Status og høyde

Mandag morgen i et klasserom. Ingen elever har vært på skolen den siste uka, så de som vasker i klasserommet har gjort reint bord. Eller noe. De har gjort mer enn ellers.

Jeg kommer inn med en bunke papirer og et par bøker og en slik bærbar pc. På lærerpulten står det nå en annen pult. For her skal det vaskes, men åpenbart ikke settes tilbake på plass. Nok om det.

Jeg prøver meg. Ja, sier jeg. Det er godt vi har fått ny regjering, for nå skal jo lærernes status heves. Når de har fått holdt på en stund, kommer ikke slikt til å skje! (Da skal læreren komme inn til et strøkent klasserom for å kunne utføre sin åndsgjerning, tenker jeg. Noen kommer til å ha satt inn friske blomster og ha lufta ut svettelukta fra i går. Det kommer til å stå en stasjonær pc i hvert rom, ferdig kobla opp, så jeg ikke tenger å forholde meg til strømkabler og skjøteledninger. Noen kommer til å spille lav klassisk eller pianojazz over et callinganlegg som jeg kan dempe med en håndbevegelse. Jeg kommer til å komme inn i rommet med en aura av visdom og ro og klarhet. Tenker jeg.)

Elev: høyere status, høyere pult!

Sover du godt om nettene, kjære skoleleder?

Den siste tidens debatt om lærernes arbeidstid har tilspisset seg. Lærerorganisasjonene og lederorganisasjonen brøler injurier mot hverandre, så en knapt kan andast. Det er ferien! Lærerferien! Det er elevhensyn. Det er når i helvete skal vi forberede oss, og når skal vi rette, om ikke nå, en blank lørdag formiddag eller en sen søndag kveld. Tirsdag kveld. Representanter for skoleledelse sier de vil verne lærere mot utbrenthet. At de må få disponere ressursene som de vil. Representanter for lærere sier at de føler seg mistenkt for ikke å gjøre en hederlig jobb. Kanskje smaker ikke kaffen på pauserommet like godt for tida. For snart, ganske snart, skal skoleledere gis rom for å lede. Dette etterlengtede ledelsesrommet som de hittil har vært frarøvet, enn si skånet fra. Å, for en skole det skal bli! For en praktfull utvisning i bedriftsledelse! Rektorer skal bli bedre pedagoger enn pedagogene selv. Seksjonsledere bedre didaktikere. Administrasjonsledere bedre administratorer.

Og det er klart. Bedrifter som har ledere, må jo ha dem av en grunn. De skal lede (true story). Og nå er organsisasjonen deres opptatt av at de må gis rom. Til å lede. Virkelig lede. Den magiske gjenstanden, den kampen står om, er tid. For det er klart: det nytter ikke å lede uten tid. Jo mer tid, jo bedre leding, kan man tenke. For er ikke dette egentlig også et ballespark (i metaforisk betydning) til dagens skoleledere også? Jaså, du leder ikke så bra? Du er en sånn passe god leder? Vent litt. Hva trenger du for å bli en briljant leder? La oss se. Tid! Vi gir dere tid! Lærernes tid! Så lurt! Her skal det bli vei i vellinga! Nå skal det skje store ting i norsk skoledrift! Tiden, folkens! Tiden! Fra klokka to til fire! Hele uker! Uke førti og uke åtte! Inn i helsike, så gode ledere det skal bli av dette!

Så vidt jeg kan forstå, blir regnestykket omtrent slik: mer tid pluss det vi allerede har (rektorer og lærere) er lik bedre skole og mer læring. Tenk at det kan være så enkelt! Det er ikke til å tro. Det er rett og slett vilt å tenke på at vi ikke har forstått dette tidligere. Enda villere er det å tenke på at den tiden skoleledelse allerede disponerer, ikke blir utnytta. Hva? Jo, det er helt sant. Du leste riktig. Den tida skoleledelse disponerer arbeidsstokken ligger allerede relativt brakk i forhold til hva en kunne forvente, dersom tiden i virkeligheten var mangelvare. Sjøl har jeg for eksempel tid mellom kvart over ett og halv tre på onsdager. For tida bruker jeg den til å rette eller forberede. Helt på eget initiativ. Tenk det! Men, altså. Jeg har tid fra lønsj til fire på fredager. Ikke en eneste leder på min arbeidsplass har foreslått den tida til kompetanseheving eller teamarbeid. Derfor bruker jeg den helt etter eget forgodtbefinnende. Jeg forbereder uka som kommer, i samarbeid med flinke kolleger. Dersom lederen min fikk kloa i den tida, kunne jeg jo tenkes å måtte gjøre hva som helst. Gå på ikt- kurs, for eksempel. Eller diskutere tilpassa opplæring med kolleger fra andre avdelinger. Jeg bare slenger ut forslag her. Diskutere skolereglement. PC- bruk i timer, plagiat- trusselen, eller noe annet helt irrelevant for læringsarbeid i timer (dette er nesten hemmelig, men helt sant: for en tid tilbake mente ledelsen at jeg skulle bruke to timer av arbeidsuka mi på å velge ut kantinemøbler).

Dette er bare et tankeeksperiment: tenk om lærere ved skoler fikk større anledning til å disponere ledernes tid? Hei, rektor, kom i timen min på torsdag, for jeg skal teste ut noe jeg er usikker på, og kanskje vi kan diskutere det etterpå? Kanskje fler vil prøve? Hei, seksjonsleder, jeg trenger noen til å lese denne boka, for jeg vurderer å bruke den i klassen min, men jeg er usikker på om det er noe for nettopp mine elever, og siden du snakker så mye med dem, kanskje du ser dem med et annet blikk? Kunne vi tatt en prat om vurderingspraksis, rektor? Det brenner på dass, nemlig. –Å, nei! Vent! De er jo ledere. De må lede. Ikke nødvendigvis delta. Ja, ja. Det var bare en vill tanke. Neida, så. Hvis arbeidsgiverorganisasjonen får det som de vil: mer av lærernes tid, eller som det så flott heter: får disponere ressursene, siden de bærer ansvaret for resultatene (hvilket vakkert, logisk utsagn), skal jeg ikke slutte. Jeg er nemlig ikke så opptatt av ferie. Min største bekymring er ikke lærerflukten, men lederflukten. Hvilken leder vil stille seg til administrator over pedagoger i en pedagogisk virksomhet uten den stadig mer nagende følelsen av underskudd på kompetanse? For tross alt: summen av pedagogisk og didaktisk kompetanse er langt større i lærerstokken enn i lederstokken. Det er dette regnestykket som vekker uroa i meg. Det er dette regnestykket som vil ødelegge nattesøvnen til en hver oppegående skoleleder frem mot oppgjørets time når våren kommer. Hvordan i all verden skal jeg utnytte lærernes tid? Jeg håper noen spør oss.