lørdag 2. juni 2012

Skolsk? Pføy! Om mellomtitler og slikt.

Store tanker, små rom


Ansporet av en debatt på facebook sitter jeg her og grubler over stort og smått. Mest stort, selvsagt. Noe annet hadde ikke kledd meg, om jeg får være så ubeskjeden. Bakgrunnen for diskusjonen er det faktum at noe sånt som 50000 ungdommer tirsdag forrige uke leverte avsluttende skriftlig eksamen i norsk hovedmål. Og at jeg er sensor, og deltok på en såkalt sensorskolering i Drammen i går. Sammen med en engasjert kollega på en naboskole.

Uttrykksbehov i startgropa

Skriveopplæring i videregående skole er til tider besværlig. Å si noe annet ville være blank løgn. Det er vanskelig nok å skrive i sjangre som essay, kåseri, artikkel, ymse analysesjangre, novelle -for profesjonelle folk. Det er ikke sjelden jeg leser utgitte tekster jeg mener ikke holder mål. Hvordan jeg skal få den jevne attenåring, som tross alt ikke er like interessert i tekst som meg, til å oppleve glede ved å mestre skrivingen, er ofte gåtefullt. Det er lett å falle ned i ei grop bestående av sjangeroppskrifter og huskeregler, og å glemme at de fleste tross alt har et behov for å uttrykke seg, og ta utgangspunkt i dette.

Opprørt lærerkollega


Vel. Diskusjonen jeg kastet meg ut i, hadde følgende problemstilling som utgangspunkt: bør elevene trekkes i karakter til eksamen dersom de har mellomtitler i teksten sin. -Serr? tenker kanskje du som ikke er norsklærer. Ja. Serr. Noen stemmer på sensorskoleringen mente at mellomtitler i korte tekster (som eksamensbesvarelser) er en uting som forstyrrer leseflyten og sammenhengen. Min lærerkollega var opprørt over dette, og postet blant annet følgende i sin statusoppdatering:(...) Et oppgitt sukk etter gårsdagens sensorskolering i Drammen: En av eksempeloppgavene (oppgave 2, artikkel om språk), ble satt ned på grunn av at eleven hadde brukt mellomoverskrifter/underoverskrifter, med begrunnelsen "det ser så rotete og så stygt ut". HVA!? Les en hvilken som helst fagartikkel eller avisartikkel i en trykt publikasjon, og se selv (...)


Uvennlige tanker


Mange kolleger (og andre) ilte til med støtteerklæringer. Dette gikk ikke an. Slik kan ikke skolen være. Skal skolen være avsondret fra resten av den tekstvirkeligheten elevene er en del av? Skal den kunne finne opp absurde regler for skriving etter eget forgodtbefinnende? Harnisk, harnisk! Jeg kom til å uttrykke meg kritisk til denne lynsjestemningen. Kollegaen og jeg har en god tone, og er enige om mangt, og jeg tenker som regel at det er et godt utgangspunkt for uenighet og diskusjon. Jeg er, som dere kanskje forstår, usikker om jeg er enig i denne konklusjonen: at skolens tekster bør være et speilbilde av samfunnets tekster. Uavhengig av mellomtitler. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om mellomtitler. -Vil dere ha mellomtitler, sier dere? -Kjør på! Jeg blir bare litt skeptisk når skolefolk lar seg rive med av tanken på at skolen og opplæringa skal være lik samfunnet for øvrig. Det er ikke en elevvennlig tanke. Det er ikke en samfunnsvennlig tanke. Det er ikke en utviklingsvennlig tanke. I mine øyne.


Hva skal vi med Wergeland?


Hva er problemet, tenker du kanskje, du som ikke jobber i skolen (det er tross alt de fleste). Bør ikke elevene lære ferdigheter på skolen som de vil ha bruk for i sitt voksne liv? Der ute i samfunnet. Skal ikke skolen ruste elevene til deltakelse i yrkes- og samfunnsliv, så de får det godt og får leve lenge i landet? Nei! Joda. Det var tull. Det skal skolen selvsagt gjøre. Spørsmålet er bare hvorvidt det er skolens oppgave, norskfagets oppgave, å favne alle tilfeller av tekstproduksjon våre elever kommer til å være i kontakt med i sitt voksne liv. La oss stikke fingeren i jorda: for de aller fleste er det ikke stort. Jeg sitter ikke på noen statistikk, men jeg anslår at maksimalt fem prosent av de 50000 som avla skriftlig eksamen i norsk i år, kommer til å fortsette å skrive tekst for almennheten i sitt voksne liv. Det farlige med samfunnsnærhetstilnærmingen blir da: hvorfor i helvete skal vi skrive analyser av lyrikk? Alle norsklærere har måttet svare på dette og liknende spørsmål minst én gang hvert skoleår. Og svaret inkluderer ikke, under noen omstendighet: "fordi du ikke kan leve et fullverdig liv uten å kunne analysere Wergeland ved hjelp av fagbegreper, og argumentere for tolkningen din gjennom å formulere virkemidlenes funksjon". Aldri.


Rennafart


Vi vet det. Alle vet det. Se på naboen. Se på slekta. Se på mannen i gata. Uavhengig av hvor høy utdanning vedkommende har, lever de livene sine (kvaliteten kan sikkert variere, men den avhenger ikke av Wergeland eller hvorvidt sigaren i Frode Gryttens novelle bør leses som et fallossymbol) som om ingenting var skjedd. De skiter i mellomtitler. De skiter i nasjonalromantikken, kontekstavhengig språk, sjangertrekk for essay. Mellomtitler. Mine damer og herrer: de kunne ikke gitt mer faen i mellomtitler, om jeg får uttrykke meg i lavstil. Mellomtitler tar de rennafart og driter i. De leser dødsannonsene i lokalavisa, klikker på nettavisartikler som handler om kreft, diabetes, sex og bestialitet, og følger interessert med på hvorvidt skatte- og avgiftspolitikken går i deres favør. 


Taco, tapas og sushi


Dersom man mener at opplæringa i skolen er mer relevant dersom den ligger så tett som mulig opp til det samfunnet den virker i, er man i startgropa på en argumentasjon som sakte kommer til å kvele alle store tanker. Alle gode tekster. All viktig forskning. All vesentlig utvikling. Alt det som kjennetegner et sivilisert demokratisk samfunn. I Norge er den største dyd å være så lik som mulig. Lik, ikke som i like mye verdt, men som i lik. Du skal jobbe, helst med hendene, du skal betale din skatt med mild motvilje, du skal eie ditt hus, din stasjonsvogn, hytta di, og du skal gjøre alt sjøl. Med hendene. Du skal gå turer i skog og mark, spise grovbrød med geitost, taco, tapas, sushi. Du skal være interessert i interiør, og bruke brorparten av din ledige tid til å vedlikeholde eiendommen din. Du kan lese en god bok, men det skal ikke ta overhånd. Du kan være interessert i krigshistorie, men det skal ikke ta overhånd. Du kan male akvareller på søndager, men la det ikke gå til hodet på deg. Du kan ta et glass vin hver kveld (hvis du ikke sier det til noen), du skal trene, men la det ikke ta overhånd. Du skal tross alt kose deg i hjemmet ditt. Du kan gjerne spille brettspill med familien, men det er en grense. Du skal ha nyklippet plen. 


Mellomtitler eller ikke


Hva har dette med mellomtitler å gjøre, spør du deg kanskje, du som har lest så langt. Ikke stort. Som sagt: mellomtitler eller ikke, er ikke viktig. Folk generelt, og elever spesielt, får skrive mellomtitler så mye de hæler for meg. Men ellers svært oppegående folk skal ikke uimotsagt få hevde at det er viktig at skolen og samfunnet bør korrespondere. En slik generalisering tror jeg vil føre til ytterligere lav skrive- og tenkekompetanse. Konsekvensen av dette er blant annet at verken facebook, ukritisk blogging eller twitring har noe i skolen å gjøre. Dersom den ikke tilføres tilstrekkelig skolkskhet. Hvis det er et ord. Skolen skal være en motvekt. Et korrektiv. Ikke en etterplaprer. -Hvorfor skal elevene skrive lyrikkanalyse? -Fordi jeg sier det. Neida. Fordi lyrikken tilbyr et uttrykk for allmenne livserfaringer som unge mennesker ikke møter ellers. Den utvider og forskyver tanken. Den gir innsikter annen tekst ikke gir. Å lære å bli en kompetent lyrikkleser, er en gave fra den norske skolen til unge mennesker. Den gaven hadde de ikke fått dersom skolen skulle likne samfunnet i ett og alt. Mellomtitler eller ikke.

2 kommentarer:

  1. Det var jammen meg noen god tanker i et casual kledstil. Hadde sikkert fungert i stivpyntet innpakking også. Gjelder dette de praktiske fag også...?

    SvarSlett
  2. Stivpynter meg gjerne! Jeg er ikke lærer i yrkesfag, hvis det er det du tenker på (jeg liker å tenke på skriving som et praktisk fag). Jeg tipper ikke. Yrkesfagene er jo rettet mot bestemte yrkespraksiser, noe allmennfagene ikke er. Heller ikke norskfaget. Å lære å skrive er også å lære å utvikle argumentasjon. Å tenke en tanke helt ut. Slik utvikling har norskfaget et særskilt ansvar for. Et ansvar som alle elever kan nyttiggjøre seg. Selv om de ikke blir skribenter.

    SvarSlett

Post masteroppgave syndrom*

Våren 2016 fikk jeg den lykkelige beskjed at jeg var innvilget 75% permisjon med lønn i to hele år, for å heve kompetansen min. To år er gåt...