for, står i direkte motstrid til den fordypningen, den evnen til å famle i mørke som den virkelige kompetansen hviler på- både hos elever og lærere.
3. Jeg var hjemme med syke barn de tre første dagene denne uka. Vi er midt i april. Jeg er norsklærer for to avgangsklasser. "Vi trenger deg nå når det nærmer seg eksamen", skrev en elev til meg etter at jeg varslet min tilbakekomst. Jeg holdt på å svare "dere trenger meg ikke, dere trenger dere selv". Jeg svarte det ikke, men jeg sa det- in so many more words- dagen etter. Elevene mine er født omtrent midt på nittitallet. De siste ti årene har de gått i en skole som har blitt gradvis mer målorientert. År for år merker jeg en økende usikkerhet hos elevene mine. -Kan de stole på sine egne vurderinger? Skal jeg ikke fortelle dem i detalj hvor "riktig" det de gjør er? Er dette helt på jordet, lærer? Nei. Det er aldri helt på jordet. Det er alltid helt innafor. Det er ofte skikkelig klartenkt, intelligent og smart. Likevel: "nå går det til helvete". Hva i all verden har tatt fra ungdommene selvinnsikten? Selvfølelsen?
4. Det nekter jeg å svare på. Jeg har noen teorier, men jeg er jo ikke skoleforsker. Jeg er praktiker. Jeg er adjunkt. Jeg har pedagogisk utdanning og to mellomfag. Så jeg vet ikke. Jeg er oppegående og leser mye og tenker mye høyt med kolleger, men jeg vet ikke. Jeg er nede i dalen. I juvet. Jeg vet ikke. Det er min forbanna plikt som lærer å ikke vite. Jeg kan mene og tenke og tro, men jeg kan ikke vite. Ikke en kjeft kan vite. Jeg skulle ønske noen ville være med på å ikke være så forbanna sikre hele tida. Hvordan kan de? Det er dikt. Og forbannet løgn.
5. Jeg har (i år igjen) feilvurdert tida. Jeg har lagt fordypningsoppgaven for vg3- klassen min til de siste ukene før sluttvurderingsperioden. Det har satt meg i ei knipe. Hvordan skal jeg dekke norsk lyrikk fra femtitallet til i dag på to økter? Dårlig planlegging? Javel. Det er det antakelig. I alle fall. I dag gikk jeg inn i det klasserommet med et hefte med dikt. På forsiden hadde jeg trykket opp Tor Ulvens dikt "Du forstår ikke diktet". Så gikk det slag i slag. Jacobsen, Vold, Lunden, Rimbereid, Hauge, Falkeid. And so on and so forth. Til slutt spilte jeg Fredrik Høyers Ferdigsnakka- singel "Gi slipp". Det får stå som en litterær anbefaling, og en oppfordring til målekåte politikere på stemmejakt: gi slipp!
Glad fredag, alle!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar