Klassen min har lest "Sult". Knut Hamsuns roman (er det en roman, dette?) om et navnløst (han forteller jo navnet sitt til Ylajali, men da går det jo til helvete), sultent (ekstrem mangeltilstand? Er det dét? (ja! hva mangler han?) venner?) "jeg" som drives fra vettet av både sult og ærgjerrighet og stolthet og nedrighet. Ja. Han uten navn.
Jeg hadde laget en oppgave (det er ikke sant. Jeg hadde laget tredve oppgaver). Den lød: “Den stakkars pike var forelsket i meg”, sier han. Hva tror dere om saken?
Nei, det var jo ikke godt å si. Han var jo ikke helt ved sine fulle fem, og han hadde jo nettopp holdt på å stryke med, så det var ikke godt å si, nei. -Nei, sa jeg. Det er sikkert. Likevel, sa jeg. Hun sto jo utafor døra hans tre kvelder på rad, i den sorte kjolen og sløret (er hun prostituert? Er det et dødssymbol?). Hvorfor i all verden gjorde hun dét (forutsatt at hun var virkelig)? Hvem ventet hun på??!! Jeg var engasjert, og stemmen min hevet seg antakelig ikke lite, mens jeg antakelig satte øynene i alle åtteogtjue. Hvem???!!!
-Nei, det var vel han sjølveste "jeg" det, da.
Ja. Takk skal du ha. Nå kan jeg aldri lese denne boka igjen, uten å i mitt indre navngi hovedpersonen som "sjølveste jeg". Og smile.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar