fredag 10. mars 2017

Ti bud til unge menn og kvinner i alle aldre som vurderer å uttale seg offentlig om norskfaget.

Dersom du, mot formodning, skulle ha dumpet over denne bloggposten uten å ha fått med deg at undertegnede er en norsklærer i videregående skole med et varmt, bankende hjerte for elever fra alle samfunnslag og for å lese skjønnlitteratur med disse, er dette herved nevnt. Denne fredagsposten er i sin helhet viet til en pågående debatt om litteraturdidaktikkens hva (hva skal elevene lese?) og hvordan (hvordan skal de lese det de leser?) i skolen. Siden dette er en fredagspost, og fredagspostene mine har som eneste felles multiplum at de er organisert etter nummer (noen ganger i vilkårlig rekkefølge), vil jeg forsøke å holde meg til denne organiseringen. Når sant skal sies, er det ikke lett, for å sortere i dette landskapet er mildest talt en utfordring (om en ikke vil tråkke landets norsklærerkolleger, lærebokforfatterkolleger, eller skoleforskere man har respekt for, på tærne). Nå er det imidlertid nok, kjenner jeg, så jeg tar den (utfordringen (ja, det er vanlig her at jeg holder på med parenteser og parenteser i parentesene, og hvis du nå, kjære leser, ikke er helt med, kan jeg forsikre deg at du er ikke alene (jeg mister som regel oversikten selv, og sper på med et par ekstra 'parentes slutt,' just in case)). Hvorom alt er (og alt er ganske mye, skal jeg si dere), er dette det jeg aller mest trenger å skrive om i dag, så da gjør jeg bare det. 

 La oss bare si at du er norsklærer. Eller at jeg er norsklærer (du kan være hva som helst, det er i grunnen det samme). Jeg er norsklærer i videregående skole. Det har jeg vært i ti år. Det kan sikkert synes lenge, men for meg er det nytt og rart nesten hver dag. Det som ikke er nytt, og som jeg etterhvert har begynt å ta for gitt, er at å lese skjønnlitterære tekster med elever er noe av det fineste vi kan gjøre sammen. Nei, elevene mine er ikke over gjennomsnittet middelklasse. Nei, de fleste elevene mine kommer ikke fra bokhyllehjem med trening i "grei ut og drøft" over lange, harmoniske middager. De fleste elever jeg har vært lærer for på allmenn påbygging kommer fra ganske brokete bakgrunner. En del har norsk som andrespråk. En del har lavt selvbilde. En hel del har trøbbel med det ene eller det andre (eller både det ene og det andre, gjerne det). De har tenkt seg å jobbe i praktiske yrker, men har av ymse årsaker likevel havnet på et ti-timers kurs i norsk (i uka), der det er min jobb å få dem til å tenke, snakke, diskutere, skrive, drøfte og reflektere. Med disse elevene har jeg de siste fem årene i større og større grad lest hele litterære verk. En islendingesaga, en gresk tragedie, to (eller tre) Ibsen- stykker, to Hamsun-romaner, (tidligere Sult og Pan, i år Sult og Mysterier), en Solstad-roman. Og, jada: "Faderen" og "Karen" og "En middag" og "Karens jul" og en haug med svensk modernistisk lyrikk og Kafka og Virginia Woolf. Blant annet. I det hele tatt. Så da må jeg innrømme at det fortoner seg underlig for meg at det står å lese i det siste Morgenbladet at Knut Hoems kritikk mot læreverks betoning av metaspråk er klasseløst. Derfor har jeg, etter inspirasjon av en kanonforfatter, forfattet noen råd til bruk for folk som kunne tenkes å ville uttale seg om ting de bare helt perifert har greie på:

Ti bud til unge menn og kvinner i alle aldre som vurderer å uttale seg offentlig om norskfaget


1. Det første bud er ganske lett, de som er massive definisjonsutøvere i skolen (lærere, forlag, lærebokforfattere, leseforskere, tekstforskere, PISA), får alltid rett.

2. Tenk alltid på hva landslaget for norskundervisning vil si, og ta (uten forbehold eller unødig opphold) deres parti (om du har nattesøvnen kjær).

3. Og tviler du, har du antakelig god grunn til det, for du har ikke snøring, selv om du måtte ha barn som kjeder seg i timen, eller om du skulle komme til å steile over språket som er anvendt i læreverket de bruker, for det språket er nemlig nødvendig, dessuten er det belagt i læreplanen, som ikke er et hvilket som helst sammenrasket dokument, for den er belagt i forskning på leseferdighet, blant annet, og uten leseferdighet kan man ikke lese, det forstår selv du, så du bør holde deg taus og tenke deg godt om, for du vil nødig ha tusenvis av sinte norsklærerdamer (og et hundretalls sinte norsklærermenn) på nakken.

4. Tenk nøye ut hva du bør mene. Bruker du argumenter som ‘dannelse’, ‘intuisjon’, ‘bli sugd inn i litteraturen’, ‘felles referanserammer’, eller -om du skulle ha et så ubevisst tankeliv; ‘benpipenes bønn’, må du være forberedt på å stå alene.

5. Still ingen altfor høye krav. Å innbille seg at den oppvoksende slekt uten videre kunnskap om lesingens hvordan skulle kunne dra nytte av å lese Collett eller Ibsen eller Hamsun eller Skram eller Solstad eller Fosse, er respektløst. Å tro at ungdommer uten videre kan ‘ta inn’ slikt, er for det første å ta lett på det lærere ‘står i’, for det andre å leve i den villfarelse at unge mennesker i dag er leseføre folk. Noe de ikke uten videre er. Dette vet norsklæreren. -Si heller hva du har fordel av (for eksempel at vi ikke må glemme sakprosaen, selv om den (for en gangs skyld) ikke er en del av debatten, og at ferdighet tross alt alltid trumfer innhold, som i sitt vesen er essensialistisk og romantisk, og er det noe man ikke skal drive med i 2017, i verdens rikeste land, er det essensialisme og romantikk. Det er elitisme av verste sort)!

6. Si alle hva de gjerne hører (unnskyld, jeg har jo ikke så god greie på dette, men jeg synes her er litt underlig med dette metaspråket, det er sikkert bare jeg som ikke henger med, altså.), gå stille gjennom alle dører (nei, jeg tror nok ikke jeg kan stille opp i debatt mot kunnskapsministeren og norsklæreren og skoleforskeren om skjønnlitteratur i norskfaget. Jeg er jo bare litteraturviter, og ingen pedagog).
(For sannhet er, som vi alle vet, ikke sannhet, selv om litteraten tror han ser at keiseren er litt sånn halvnaken. -Tar man livsløgnen fra osv. -tar man det daglige brødet fra henne med det samme)

7. Gå ikke altfor oppreist. Undre deg ikke for mye hva du får å se over de høye fjelle (evt under birkerot eller bortved lynget. Ingen moderne ungdommer vet hva en rev er, eller hva lyng er, så kom ikke her!). Det er her nede, på grasrota, blant oss lærere -som slett ikke bruker vanskelige ord, og slett ikke holder kjedelige timer, og alltid vet (best) hvilke tekster vi skal velge for elevene våre, det skjer. Sniker du deg frem her i lavlandet, skal vi nok stryke deg med hårene og invitere deg til å snakke til oss på konferanser. Kanskje lese noe høyt for oss, til og med. For vi liker jo litterater (og litteratur), bare de ikke hever seg over forskningen. Eller oss.

8. Husk: ingen norsklærer kan roses nok (her snakker jeg av erfaring). Hvis du vil ha innflytelse på norskfaget, bør du satse på å bygge en norsklærervenneflokk (vi er ganske greie, og i sosiale lag snakker vi gjerne om litteratur uten å spørre deg hvilke strategier du bruker.).

9. Av sladder (som at du for eksempel hørte om en forsker eller lærer som ikke var like interessert i lesingens hvordan, som i lesingens hva eller hvor mye («du vil ikke tro det, men hun trodde at mengde kunne erstatte hvordan!») husker du hvert ord, til bruk på et dertil egnet kontor (her kan du gå bananas med skjellsord som ‘romantisk’, ‘elitistisk’, ‘klasseløs’ osv. Folk vil himle med øynene (evt slenge med håret)og elske deg litt).

10.  Hvis siste bud blir respektert, da er din fremtid i læreplanutvalg garantert: følg dristig med i kamp mot troll, (evt vær deg selv –nok! (dvs vis fornuft og måtehold)) –Skrid tappert frem i norskfagets strid, sånn ca én litterær periode forut for senmodernismen (for samtidslitteraturen handler tross alt om samtiden, og det er samtiden ungdommene lever i, og det er fremtidens norskfag det dreier seg om, og da kan man aldri bli for moderne. Du bør egentlig foreslå at de leser litterære verk som ennå ikke er skrevet. Selvsagt etter at de først (la oss si de ti første årene av skolegangen) har lært seg hvordan de skal komme i posisjon til å lese det.).    

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Løksuppe og masterinnspurt

Det er nøyaktig femten dager til jeg leverer masteroppgaven min. Arbeidet har lenge vært en thriller der jeg liksom er helten, da, og skurke...