God hæLj!

Jo, det er endelig fredag. Det kan det ikke være noen tvil om. Og selv om jeg droppa ull og fleece ser det ut til at vi slipper sludd og fokk denne dagen. Foreløpig ser det ut til at det er minimal, om ikke ingen, sammenheng mellom hva jeg har på kroppen og hvilket vær vi får. Skal jeg være oppriktig, må jeg si at jeg driter i været. I alle fall i dag.

I midten av januar tok jeg kaos-tyren (jeg ser for meg at det er en tyr som for eksempel ikke ser forskjell på rødt og andre fager (en fargeblind tyr), eller en som gir en lang dag i hele tørkleet og bare fnyser i piercingnesa, noe som selvsagt er irrelevant, all den tid jeg her kun bruker "å ta tyren ved hornene" som en metafor for å ta fatt på et lenge utsatt arbeid) ved hornene og laget en plan. Ikke en generell livsplan, selv om det sikkert kunne vært lurt, men en undervisningsplan. For resten av skoleåret. En slik plan som sier noe om hvilke mål vi skal arbeide med når.

Man kan kanskje tenke seg at det er viktig for elevene med slike planer, men det slår meg at det ofte er minst like viktig for meg. Jeg er nemlig en sånn som trenger en plan for å i det hele tatt ha håp om en slags oversikt over hva jeg gjorde, gjør og skal gjøre i løpet av året. Derav denne planen.

Det er mulig dette kan komme som en overraskelse, men for meg er det i alle fall slik at enkelte deler av norskfaget opplever jeg som morsommere og dermed lettere å jobbe med enn andre. Jeg har blant annet en aversjon mot språkhistorien på nittenhundretallet. sannsynligvis fordi jeg ble rammet av det noen elever kaller "hjerneteppet" på min egen muntlige eksamen i emnet på høyskolen. I tillegg koster alltid arbeidet med dialekter meg både mye tid og krefter (særlig på å manne meg opp til å ta fatt på det hvert år).

På planen for tredjeklassen min i dag sto det "Repetisjon. Dialektlære." Så jeg hadde ikke noe valg, selv om jeg utsatte forberedelsene så lenge som råd. Det er jo i grunnen mye som er fint med at talemålsvariasjon står på planen i norskfaget. Det sier noe om talemålets status i Norge, og det gir elevene innsikt i hva talemålet deres sier om dem selv. Men dette er jo mer generelle betraktninger. Man kommer ikke unna hard facts.

Målmerkene. Disse markørene som kan fortelle noe om hvor man kommer fra i landet. Infinitivsending? Kløyvd infinitiv (jamvektsregelen)?, a-mål? e-mål? Tonem 1 eller 2? Retroflekser? Apokope? Skarre-r? Tjukk eller tynn l? Jæi, je, jæ, e, i, æi, eg, æg eller æig? Ikke? Itte? Ente? Inte(!)? Itj? Palatalisering? Younameit. Så man tenker kanskje at dette skal bli tungt. Vanskelig å dra, og ikke minst en jobb å repetere for seg sjøl. Vel.

Det som er overraskende (og det er i grunnen rart,. for jeg blir like overrasket hvert år, omtrent som den første store snøkaosdagen) er hvor takknemlig det er å undervise i dette emnet.

I dag har jeg blant annet lært at noen elever ikke fikk lov å si tjukk "l" hjemme, noen sier fortsatt ikke "sjole" (nei! Jeg får jo ikke lov. Sa attenåringen.), selv om det er deres første impuls. Noen har et utpust- og innpust-språk fordi de tenker visuelt mens de snakker, noen har fått beskjed hjemme om at de snakker "for fint", noen har foreldre som har et så velutviklet ordforråd at jevnaldringer reagerer på deres eget, noen har arvet Østfold-l etter bestemor, og samtlige har noe på hjertet.

Det muntlige språket vårt ligger så nær hvem vi er og hvem vi ønsker å være, og nå skal jeg bare minne meg selv om at på grunn av dette er dialektlæra noe av det mest sentrale i norsk som identitetsfag. Moro er det også.

God hæLj!