Muntlig eksamen: fra mann til troll på tredve minutter

Her inne hos oss mellom trollenes flokk det heter: “Troll, vær deg selv –nok!”

Våren er tida for blomstring. Russen er nyutsprungen, bjørkene spretter og lærerstanden, som ellers er plantet i skyggefulle klasserom, tilbys et glimt av sol. Et kjærkomment rampelys. Forutsatt at de mottar en konvolutt med et oppdrag fra (fylkes)kommunen: “Du er utnevnt til å være sensor til muntlig eksamen”. De fleste kan lese dette klart, og behandler tilliten med respekt. De vet at eksamen er en situasjon der de må utvise en kombinasjon av faglig dyktighet og medmenneskelig respekt. Så er det noen. Noen få. Som har gaver for trollskap. Kanskje ser de litt skjevt.

Til elevene har læreren sagt at muntlig eksamen er en glimrende mulighet til å få vist kompetanse i faget. At den skal foregå som en samtale mellom tre (læreren selv, kandidaten og ekstern sensor, som er en velmenende lærer fra en annen skole i fylket). At det hviler et ansvar på sensorene: å lete etter det kandidaten kan, ikke det kandidaten ikke kan (som det står skrevet). Og eleven- som er en tillitsfull figur, senker skuldrene og tenker ok. Litt stress, men ok. For det er tross alt mye hun kan, og det skal vel bli litt fint å få vist hva en kan etter alle disse årene. Tross alt.

Det eleven og faglæreren ikke tenker på, er hvordan muntlig eksamen kan frembringe det verste i mennesker. Hvordan den arkaiske vurderingsformen på magisk vis kan hensette både eksaminator og sensor i en tilstand av nostalgi. Muntlig eksamen er en potensiell tidsmaskin som tar alle involverte tilbake til en æra der læreren ble oppfattet som en absolutt autoritet i ordets verste mening, og der kandidatens oppgave var å snakke læreren og læreboka etter munnen i tredve (jepp, tredve!) strake minutter. Pen i tøyet. Vannkjemmet. Med nyvaska ører.

For læreren er også bare et menneske (i det minste de 364 andre dagene i året). Han har sine vanskelige stunder. Han har kanskje virket i skolen i tredve år. Han savner kanskje studietida og alle de spennende diskusjonene han hadde med medstudenter og professorer om sitt fags paradokser og grunnlagsproblemer. Han har det kanskje ikke alltid så lett i klasserommet, selv om han på kolleger og andre virker som han overkommer arbeidet. Ja, som han er riktig så god, og på bølgelengde med både elevene og utviklingen i faget. Noe er det. Som kan få ellers fornuftige og veloverveide undervisere til å vrenge av seg fåreklærne til muntlig eksamen, og fremstå som de mest barbariske ulver.

Muntlig eksamen er nemlig den eneste skoleaktiviteten der all makt er plassert i én lærers hender. Som ekstern sensor har man all rett til: å trekke faglærers kompetanse i tvil, å ytre den tvilen og så usikkerhet og generell angst. Å bruke posisjonen sin til å vekke engstelse og nervøsitet hos kandidaten. Å avbryte både faglærer og elev under fagsamtalen og fortelle irrelevante anekdoter fra ens egen yrkeskarriere. Å redusere samtalen til en gjettelek der reglene er flytende og til en hver tid kan endres. Det er kun den eksterne sensorens yrkesetiske kapasitet som setter grenser for hva som kan utspille seg under muntlig eksamen. Dersom faglærer på tross av disse omstendighetene skulle hente seg inn og komme med motforestillinger, er det likevel den eksterne sensoren som til slutt avgjør kandidatens resultat. Og kandidaten har ikke anledning til å klage.

Det er lite som er så fint og bekreftende for både elev og faglærer som når muntlig eksamen fungerer godt. Når eksternsensor besinner seg og opptrer som både fagmann og pedagog. Da kan elevens kompetanse og innsikt materialisere seg på måter selv faglæreren ikke hadde kunnet ane. Dette er heldigvis regelen. Likevel inviterer formen alle involverte inn i et rom der all makt er konsentrert i den eksterne sensorens hender, som kan fremkalle de mest utenkelige former for maktmisbruk overfor unge mennesker. Muntlig eksamen er det gamle kunnskaps- og elevsynets siste skanse. Den reduserer, gjennom sin form, faglig kompetente elever til små Mariuser og Jonaser som etter ti eller tretten års opplæring i en skole som oppmuntrer faglig refleksjon, nå må huske flere byer i Belgia, opphavet til kløyvd infinitiv og ellers alt annet den eksterne sensoren måtte komme på at han måtte pugge på universitetet på søttitallet. Slik fører denne eksamensformen årlig både elever og lærere bak lyset, og fremstår som en vanskapning i en ellers læringsfremmende og helhetlig intensjon for opplæringa.

Muntlig eksamen forblir, på tross av velmente reformer og justeringer i regelverket, en arena der læreren i rollen som andresensor gis anledning til å gjesteopptre som troll. Og der skolen kan komme til å rasere elevens tillit til både utdanningssystemet og samfunnet. På tredve minutter. Slik kan vi, som skole og samfunn, reprodusere mistillit i stadig nye ungdomskull, og sikre at også nye generasjoner lærere mister gangsyn og menneskelighet. Med argumentet over alle argumenter: “slik har vi gjort det ved vår skole i alle år”. Eller sagt på en annen måte: “Lærer, vær deg selv –nok!”