søndag 16. juni 2019

Om avskjed med elever, uro og kjærlighet

De siste dagene har jeg vært urolig. På papiret, eller i det praktiske liv, har alt gått på skinner: Jeg har lest og vurdert 170 sidemålstekster, jeg har gjennomført to muntlige eksamener med to grupper i vg3- klassen min, jeg er nesten til bunns i skittentøyskurven (det ligger et par belter, en skopose, en bh-pad og en hullete ullsokk der nede, som antakelig bare skal få bli der). I går brukte jeg hele dagen på å få den meterhøye enga som sto i full blomst utenfor kjøkkenvinduet til å se ut som en plen. Jeg har startet opprydding på arbeidsplassen. Vært på skoleavslutning for tiåringen. Betalt noen for å fikse sykler. Jeg har i det hele tatt vært (i sammenlikning med normaltilstanden) en handlingens kvinne. Den uroen som ter seg som en blanding av sommerfugler i magen og små-kvalme, må med andre ord dreie seg om noe annet enn angst og beven overfor praktiske oppgaver.

I går, mens jeg satt der i enga og rev opp ugress med rot, kom jeg til å tenke på hvorvidt elevene mine skulle på skolen i morgen. For min del ville det ikke hatt noen betydning, siden norsktimene er på torsdag og fredag, men jeg tenkte at kanskje noen av dem lurte på om det skulle være undervisning, og på at dette var noe jeg burde gitt beskjed om for lenge siden. Videre tenkte jeg at jeg kanskje hadde gitt beskjed, og at det bare var noe jeg hadde glemt (for det hender ikke så sjelden at jeg glemmer, og verken teknologiske eller analoge hjelpemidler (som kalender i telefon eller lister på kjøleskapet) ser ut til å hjelpe). Jeg tok en pause fra enga, gikk inn og åpnet datamaskinen, og sjekket om noen hadde sendt meg en melding for å spørre. Det hadde ingen. Så ble jeg sittende der og glane, og liksom- tenke, ikke egentlige tanker, mer en slags halvbevisst virksomhet. I morgen skal jeg stå på en scene i et kulturhus og skjelve på hendene når jeg deler ut et ark til elever. Det markerer avslutningen på tre år i videregående skole. Det er denne markeringen, eller det den markerer, som gjør meg urolig.

For snart tre år siden var elevene mine 15-16 år, og jeg var 41 (snart 42). Så det er jo klart, det er jo tiden. Nå er elevene myndige, og jeg er 44 (om noen måneder 45). Likevel er det ikke det, at tiden går, som gjør meg urolig (selv om det selvsagt kan gjøre noen og hver urolig gitt den rette stemningen, men slik er det ikke denne gangen, ikke med dette). Det er mer det at denne tiden, disse tre årene, har gitt livet mitt et bestemt innhold og en bestemt form, som etter den kommende uka vil være borte. Det er avskjeden med 15- åringene som har blitt 18- åringer, eller avskjeden med det de har betydd i 41-44- åringens tilværelse, som fyller meg med en slags halvbevisst uro. En kunne kanskje tenke at slike følelser er noe sentimentalt tullball. Et langt lærerliv er fullt av slike avskjeder, og en proff bør ha rutiner for slikt. -Like gjerne kunne en tenke at det er som det skal være. Det samværet, eller samlivet, som oppstår mellom læreren og elevene, er så verdifullt at det ville være umenneskelig å ikke tenke på avskjeden med en viss engstelse og sorg.

Her om dagen hørte jeg et radioprogram der en forfatter og en filosof (Geir Gulliksen og Unn Irene Aasdalen) samtalte om begrepet kjærlighet. De snakket om den unge kjærligheten, den erotiske kjærligheten, kjærligheten som en guddommelig kraft som holder verden sammen, og i den forbindelse, om hvilken enorm kapasitet mennesker har til kjærlighet. Da de snakket om denne kapasiteten, tenkte jeg på den engstelsen jeg hadde da jeg var gravid for andre gang. Jeg hadde jo allerede et barn som jeg elsket over alt i verden, og jeg var oppriktig engstelig for at jeg ikke skulle ha kapasitet til å elske nummer to like mye. Da jeg ventet nummer tre, var denne engstelsen borte, fordi jeg hadde lært etter nummer to at kapasiteten var uuttømmelig.

I radioprogrammet snakket Aasdalen om relasjonen mellom elev og lærer. Jeg husker ikke helt nøyaktig, men jeg mener hun henviste til Platon da hun nevnte forestillingen om at det må være en grunnleggende kjærlighet mellom elev og lærer. Et slags nærvær som gjør det mulig for eleven å utvikle seg som en følge av lærerens anstrengelser. Å ta i bruk kapasiteten vi har til å knytte oss til andre mennesker, eller kapasiteten for kjærlighet, er kanskje helt nødvendig for lærere. Vi elsker ikke elevene våre som vi elsker kjæresten, foreldrene, søsknene eller barna våre. Men vi elsker dem. Som vi elsker elever. Det er denne kjærligheten mellom meg og elevene mine som gjør dagene før avskjeden urolige og rastløse.

I tre år har de sittet der med sine hoder og kropper, tanker og følelser hver gang jeg har gått inn i klasserommet. De har sittet der og bare vært en del av livet mitt, slik jeg har kommet der med hodet mitt og kroppen min og tankene og følelsene, og vært en del av deres. Sammen har vi utformet både norsktimene og livet utenom norsktimene til noe som på bestemte måter har vevd livene og tankene våre inn i hverandre. Nøyaktig hvordan dette har sett ut for hver enkelt av elevene, kan jeg ikke vite. Å overskue hvilken innvirkning de har hatt på meg, er heller ikke lett. Det er mer sånn at jeg tenker på ansiktene deres, smilene, spørsmålene, innspillene, diskusjonene. På latteren og tårene, på alle de dagene og timene vi har vært en del av den store samtalen sammen. Og den lille: Kan vi gå fem over, så vi rekker å toaste (ja, ok, da)?  Kan vi ikke bare sitte her i stedet for å gå i grupper (nei)? Kan du lage en liste med litterære verk jeg burde lese (ja)? Får vi gjort noe med den døra som knirker (?)? Jeg må gå halv, for jeg skal til tannlegen (notert). Vi vet vi ofte bruker norsktimene, men er det greit at vi bruker en halvtime på klassens time før elevråd i dag (ja)?  Kan jeg snakke med deg litt i pausen (ja)?

I morgen står vi der i finstasen og forbereder oss på livet uten hverandre. Det er som det skal være. Om en liten sommer er disse unge menneskene i gang med andre ting, og jeg, jeg står i et klasserom med nye ansikter, nye blikk, nye stemmer og nye tanker. Og tar i bruk den kapasiteten jeg har for å interessere meg for nye mennesker. Med en helt fersk uro og usikkerhet.

Tusen takk til elever i 3KDA for alt dere har gitt, og alt jeg har fått gi.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Motivasjon, røde elevkinn og eksterne kommersielle aktører i skole. Og litt Jonas Lie.

 En gang i en ikke for fjern fortid hadde fylkeskommunen jeg var tilsatt i kjøpt en slags kurspakke som skulle bidra til bedre undervisning ...